Bokelskere.no

Jeg er ofte nysgjerrig på fremmedord, og ser at det krydrer språket. På en måte får jeg-personen høyere status ved bruk av fremmedord, fremstår skolert, akademisk som du sier.

Så spennende om russisk grammatikk, det visste jeg ikke.

Jeg har kommet til side 63, og liker det jeg leser så langt. Det er noen fremmedord som jeg måtte slå opp, f.eks side 20 diminutive, side 32 futurum, side 34 kontemplativ. Jeg undres om det er oversetteren som aktivt bruker disse fremmedordene for å fremheve yrkesbakgrunnen til jeg-personen, han er jo journalist/skribent, eller om forfatteren har brukt dette originalt på russisk.

Ikke spesielt uhyggelig, men underholdende og servert med et godt språk.

I 2023 leste jeg Silence for the Dead av henne, og ville lese mer siden jeg likte språket hennes så godt, og samme år leste jeg da The Sun Down Motel, som kanskje er den mest kjente boka av henne.

Livets tilfeldigheter
The Sun Down Motel er markert som horror, men det er heller mysterie med noen horrorelementer, så ren horror er det ikke. Den føgler to tidslinjer. Den ene tidslinjen er fra 1982, og man blir kjent med Vivian som ved en tilfeldighet havner i Fell, New York. Ved nok en tilfeldighet, tar hun over som nattvakt ved Sun Down Motel. Der har de både faste gjester, og noen nye. Hun får nyss om en i nærområdet som kanskje er en seriemorder, og begynner å jakte ham for å advare hans neste offer.

Deretter hopper man frem til 2017 da man blir kjent med Carly. Vivian var tanten hennes som forsvant, og ingen har funnet kroppen hennes. Politiet gjorde heller ikke særlig mye med forsvinningen, og dette skjedde da Carly var liten. Hun gjør sine egne undersøkelser, og hun får hjelp av to nye venner på laget. Hun er fast bestemt på å finne ut hva som skjedde med tanten hennes, uansett hvor risikabelt det er. Samtidig på motellet opplever hun merkelige, og overnaturlige hendelser. Prøver det å fortelle henne noe?

De som tror at dette er en det spøker på motellet bok, vil nok bli skuffet, for det meste av handlingen foregår utenfor motellet, så sånn sett er denne boka noe misvisende. Det er ikke mye horror, men mest mysterie, men det er ingen dårlig mysterie heller, for den som liker å lese om seriemordere.

Merkelig sak
Litt rart å lese om en jente som er på jakt etter en tante som forsvant som hun nesten ikke kjente, men samtidig interessant. Syntes også at tidslinjene blir vel like. Det er tydelig markert i hver kapittel, men likevel er det lett å blande sammen Carly og Vivian da de har de samme jobbene, og begge jakter på noen. Så savnet et større skille. Er også lei av å lese om jenter som trenger hjelp når noe vanskelig, og så kommer det en gutt som mer en gjerne å hjelper henne, fordi han får tidlig følelser for henne. Det er oppbrukt og har lest det samme mange ganger før. Det var litt av det i hennes forrige bok også, og håper at det ikke er slik i alle bøkene hennes. For hun skriver fantastisk godt, og ikke minst stemningsfullt. Det er lett å se for seg det hun beskriver, og og det er ikke mange dødpunkter.

Liker nok ikke The Sun Down Motel like mye som mange andre, for det ble noe typisk og opplagt, men selve saken var spennende å lese om. Hadde bare ikke sagt nei til enda mer horror, for det var det noe lite av. Likevel kjedet jeg meg ikke da dette var en stødig bok, og ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese mer av henne.

Fra min blogg: I Bokhylla

Boken er også tilgjengelig digitalt på Boobites.

Jeg blir med, har lånt boken på biblioteket.

Alle kynikere har en indre romantiker, og denne boka snakket til min. Det ville vært lett å avfeie Himmeltårnet. Det er en oppjaget, adjektivtung tekst som oppleves mer som et postulat enn som en historie. Men hei, jeg liker forfattere som ikke legger bånd på seg, men skrur alt opp til 11.

Det handler om byråkraten Kamante, som leter etter et sted i landet som han kan besøke for å skrive rapport om kjærlighetens stilling i vår tid (!). Han finner bygda Aur, og en håndfull folk der som er i like tett og hyppig kontakt med livets store spørsmål som Kamante.

Boka minner om VLL-romanen Kjærlighet før øya synker: Bygdemiljø, ånd vs. materie, de store spørsmålene, hyppige replikkvekslinger om livets aller største mysterier. Himmeltårnet kan også leses som et moderne nikk til Unge Werthers lidelser av Goethe. Det forelskes, det sanses, det lides. Og midt i alt handler teksten om det fysiske himmeltårnet, et gigantisk byggverk som bygdas kjipinger vil bygge midt i den vakre naturen.

Denne boka er ikke for alle. Men for meg! Hør gjerne Waterboys-platene A pagan place og This is the sea mens du leser, for å sikre at du kommer i rett modus.

En av de bedre psykologiske thrillerne jeg leste i fjor, selv om den ikke var nyskapende.
Men likte måten hvordan handlingen ble gjennomført på. Det var det som var fengslende, og seriemordere er jo alltid fascinerende å lese om, både de i bøkenes verden og de i virkeligheten.

Å leve med en seriemorder
Den er om "Rachel" som blir tvunget til å late som hun heter det av Aidan, som har kidnappet henne og holder henne fanget. Hun må gjøre som han sier, hvis ikke vet hun hva som vil skje. I begynnelsen bodde hun i et skur i hagen, men siden Aidan og datteren skal flytte og leier et hus, får Rachel få bo i huset sammen med dem. Datteren Cecilia på tretten år vet ikke at faren er en seriemorder, og hun får vite at Rachel er en venn som trenger litt hjelp og støtte gjennom en tung tid. Det er derfor hun må bo hos dem. Grunnen til at Aidan og datteren flytter, er fordi Aidans kone døde av kreft og de må se etter et nytt sted. De får leie huset av en dommer. Ironisk nok ...

Det er ingen som mistenker at Aidan er en seriemorder, fordi han er en vanlig mann som er svært godt likt av alle i nærområdet. I følge dem er han en fantastisk bra fyr, og den fasaden har han tenkt å holde på så lenge som mulig. Samtidig blir man kjent med Emily som er restauranteier. Adain er stamgjest, og hun er svært betatt av ham. Hun vet heller ingenting om kvinnen han holder fanget i huset.

Spørsmålet er bare hvor lenge Aidan kan holde fasaden skjult mens han lar sitt nyeste offer få bo i selve huset. Klarer hun å rømme, eller er hun for redd og manipulert til å prøve?

Interessant fortellerstemme
Clémence Michallon er fransk, men hun skrev boka på engelsk. Som nevnt er ikke boka spesielt original, men fortellerstemmen gjorde hele handlingen mer interessant. Vi får lese fra offerets perspektiv, tidligere offere, Emilys perspektiv og datterens. Man ser på Aidan gjennom andres øyne. Noe som var litt spesielt for gjennom offerets perspektiv blir man kjent med Aidan som en seriemorder, kontrollfreak og et monster, mens fra andres perspektiv blir man kjent med ham som en god og vanlig mann. Det var en vedig splittet leseopplevelse.

Det høres kanskje utrolig ut noen lever som en seriemorder og samtidig som familiemann, men det har skjedd i virkeligheten at seriemordere har vært gift og hatt vanlige familieliv, uten at de hjemme visste noe om hva som foregikk. Bare se på John Wayne Gacy (The Killer Clown), Dennis Rader (BTK killer), Gary Ridgway (The Green River Killer), og Joseph James D'Angelo (Golden State Killer), og flere også. Men tenkte å nevne de mest kjente som var gifte mens de var aktive seriemordere.

Det var også interessant å lese fra offerets perspektiv som hele tiden tenker på å overleve uansett hva som skjer, og som må være svært tålmodig på å vente til rette øyeblikk for eventuelt komme seg unna - hvis mulig. Man følte sympati med henne uten at hun ble stakkarslig, men heller betraktet som en sterk person.

Den stille leieboeren var for en gangs skyld en fascinerende psykologisk thriller som var passe mørk, og som heller ikke ble kjedelig. Kapitlene er korte, det skiftet hele tiden perspektiv, og selv om man aner slutten, må man finne ut hvordan det skjer, og om man har rett. Det var kjekt å lese en psykologisk thriller som ikke var kjedelig, og seriemordere er alltid fascinerende og grusomt å lese om.

Boka er stemplet som psykologisk krim, men synes det heller er en psykologisk thriller.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse.

Takk, tror jeg trenger det. Har selvfølgelig hørt om Tollak til Ingeborg, men tror ikke det er en bok for meg. Men skal selvfølgelig få med meg Stormfulle høyder i år. Det virker som om nesten alle har lest den bortsett fra meg. Hyggelig at du koste deg med Tollak til Ingeborg.=)

Horror er min sjanger, men liker å lese andre sjangere innimellom, også. Stormfulle høyder og Jane Eyre er to veldig kjente bøker, og må si at Stormfulle høyder frister mer, da jeg har hørt den skal være noe mørk og stemningsfull. Pluss at jeg liker gotisk litteratur. Så takk for tips. Skal prøve å få med meg den i år. =)

Kiellands siste roman minnet meg om thrilleren Den talentfulle mr. Ripley: Underklasse-outsider brøyter seg vei blant de rike (som også er nokså naive), og tar det han vil ved hjelp av smarte og umoralske planer.

Bonden Tørres Snørtevold er fryktelig glad i penger, og drar til byen for å gjøre karriere. Der må han takle fornærmelser pluss både synlige og usynlige klassemarkører, før han til slutt knuser alle som har stått i veien for ham. MO-HA-HA-HA!

Kielland har utstyrt hovedpersonen med bittelitt menneskelighet, men ikke så mye at det går an å bli sjarmert av denne iskalde pengetelleren. Men boka er absolutt verd å lese!

Hvorfor boka heter Jacob, når den handler om en mann som heter Tørres? Les og lær.

Har ofte lest gode horror bøker for barn. De skremmer ikke, men noen ganger byr de på en god historie. Denne hadde et godt utgangspunkt, men ble vel ikke helt fan av måten handlingen ble gjennomført på.

Mange tårer og tunge stunder
Draug er om en familie som har opplevd mye sorg. Adam og lillesøsteren Mia mistet faren deres i en ulykke for noen år siden, og nå har bestefaren deres gått bort. De har aldri hatt et nært forhold til ham eller bestemoren, siden de bor veldig langt unna. Det blir den verste jula, siden Adam har planlagt å ligge over hos en kamerat i jula hvor de skal spille døgnet rundt sammen med noen andre kompiser som også kommer. Men han får dessverre ikke delta, da de er nødt til å dra til bestemoren for å støtte jemme, og delta i begravelsen. Hele jula har gått i vasken. Hele jula er rar på grunn av den tunge stemningen. Ikke nok med det, det er også dårlig internetttilgang, så Adam får ikke spilt så mye, heller.

På besøk, blir han noe skremt av bestemoren sin. Hun er dement og babler mye. Hun babler mye om draug. Om mennesker som forsvinner, og hevder å se rare ting. Mens de er på dette øde stedet, opplever Adam og Mia merkelige ting. Er de trygge der?

Forutsigbart og småkjedelig
Har alltid hatt sansen for bøker med overnaturlige elementer, spesielt når de er gjort bra, og kommer med nye vinklinger. Noen ganger trenger man ikke annet mer enn en god, gammeldags spøkelseshistorie, for har sansen for den eldgamle sorten. Men her ble det dessverre altfor forutsigbart. Skjønner at jeg ikke er i målgruppa, men har dog opplevd gode bøker innen horror sjangeren for unge lesere, også. Er selv ikke så nøye når det kommer til måkgrupper. Men dette ble for forutsigbart og småkjedelig.

Det er jo vanlig at eldre søsken ofte tar ansvar for småsøsknene sine, men her fikk Adam vel mye ansvar. Skjønner at moren deres har opplevd mye sorg i livet, og mistet to viktige personer, men i boka opplevdes hun nærmest som fraværende, og Adam som tok ansvar for Mia nesten hele tiden. Syntes det var litt merkelig. Og hvor vanlig er det å si storebror i nesten hver samtale, eller stojebror som Mia sier, da hun ikke er gammel nok til å uttale ordene riktig, ennå. Det ble noe slitsomt.

Draug var en bok jeg gjerne ville like på grunn av folketro og overnaturlige elementer, men dessverre ble handlingen for typisk, og de uhyggelige hendelsene ble aldri helt uhyggelige. Hadde ingen problem med å slå av lyset etter at boka var ferdiglest.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse

Ofte har jeg hatt sansen for svensk krim. De kommer alltid med noe spennende, og er god på å beskrive dyster stemning i krimbøkene sine.

Skygger av Sara Strömberg er intet unntak. Den beskrives som uhyggelig, noe jeg er uenig i, da jeg opplevde det som fraværende, og nettopp derfor jeg ville lese boka. Likevel opplevde jeg ikke boka som noen bomtur.

Noen vaner vender tilbake
Den er om Vera Bergström som tidligere var lokaldirektør, men som nå er lærer fordi av og til kan livet ta uventede vendinger. Hun bor alene, har ingen barn, og sliter med smerter i kropper. Sorgen over ikke å ha egne barn, er til stede, men likevel prøver hun å la livet gå videre. Da hun får mulighet til å skrive om en død kvinne, er hun i tvil, men har hun egentlig lagt journalisten i seg død? Ingen vet så mye om damen som ble myrdet, fordi hun stort sett holdt til for seg selv. Vera selv blir på en måte besatt av henne, og reiser langt for å spore opp de få folkene som kjente til henne for å grave i hennes bakgrunn. Hvorfor er hun så fascinert, og hvor langt er Vera villig til å gå for å skrive om henne?

Vanligvis liker jeg ikke journalistkrim, spesielt ikke når journalister oppfører seg mer og mer som politi, noe som det også gjøres her. Synes det ikke er helt troverdig. Hvorfor skal journalister gjøre det noe bedre når det kommer til å løse mordsaker? Bortsett fra denne irritasjonen, likte jeg det meste i boka. Isolasjonen i Åre, det bitre været, og det var også befriende å lese om en hovedkarakter som ikke har barn. Da slipper man å lese om bleieskift eller tenåringsproblemer, som ofte tar stor plass i krimbøker. Vera er et eksempel på en person som ikke fikk det livet hun kanskje ville ha. Det er ikke alle som får en livspartner, barn og leve det vanlige A4 livet. Liker bedre å lese om outsidere/underdogs i stedet for de som har alt, og som kanskje krever enda litt mer. Hun var både spennende å lese om og realistisk.

Spennende persongalleri
Det var ikke selve mordsaken som fenget, men heller karakterene, stedet, og hvem kan man egentlig stole på konseptet? Kapitlene var korte, og samtalene var stort sett interessante. Man møtte også mange forskjellige mennesketyper underveis. Strömberg er også god på å få deg til å lese noen sider ekstra mens du er i gang.

Godt førsteinntrykk når det gjelder denne første boka i en ny krimserie. Spørsmålet er om man egentlig trenger nye krimserier? Det blir spennende å se hvordan denne serien vil menge seg blant de mange andre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Kagge, mot en ærlig anmeldelse.

Det SKJER mye i denne boka. Men en sammenhengende handling å engasjere seg i, det mangler den totalt.

Alt foregår på øya Makkaur i Nord-Norge omtrent på vår tid, hvor vi følger gutten Armands liv. Han lurer på hvem som moren hans var/er. Han lurer også på hvem som er faren til vennen Bork. Det skal bygges en tunnel for å knytte øya til fastlandet. Armand krangler med faren sin. Armand blir mobbet. Folk dør på spektakulære måter. To-tre halvgamle menn sier livskloke ting på eksotiske lokasjoner. Og så videre.

Denne boka jobber hardt for å skape atmosfære og mystikk, men jeg synes den var et sammenkok av elementer som ikke drar i samme retning. Det snør, blåser, mugner, blir varmt, kaldt, overskyet og grått om hverandre. Det er mye skildring av hvordan folks ansikter er når de sier det ene og det andre. Til slutt var det fullstendig likegyldig hva som skjedde med både Armand, øya og alle folkene der.

Men hey - boka har i snitt terningkast fem, og folk med større horisonter og mer kullsyre i brusen enn meg vil sikkert synes den er storartet.

Første bok i en kort serie. Kommer jeg til å lese resten?

En merkelig sak
Alle mine barn, kom hjem er en vekker om at ikke alle familier har det bra. En gutt i barnehagen blir funnet sammen med en livløs barnehageassistent. De to søstrene hans er forsvunnet, og hvorfor fikk ikke han være med? Barnevernspedagog Lise Lotte Mehl, tar ham med seg hjem i noen dager, selv om hun har sine egne problemer. Hun har selv en datter og deres mann og far sitter inne i fengsel på grunn av voldtekt. Han har levd et dobbeltliv. En dag vil han slippe ut, noe Lise Lotte gruer seg til. Han tar nemlig ikke hintene da han sender dem mange brev, som aldri blir åpnet.

Hva har skjedd med jentene som forsvant eller eventuelt ble kidnappet fra barnehagen? Tiden er knapp, og det er mye som kan skje på kort tid. Lise Lotte klarer ikke å holde seg vekk fra saken. Hun er nødt til å gjøre noe. Attpåtil holder hun øye med noen kvinner som hun føler et slags ansvar for. Hvorfor?

En spennende sak i grunn, og første bok i en serie er alltid viktig, noe May Lis Ruus har erfart tidligere, da hun egentlig skriver romanserier. Noe som bærer preg i denne boka, spesielt med tanke på språket. Synes språket blir for barnslig og lett, noe som ikke passer helt inn i krimsjangeren. Sier ikke at det er noe galt med romanserier, for har lest en del av det selv. Synes bare at språket ble noe fluffy i forhold til innholdet. Det passer ikke helt sammen.

Interessant aspekt
Boka tar for seg et viktig tema, som ikke alle er vant til, nemlig når noen i familien sitter i fengsel. Det er kanskje ikke uvanlig for noen, men det er noe ikke alle kjenner til, så det var en interessant å lese om. Hva skjer når den innsatte slippes ut, og hvordan forholde seg til en skam av å kjenne noen som sitter inne? Særlig når noen har gjort noe så alvorlig som det Lise Lottes mann har gjort. Hvordan går man videre fra detn når hele livet blir snudd opp ned? Man tror man kjenner en person, men så gjør man det ikke likevel. Det må være svært vanskelig å forholde seg til, også for datteren deres som er gammel nok til å forstå hva han har gjort, og ha et ønske selv om man vil ha kontakt med ham eller ikke.

Til tross for spennende tematikk og sårbare hendelser, opplevdes ikke dette som en krimbok, men mer som en roman. Det gikk noe trått, noen av karakterene ble noe blasse, og utviklingen ble svært forutsigbar. Det ble aldri helt spennende. Om jeg kommer til å lese resten av serien, er jeg ikke sikker på ennå. Det frister ikke med det første. Som første bok i en serie, var dette noe tamt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse.

Dette er den fjerde boka jeg har lest av Sigbjørn Mostue, og jeg har likt de fleste av dem. Denne er nok en av hans mørkeste hittil.

Et krevende skoleår
Det er ingen horror bok, det er ikke derfor jeg kaller den mørk, bare for å understreke det. Det er heller en bok om press, utfordringer og forventninger, og hva det kan ha med seg på veien. Det hender blant annet med Diana, som går siste året på videregående skole. Hun er en ensom ulv, er hjemme når det er helg, og gjør ofte lekser. Foreldrene hennes har store forventninger til henne, og det har hun også til seg selv.

Mye forandrer seg da Simon begynner på skolen. Han er kjekk og legger merke til henne. Siden hun synes at han er kjekk, er det likevel uvant med oppmerksomhet. De finner fort tonen sammen, og etter å ha gått ut sammen, føler hun ikke at hun er seg selv lenger, fordi hun vet ikke at han har dopet henne ned. Når hun ser seg selv i speilet, ser hun en heks, som hun snakker til og vil ha vekk. Hun skjønner på en måte ikke at det hun ser, er seg selv. På et russetreff, eskalerer problemene seg til noe større, og medelevene får se en helt annen side av Diana ... Hun er ikke like stødig og behersket som før.

Mostue kommer med et viktig stikk
Mostue er god på å beskrive det Diana går gjennom, selv om man ikke har vært gjennom noe lignende selv. Han beskriver godt hvor hard man kan være mot seg selv noen ganger, spesielt når det gjelder skolearbeid og fremtid. Sette krav og foreventninger til seg selv. Han gir også et innblikk i hvor sløvt helsesystemet kan være, for når hun omsider rapporterer hendelsen om Simon, er det ikke mye oppfølging å få. I hvert fall ikke i begynnelsen.

Hex er en mørk og svært dyster ungdomsroman, som setter fokus på å miste seg selv, og den lange veien tilbake til det normale. Selv om Mostue er god med sine beskrivelser om det meste, ble denne korte boka, likevel noe langdryg, Grunnen er at enkelte partier ble en smule repeterende, og foreldrene var en god del i bakgrunnen. De dukker jo opp underveis i handlingen og som ungdom, er det viktig at ungene deres også får litt frihet, men likevel opplevdes de som noe fjerne. Eller så var Diana lenge en god skuespiller, før de gjennomskuet noe? Ikke godt å si. Boka inneholder riktignok et aktuelt tema, som er viktig å drøfte, men handlingen ble noe tungtrødd i lengden, og man mistet interessen noen ganger underveis. Man ble litt sliten av å være i hodet hennes, noe som også var meningen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse.

Er nok ikke en blodfan av bøkene til Jo Nesbø, men har likt Snømannen og Blodmåne, som var noe mørke. Så hvordan gikk det med Natthuset?

Et lite snev av krim
Natthuset er en enkeltstående bok og en bok som er noe uvanlig til Nesbø å være. Nesten som om det er et skriveeksperiment, eller noe. Mange har stemplet den som horror, men synes heller at det er spenningsroman med noen få horrorelementer. Man forbinder jo Nesbø mest med krim.Den har jo dog et snev av krim av seg, da noen kanskje forsvinner.

I Natthuset møter man fjorten år gamle Richard som har vært gjennom en del utfordringer allerede. Han mistet foreldrene sine i en tragisk ulykke, og derfor flytter han inn hos tante og onkel i Ballatyne. Richard vet at han ikke er populær, men han har noen få nære venner som han henger sammen med. I området er det et beryktet hus som visstnok står tomt, og som med mange slike tomme hus, oppstår det en del historier. Men er de sanne? Da Richard og en kompis tulleringer fra en telefonkiosk (hvis noen husker hva det er ...) , skjer det noe skrekkelig. Kompisen som ringer, blir nemlig spist opp av telefonrøret. Richard hører til og med bein som knaser, og spiserøret som smatter. Etter det blir kompisen meldt savnet. Politiet og andre mistenker Richard, siden han var den siste som så denne personen. Richard forteller sannheten mange ganger, men selvfølgelig er det ingen som tror ham.

Senere blir han også vitne til andre merkelige hendelser, og under en skolegjenforening mange år senere, da han kommer hjem som en berømt forfatter, får han godt mulig en del ubahagelige overraskelser.

Nesten som pensumlesing
Jo Nesbø skriver godt, han. Det har han vel alltid gjort, men det er ikke alt som fenger. Det gjorde ikke denne. Natthuset er på bare 219 sider, men likevel tok det flere dager å fullføre den. Det føltes ut som å lese pensum. Man vet man må lese det, selv om man kanskje ikke vil. Det er jo helst noe man ikke vil føle når man skal lese en bok. For er det noe jeg er allergisk mot, så er det pensum. Nå som man er ferdig med skoletiden, er det noe man helst vil slippe i ettertid.

Litt spesielt at en person blir spist opp av en telefon før, men har helt sikkert sett det på film. Så en pluss til kreativitet der, og Nesbø er god på å beskrive karakterer man ikke liker. Fikk ikke bånd til noen av dem, og det spilte ingen rolle hva som hendte med dem. Natthuset er en coming of age/oppvekst spenningsroman, men som føltes mer ut som en ungdomsroman. Så ikke den beste boka av Nesbø, dessverre. Men digger coveret. Det oser skrekk fra 80-tallet. En stilart som jeg har sansen for, og derfor jeg fikk veldig lyst til å lese den. Men håper på en mer engasjerende bok neste gang, samme om det er med eller uten Hole.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse.

Jeg skjønner ikke hvorfor akkurat denne boken fra Anne Holt får så mye skryt. Jeg synes det blir i overkant med «tilfeldige» hendelser som fører historien fremover, og med et persongalleri som havner altfor langt mot karikatur. Har jeg glemt hvordan de første bøkene var, eller var de faktisk bedre før?

Så vidt jeg husker, og det kan godt hende jeg husker feil, jeg var jo bare 14 år på den tida, så var ikke virkelighetslitteratur et begrep i den norske boksamtalen i 1990. I dag hadde nok VLLs romandebut blitt sendt gjennom den kverna. Det handler tross alt om Villiam, som er født i 1960, som har en yngre og litt plagsom bror, Georg. VLL er født i 1960 og har en bror som heter Gaute. Dedikasjon i begynnelsen av boka: "Til Gaute, med kjærlighet". Disse sammentreffene KAN jo være helt tilfeldige.

Nok om det, denne fine romanen handler om forholdet mellom brødrene, som vokser opp i Oslo (tror jeg, det er få stedsmarkører i boka), som barn av et 68'er-par som strever med sitt. De har også en kjær onkel.

Jeg husker boka som voldsom og medrivende da jeg leste den som 19-åring. Som 47-åring opplevdes den som en velskrevet, fin historie som mangler litt tyngde for å gjøre det helt store inntrykket. Okei, brødrene slåss og krangler og foreldrene skiller seg, men jeg fikk aldri følelsen av at Georg eller Villiam var på virkelig tynn is.

Jeg vet dette må være vanskelig å begripe for alle som er født og oppvokst i den emo-speeda offentligheten som omgir oss i 2023, men det fantes en tid da portrettintervjuer med kjente mennesker ikke var terapitimer for deres livssmerte. Mange av dem ble skrevet av Vetle Lid Larssen.

Mannfolk (1989) samler flere av intervjuene han gjorde på midten/slutten av 1980-tallet, og dette er en fest av sarkasmer og spissformuleringer, og bør leses av alle som skriver.

Jeg vet dette må være vanskelig å begripe for alle som er født og oppvokst i den emo-speeda offentligheten som omgir oss i 2023, men det fantes en tid da portrettintervjuer med kjente mennesker ikke var terapitimer for deres livssmerte. Mange av dem ble skrevet av Vetle Lid Larssen.

Mannfolk (1989) samler flere av intervjuene han gjorde på midten/slutten av 1980-tallet, og dette er en fest av sarkasmer og spissformuleringer, og bør leses av alle som skriver.

"Etter en injeksjon med lederartikler ser Kåre Willoch straks bedre ut."

"Mens blakke kolleger blir kastet på hodet ut fra Ryktebørsen, flyr Knut Haavik privatfly til landstedet i Sandefjord, hvor en helhjertet kone venter med en halv burgunder."

"De bor beskjedent, i et unnselig lite palass i utkanten av Kristiansand."