Bokelskere.no

"Jeg har en møkkete sjel." "Tull. Du er altfor søt. Du kunne vært en barnebokfigur eller noe."

"Velkommen til det nye Sverige, Albert." Jeg så meg rundt. Det nye Sverige. Jeg likte det gamle bedre.

Til slutt tok eg på meg bobledress og gjekk bortom fjøsen. Der la eg meg rett ned. Tankane mine flagra rundt, slik som snøfnugga, og det var ikkje greie på nokon ting. I går hadde tante-farmor levd like mykje som meg, og i dag var ho heilt død. Tenk om eg også døydde. Det kan skje med barn. Tremenningen til Lena døydde i ein trafikkulukke. Han var berre ti år. Døden er nesten slik som snøen, ein veit ikkje kva tid han kjem, sjølv om han oftast kjem om vinteren.

Folk flest, stakkar, leser jo ingenting

Som Peer, som Peer fucking Gynt [...] han fikk det til, Ibsen, mellom alle horeriene sine, tenker vi, men hva om han ikke hadde valgt en løk, men et eple, hva om han hadde valgt et eple, epler har kjerne, da hadde kanskje alt sett annerledes ut, hvis Peer ganske enkelt hadde skrelt seg et eple og spist det og ikke mast så helvetes om denne løken.

Vi læres opp til å like forandring, til å ønske den velkommen. Det er sykt og jeg forstår det ikke.

Herregud, folk er så enkle. De tror at alt blir bra bare de reiser til andre land. Hvis jeg skulle laget en brosjyre for egen regning, ville jeg ha oppfordret folk til å bli hvor de er. Det er billigere, og det er minst like mye å hente.

"I verste fall får vi slå til, som vi gjorde i militæret." "Du har vel aldri vært i militæret," påpekte jeg. "Du ble fritatt av psykiske årsaker, og med rette." "Det er ikke nødvendig å ha tjenestegjort," sa Ari, steg ut av bilen og smelte igjen døren, "jeg har sett det på TV"

• Hvornår rejser du? spørger jeg.
• Hva mener du - rejser?
• Ja, fordi dine forældre skal et andet sted hen.
• Det ved jeg ikke. Nej, men det varer nok ikke så længe.
• Men vi skal da skrive til hinanden, siger hun. Naiv. Gennemstrømningen er enorm på skolen. Jeg bliver venner med nogen, og så rejser de. Og jeg holder forbindelsen ved lige et stykke tid, men så glider det ud i sandet. Og jeg tror... det tænker jeg hele tiden, at det er lissom når folk dør - det er det samme. En måde at klare det på. De er døde. Jeg har ikke tillid til, at jeg vil se dem igen.
• Skal vi ikke det, Samantha - holde forbindelsen ved lige? spørger Gretchen.
• Jo, siger jeg. Når hun er rejst, er hun død.
• Skal du ikke snart have en kæreste, Gretchen? spørger jeg. - Jeg kan finde en til dig.
• Nej tak, siger hun
• Hvorfor ikke?
• Drenge er nogle svin, siger hun
• Jeg troede ikke du bandede
• Jeg bander ikke
• Hvad gør du så?
• Jeg siger det bare som det er.
• Hmmm, siger jeg
• Jeg vil hellere læse, siger Gretchen og begynder at flette.

Gårsdagene mine forsvinner, og morgendagene mine er uvisse, så hva lever jeg for? Jeg lever for hver dag. Jeg lever i øyeblikket.

Havet dypt der nede var et rullende kaleidoskop av turkis, akvamarin og fiolett

"Dude, you're such a geek. And that's coming from an overweight Star Trek fan who scored a 5 on the AP Calculus test. So you know your condition is grave"

"You can love someone so much," he thought. "But you can never love people as much as you can miss them."

"What is the point of being alive if you don't at least try to do something remarkable?"

"Books are the ultimate Dumpees: put them down and they’ll wait for you forever; pay attention to them and they always love you back."

"It had been all right as long as they could laugh at me and appear clever at my expense, but now they were feeling inferior to the moron. I began to see that by my astonishing growth I had made them shrink and emphasized their inadequacies.