Da kan vi vel konkludere med at begge de norske utgavene, oversatt av henholdsvis Daisy Schjelderup og Bjørn Alex Herrman, er gode, da gretemor?
Vi som gleder oss til Rachel Kushners neste bok, The Strange Case of Rachel K, som kommer på engelsk om en ukes tid, kan korte ventetiden med denne reiseartikkelen hun har på trykk i London Review of Books, med referanser til blant andre Louis-Ferdinand Celine, Jonathan Franzen, David Foster Wallace og Elena Ferrante.
Så sant. Leser forresten Moby Dick på norsk nå. Den kom i ny oversettelse i 2009 og jeg er kjempebegeistret – boka er en sann leseopplevelse. Men jeg har jo ikke lest den ”gamle” oversettelsen, så jeg kan ikke sammenligne …
Min er også på engelsk:-)
Denne har jeg også, riktignok som lydbok. Ser at den får gjennomgående høye terningkast, så det er kanskje på tide å få lest den snart …
Det er helt sikkert, Randi. Og for egen del vil jeg si at fortsatte romanen å vokse lenge etter at siste side var lest. Og så fra Stalker til Stoner – det må jeg si er litt av en kontrast, to mer ulike bøker skal man vel lete lenge etter!
The revelation of privacy: she can walk down the street and absolutely no one knows who she is. It's possible that no one who didn't grow up in a small place can understand how beautiful this is, how the anonymity of city life feels like freedom.
The beauty of this world where almost everyone was gone. If hell is other people, what is a world with almost no people in it?
This morning Rino telephoned. I thought he wanted money again and I was ready to say no. But that was not the reason for the phone call: his mother was gone.
Fra My Brilliant Friend av Elena Ferrante
Samme her :-)
Ja, ikke sant? Den er helt fantastisk! Og enig med deg – kan heller ikke forestille meg Stoner som film.
Andre poeter har besunget antilopens ømme øyne og fjærdraktens skjønnhet hos fuglen som aldri lander; jeg er mindre himmelvendt og hyller en hval.
Det er ikke nødvendig, antyder biskopen, at vi tenker oss Jonas begravet i hvalens buk, men bare midlertidig innlosjert i en del av munnen. Og dette kan synes fornuftig tenkt av den gode biskopen. For retthvalens munn kan sannelig romme et par kortbord og gi rikelig sitteplass til alle spillerne. Det kan også tenkes at Jonas stakk seg bort i en hultann; skjønt, ved nærmere ettertanke er retthvalen tannløs.
Leste flere gode bøker i januar, men den beste var uten fnugg av tvil Butcher's Crossing av John Williams. Hørte den som lydbok og skrev litt om den her.
I e-bokutgaven min står notene på slutten av hvert kapittel. Jeg slår heller ikke opp så mye, for som du er inne på vil jeg videre, ja, det er nesten som jeg blir drevet med - Moby Duck er altså det jeg vil kalle en drivende god historie!
Nei da, Jostein, jeg leser den også på norsk. Har hatt lyst til å lese Moby Dick i mange år, og da den ble nyutgitt i 2011, fikk Bjørn Alex Herrman enormt mye skryt og en Bragepris for oversettelsen, blant annet i Dagbladet.
Rettelse: ser at nyutgivelsen kom 2010, mens e-bokugaven, som jeg leser, kom i 2011.
Enig i at det er mange forunderlige ord og vendinger, men jeg synes de aller fleste blir godt og grundig forklart og at den norske språkdrakten kler romanen veldig godt.
Hva med deg, hvordan liker du Moby Dick så langt?
Lenge siden jeg leste denne Askildsen-novellen, så det var et usedvanlig hyggelig "gjensyn".
Og så har du jo Bli Björk av Mette Karlsvik. En flott roman! Og hva med Just Kids av Patti Smith, oversatt av Brit Bildøen. En erindringsbok om da Patti Smith flyttet til New York og om forholdet til Robert Mapplethorpe. Boken et fantastisk tidsbilde av byen, kunsten og musikken i slutten av 1960-årene og begynnelsen av 1970-årene. Slenger meg også på Caroline H Heitmanns anbefaling av Fugletribunalet av Agnes Ravatn.
Som en velfødd brennende martyr eller en selvfortærende misantrop sørger hvalen, når den først er antent, for sitt eget brensel fra sin egen kropp. Gid den hadde fortært sin egen røyk! for røyken er forferdelig å puste inn, og puste den inn er man pent nødt til, og ikke bare det, men man må leve i den så lenge det varer. Den har en ubeskrivelig, vill, hinduistisk eim ved seg, av det slaget som henger igjen i nærheten av likbålene. Den lukter som venstre siden på dommens dag, og er et vitnesbyrd om helvete.
Å, jeg har vært til sjøs en stund, jeg nå. Har kommet til kapittel 96, så jeg har kommet litt lenger enn du har. Og jeg synes fortsatt Moby Dick er en knakende god fortelling :-)