Bokelskere.no

Come, madam, come, all rest my powers defy;
Until I labour, I in labour lie.
The foe ofttimes, having the foe in sight,
Is tired with standing, though he never fight.
Off with that girdle, like heaven's zone glittering,
But a far fairer world encompassing.
Unpin that spangled breast-plate, which you wear,
That th' eyes of busy fools may be stopp'd there.
Unlace yourself, for that harmonious chime
Tells me from you that now it is bed-time.
Off with that happy busk, which I envy,
That still can be, and still can stand so nigh.
Your gown going off such beauteous state reveals,
As when from flowery meads th' hill's shadow steals.
Off with your wiry coronet, and show
The hairy diadems which on you do grow.
Off with your hose and shoes; then softly tread
In this love's hallow'd temple, this soft bed.
In such white robes heaven's angels used to be
Revealed to men; thou, angel, bring'st with thee
A heaven-like Mahomet's paradise; and though
Ill spirits walk in white, we easily know
By this these angels from an evil sprite;
Those set our hairs, but these our flesh upright.
Licence my roving hands, and let them go
Before, behind, between, above, below.
O, my America, my Newfoundland,
My kingdom, safest when with one man mann'd,
My mine of precious stones, my empery;
How am I blest in thus discovering thee!
To enter in these bonds, is to be free;
Then, where my hand is set, my soul shall be.
Full nakedness! All joys are due to thee;
As souls unbodied, bodies unclothed must be
To taste whole joys. Gems which you women use
Are like Atlanta's ball cast in men's views;
That, when a fool's eye lighteth on a gem,
His earthly soul might court that, not them.
Like pictures, or like books' gay coverings made
For laymen, are all women thus array'd.
Themselves are only mystic books, which we
—Whom their imputed grace will dignify—
Must see reveal'd. Then, since that I may know,
As liberally as to thy midwife show
Thyself; cast all, yea, this white linen hence;
There is no penance due to innocence:
To teach thee, I am naked first; why then,
What needst thou have more covering than a man?

Death doesn't change us more than life, my dear.

Det er bare det at når kvinnfolk begynner å snakke om at du bør forandre deg, er det allerede for seint.

I mere enn tre år hadde han gått ut og inn mens hun lå strakt hen deri sengen, martret, uten å orke røre annet enn hodet og hendene -. Herre Jesus Kristus, hadde det vært så meget verd for ham, bare at hun var til -!

HJALMAR
Og skulde jeg være urimelig en gang imellem, så - herre gud - husk på, at jeg er en mand, som bestormes af sorgernes hær. Nå! (tørrer øjnene) Ikke øl i en sådan stund. Gi mig fløjten.

HJALMAR
Nej; ingen fløjte; jeg behøver ingen glæder her i verden:

HEDVIG
Ja, [halstørklædet] tar sig så godt ud til knebelsbarten og til det store krøllede håret.

HJALMAR
Krøllet vil jeg ikke egentlig kalde det; jeg vil snarere sige lokket.

HEDVIG indsmigrende
Hvor morsomt det er at se dig i kjole. Du tar dig godt ud i kjole, far!

HJALMAR
Ja, synes du ikke det? Og denne her sidder virkelig meget upåklageligt. Den passer næsten som om den var sydd til mig; - lidt trang i armhullerne kanske -; hjælp mig, Hedvig. (trækker kjolen af) Jeg tar heller jakken på. Hvor har du jakken, Gina? [...] Ah, det kendes dog ligesom mere hjemligt. Og en sådan løs og ledig husdragt passer også bedre til min hele skikkelse.

Men i natt, da han ferdedes her under vintermånen som en som er bortrykket ut av tiden og livet, tett innunder evighetens bredd, skjønte han at det var sant, det som han hadde hørt i barndommen: synden over alle synder, det er å fortvile om Guds barmhjertighet. Nekte hint hjerte som lansen har stunget igjennom, å få tilgi. I det kalde, blendende lys så han at det var jo denne kval som han hadde fått friste selv, såvidt som en manns hjerte kan speile Guds hjerte - som vassdeplene i veisølen kan holde billedet av en stjerne, brutt og skjelvende, under natthimmelens stjernekav.

(ei grav har lært av kvinnebein
å vere seng for fleir enn ein)

Så var det som hans øyne mistet se-kraften utover, og blodet strømmet sammen, hjem i hjertet, så han ble kald utenpå som en død mann. Alt dette var liksom inni ham: hans egen sjel var som dette hus, eslet til kirke, men øde, uten Gud; mørke og uorden rådet inne, men de eneste gnister av lys som brant og sendte ut varme, flokket seg om billedet av den utestengte Herre, Krist korsfestet, bærende tyngden og kvalene av hans synd og fortvilelse. - Vade, et amplius jam noli pecare -.
Min Herre og min Gud! Ja Herre, jeg kommer - jeg kommer for jeg elsker deg -. Jeg elsker deg, og jeg skjønner det: Tibi soli peccávi, et malum coram te feci -. Mot deg alene er det jeg har syndet, og det onde har jeg gjort for deg -. Han hadde sagt disse ordene tusen ganger, ognu først visste han, at dette var sammheten som samlet alle sannheter i seg som i en kalk -.

HEDVIG
Var det mange der, far?

HJALMAR
Å nej, ikke mange. Vi var så en 12-14 personer til bords.