Bøker i samlinga av Johann Wolfgang von Goethe
Å gjøre de samme tingene ofte er en glede, for det vi har vennet oss til, fant vi jo hørte til gledene.
En venn hører også til de ting som gir gleder. Å være glad i en gir jo glede (det finnes ingen vinelsker som ikkje gleder seg over vin!), og det er en glede å bli likt. Også her får man en forestilling om at man har et gode som alle som legger merke til det ønsker å oppnå. Å være likt er å være avholdt som den man er. Videre hører det å bli beundret til gledene, for det er det samme som å bli hedret. Også å bli smigret gleder oss, og smigreren selv. Smigreren er nemlig tilsynelatende en beundrer og tilsynelatende en venn.
Auch weiβ man ja, daβ Cervantes nach dem 'Don Quijote' selbst wieder Ritterromane reinsten Wassers geschrieben hat. Er fällt aus der Rolle mit jenen Schäfergeschichten, als wollte er zeigen, daβ er dad, was die Zeit kann, auch noch kann, ja es sogar wie ein Meister Beherrscht.
Dei altfor få finske bøkene i samlinga.
[...], and Miss Murdstone came in with some bread and meat, and milk. These she put down upon the table without a word, glaring at me the while with exemplary firmness, [...].
Humoristisch endlich im tiefsten Sinn ist das menschlich Mehrschichtige, lebensvoll Ambivalente der beiden Hauptcharaktere, dessen der Dichter sich angesichts der verhaβten minderwertigen Forsetzung mit Stolz bewuβt wird. Diese Forsetzung, zu der ein spekulativer Stümper sich durch den Welterfolg des Romans hatte verführen lassen, war es eigentlich, was Cervantes bewog, selbst einen zweiten Teil - das siebente bis zwölfte 'Buch' - zu schreiben, obgleich, wie Goethe sagt, die Motive des Werkes im ersten Teil eigentlich erschöpt waren.
ecce exiit qui seminat seminare
et dum seminat
quaedam ceciderunt secus viam
et venerunt vplucres et comederunt ea
alia autem ceciderunt in petrosa ubi non habebat terram multam
et continuo exorta sunt quia non babebant altitudinem terrae
sole autem orto aestuaverunt
et quia non habebant radicem aruerunr
alia autem ceciderunt in spinas
et creverunt spinae et suffocaverunt ea
alia vero ceciderunt in terram bonam
et dabant fructum
aliud centesimum
aliud sexagesimum
aliud tricesimum
(Matt 13,3-8)
Bøker i samlinga av Maria Gripe - minner meg om koselege høgtlesingsstunder ...
MYTEN OM DEN REVOLUSJONÆRE IBSEN! ...
(En karikatur)...
De forsker i Ibsens komma,
-uten å vite hva punktum er!
De tror at de har Ibsen i lomma
-og vil beholde ham der! ...
Hvis noen dristig forsøker
å komme Ibsen nær,
-sier de alltid, via egne bøker:
-Han var antirevolusjonær!
Men de vil falle ned fra
deres egne tårn av Solness-karikatur;
-og blir nødt til å tåle mitt credo:
At Ibsen var revolusjonær av natur! ...
Bøker i samlinga av Maj Sjöwall og Per Wahlöö
Eg kom over ein interessant artikkel om påverknaden frå Don Quijote i europeisk litteratur!
He had my head as in a vice, but I twined round him somehow, and stopped him for a moment, entreating him not to beat me. It was only a moment that I stopped him, for he cut me heavily an instant afterwards, and in the same instant I caught the hand with which he held me in my mouth, between my teeth, and bit it through. It sets my teeth on edge to think of it.
Takk til Ingunn for tipset om lydboka, ja! Heilt fantastisk å lytte til Martin Jarvis - ja, nettopp: Han frå Forsytesagaen i gamle dagar!
Han gir ei karakteristisk stemme til kvar einaste romanfigur; ikkje berre er han, som Ingunn seier, Uriah Heep, men han er mora hans òg!
Kven les vêrmeldinga når ein har 28 cd-ar med Martin Jarvis?
Strålande! Her er lydboka!
Vel de litteratur ut frå korleis den kan representera dykk? NEI Setja dykk i eit visst lys? NEI Har de døme? NEI Og finst det litteratur de unngår offentleg? NEI Eller i spesielle situasjonar? NEI Kva seier det du les om deg? DET ALLER, ALLER MESTE
Du vil sjå at ein del sitat frå Thomas Manns Meehrfahrt mit Don Quijote vil dukke opp med ujamne mellomrom framover.
Im ‘Don Quijote’ habe ich gestern nachmittags und abends bei der Musik im Blauen Salon manches gelesen und will jetzt im Deckstuhl, einer Transposition von Hans Castirps vorzüglichem Liegestuhl ins andere Extrem, damit fortfahren. Welch ein eigentümliches Monument! – seiner Zeit unterworfen im Geschmack, mehr als seine gegen diesen Geschmack gerichtete Satire es wahrhaben möchte, auch in der oft genug nichts als unterwürfigen und loyalen Gesinnung, und doch im Dichterisch-Empfindungsmäβigen frei, kritisch und menschheitlich über die Zeit hinausragend.