Bokelskere.no

Spørsmålet er selvfølgelig om denne forleggeren er alene om å mene som han gjør og om dette er synsing eller basert på salgstall. Som samfunn har jeg inntrykk av at England er mer voldelig enn Norge så kanskje det kan være derfor de har mindre "behov" for vold i litteratur og film?
Det er ikke første gang voldeligheten i skandinavisk krim er oppe til diskusjon og sikkert ikke siste gang. Mener det ikke er lenge siden jeg leste noe om det i norske aviser, det ble også tatt opp på Krimfestivalen tror jeg.

Personlig må også si at jeg ikke har noe imot vold og groteske beskrivelser, men jeg foretrekker at de er der av en grunn. Jeg synes det er viktig å beskrive virkeligheten som den er, men det betyr ikke at det må være "slasher-bøker".
Min erfaring er også at det ikke nødvendigvis er de groteske beskrivelsene som er de mest forstyrrende eller setter dypest spor. Et eksempel er Quentin Tarantino, filmene hans er overdrevent voldelige og blodige, men det blir så fjernt og urealistisk at jeg ikke blir preget av det. I den andre enden av skalaen har vi American History X. Ikke veldig blodig, men det er noen brutale scener som er veldig realistiske og derfor setter dypere spor.

Tenk deg hvordan det ville oppleves å sitte i ett rom med 11 andre personer, der du er den eneste personen som ikke er enig med majoriteten. Det er stort press om at dere må bli enige og siden du er den eneste som holder tilbake er det deg presset ligger på.

Hadde du klart å stå for det du mener er riktig?

De fleste vil nok svare "Ja, selvfølgelig", men studier har vist at flokkmentaliteten er sterk.

Forfatteren av denne boken fikk bevist sin styrke da hun fant seg i en jury som skulle avgjøre en persons fremtid. Først så saken ganske enkel ut, men jo mer hun så av bevisene jo sikrere var hun på at aktoratet ikke hadde en sak. Dessverre så ikke de resterende jurymedlemmene det samme som hun så. Med utrolig styrke, stahet og en sterk rettferdighetssans gir hun seg ikke, ikke engang når saken er tapt.

Denne historien viser hvor sårbart rettssystemet kan være når alt går på hvordan vanlige mennesker skal tolke beviser og vurdere troverdighet, mens de alle har sine fordommer og meninger. Dette er ikke et mesterverk av en bok, men den forteller en viktig historie.

Du er ikke alene om disse tankene her - jeg liker heller ikke konseptet felleslesning. Det ender som regel bare opp med at boken havner lenger og lenger bakover på lista over bøker jeg ønsker å lese. Det kommer så an på humøret hva slags bok jeg velger for hver gang, og konseptet felleslesning bare stresser meg.

Den er absolutt innenfor, på denne måten får vi litt av begge deler :-) Det mest naturlige, som poengtert i tidligere svar, er jo å se på utgivelsesdatoen.

Det er ikke så viktig, men av hva jeg har lest så er det to forskjellige utgaver som er oversatt til norsk. Den fullstendige romanen ble først utgitt i Sovjettunionen i 1973, så den norske førsteutgaven er derfor heller ikke fullstendig. Den norske utgaven oversatt i 1995 derimot, er oversatt fra den fullstendige utgaven.

Dette kan jo også skape noen interessante vinklinger i felles-lesningen.

Skulle eg ha sett opp epokane, ville eg ha tenkt som Strindin. Om eit verk etter 1990 har motiv frå samtida eller ikkje, synest eg ikkje speler noka rolle, sidan alle forfattarar likevel skriv om samtida si (jf. Georg Johannesens utsagn om at Kristin Lavransdatter handlar om problem med "pikeoppdragelsen" i Homannsbyen i 1880-åra). men nå har kjell k sett opp grenser, og da lèt vi dei vere som dei er.

Eg reagerte med éin gong på at Mesteren og Margarita kom som framlegg til litteratur frå tida etter 1945, men eg har ikkje fått skrive om det får nå. Eg ser at andre heldigvis har gripe fatt i dette - forholda i Sovjetunionen var i trettiåra slik at Bulgakov ikkje fekk gitt ut romanen. uansett om kjell k seier at det er vanleg å sjå på utgivingsåret, er det nok vel så vanleg å rekne *Mesteren og margarita" som mellomkrigslitteratur, Viktigare enn når ei bok er skriven og når ho er gitt ut, er det vel om ho er interessant å lese og diskutere!

Utan at eg vil bruke tid på formelle sider ved lesesirkelen: Det er da gitt ut så mange gode skodespel, diktsamlingar, novellesamlingar og sakprosatekster at vi sjølvsagt må lese andre bøker enn romanar!

Det skjønner jeg, de kan begge oppleves som provoserende. Jeg kommer ikke til å prøve å overtale deg om du er redd for å reagere på noe, for det tror jeg du vet best selv. Det er nok heller ikke alle som klarer å "koble ut" sånn som jeg følte var nødvendig for å se de gode kvalitetene i boka. Du får ta de fram når og om du noengang føler deg klar for det.

The Great Gatsby har jeg lyst å se, men det spørs om det blir noen år til. Jeg har en lei tendens til å ikke se filmer før de blir sendt på tv.

Spørsmålet er om denne boken egentlig hører hjemme i kategorien nyere verdenslitteratur? Den ble riktignok utgitt i 1973, men den ble i utgangspunktet skrevet i tidsrommet 1928-41.

Vil absolutt anbefale både Conviction og Temple Gardin, det er to sterke historier med to veldig bra skuespillere. Om du liker sterke historier fra virkeligheten så mener jeg "Boys don't Cry", også med Hillary Swank, er verdt å få med seg.

Etter å ha lest ca 30 % av Kane and Abel er hvertfall jeg hektet. Den er interessant og godt skrevet. Den er også spennende og selv om det kanskje ikke er så mye fart i den så har den fremdrift.

Lolita ja! I ettertid synes jeg den er et mesterverk, men mens jeg leste den måtte jeg svelge hardt flere ganger. Det er nettopp dette sjarmerende og vakre som er i stor kontrast til det kvalme og stygge i tankegang og handlinger. Det er lett å se hvordan man blir manipulert og bearbeidet.
Jeg velger å tro at det var nettopp dette forfatteren ville frem til, ikke at dette er propaganda og hans personlige meninger.

Om du vil lese den andre siden anbefaler jeg Tiger, Tiger av Margaux Fragoso. Også en bok som kommer til å vekke noen følelser.

Den merkelige hendelsen med hunden den natten er en bok om den autistiske 15 åringen Christopher, som bor med sin far. Han har sine ting å stri med, ikke liker han gult og brunt, ikke liker han at maten på fatet er blandet sammen og for all del, ingen kroppskontakt. Han har mange utfordringer han må overkomme i løpet av en dag, men han er en smart gutt, og et geni i de logiske fagene. Derfor greier han seg bra, for selv om han ikke skjønner ironi eller ord som "bikkjekaldt" så klarer han å lære seg ting ved å trekke logiske slutninger. Det er en fascinerende verden vi blir ønsket velkommen inn i, i denne boken, og jeg er sikker på at jeg har lært masse som jeg vil plukke frem hvis jeg møter et menneske som har denne utfordringen i livet.
Boken anbefales på det sterkeste!

Meiningane er delte om denne boka, og eg har òg kjent meg litt splitta. Fleire har nemnt Laxness, men eg ser at det ligg eit par generasjonar mellom dei to. Det har vore godt å nyte språket - nå snakkar eg reint generelt - i romanen, dei lange, dvelande setningane, skildringane som flyt lik havet. Setningane er som bølgjer, duvande, som "Nirvanas bulder".

Hamsun? Duun? Jo, så klart tematikken er litt som i Menneske og maktene - takk for det, Lillevi (og eg ville aldri bytte ut menneska på Øyvære med desse fiskarane her). Men det er, naturleg nok, noko nyare ved Jón Kalman (kall han nå ikkje Stefánsson,da; islendingane heiter det dei heiter - fornamnet (jf. telefonkatalogen der oppe, den tida vi hadde slikt)! (Kalman er eg forresten usikker på) - som Dag Solstad når han ikkje sett punktum, så godt å få ferdast gjennom side etter side med lange tankar ogv skildringar, nesten utan avsnitt, avbrotne av fyndige sanningsord ("Først er det liv, så død: / Her er liv, om liv, fra liv, til død.").

Uheldige språklege uttrykk er det få av her, synest eg. Minner Jón meg litt om Gaute Heivoll? Det er dette ved store delar av vår tids litteratur: Forfattarane skriv så teknisk godt, bygger opp handlinga og formulerer seg isolert sett glimrande til tider, og så kan dei bli svar skyldige når ein liten gut hos H.C. Andersen ropar at dei ikkje har klede på, ikkje har noko å skrive om. Innimellom meldte slike tankar seg da eg las Himmelrike og helvete. Men så er det vel berre ei oppfatning som kjem og går. Og da er vi tilbake hos Duun, om det å vere menneske, om å leve og døy når berre grunnfjellet er att. Det er dét boka handlar om

Fint at Himmelrike og helvete kom på lista!

Du har nok rett i det, men samtidig er det tydelig hvor viktig bøkene er i livet til den blinde kapteinen. Disse tvetydighetene treffer vi på flere steder, så det er kanskje ikke rart at man kan finne avsnitt som peker i begge retninger.

Kanskje poenget er at bøker og teori er for noen, men ekte arbeidskarer har bedre og viktigere ting å konsentrere seg om. Ganske ulikt dagens samfunn.

Du har alltid så spennende og originale bøker. Sjøormen synes jeg høres veldig spennende ut, jeg har alltid hatt en fascinasjon for de og denne har jeg aldri hørt om.

Da jeg var mindre kjørte vi forbi Seljordsvatn hver sommer, jeg ba alltid om å bli vekket så jeg kunne lete etter Seljordsormen. Jeg så henne aldri :-)

True Crime er jeg også veldig glad i.

Så lenge du vet hva du kan forvente så er nok Django bra. Mitt problem var at jeg helt hadde glemt at det var en Quentin Tarantino-film, så jeg hadde forventninger om en helt annen type film.

Her går det fortsatt trått med lesingen så jeg holder ennå på med Kane and Abel av Jeffrey Archer. Dette virker så langt som en veldig bra bok og blir nok min eneste bok denne helgen.

Siden lesingen står stille blir det veldig mye sport, serier og film. Jeg har endelig sett Django Unchained med DiCaprio og The Lone Ranger med Depp, begge ble litt for overdrevne for min del, til tross for bra skuespillere. To filmer som gjorde veldig inntrykk var Temple Gardin med Claire Danes og Conviction med Hillary Swank. Begge skuespillerne er personlige favoritter og de gjør en strålende jobb med å portrettere disse damene og deres utrolige historie.

Nå skal jeg prøve å se The Raven, basert på Edgar Allen Poe, og etterpå blir det The Lady, historien om Aung San Suu Kyi.

God helg!

Tidslinjen ser absolutt overkommelig ut. Jeg er usikker på om jeg klarer å være med denne runden, men jeg skal prøve. Istedet for å kjøpe hele boka har jeg derfor lastet ned en smakebit for å se om jeg klarer å henge med.

Skal jobbe nattevakter hele påska, enda godt jeg har det stille og rolig på jobb og har masse tid til å lese :) håper å kunne lest ferdig disse i påska :)

Ikkje så oppsiktsvekkande sagt, dette, men same kvelden som eg las ut Himmelrike og helvete, gjorde eg ferdig Jostein Gaarders Appelsinpiken, av langt mindre kvalitet enn Jón kalmar Stéfanssons roman - bortsett frå i synet på forholdet mellom liv og død? Sjå berre kva Gaarder skriv her.