Bokelskere.no

Katrine ville smekke til det, men man slår ikke barn og hun hadde ingen krefter

Når masken aldri tas av, blir den til selve ansiktet

Det stigmatiserte individet har ofte de samme tankene om identitet som vi har

En diagnose er intim. Den er en fasit. Om den kommer etter år med uvisshet, kan den virke befriende. Den bekrefter at bekymringene ikke var unødige, at det var noe galt. Den beviser at din egen virkelighetsoppfatning er den riktige og at du er til å stole på. Den kan gi ro. Dersom diagnosen beskriver en progressiv tilstand, er den også en kilde til uro. Den skaper fremtidsbildet. Den er veikartet til stedet man ikke ønsker å besøke. Diagnosen har sitt eget gravitasjonsfelt. Den kan forme identitet, slik andre vektige begreper kan gjøre det. Det har den til felles med kjønn, med legning. Den som aldri er blitt diagnostisert, er fri uten å vite det

For et mess familie kan være. Du har en bror. Dere spikker pil og bue, dere spiller Commodore 64, og dere deler de samme pornobladene gjennom hele åttitallet. Så går tiden og han vil bite hodet av deg bare fordi du velger en annen vei

Det å bli stirret på, å bli beglodd, er å utvikle en ytre bevissthet om seg selv, en bevissthet som alltid allerede er moderert etter omgivelsenes forventinger. Det er også å bli plassert inn i en livsfortelling som allerde er ferdig skrevet, som fortelles av andre

Fra tid til annen treffer jeg mennesker som kjente meg som barn, men som ikke ventet å møte meg som voksen. Alminnelig høflighet får dem som regel til å skjule overraskelsen over å se meg ute i verden. Det kreves en åpning i samtalen, et tomrom, for at de skal få sagt høyt det de først tenkte da de så meg: Lever du fremdeles?

[..]fagbrev i stedet for gjeldsbrev og inkassobrev og aidsbrev og hva faen slags brev man man nå kan få når livet går en så i mot som det gjør for Melissa Dahle, 42, trebernsmor, manisk depressiv, uføretrygdet barnehageassistent fra Ganddal[..].

Så er korridoren tom. Men gjenlyden av skrittene er der fremdeles. Det er avtrykkene fra elevene fra årenes løp som bare en gammel lærer kan høre

Er det slik han skal huskes? Som han som alltid var der og likevel ble glemt?

Når de kommer ut i skolegården igjen, skjer det som er uungåelig, som skjer i alle skolegårder når første skoledag er slutt: Med magnetisk kraft trekkes noen til hverandre, og vennskap innledes som også skal vare livet ut, mens andre støtes fra, støtes ut, til en like stor ensomhet

Egentlig burde hun tatt noen kjøretimer for å bli tryggere. Men hun er redd for å bli avslørt, at kjørelæreren skal melde henne til politiet for uaktsom kjøring i alle disse årene hun har latt som hun kan kjøre bil

Hun prøver å smile til seg selv. Hun har hørt at hvis man bare fortsetter å smile, blir man glad til slutt

Du tar en prat med elevene. Lytter. Legger deg flat. Du er her for dem, ikke de for deg. Skjønner? sier rektor. Også får du kollegaveiledning i tysktimene de neste tre ukene. Kollegaveileding? sier Margot, oppriktig forbause. Ja, Maren blir med deg inn i tysktimene og observerer og veileder deg etter timene. Griper fatt i det som ikke funker, ser de svake sidene ved undervisningen din, gir deg råd og tips om forbedringer. Rapporten blir vurdert i ledelsen, så tar vi en ny samtale i november. Maren? Som kom rett fra universitet i august? Som har hatt to måneders undervisningspraksis? sier Margot. Nettopp. Sier rektor

Graden av trivsel er omtrent den samme med kunstige planter som med ekte, overhørte jeg personalsjefen kåsere om en gang. Men jeg tviler på at det finnes planter nok i verden, kunstige eller ekte, som kan få trivselen til å blomstre på Nav

De sier at brent barn skyr ilden, men min erfaring er at brente barn blir pyromane

Jeg hadde et hvitt hull i hjernen hvor alt jeg ikke likte, fikk plass, mamma hadde alt man trengte for å overleve dagene i et skap på badet

Hør her, sa mamma, jeg har ikke hatt det så lett jeg heller. Det var en lek jeg pleide å leke som unge, kanskje du kan gjøre noe av det samme. Se for deg at du har et laken. Også tar du de tingene som er ille, og kveler dem i lakenet. Så tenker du ikke på dem og går videre

Jeg var så nær han. Jeg kunne ikke være nær. Jeg hadde aldri vært nær. Jeg hater nær. Men Lykke var bare et dyr, og han kunne ikke skade meg, og plutselig kjente jeg noe bak øynene og i halsen som jeg ikke hadde kjent siden jeg var seks, og jeg la ansiktet helt inntil halsen til Lykke og lot pelsen hans bli våt

Jeg stjal Paralgin forte av mamma for at kjærligheten skulle gjøre mindre vondt