Tidens fremste egenskap er altså å være forbi.
Sykepleiere skal ikke ha tatoveringer. Mine forventninger har begynt å ligne fordommer
Der norli skriver "Se lesernes omtaler av boka" er det en lenke som fører til vår bokside for en gitt bok.
Når man klikker denne, forlater man norli.no, og flyttes til bokelskere.no.
Massevis av andre nettsider lenker også til våre boksider.
Vi er selvfølgelig bare glade når det skjer.
Heisann Lillevi, takk for innlegg!
Vi er klar over denne funksjonen hos norli.no.
La meg fortelle om hvordan den kom til:
Norli kontaktet oss i fjor og spurte om et samarbeid.
De ønsket å bruke anonyme terningkast fra bokelskere.no på sine nettsider.
Vi takket ja til dette.
De mottar i praksis en liste fra oss om hvor mange terningkast 6, 5, 4 osv som er trillet for en gitt bok.
I retur gir de oss et månedlig vederlag. I tillegg lenker de tilbake til oss slik at brukere fra norli.no kan klikke seg til bokelskere.no.
Disse lenkene fra norli.no fører til bokdetaljsider på bokelskere.no. Bokdetaljsidene våre inneholder bokomtaler.
Norli mottar ingen brukerdata og ingen bokomtaler fra bokelskere.no. De henter heller ikke noen bokomtaler.
Vi har tre inntektskilder: Bannerannonser, "kjøpeknapper" som fører til ulike bokhandlere, samt utleie av anonyme terningkast til norli.
All disse inntektskildene er kommersiell virksomhet.
Jeg skjønner skepsisen til til denne delen.
Terningkastene og bokomtalene som deles på bokelskere har en stor verdi for oss her inne.
I tillegg vet vi at de brukes av biblioteker, i bokhandlere, forlag, og at de leses flittig av mange forfatttere.
Denne verdiskapningen er det altså mange som nyter godt av.
Samarbeidet med norli gir oss en flott mulighet for få en liten del av disse verdiene som vi kan bruke til drift og utvikling av dette nettstedet.
Bokelskere.no skal være er et vennlig og åpent nettsted som det er gratis å bruke.
Nettstedet er imidlertid ikke gratis å drive.
Dette gjør at vi er nødt å ha inntekter.
Og brystet mitt vil eksplodere, akkurat sånn det gjorde den dagen han spurde om eg ville være kjærasten hans og eh sa ja og alt låg framfor oss ned doggperler på. Det er ikkje doggperler på ting lenger. Men dei er ikkje vekke. Dei finst en plass i lufte, dogg fordampar når sola stig
Han forstår det ikkje, han som ikkje har vakse opp med det. Dei som ikkje har lært seg å synge høgt frå dei kom inn døra heime så foreldra skulle slutte å krangle før ein kom, dei som ikkje reagerer på lydar og luktar heilt ut av det blå, som gjer ting dei ikkje forstår fordi kroppen reag rer lenge før hovudet, dei ser ikkje problemet med å berre be far sin på fest
Senere i livet. Pappa døde, og jeg begynte å gå i terapi. En gang i uka i to år gikk jeg og pratet. Jeg snakket mye om mamma. Men ikke en eneste gang røpet jeg hemmeligheten. Så sterk var overbevisningen: Ingen må vite. Ikke engang terapeuten min
Hele spillet forandret seg. Alt ble usikkert. Denne overgangsfasen var forvirrende. Alt jeg hadde lært meg om å være barn i denne familien, gjaldt plutselig ikke lenger. Jeg skjønte gradvis at den mammaen jeg en gang hadde, ikke helt var der lenger. Jeg hadde en ny mamma, og hun hadde nesten aldri tålmodighet med meg. Denne nye oppførselen var underlig for oss brødrene. Vi lærte oss den, men vi forsto ikke
Jet lurer på hvorfor taushet er lyden av vårt undertrykte raseri
Flott at du har varslet og gitt beskjed. Jeg holder på med å slette brukerne som er innvolvert i dette.
Inne i meg fins det et tomrom som også tar plass
Det er dag her ute, men der inne på soverommet er det alltid mørkt
Vi medisinerer oss, begge to, så vi kan holde ut med hverandre
I løpet av de neste par dagene kjenner hun at hun mister fotfestet, som om lykke er en dans hun har glemt trinnene til. Hun må huske å puste. Hun sier til seg selv at hun er heldig, hun prøver å rasjonalisere – hvorfor skulle det bety noe hva vennene hennes får til? Hvorfor skulle hennes lykke henge sammen med deres? Men det gjør den, altså.
Man kunne drukne i fem centimeter vann. Kanskje det var likedan med sorg.
Stella visste ikke hva som skremte henne mest, tanken på at en farget familie skulle flytte inn, eller hva som kunne bli gjort for å stanse dem.
Det er nytt for meg at fremmedarbeidere var forholdsvis høyt utdannede og ressurssterke. Om en unøyaktighet gjentas ofte og lenge nok, blir den etablert som en sannhet.
Du vet, det tar ikke lang tid å gjøre et menneske til soldat, men det tar så uendelig mye lengre tid å gjøre en soldat til et menneske
Moric var trolig ikke til stede da Frida ble født. Menn var sjelden det. I stedet kan han ha vært i skomakerverkstedet for å få tiden til å gå, eller han kan ha gått i synagogen for å be en av sine tre daglige bønner. I så fall ba han nok Gud om at barnet måtte bli friskt, og at det måtte være en gutt. Et pikebarn kunne aldri fullt ut erstatte en gutt i en kultur der mannen hver morgen startet dagen med å takke Gud for at han ikke ble født som kvinne
Jeg er norsk-libaneser. Jeg kan ikke viske vekk den libanesiske delen av meg. Selv i passet mitt står det 'født i Beirut' og det kan jeg ikke fjerne. Men jeg kan ikke fjerne den norske delen av meg heller. Identiteten min er dobbel