Blinking over a little desk like a pulpit-desk, in the curve of the horse-shoe, was an old gentleman, whom, if I had seen him in an aviary, I should certainly have taken for an owl, but who, I learned, was the presiding judge.
Por lo visto es posible declararse hombre.
Por lo visto es posible decir no.
De una vez y en la calle, de una vez, por todos
y por todas las veces en que no pudimos.
Importa por lo visto el hecho de estar vivo.
Importa por lo visto que hasta la injusta fuerza
necesite, suponga nuestras vidas, estos actos mínimos
a diario cumplidos en la calle por todos.
Y será preciso no olvidar la lección:
saber, a cada instante, que en el gesto que hacemos
hay un arma escondida, saber que estamos vivos
aún. Y que la vida
todavía es posible, por lo visto.
Eg driv framleis og feirar Dickens. For tida les eg den uhorveleg lange Little Dorrit - og ser BBCs dramatisering, litt kvar sundag. Tre fulle cd-ar, og dette er nok den beste filmatiseringa av ein roman, i alle fall Dickens-roman, som eg har sett. Ikkje rart at denne innspelinga har fått sju Emmy-prisar: "Outstanding Miniseries", "Outstanding Director", "Outstanding Writing", "Outstanding Casting", "Outstanding Costume", "Outstanding Cinematography" og "Outstanding Art Direction". Ramifrå, alt saman. perfekte skifte mellom senene og topp skodespelarar - frå Claire Foy i hovudrolla til den misnte birolla. Det blir ein fin vår og sommar, dette, men *Little Dorrit" i både bokform og på skjermen ...
De dødes tjern (1958) 76 min - Horror | Thriller | Mystery - 17 December 1958 (Norway)
.
Director:
Kåre Bergstrøm
Writers:
Kåre Bergstrøm, André Bjerke
Stars:
André Bjerke, Bjørg Engh, Henki Kolstad | See full cast and crew
A group of friends travel to a cabin in the Norwegian forest. It's a rumour that at night a crazy man can be heard screaming at a lake nearby the cabin.
Title: De dødes tjern (1958)
De dødes tjern (1958) on IMDb 7.2/
Cast
Credited cast:
André Bjerke ...
Gabriel Mørk, writer
Bjørg Engh ...
Sonja, Bernhard's wife
Henki Kolstad ...
Bernhard Borge, crime writer
Per Lillo-Stenberg ...
Bjørn Werner, Liljans brother
Erling Lindahl ...
Kai Bugge, psychologist
Henny Moan ...
Liljan Werner
Georg Richter ...
Harald Gran
Leif Sommerstad ...
Tore Gråvik, the ghost
Inger Teien ...
Eva, Bjørn's girlfriend
Øyvind Øyen ...
Bråten, policeman
Fant et lite stykke som jeg synes var litt artig..
« Katteplaskdebut
PagaWeb igjen »
Trilogi, triologi
Torsdag 26.08.2010 av Jardar
Etter å ha sett ferdig «CSI crossover»-trilogien som TV Norge konsekvent har omtalt som «triologi», er det freistande å ymte frampå om at trilogi/triologi er ein sjibbolett (ordbok) som skil oss fisefine (trilogi) frå dei mindre fisefine (triologi).
Men så enkelt er det sjølvsagt ikkje.
Eg kan ikkje gresk, men den engelske Wikipedia-artikkelen om suffikset -logy fortel, kort sagt, at o-fuga dukkar opp i dei fleste aktuelle nydanna lånordsgreske avleiingar i moderne engelsk (eit nærliggjande norsk døme for meg er sjølvsagt fon-o-logi), og så finst det visse unntak, m.a. trilogi.
I ein versjon av databasen til prosjektet Norsk–esperanto ordbok finn eg 64 norske ord som endar på -logi, frå aerologi via antologi, psykologi og teknologi til urologi og zoologi. Av desse 64 orda er det 5 som ikkje har ein o framfor -logi. Desse fem er: analogi, genealogi, mineralogi, tetralogi (ei gruppe på fire verk), trilogi (ei gruppe på tre verk).
Tendensen er endå tydelegare i den noko lengre lista i den tyske Wikipedia-artikkelen om suffikset -logie: Av 341 alfabetiserte ord (pr. natt til 26.8.2010) er det berre 7 som ikkje endar på -ologie. (Nei, eg har ikkje talt manuelt, grep -c er eit fint verkty.)
No burde eg strengt teke ha sett på ordfrekvens for alle logi-ord, men det tek eg meg ikkje tid til når klokka er som ho er, og ikkje har eg skikkeleg utstyr til det heller. Det skulle likevel ikkje overraske om det viser seg at dei aller fleste møta våre med suffikset -logi har ein o framføre seg. Om -o-logi har vorte omtolka til -ologi, ville det altså ikkje vere rart.
Nokre fonologiske strøtankar skal eg hoppe over her.
Før eg ergrar meg over «triologi» neste gong, skal eg spørje meg sjølv om kvifor eg ikkje ergrar meg like mykje over «anologi» og «geneologi», som òg dukkar opp no og då. (Eg har nokre mistankar.) Og samstundes skal eg minne meg sjølv på at i Nynorskordboka finn vi infinitiven sjåast, der -ast dukkar opp med ein a som ikkje alltid har vore der. Dette skjer truleg etter mønster frå dei fleste andre verb, t.d. møtast, der a-en eigentleg er infinitivsendinga, jf. å møt-a-st, no møt-e-st vi, i går møt-te-st vi, som parallell til å møt-a, møt-er, møt-te (til og med i ein heil del dialektar med e-infinitiv har a-en overlevt i st-forma). Kan dette skje med norske verb, må det vel få lov til å skje med greske lånord òg, eller?
Hm, verbet å slå-st har klart å halde stand. I infinitiv, ja. Opp med handa dei som skil mellom slåst i presens og slost i preteritum like bra som mellom slår og slo (eg rekkjer mi eiga hand sånn halvvegs opp). Og dessutan, «å slåast» med -ast vil uansett verte oppfatta nettopp som eit fullgodt verb med tydinga ‘å verte slegen’, til skilnad frå ‘å slåst, kjempe’, ein distinksjon som ikkje ville ha vore like lett å få til på den måten med fortidas morfologi.
Du verda, no har eg sanneleg skrive meg langt ut på viddene.
'Bob swore!' as the Englishman said for 'Good night', when he first learnt French, and thought it so like English.
Visst er det det! Må få den heilagdagen inn i kalenderen min med ein einaste gong! Og boka: Odysseen - for gresken min, for norsken min, for litteraturopplevinga, for reiselysta, ja - for heile den europeiske litteraturhistoria ...
Plutselig trengte ansiktet til en medfange – en chilener – seg på. ‘Det beste ved å reise er å ha et sted å komme hjem til,’ hadde han sagt, og så var det som noe hadde løsnet i halsen og lagt seg over stemmebåndene.» (Levi Henriksen: Snø vil falle over snø som har falt)
Plutselig trengte ansiktet til en medfange – en chilener – seg på. ‘Det beste ved å reise er å ha et sted å komme hjem til,’ hadde han sagt, og så var det som noe hadde løsnet i halsen og lagt seg over stemmebåndene.»
Gid dit liv må føje sig som et digt
om den store forsoning mellem lykke og pligt.
Saalangt min Digtning tænder Sind i Brand
Saalangt gaar Grændsen for mit Fædreland.
"At rejse er at leve" - H.C. Andersen
Så sank han tilbake i stolen og ble sittende og høre onkelen snakke til han ikke lenger oppfattet hva han egentlig sa, til ordene bare ble lyder, til de hørtes ut som klukkingen av bølger mot land.
Plakatane som gjorde kongressen kjent rundtom i dei spanske, og enno republikansk-dominerte byane, var også tvetydige. Don Quijote, riddaren av den bedrøvelege skikkelsen, var symbolet for forfattarane. Riddaren som storma mot innbilte motstandarar, mot vindmøller som var dei dragar? Grieg undra seg først. Men for spanjolane var visst ingenting meir ærefullt: Don Quijote var den som kjempa fryktlaust og uforsonleg mot uretten, skreiv han i boka Spansk sommer.
Alle snubler innimellom. Det er når du ikke tørker møkka vekk fra knea og går videre - bare kliner heile skiten utover - at skrubbsåra blir til arr.
Han la armene i kors over brystet som en lærer som skulle snakke om prøvene han nettopp hadde rettet, prøver der det var langt mellom de gode karakterene.
-Barnebarna. Blaute helvete, de unga vokste opp med Wergeland og Collett som foreldre etter at mora og faren daua.
-Hva mener du?
-Wergeland og Collett fra hundrelappa. Thrane-tvillinga har aldri mangla nye sykler og dokker, men jeg trur ikke da har vært på mange fisketurer.
Det har alltid vært mye penger i Thrane-familien, men det er også alt det har vært.
Du veit ikke hva du har, før du ikke har det.
Dan kjørte nyveien langs Glomma. Frostrøyken fra råket delte byen i to, og han kunne ikke se antydningen av hus på den andre siden Festningsdelen av byen var forsvunnet, som om den ikke fantes. Hit men ikke lenger. Verden sluttet her. Han måtte tenke på faren de gangene de skulle kjøre inn til Oslo. Predikantselvsikkerheten ble mindre for hver sving han måtte gjøre med rattet før Kløfta, og da de passerte brua over motorveien, hang han med hodet mot bildøra som en av røverne på korset.
-Se, to filer i samma kjøreretninga, det er ikke rektig, hadde faren sagt med veik stemme første gangen de passerte der, I ettertid hadde Dan tenkt at slik var det sjømennene på Santa Maria, Pinto og Nina følte det da de trodde Cristofer Columbus skulle seile dem utfor verdens ende.