Bokelskere.no

Tenk å ha et så ondskapsfullt barn. Hva ville du ha gjort?

Barn er skumle, eller?
Ondskapsfulle barn i skrekksjangeren er ikke akkurat nytt, men det er utsepkulert og en interessant kategori. I Galgedans er det også et ondskapsfullt barn. Hun heter Jenny Ness og er ikke som de andre barna hun går på skole med. Hun smiler aldri og foretrekker å være for seg selv, med en bok som selskap. Hun leser ofte mørke skrekkbøker, og hun skremmer de andre barna med sin passive væremåte. De prøver å utfordre henne med interne opplegg, men Jenny vet bedre. Hjemme er det heller ikke spesielt idyllisk. Hun har ingen søsken. Hun bor sammen foreldrene sine i Viktoriahavn i et lite, hvitt hus.

Andre har en tendens å synes at denne familien er litt rar som ofte holder for seg selv, men virker harmløse. Familien består av Jenny, og foreldrene Theodor og Margareth. Theodor er kjent på stedet siden han er begravelsesagent. Han er trivelig, men virker kanskje litt blyg? Margareth blir fort sint av det meste. Hun irriterer seg over de andre i huset og slår Jenny av og til. Det virker som om de glir mer og mer fra hverandre i det lille huset. Vil de finne tilbake til samholdet? Vil foreldrene noen gang få Jenny til å smile?

På tide med mer norsk skrekk
En dag oppdager faren hennes noe forferdelig, og til tross for tett oppfølging fra profesjonelle, klarer ikke Jenny å forandre seg helt. Faren ser til sin store forskrekkelse at hun liker å torturere dyr, og ting blir verre når det viser seg at hun ikke er redd for å ta livet av mennesker, heller. Det eneste som gjør henne glad, og som gir henne litt energi, er å drepe noe(n). Faren hennes skjønner han ikke har stort valg, og hun er tross alt en datter. Derfor velger han å dekke over hennes grusomheter. Moren hennes har ikke så tett bånd til henne, og uten å si noe til henne, og hver gang Jenny tar livet av noe(n), bestemmer han for å holde Margareth utenfor. Folk forsvinner, og politiet kommer nærmere. Viktoriahavn er ikke et stort sted. Hvor lenge kan de holde på uten å bli mistenkt for drapene?

Endelig er det noen som satser på norsk skrekk. Selv har jeg lest en god del amerikansk horror, og litt norsk skrekk, men ikke de siste årene, for det blir publisert veldig sjeldent. Godt mulig fordi det ikke blir sett på som noe seriøst. Mange mener at skrekk er en barnslig og unødvendig sjanger, kanskje, men for meg er det en favorittsjanger, og det er godt å se norske forfattere som våger å publisere litt skrekk. Det er på tide, og selv om dette ikke er originalt eller nyskapende, var boka noe underholdende og mørk. Det eneste som var noe irriterende, er at den kanskje var noe gjentakende og monoton i lengden. Likte politimannens marerittscener, og de siste førti-femti sidene. Hadde vært moro hvis boka hadde det samme tempoet. Derfor kunne boka godt ha blitt noe forkortet. Synes både familiedynamikken og Jennys mørke side blir noe gjentakende, også. Samtidig blir jeg fascinert og nysgjerrig på denne Jenny, og vil gjerne lese resten av trilogien av den grunn.

En fin og mørk start på en norsk skrekktrilogi, dog noe slapp. Likevel er jeg interessert i fortsettelsen, og se hvordan det hele utvikler seg. Håper det blir mer fres og uhygge i neste bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Joda, Hamsun forfektet nok en reaksjonær filosofi, og kan ikke sammenlignes med dagens grønne miljøpolitikk.
Man kan jo ellers lure på om Hamsun var litt forutseende (daværende kunnskaper tatt i betraktning) når han var "imot all form for tekniske framskritt" jfr. det du nevner om "at teknifiseringen har gått altfor langt og ført til enorme miljøskader og forurensning."
Hamsun var også imot turisme, og dagens masseturisme har vel en del av skylda for både forurensning og rask smittespredning over hele kloden (pandemi).

Knut Hamsun er nok både selvmotsigende og dobbeltmoralsk hvis man sammenligner hans skjønnlitterære verker med hans polemikk og livsførsel. Han elsket å kjøre bil (med kona Marie som sjåfør).
Når det gjelder jordbruk - som Markens grøde handler mye om - var Hamsun fast bestemt på å være bonde (Skogheim og Nørholm), men besettelsen for skrivinga og litteratur gjorde at han ikke greide å leve opp til sin drøm om å drive gårdsbruk på heltid. "Dessverre. Gudskjelov."

Leste en plass at Kråkmo kanskje er modell for Sellanrå. I alle fall skrev Hamsun en del av Markens grøde der.

Jeg har lest en del litteratur om Knut Hamsuns liv og forfatterskap (bl.a. om Markens grøde). Nå skal jeg lese primærteksten og kommentere underveis, men kanskje jeg også forteller litt om hva andre har skrevet om boka og forfatteren.

Jeg begynner med Hamsun-kjenneren Lars Frode Larsen og hva han skriver i etterordet til Markens grøde i bind 10 (av 27) i siste utgave (2007-2009) av Knut Hamsun Samlede verker.

Hamsun fikk oppført en dikterstue på Skogheim (Oppeid, Hamarøy) sommeren 1916. Han kalte den "kiosken". Våren 1917 flyttet familien Hamsun til en villa i Larvik.
LFL skriver at Markens grøde ikke er "noen endimensjonal tekst". "Boken presenterer en sammenfiltring av utopisk forkynnelse og syndefallsberetning."
MG betegnes ofte som et "jordbruksevangelium" og Hamsun skriver om hovedpersonen Isak at han er "en gjenoppstanden fra fortiden som peker fremtiden ut, en mann fra det første jordbruk, ni hundre år gammel og igjen dagens mann."
Larsen mener at MG kan "få fornyet aktualitet", jfr. "dagens økologiske tenkning og risikoen for en fremtidig miljøkatastrofe."
Markens grøde kom i bokhandelen i månedsskiftet november/desember 1917. Før utgangen av året var det nådd et opplag på 18.000 eksemplarer. I 1920 ble Knut Hamsun tildelt nobelprisen i litteratur for Markens grøde. Boken var før den tid trykt i 36.000 eksemplarer.

Jeg starter gjenlesinga om et par dager.
Har lyst til å fokusere mer på kvinnene i romanen (Inger, Barbro, Oline) denne gangen.

Tirsdag 16. juni 2020

Ny diskusjonstråd:
Felleslesing av "Markens grøde"

Velkommen til felleslesing av Markens grøde av Knut Hamsun.

Leseperiode:
Onsdag 17. juni - onsdag 15. juli

Unngå spoilere:
Når dere skriver innlegg, er det en fordel om dere angir i begynnelsen av innlegget
(gjerne uthevet) hvor langt dere er kommet i boka.
(Markens grøde har 19 (Første del) + 12 (Andre del) kapitler).

Lenke til hovedtråden

Skal prøve å huske det.
Det er jo nok at én av oss foreslår Barndommens gate, f.eks. som En11.

Ensomt oppe i en ås, bor en navnløs hovedperson som jeg møtte for første gang i forrige bok: Drapet på kommandanten: Bok 1.

En ensom ulv
Han er under en skilsmisseprosess og trengte et nytt sted å bo. Han låner midlertidig et hus i en ås i Odawara. Huset eies av en kunstner som er gammel og bor på pleiehjem. Den navnløse som låner huset, prøver å venne seg til nytt hus og en ny ensomhet. Han lytter til klassisk musikk og prøver å finne veien tilbake til portrettmaling. Han har god kontakt med sønnen til huseieren, og også hans nærmeste nabo, Menshiki, som bor på den andre siden av åsen.Menshiki er en rik mann som bor for seg selv i et stort hus.

Hver søndag får den navnløse hovedpersonen besøk av Marie, som kommer sammen med sin tante, som hun bor hos. Marie kommer til ham for å bli malt. Hovedpersonen føler seg brukt som et slags bindeledd, for hans nabo har en mistanke om at Marie er hans datter, og han vil vite mer om henne.

Mer surrealisme
I noen dager underviser hovedpersonen kunst, men er stort sett alene. Av og til får han besøk av kommandanten som dukker opp når han vil. I forrige bok finner hovedpersonen et maleri som heter Drapet på kommandanten som han blir fascinert av. Maleriet ble malt av husets eier. I kjent Murakami stil, blir bøkene hans surrealistiske, og derfor dukker kommandanten opp fra selve bildet til virkeligheten, som om det er verdens naturligste ting å gjøre. Denne oppfølgeren byr på litt mer surrealisme enn den forrige, og flere skikkelser dukker opp. Uansett hvor surrealistisk det er, utfører Murakami det på en nøktern og naturlig stil. Det passer inn i historien uansett hvor sprøtt det måtte virke.

Senere i boka er det noen som forsvinner. Hvem er det som forsvinner, og vil personen dukke opp igjen?

Alltid skeptisk til oppfølgere
Det er alltid en grunn til å være skeptisk til oppfølgere, samme om det er bøker eller filmer, for opplever fleste oppfølgere som noe unødvendig. Ikke alle, men de fleste. Heldigvis føles ikke denne boka som en unødvendig oppfølger. Det er en frisk og fin oppfølger som bevarer noe av mystikken som forrige bok hadde, og byr på mer surrealisme uten at det blir rotete eller uengasjerende. Murakami bruker fin humor, og vrir det surrealistiske til noe naturlig, og man vet aldri helt hva man får, og man aksepterer det uten problemer. Det er noe uanstrengende måten Murakami skriver på, og man blir bare med på reisen.

Bok to har flere aspekter ved seg en bok en hadde, og det meste av det var interessant å lese, spesielt interessant er det å lese om vennskapet til den navnløse og sønnen til kunstneren som eier huset. De har en svært spennende familiehistorie som jeg kunne ha tenkt meg å lese enda mer om. Syntes også det var spennende å lese om den navnløses bånd til Marie. De har et fint tillitsbånd.

Murakami er nesten som Stephen King og kan mestre flere sjangre med glans. Her er det mystikk, surrealisme, og noen scener føles også noe krimaktige. Forrige bok hadde mer undertoner og litt mer uhygge i seg som jeg hadde virkelig sansen for, som manglet litt i denne oppfølgeren, men jeg vil gjerne lese mer av Murakami.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hehe!
Barndommens gate bør leses uansett.
Virker som mange var/er interessert i en felleslesing.
Men først (og sist) Hamsun.

Samme her.

Jeg har også tenkt å lese begge bøkene.
Har en bokklubbutgave av Barndommens gate.
Kunne vært interessant å lese Ditlevsens roman sammen. En11?

Onsdag 10. juni, kl. 21.03

Hei,
Andre valgomgang for En10 er avsluttet.
Det ble avgitt ti stemmer.

Markens grøde: 6 stemmer
Barndommens gate: 4 stemmer

Jeg skal lage diskusjonstråd for Markens grøde i neste uke, og tenkte å sette
leseperioden fra 17. juni til 15. juli.

Er det ok?

Onsdag 10. juni, kl. 17.05

Ca. fire timer til valglokalet stenger.

Las nettopp på NRK at «Allis sønn» nyleg er utgitt i ny utgåve. Trur nesten eg må leite fram den som står i bokhylla og lese igjen....
Kritikaren var svært positiv til innhaldet :-)

Hah! Dette er belønningen for å lese Roy Jacobsen kronologisk.

Han har aldri lagt skjul på at mange av romanene henter stoff fra hans eget liv. Denne bittelille boka er mørtel i det reisverket. Hvis du har lest Seierherrene og Videunderbarn, forteller Jacobsen i denne boka om personene og hendelsene om inspirerte romanene, uten å si det direkte. Utgangspunktet er morens død, og familiehemmeligheter som ble avslørt etterpå.

Jeg skal ikke røpe mer enn det, bare si at den nesten heroiske skildringen av nordnorsk fattigdom i begynnelsen av Seierherrene fikk et nytt lys for meg etter at jeg leste denne. Navet i alt dette er Vigelandsparken, og Jacobsen fletter parkens historie og familiens historie sammen på mesterlig vis. Han har aldri skrevet en avslutning med mer punch enn i denne boka, som du leser på en halvtime. Sterkt anbefalt!

Tredje (og siste?) bok i Barrøy-serien.

Bildet av andre verdenskrig i Norge blir mer og mer nyansert for hvert år. Heltefortellingene om folkelig motstand og gutta på skauen er tilbakelagt, og Rigels øyne er i så måte en tidstypisk bok. Alt er grader av skyld og tvil, fra bokens tittel ned til enkeltmenneskene som dukker opp. Rigel var et tysk skip som ble senket av våre allierte, britene, i krigens siste år. Den operasjonen blir mindre gloriøs når vi vet at skipet stort sett var lastet med krigsfanger fra Øst-Europa, og i mindre grad tyske soldater. Rigel-senkningen er en av historiens største skipskatastrofer, hvor mer enn 2500 mennesker omkom.

I Hvitt hav driver en av de overlevende, Alexander, i land på Barrøy, hvor han treffer Ingrid. Rigels øyne er Ingrids jakt på Alexander, som er far til barnet hennes, Kaja. Med denne tredje boka i Barrøy-serien åpnes verden enda mer opp enn i de to foregående bøkene.

Ingrid reiser sørover for å følge sporene etter Alexander, talende nok ofte på grensen mellom Norge og Sverige, inn i et dialog-landskap som Roy Jacobsen-lesere vil kjenne igjen: Tvetydigheter, unnvikelse og hemmeligheter blir gradvis avslørt for oss, uten at historien blir helt forløst i form av en storslagen finale.

Og Ingrid? Litt mattere i lakken, men hun fikser dette også. Om det er flere historier å skrive fra Barrøy, er jeg mer i tvil om, selv om Jacobsen selvsagt ville klart å turnere historien om 1950-tallets modernisering på den lille øya.

King begynner riktignok å dra på årene, men han skriver like mye, og han imponerer fremdeles.

Gamle favoritter
Er det forfattere jeg har lest mest av så er det; Stephen King, Dean Koontz, R.L. Stine og Mary Higgins Clark. Det disse har til felles er at de skriver litt mørke bøker og de skriver i godt voksen alder. Noe som er imponerende. Mary Higgins Clark døde tidligere i år, 92 år gammel og skrev sin siste bok i fjor. Senere i år kommer det en ny bok av henne, som hun har skrevet sammen med Alafair Burke.

Stephen King er en av forfatterne som fremdeles fascinerer på mange måter. Jeg liker det meste han har skrevet, men han har også skuffet meg en del ganger med sine bøker. Det er bare menneskelig. Jeg har lest to bøker av ham i år der han beviser at han er gammellik seg og det er: Revival og The Institute.

The Institute er en av hans "mindre" bøker. Han er jo kjent for å skrive murstein etter murstein, samme om det er en hel bok eller en novellesamling.The Institute har en mer "normal" størrelse til ham å være. Likevel byr den på mye suspense og spennende karakterer.

Savnede barn
Ifølge en informasjonsside i begynnelsen av boka får man vite at rundt 800.000 barn er savnet og det bare i USA. Og det er nettopp det boka handler om. Barn som forsvinner. Luke Ellis blir kidnappet midt på natta. Før dette skjer, får vi vite en god del om hjemmelivet hans. Han har et tett og tillitsfullt forhold til foreldrene hans. Han er bare tolv år, men er svært intelligent, og han oppfører seg eldre enn det han egentlig er. Han har et ønske om å prøve å komme inn på college til tross for sin unge alder, og han blir akseptert. Før han rekker å begynne på college, blir han kidnappet av to personer, og fraktet til et mystisk sted som ligger øde til i tett skog i Maine. Som kjent skriver King ofte bøker og legger til handlingen i hjemstaten Maine. Luke våkner opp i et rom som ligner hans eget, men likevel føles det ikke riktig. Når han åpner døra, havner han i en korridor. Etter hvert møter han flere barn. Noen har vært der mye lenger før ham, og noen nye kommer etter Luke. Alle har egne rom som ligner deres egne hjemme hos seg selv. De befinner seg på en slags institusjon. De får oppfølging av en administrasjon, får mat, har et lekeuteområde, og barna kan spise og leke sammen. De holdes under oppsyn på kamera, og av og til blir noen hentet av administrasjonen for å utføre rare og noen faretruende tester. Hva er det de forsøker å bevise eller finne ut av? Får Luke vite hvorfor han og de andre er der, og vil de noen gang få komme hjem igjen? Under oppholdet er det barn som forsvinner og som aldri kommer tilbake igjen, og de er usikker på hvem som er den neste, og hvor det blir av dem. Er Luke nødt til å rømme derfra?

Innrømmer at de første 50-100 sidene var et slit å komme seg gjennom. Det tok litt tid å komme seg inn i handlingen og bli ordentlig engasjert, men så fikk boka jammen fart på seg. Det tok også litt tid å like Luke, for likte ham ikke helt i begynnelsen. Heldigvis snudde det seg, og lesingen gikk noe lettere. I begynnelsen syntes jeg han var på en måte en bedreviter, derfor det tok litt tid å like ham. Brukte lang tid på å lese ut boka for leser tregere på engelsk, og jeg foretrekker å lese bøkene til King på engelsk, og det var verdt tiden det tok.

Twitterbrukere vet hvor engasjert Stephen King er i politikk og han kommer ofte med mange morsomheter om Trump og mobber hans valg og diverse utsagn. Heller ikke sjokkerende at han ble blokkert. Han kommer også med noen stikk til Trump i boka. En annen ting som er morsomt er at King referer til sine eldre bøker, blant annetThe Shining. Han har en humor, samme om det er på Twitter eller i bokformat, som er relevant og hysteriske. Han har en fin snert i humoren sin.

I stor skriveform
King beviser igjen hvor god han er på karakterbeskrivelser. Uansett hva slags karakterer King skriver og dikter opp, blir de svært realistiske og han går virkelig i dybden på alle. Man vet hvem man skal stole på og ikke, og noen får man bare en guffen følelse av. Slik er det i The Institute også. King er også god på å få frem suspense. En snikende uhygge som dukker opp. Det tok litt tid før den dukket opp denne gang, og når den gjør det, er det nesten til å ta og føle på.

Fra min blogg: I Bokhylla

Søndag 7. juni 2020

Ny tråd: En10. Andre valgomgang

Samme regler som for første valgomgang, men denne gangen
kan du stemme på kun én - 1 - bok.

Frist for å avgi stemme:
ONSDAG 10. JUNI, kl. 21.00

Stem på en av følgende bøker:

Søndag 7. juni, kl. 18.05

Første valgomgang for En10 er avsluttet.

Resultat (antall stemmer i parentes):

Barndommens gate (7)
Markens grøde (7)
Godnatt jord (4)
Legionærene (4)
Regnbuen (4)
Smuglere (4)
Tine (3)
Kungsgatan (3)
Den siste viking (1)

To bøker deler førsteplassen.
Da blir det ny valgomgang

Søndag 7. juni 2020, kl. 11

Ca. sju timer til fristen for valg av En10 går ut.

To bøker deler førsteplassen.

Det er altså fortsatt mulig å avgi stemmer og/eller endre tidligere stemmegivning.
Husk at du må ha stemt på minst to bøker ved fristens utløp.

Mulig jeg driver litt taktisk stemmegivning senere. Følg med!

Lenke til valgtråden

Godt valg!