Bokelskere.no

Asfalten blir til grus og grusen blir til en sti. Det er ingen hus eller brygger her ute. Bare hav, svaberg og vind. Jeg gnir svette ut av øynene. Prøver å holde rytmen i pusten. Ser ned på de blå joggeskoene jeg har fått av Ylva. Ipoden piper og går tom for strøm. Jeg stopper. Drar hodetelefonene ned rundt nakken. Det er da jeg ser den. Ørnen kommer fra havet. Fort og sakte på samme tid. Den slår ikke med vingene. Den bare glir. Uanstrengt, firkantet og større enn noen annen fugl jeg har sett. Den vokser og vokser. Til slutt er den rett over meg. Jeg har aldri opplevd at en fugl har skygget for sola.

Så merkelig, tenkte hun der hun sto i regnet og matet Fretex-beholderens inntak med poser, at den gleden som alle disse gjenstandene og klærne hadde gitt henne idet hun skaffet seg dem, var ingenting mot den gleden hun kjente når hun kvittet seg med dem

Nå kan jeg ligge med Leif. Nå kan jeg finne ut hvordan det er å ligge med Leif. Så husker hun den forvokste gutten, han som hadde sendt henne den meldingen den gangen, hun kunne lete ham opp og ligge med ham også, han hadde vært myndig i mange år og hadde sannsynligvis kone og barn og hadde kanskje til og med rukket å bli lei av dem og var sikkert klar for et eventyr med sin gamle lærer som han en gang hadde vært så kåt på

I tyve år skulle de stelles og pleies og passes, de skulle ha fire måltider om dagen og oppmerksomhet og stimulans og undervisning før man kunne forvente noe som helst av dem. Og selv da var det ingen selvfølge at de kunne så mye som å tørke seg selv i ræva, tenkte Ingrid.

En venn av deg hevdes attpåtil at det var en bevisst handling at han ikke kom på sykehjemmet, fordi han "ikke ville ødelegge bildet han hadde av deg". Det sier jeg deg far min, det var dårlig gjort å ligge der på gamlehjemmet og ødelegge det gode inntrykket folk hadde av deg

Lenge trodde jeg det skyldtes at han kom fra Nord-Norge, fra det ytterste mørket, og at de privilegerte fra Oslo vest hadde et slags medfødt overtak. Det var feil. Ingenting var mer Oslo vest enn Toralv Maurstad, og han var født i er stabbur i Nordfjord.

jeg blir snart nødt til å ta en pause
fra denne pausen jeg holder på med.

når jeg tenker på damien echols
begynner jeg å gråte. jeg gråter
når jeg ser hester falle om på film.
øynene flyter over på oslo city,
ikea, 11-trikken midt i rush-tida,
men jeg ble ikke noe særlig lei
meg da farfar døde.

Faren min var en russisk babusjka-dukke. Når du åpnet opp var det en mindre mann inni, og en enda mindre mann inni der igjen, og uansett hvor mange dukker du åpnet opp så kom du aldri inn til bunnen. Hvor liten gikk det an å bli?

Det kommer et punkt i de fleste menns liv da du blir eldre enn din far. Ikke fysisk, men mentalt. Dette inntreffer nesten uavhengig av hvilket forhold du hadde til faren din: Du kan ha hatt et svin som far, en selvopptatt, dominant faen, eller en elskelig tusseladd som aldri kunne si nei; du kan ha hatt en munter far, en trist far, en autoritær far, eller en far av den bleke kontorist-sorten som leser veiledningen for selvangivelsen på sengen: En dag står du der og skjønner at nå er det du som er sjefen

Den lille kom fra fostervann og før fostervannet fra unnfangelsen og før unnfangelsen fra omfavnelsen og før den ene omfavnelsen fra andre omfavnelser, helt tilbake til det punktet som ingen av oss forstår fordi det handler om å ikke finnes

Eg unner alle å bli alvorlig sjuk ein liten periode, sa far min. Då kjem du til indrefileten av det livet handlar om

Eg forstår godt at det må vere rart å ha levd halve livet saman med ein mann, for så å finne ut at fyren eigentlig elskar asiatiske kjerringer

Bibliotekarane masar aldri. Dei har nok med seg sjølv. Dei glor ut i lufta eller inn i skjermen, som om alt har gått gale for dei den dagen, eller heile livet, for den saks skyld

Mennesker dør og blir født hele tida,
jeg bare lever og lever.

Jeg blir snart nødt til å ta en pause
fra denne pausen jeg holder på med.

Jeg forandrer meg i morgen, tenkte jeg,
og hver kveld tenker jeg det samme.

Hun har begynt å tenke på hvem hun er, hun har begynt å se seg selv som seg selv, og det gjør vondt og det er godt, det er skrekkelig og frydefullt, hun er så full av liv og av sitt nyfunne selv, og er nå, tenker jeg, der mennesket er på sitt mest sårbare.

Så mye lettere det er å være mann, tenkte hun, men innså i neste sekund, da hun lente seg litt nærmere og hørte hva de snakket om-snøfresere- at hun ikke ville holdt ut å være mann heller. Ikke et eneste sekund. Kanskje det fantes et tredje kjønn. Kanskje det fantes noen mennesker som gikk rundt og var i pakt med seg selv og slapp disse klovneriene.

Tiramisu, rettet Eline, som hadde gått på italienskkurs

Alkoholen får kanskje snøen til å smelte, men samtidig avdekker den de spisse og svarte steinene som ligger under snøen

Hun var ni år gammel og tenkte mer på andre enn seg selv