Bokelskere.no

En fantastisk bok, jeg var fanget fra første side! Boken har et jevnt driv og det er så spennende å følge Dinas utvikling og tingene som utfolder seg på Reisnes, både med hus og folk. Sitter likevel igjen med en følelse av at jeg ikke helt klarer å definere Dina som person Hun er ondskapsfull og kald, men samtidig er handlekraften, selvstendigheten og motet hennes beundringsverdig. At personligheten hennes skyldes hendelsen i barndommen, er en mulig forklaring, men likevel ser det ut som at ingenting kan lege dette såret. Er det fordi hun aldri har opplevd ekte kjærlighet? Eller har hun ikke evnen til å bli elsket? Uansett blir hun aldri fornøyd og ingenting er godt nok for henne. Er det noen eller noen som står for henne, rydder hun dem
unna. Jeg må uansett si at jeg ble fascinert over denne karakteren, og det er en bok jeg ikke kommer til å glemme med det første.

Jeg likte den veldig godt, overrasket meg. Vakkert og poetisk språk!

Sterk, og ikke minst skremmende lesing om hvordan autoriteter og "fagfolk" her drar slutninger og tar fra pasientene all selvstendighet og verdighet. Skram skildrer også godt hvordan det som pasient oppleves å bli stemplet som "sinnssyk" og at man med dette blir fratatt sin "stemme" og frihet(sies vel også at denne boka er basert på forfatterens egne erfaringer..?). Et viktig poeng er også om denne innleggelsen virker i mot sin hensikt; det å omgås med andre "sinnssyke" og til stadighet minnes på hvor "syk" man er, i tillegg til at alt man sier blir vridd og vendt på, er tross alt med på å bidra til at ens egen selvoppfattelse, tanker og følelser blir sterkt farget.

Jeg har tidligere lest "De gales hus" av Karin Fossum og lurer veldig på om forfatteren lot seg inspirere av denne boken. I "De gales hus" blir også hovedpersonen lagt inn på en psykiatrisk avdeling etter et sammenbrudd, og vi møter mange absurde karakterer, akkurat som i "Professor Hieronimus". For å sette de to bøkene opp mot hverandre, synes jeg "De gales hus" var en bok med mye mer humor og driv, og enklere å komme seg i gjennom. Denne kan vel nesten sies å være en moderne og litt mer forenklet versjon av "Professor Hieronimus". Denne opplevde jeg som mye mer alvorlig og gripende. Tyngre å lese, men innsikten vi får i pasientens tanker og følelser, samt hennes kamp mot autoritetene, er desto viktigere! Dette gjør at boken får enda tydeligere frem den angsten og maktesløsheten som pasienten opplever i møte med dette rigide systemet. Skram utfordrer vår oppfatning om at alt det leger, professorer, osv, sier og mener er det riktige. Her gjemmer de seg bak og baserer alle sine avgjørelser og bestemmelser på diagnoser og tidligere hendelser. Det som skjer her og nå, eller hva pasienten selv tenker og føler, er ikke viktig, En gang sinnssyk, alltid sinnssyk.

Jeg har fortsatt til gode å lese fortsettelsen "På St. Jørgen", men kjenner jeg trenger en liten pause før jeg tar fatt på denne. Spent på hva denne bringer, men i kjent Amalie Skram stil må den vel ha et tragisk utfall.. ?

Ha ha! Ja, det kunne vært en artig vri! Spørs hva hun hadde foretrukket, for både mor og svigermor uteblir, men det gjør dessverre denne orgasmen hennes også..