Som i så mange av McEwans bøker: Når han er god, er han steinbra, når han er dårlig, er det teit. Boken er over-researchet, ideen er for synlig gjennom materialet, flere tilfeldigheter er stablet oppå hverandre og truer med å velte hele tårnet. Men likevel: Han skriver knallgodt om lykke i denne romanen, og det er ingen liten bragd, han får kommunisert samtidens trusler, han får skrevet fram en uhygge, hvor grensen mellom avgrunn og lykke er kort. Jeg foretrekker nok McEwans mikrodrama, som f.eks. Cementgarden, Chesil Beach eller Child In Time, tre romaner jeg husker som veldig gode - mens han ofte får problemer, eller framviser svakhetene sine, når han satser større.

Virkelig en tullebok. Morsom i ca 25 sider, så blir det bare ekstrem ronkemonotoni. Antagelig sjokkerende og befriende da den kom ut, men har ikke tålt tidens vinder.

Islandsromanen framfor noen andre. Selvstendighetens monster, Bjartur i Sumarhus, som river ned alt omkring seg mens han opprettholder prinsippet om å være sin egen herre. Satan, sier jeg, for en bok. Skrevet bl.a. i opposisjon mot det Laxness mente var naiv idyllsering i Hamsuns "Markens grøde". Korrekt.

4 fantastiske ganger har jeg lest denne vilt herlige boken av mannen som sa at "det Napoleon ikke klarte med sverdet, skal jeg klare med pennen!" Å, så bra denne romanen om reservasjonsløs farskjærlighet og utakknemlige døtre er. Hurra. Kommer i ny, norsk oversettelse snart. Da leser jeg den for fjerde gang. Med ubegripelig glede.

Wow! For en bok. Nesten like bra som Veien. Hard apokalypse. Stor forfatter.

Svinaktig bra bok. Jeg leste slutten i en hottell-lobby i Budapest, og folk rundt meg måtte finne seg i at det satt en liten nordmann og grein.

Dette er perfekt litteratur. Antagelig den beste boken jeg har lest på 00-tallet.

Dette er Roth i stil med mesterverket Everyman. Altså en flott roman fra en gammel, kåt gris. Men en fin gris.

Dette er en fæl bok. Virkelig. Fæl på så å si alle vis.

Høres nesten ut som The Road dette. Likte du denne bedre?

Zeldman er stilsikker, vittig og skriver bedre enn de fleste nerder.

Richard Dawkins sparker kanskje inn åpne dører, men slår fast at gud ikke finnes. Sannsynligvis.

Storartet historie om Mötley Crüe's eskapader på 80-tallet.

Fantastisk skildring av en journalists opplevelser i Afrika.

Middelaldrende journalist forsøker seg på kjøkkentjeneste under en rekke hissige kjendiskokker.

Uventet vinkling på historien, der forfatteren peker ut viktige plantesorter som har endret verden.

Utrolig elegant liten bok om hvordan en vellykket pakistansk student ble en motvillig fundamentalist etter 9/11.

Lekker forside, men inni er den kjip. Den får terningkast fem fordi brødoppskriften virker og er genialt enkel.

Hilde leser også denne! Hun liker den kjempegodt.

Boule

(Kaldhevet hvetebrød)

• 7 dl lunkent vann
• 1 1/2 spiseskje tørrgjær
• 1 1/2 spiseskje salt
• ca 15 dl hvetemel

Rør sammen ingrediensene. Det er ikke nødvendig å elte eller kna deigen, men rør slik at alle tørre partier forsvinner. Deigen skal være mer klissete enn vanlig.

Hev deigen i to timer. Slå sammen deigen, legg den i en bakebolle med lokk og sett i kjøleskapet. Her kan du ha den i opptil to uker.

Når du har lyst på ferskt brød åpner du bakebollen og strør litt mel over den delen av deigen du har tenkt å bruke. Skjær forsiktig av et stykke av deigen på størrelse av en grapefrukt.

Form stykket forsiktig til en brødlignende klump. Ta vare på luftboblene.

Sett ovnen på 225°C, la deigen stå på kjøkkenbenken i 30 minutter, udekket.

Stek i ovnen 25-30 minutter. Avkjøl på rist.