Bokelskere.no

-Men Anna, her er luft nok! Hørte hun bak avisen.
-Hva hjelper det når jeg holder på å bli kvalt, sa hun

Hannas hånd lå på teppet. Blå med et stort, åpent sår.
-Korsen ble handa di slik?
-Han har gode reisesko. Jernbeslag.

Men de som svever i den villfarelse at en kvinnes gråt er det samme som overgivelse, vet lite om kvinner

Svigerdøtre var aldri slik en først så dem. Men det var jo ikke svigermødre heller

Det hadde alltid vært slik at alle, unntatt pappa, ble alvorlige og rare når hun spurte etter farmor. Derfor visste hun bare det pappa hadde fortalt. Og han snakket om farmor som om hun skulle være en av de syke som han ikke så mere fordi de var blitt friske: Høy. Mørkt hår. Sa ikke så mye. Flink til å seile, regne og ri. Og til å spille cello. Pappa husket ikke så mye annet. Jo, at hun kunne bli så sint at alt ble kaldt.

Han strøk hånden gjennom håret. En bevegelse han hatet ved seg selv, men ikke kunne stoppe fordi han ikke var klar over den før den var gjort.

Vi kom aldri til å gå sammen på den måten igjen. Da vi kom hjem til Oslo, falt hun tilbake i sin egen tyngde og forble den samme for resten av livet.

Det finnes punkter i livet, de blinker om nettene som røde lamper på toppen av høyhusene i flyenes innflygningsbaner over byene, små øyeblikk hvor man kan forandre alt. Men vi forteller oss selv at det allerede er for sent, det er for usannsynlig nå, for lenge siden, det er for risikabelt og det lar seg ikke gjøre. Man sier, jeg skulle selvsagt gjerne og avslutter med naturligvis går det ikke lenger. Jeg burde ha dratt, mens jeg kunne.

Umuligheten av å unnslippe seg selv og sitt eget hode, sine egne tanker, sine egne redsler, det er den hjerteløse innsikten angsten gir. At man er innestengt på et lite rom med seg selv, til den dagen man er borte for godt og har resten av evigheten til å savne den klaustrofobiske følelsen. En ensomhet av nærmest bibelsk styrke.

Tiden som fabrikk: man står ved samlebåndet og følger døgnene med argusøyne mens de passerer, skrur til boltene litt hardere på det ene mens man nynner, setter OK-stempelet på det neste, sender dem gjennom matrisen og får dem inn i emballasjen, pent stablet opp ved utgangen, hvor de plasseres på ventende lastebiler og fraktes bort slik at produksjonsgulvet kan klargjøres for nye uker og måneder.

Han innbiller seg at det å være et godt menneske er noe som betaler seg i lengden, at verden på et eller annet vis er rettferdig og fornuftig innredet.

Man går på jobb, utfører sitt arbeid, man kommer hjem; man elsker hverandre nok til at det varer en dag til. Det finnes ting man ikke vil snakke om.

Om natten sover de med vinduene åpne og hjertene lukket.

Når man har vært i noe lenge nok, blir det virkeligheten. Man husker ikke lenger hvordan ting var før, bare denne nye virkeligheten som forandrer deg så langsomt at man ikke merker det, før man plutselig husker hvordan alt var før, men da er det kanskje for seint å gå tilbake?