Bokelskere.no

Helt enig!

Er klar over at mange har sagt noe lignende. Spesielt en del menn burde kanskje ta seg tid til å tenke over dette? - Det viser seg jo gang på gang at ingen er helt uunnværlige. Faktisk blir de fleste erstattet temmelig fort, særlig i jobbsammenheng.
Jeg leste en gang at når menn kommer til slutten av livet, så er det dette de fleste sier at de angrer på: At de skulle ha jobbet mindre og levd mer...

Det å føle seg uunnværlig kan nok sees i nær sammenheng med det å føle seg verdifull. Og hvilket menneske i verden ønsker vel ikke det? For mange kan jobb og privatliv gli over i hverandre. Arbeidet er ikke lenger en jobb, men en livsstil (og en motivator/meningen med livet). Det vil si at man, og det gjør vi vel alle i varierende grad, identifiserer seg selv med det man gjør. Dette kan imidlertid være uhyre risikabelt i lengden, og gjør oss samtidig svært sårbare for (uforutsette) endringer i (arbeids)livet.

Jeg vet om menn(esker) som på slutten av arbeidslivet bare ønsker en ting - å fortsette å jobbe. Det er et smertefullt øyeblikk det øyeblikket der det går opp for en at man ikke er uunnværlig...

Joda, jeg forstår veldig godt det du sier her.
Å leve for jobben hele livet, kan gi sjokkopplevelser den dagen man står der og er til overs/utenfor/ikke trengs mer.
Poenget med teksten over er vel heller at man jobber for mye/ikke klarer å begrense seg/henger med i et tøft karrierejag, - slik at man kan bli utbrent, eller jobber på seg hjerteinfarkt f.eks., og derfor havner man på kirkegården lenge før man hadde behøvd.
Hvis man heller tar det mer med ro, og også bruker livet sitt til andre ting som også gir mål og mening, har man kanskje større sjanse til å leve lenger/bli mer fornøyd med livet den dagen man blir overflødig.