Jeg slutter meg til begeistringen for John Steinbeck. Det begynner å bli en del år siden jeg leste blant annet "Øst for Eden", så jeg får lyst til å hente de frem igjen. Bøkene hans kan gjerne leses flere enn en gang.
Jeg har kjøpt mange. Noen veldig billige, andre dyrere. Forrige helg var jeg på loppemarked rett før de stengte på søndagen og fikk med meg 39 bøker til en femtilapp. Flere av de hadde jeg på ønskelisten min. Allikevel handlet jeg Jussi Adler-Olsens "Journal 64", Jørn Lier Horsts "Jakthundene", Håkan Nessers "Himmel over London" og Selma Lagerlöfs "Löwensköld-trilogien på salg like etterpå. En uhelbredelig bokkjøper :-)
Jeg satt på gulvet, far min lå på alle fire og var vov-vov og gjødde mot meg. Det måtte vel være om morgenen, for han hadde perlebroderte bukseseler. Det var nok noe den unge, forelskede moren min hadde sydd til ham i forlovelsestiden - jeg var første barnet. Siden husker jeg selene opp gjennom årene, til sist hang de på loftet, og bare noen få perler var igjen og dinglet i løse tråder. Det gjorde et sørgmodig inntrykk på meg. Men slik går det jo med så meget som en gang var dyrebart.
Far hadde butikk på Leiret i Elverum.
"Regnbuen" av Marie Hamsun.
Men dagen efter går hun. Hun har atter fåt med sig noget i et knytte og da Isak er i stenbruddet gjør hun liten omvei for å undgå ham.
To timer efter kommer Oline tilbake til nybygget, træder ind og sier: Hvor er han Isak?
"Markens grøde" av Knut Hamsun.
Isak hængte klokken på væggen med forsigtige hænder og stillet den efter et skjøn, han trak loddene op og hadde den til å slå. Barnet vendte øinene efter den dype klang og så derefter på morn. Ja du kan gjærne undre deg! sa hun og tok gutten til sig og var selv rørt. For av alt godt her i ensomheten kunde intet måle sig med en stueklokke som gik hele den mørke vinter og slog timerne pent.
Å poteten er en makeløs frugt, den står i tørke, den står i væte, men vokser. Den trodser veiret og tåler meget, får den litt pen behandling av mennesket lønner den femtenfoldig igjen. Se, poteten har ikke druens blod, men den har kastanjens kjøt, den kan stekes eller kokes og brukes til alt. En mand kan være brødløs, har han potet så er han ikke matløs.
Den lange, lange sti over myrene og ind i skogene hvem har trakket op den? Manden, mennesket, den første som var her. Det var ingen sti før ham. Siden fulgte et og andet dyr de svake spor over moer og myrer og gjorde dem tydeligere, og siden igjen begyndte en og anden lap å snuse stien op og gå den når han skulde fra fjæld til fjæld og se til sin ren. Slik ble stien til gjennom den store almenning som ingen eiet, det herreløse land.
"Markens grøde" av Knut Hamsun.
Jeg lider samme skjebne og måtte bare spille videre.
En god 17de mai til deg og dine!
Under overflaten var like mye av menneskenes onde sider representert som overalt ellers. Hun hadde sett en del av det i Stockholm, men trodde at det kanskje var enda verre her. Hat, misunnelse, grådighet og hevn, alt sammen ble skjult under et stort lokk skapt av «hva vil folk si?». Alt det onde, smålige og fæle fikk gjære i fred og ro under en overflate som alltid skulle være blankpolert.
Jeg skjønte det, og synes du har fått med deg mye kunnskaper når det gjelder autisme. Personlig følte jeg kanskje at du tok litt av på slutten, men vet jo ikke hva som kreves/godtas av denne typen oppgaver. Tenker at det er farlig med høye forventninger, men jeg håper du blir fornøyd.
Pc'n kan vi bytte ut, Rolf. Det er verre med resten :)
Jeg fikk gåsehud når jeg leste deler av oppgaven din. Det er ikke så ofte jeg får det, så da traff du noe, i hvert fall hos meg :)
Jeg synes du skriver godt, Rebecca :-)
På hver eneste ledige plass sto det pyntegjenstander. Utskårne treboller i husflidstradisjon med korsstingsbroderte dekorasjonsbånd og porselenshunder med evig fuktige øyne.
Livet er så fordømt underlig, man merker liksom ikke hva som er viktig og mindre viktig før lenge etterpå. Har man uflaks, er det for sent før man innser det, men ...
Jeg likte "Idioten" så godt at jeg nok ble litt skuffet. Da jeg leste siste setningen i den, kunne jeg godt ha begynt på nytt igjen. "De besatte" har jeg stående på vent i bokhylla jeg også. Om den egner seg som ferielektyre, kommer helt an på om den fenger deg der og da, tenker jeg, og det vet du ikke før du setter deg ned og leser litt i den.
Dostojevskij var bare 25 år da han ga ut Dobbeltgjengeren i 1846, hans andre bok. Det er en kort roman, og her er det ikke altfor mange karakter og kallenavn å holde rede på. Allikevel ble jeg mentalt sliten av å lese den, både på grunn av det hektiske språket, men også fordi du befinner deg i en syk manns sinn.
Dette virkemiddelet var ikke blitt brukt før i litteraturen, og da er det kanskje ikke så rart om Dostojevskij leker seg og overdriver litt bruken av denne dobbeltgjengeren. Det ble i overkant og ødela en del av opplevelsen for meg.
Fuglen flyr selv i børseløpet til jegeren, sier en og det er sant; de ordene kan gjelde som regel. Men hvem er jegeren her, hvem fuglen?
Dr. med. og kirurg Kristian Ivanovitsj Rutenspitz er en meget kraftig herre, til tross for at han allerede begynner å bli noe eldet. Han har buskete grå øyebryn, bakkenbart og funklende øyne som alene kan jage sykdommer på flukt.
«Nå, slik gikk det altså til?»
«Ja, Kristian Ivanovitsj. Og alle er likedan. En gammel mann – står med den ene foten i graven, som ordspråket sier – men straks noe slikt kvinnfolktøys og sladder kommer opp, er han i fyr og flamme. Det er det som skal til her i verden.»