Bokelskere.no

Hva er det hos kvinner, hos mor og Erna, en snart aldrende dame og en ung pike, hva var det som fikk dem til å gjette ting han på en måte ikke innrømmet selv, enda han levde i det? Det slo ham igjen dette ordet: instinkt

Folk gikk stadig nokså ubekymret i gatene, så det var ikke uten risiko å være fører av de moderne fartsmaskiner i Kristiania.

Babyen sov, ansiktet var rødt med hvite flekker, en svart hårtust stakk opp av teppet, skuffelsen sank i meg. Jeg turde ikke si det, men jeg måtte ha fått den styggeste lillesøsteren som fantes i hele veden

Der lå de begge to, sov så fredelig, men det som var rart og som jeg aldri hadde sett, var at bestemor lå med hodet på bestefars arm. Slikt trodde jeg ikke gikk an med voksne folk.

I have to write things down to feel I fully comprehend them.

Memory is a funny thing. When I was in the scene I hardly paid it any attention. I never stopped to think of it as something that would make a lasting impression, certainly never imagined that 18 years later I would recall it in such detail. I didn't give a damn about the scenery that day. I was thinking about myself. I was thinking about the beautiful girl walking next to me. I was thinking about the two of us together, and then about myself again. I was at that age, that time of life when every sight, every feeling, every thought came back, like a boomerang, to me. And worse, I was in love. Love with complications. Scenery was the last thing on my mind.

'I can never say what I want to say,' continued Naoko. 'It's been like this for a while now. I try to say something, but all I get are the wrong words - the wrong words or the exact opposite words from what I mean. I try to correct myself, and that only makes it worse. I lose track of what I was trying to say to begin with. It's like I'm split in two and playing tag with myself. One half is chasing the other half around this big, fat post. The other me has the right words, but this me can't catch her.'

By living our lives, we nurture death. True as this might be, it was only one of the truths we had to learn. What I learned from Naoko's death was this: no truth can cure the sadness we feel from losing a loved one. No truth, no sincerity, no strength, no kindness, can cure that sorrow. All we can do is see that sadness through to the end and learn something from it, but what we learn will be no help in facing the next sadness that comes to us without warning.

Alt slik det skal være. Inntil det ikke er slik lenger. Bare den kjenner sin skjebne som ikke kjenner den.

Alt forblir i meg. Verden er i meg. Den lever og dør med meg. Slik den lever og dør i andre, uten at det forbinder seg med hverandre, det som er i meg og det som er i dem. Vi lever hver for oss. Vi innbiller oss at vi deler livet med noen, men vi gjør det ikke, vi lever alene, omgitt av andre, som også lever alene. Ikke noe av det som er i meg blir noensinne en del av dem. Det de har blir aldri mitt.

Og jeg tenkte at dersom man gikk bort til en vil fremmed på gaten og bestemte seg for å elske henne, så ville man antagelig ha klart det. Forutsatt, selvfølgelig, at hun hadde latt en. Ja, hva om det var slik at rett bak den man traff og ble forelsket i, fantes det en annen, en man ville fått det enda bedre med, men som man, fordi man endte opp med den foran, forble uvitende om?

Jeg tenkte: Sorgen er en gave. Mennesker som ikke er ulykkelige, de har ingenting de skulle ha sagt.