Bokelskere.no

Bøkene til Khaled Hosseini blir bare bedre og bedre! Utrolig bra bok, helt klart en favoritt!

Dagene flyr unna og plutselig er det helg igjen. Jeg skjønner virkelig ikke hvor dagene blir av, men borte blir de.

Hovedboken blir som forrige helg Middlemarch -bilder av livet i provinsen av George Eliot. Jeg har endelig kommet igang og håper jeg klarer å holde tidsplanen. Jeg regner med å være ferdig med 2. bok iløpet av helgen.
Ved siden av har jeg In One Person av John Irving. Dette blir boken jeg leser ved siden av all sporten som går. Om jeg ikke gjør det på denne måten hadde jeg ikke fått lest i hele tatt. Det tok litt tid før boken fenget og dette er faktisk andre gang jeg tar den fram, men den gir ett innblikk inn i en for meg helt ukjent verden.

God helg! Håper dere koser dere i snøen :-)

Da er jeg ferdig med bok 1 og nå begynner det endelig å løsne etter en litt tung start. Språket flyter lettere og jeg skjønner faktisk ikke hvorfor jeg hadde så problemer med det i førsten. Det er fortsatt ikke en bok man drives framover av, men jeg kjenner at jeg er nysgjerrig på den videre handlingen.

Det har falt meg inn at det er veldig mye fokus på utseendet/intellekt, spesielt i prestens tilfellet. Et sted leste jeg at Georg Eliot ble sett på som mindre vakker, hestetryne tror jeg ordet var, men desto mer nysgjerrig og kunnskapstørst. Det kan være derfor jeg har lagt veldig godt merke til akkurat dette.
At Dorothea kanskje er en refleksjon av forfatteren høres for meg fornuftig ut. Jeg er spent på hva Dorotheas grunnlag for valg av ektemann er. Jeg synes det ligger i kortene at det er mer enn hennes tørst etter kunnskap og beundring for intellektet hans.

Hennes beskrivelse av kvinner synes jeg hun drar ennå lenger enn jeg ble vant til når jeg leste Dickens. Som en annen er inne nevnte lurer jeg på om hun drar den litt langt, enten fordi hun ser de som latterlige eller fordi hun mener menn tar feil når de ser kvinnene på denne måten. Det er ingen tvil om at George Eliot var en dame forut for sin tid.

Det eneste negative for min del er at det begynner å bli litt for mange personer å holde styr på. Det er alltid et problem for meg når vi har flere personer og familier som må holdes styr på, men jeg kjører nå på selv om jeg kanskje går glipp av små nyanser.

Stein Inge Olsen, kalt Stingo, er en norsk ekspolitimann som har flyktet fra et trøblete liv i Norge og bosatt seg på Filippinene. Idet han sitter i badekaret med en Smith & Wesson .44 Magnum i munnen, ringer telefonen og kona til en av hans venner vil ha ham til å komme.
Martin Werner, innehaveren av nattklubben Forbidden Pleasures, har blitt drept i sitt hjem i Angeles City og det lokale politiet er ikke interessert i å oppklare saken.
Litt motvillig begynner Stingo å grave i Werners liv, og med det Angeles Citys brokete barmiljø – og han blir nødt til å revurdere alle sine forestillinger om svik og sannhet, skyld og ansvar, frihet og tvang.

I tillegg til å være en meget god kriminalroman, er dette også en bok som setter søkelyset på de mindre gode sidene ved Filippinene, og ikke minst nordmenns syn på hva som egentlig foregår der og hvorfor.

Boka er godt håndverk tvers igjennom! Sørensen, som selv er bosatt på Filippinene, kjenner godt til miljøene og gir derfor en realistisk beskrivelse. Krimgåten er solid, detaljert og uten løse tråder og lettvinte løsninger. Og når denne flettes inn beskrivelsene av enkeltmenneskers historie gjennom årene, blir dette både en god og viktig bok å lese!

Det er ingen lett bok å lese – både fordi Sørensen til tider er veldig klinisk og detaljorientert i sin måte å skrive på, men dette gjør bare at boken er veldig troverdig – og fordi det kan være vanskelig for «oss nordmenn» å lese om hvordan livet på Filippinene kan arte seg – både for utvandrende nordmenn og ikke minst de innfødte – men desto viktigere er det at vi leser om det.

Kort og godt – en meget solid roman som hadde fortjent et større publikum enn den faktisk har fått!

Les alle mine bokanmeldelser på ritaleser.com

Det må være minst 2 personer "tilstede" for å få en krangel. Det beste er å overse, så vil diskusjonen dø ut av seg selv.

Kan du definere litt hva du legger i informant. Altså søker du personer som jobber på biblioteket, bokhandel osv, eller privatpersoner som er glad i å lese og er oppdatert. Høres ut som en svært spennende oppgave :)!

Dette var en veldig spennende artikkel

Slik på virker boklesing hjernen. Vi kan i hvert fall si at det å lese fortellinger, særlig de med et velkomponert plot, rekonfigurerer nettverkene i hjernen i minst noen få dager. Det viser at historier henger ved oss. Dette kan ha stor betydning for barn og for hva vi vet om rollen lesing har i å forme deres hjerne, sier Berns. Et annet sted i artikkelen står det. Karsten Specht synes det er interessant at forskere viser den biologiske effekten av å innta karakterenes perspektiv etter at man har lest en roman.

Akkurat dette siste her er interessant. Effekten av å sette seg inn i karakterenes ståsted. Når det gjelder barn så husker jeg spesielt en bok som het "Farvel Rune", som jeg leste for barna mine en gang vi selv opplevde et dødsfall. Det å bruke litteratur som "hjelp" i vanskelige situasjoner er i alle fall noe jeg selv bruker. Det trenger ikke være fagtekster/dokumentar, men også skjønnlitterære bøker med et tema en kjenner seg igjen i.

Det er en umulig situasjon Liv har satt seg i, men hun går på med krum hals, og takler motgangen som kommer. Her er så mange gode refleksjoner som jeg, når jeg kjenner godt etter, kan sette meg inn i. Hun setter ord på følelser som er kjente, men som jeg aldri har reflektert over. Måten hun beskriver det hun kaller ikke-uttalte hierarkier mellom mennesker, og hvordan Liv alltid befinner seg på bunnen av disse, er utrolig fascinerende. Aldri har jeg tenkt på at ting jeg sier for å være hyggelig, kan oppfattes som et forsøk fra min side på å heve meg selv over den jeg prater med.
Boken er morsom, og jeg satt småflirende og ristet på hodet da jeg leste. Det er litt rart, Liv er i en situasjon jeg nesten ikke klarer å se meg selv i, og allikevel ler jeg gjenkjennende til mye av det som foregår inni hodet til Liv.
Boken har tettpakkede sider men er allikevel lettlest. Jeg var veldig fornøyd med slutten, måten hun avrundet historien på uten å la leseren henge i en løs tråd.

[Har du ikke lest Sonja Holterman`s første bok Presteskapet, så er det på tide å skaffe seg den, for nå er det ikke lenge til andre bok i serien om krimjournalisten Ira Torgrimsson kommer ut.

Da Presteskapet sluttet var Ira i startfasen til å kjempe om å få foreldreansvar for Kevin, så jeg antok at i neste bok ville dette prege den private delen av handlingen. Der tok jeg feil, når Frostgraven starter er Kevin heldigvis trygt etablert hos Ira. Bomben hun slipper på de første sidene er at hun er gravid, uten å være sikker på hvem som er faren.
Kevin har bodd på barnehjem, og en av historiene som spinnes igang er den om kompisen Sondre, som skal komme på besøk til Kevin i vinterferien. En aner at forholdene på barnehjemmet ikke er helt etter boken.
Flere spennende handlinger settes igang, og vi får mange hentydninger i begynnelsen. Alt er godt merket med tid og sted, så det er ikke forvirrende å følge med på handlingen.

Vi blir kjent med Peder som liten gutt i 1942. De er nærmeste nabo til en konsentrasjonsleir, og Peder, som er en utstøtt tyskerunge oppholder seg mye nær leiren. Den naive stemmen til Peder som liten, likte jeg veldig godt. Han beskriver fangedrakten som pysjamas, og undrer seg over de brutale "lekene" de gjør ute i snøen i bare pysjen. Det er hjerteskjærende å lese. En annen ting jeg synes hun får frem på en flott måte, er kjærligheten Ira har til både hennes eneste venn, den narkomane Lars og til Kevin.
Når en leser er det kjekt å oppdage hvordan ting henger sammen etterhvert, så jeg vil ikke røpe mer av handlingen. Boken holdt meg fengslet, og det var ikke snakk om å gjøre noe annet før jeg var i mål. Med spenning på hver side, interessant bakgrunnshistorie og troverdige karakterer, er dette krim på sitt beste.
]1

Da er det nok apatien jeg legger merke til at er borte :-) Det er nok veldig få som er "laget for å gå hjemme", men de fleste slipper heldigvis å finne ut av det. Jeg pleier å si at jeg er heldig som er så bedagelig anlagt, siden jeg er tvunget til å ligge det meste av dagen. Det er selvfølgelig satt litt på spissen, for så bedagelig tror jeg ingen er :-)
Å være i jobb tror jeg er ett privilegie de fleste ikke setter nok pris på. Jeg ville også gitt mye for å ha den muligheten.

Det er en lettelse å være ferdig med utredningen, men samtidig er det litt vemodig at de ikke har funnet noe. Det høres hvertfall ut som du har en lege som tar deg på alvor og undersøker deg ordentlig.

Lesing hjelper både som tidsfordriv og virkelighetsflukt for meg og så jeg skjønner hvordan det er. Heldigvis har jeg noen andre stillesittende hobbyer jeg kan veksle på så fort formen tillater det.

Lykke til med CT, håper dere finner ut av det.

Det er sant at det ikke gjelder alle, jeg snakker kun for meg selv. Problemet på nett er selvfølgelig også at man ikke hører tonefall eller ser ansiktsuttrykk, noe som gjør at teksten kan tolkes litt som man selv vil. Smileys kan brukes for å mildne uttrykket, mens utropstegn ofte forsterker. Mitt triks er også å vente noen minutter før man svarer på noe man opplever som opprørende,det lærte jeg på den kompliserte måten :-)

Å behandle hverandre med respekt ser jeg på som en selvfølge. Å være forsiktig med hvordan man uttrykker seg er også en god ting, samtidig tenker jeg at det blir en håpløs oppgave å skulle ta hensyn til alles selvtillit, bakgrunn, sårbarhet etc. Skal man ta alt til ettertanke blir det til slutt umulig å uttrykke seg i hele tatt.

Det er klart man som medmenneske ikke ønsker å støte noen, men det er også viktig at vi kan gi uttrykk for egne meninger.