Bokelskere.no

Jeg aner ikke hvordan man spiller teater, eller hvordan man er et menneske
Hvordan man skal leve, være, tenke og føle
Jeg bestemmer meg for å gå på prøven selv om jeg ikke vet hvem jeg er

Jeg lurer på når noen skal se at jeg brenner inne
Jeg har masse å komme med
Det er ingen som kan se at jeg har masse å komme med
Jeg tenker at det bare er et spørsmål om tid før noen oppdager meg

Det er ikke rart vi glemmer, tenkte hun. Hver dag gjentas de samme nyhetene og hver dag slår vi de samme telefonnumrene og gjør de samme avtalene og sier de samme ordene. Livet er en serie gjentagelser som gjør det umulig å skille den ene dagen fra den andre, vi lever i en tid Av gjentagelser og glemsel, det beste var om vi kunne glemme alt, absolutt alt, så kunne vi begynne på nytt, uten dårlig samvittighet og uten alle de forstyrrelsene som gjør det umulig å skille det som er godt fra det som ikke er det.

Vi lever i en tid preget av dumhet. Det er dumheten som styrer livene våre, som bestemmer utviklingen og gjør at vi ødelegger alt det vi kommer i berøring med. Det er dumhetens skyld at vi ikke kan elske hverandre ordentlig. De fleste forsøker så godt de kan å beskytte seg mot dumheten, de bygger svære hus med tykke vegger og doble vinduer for å forsvare seg mot den, de gjemmer seg bak sikkerhetslåser, solide utdannelser og yrker, bak familier og venner, de lager forskjellige moraler og innretninger og systemer mot den, de forkaster den og håner den og diskuterer for og imot til det kjedsommelige, men mest av alt forakter de den, for dumheten kan ikke skilles fra det å være menneske. Vi kan mer eller mindre dumme, og en tid kan være mer preget av dumhet enn en annen, men dumheten vil bestandig være der, og det er til syvende og sist et spørsmål om hvordan vi forholder oss til den.

Langsomt gaar det opp for meg, du er lykkelig fordi du gaar.

Menn og kvinner gikk til hver sin kokende kilde og ofret. Ofringene skulle blidgjøre forfedrene i tider med krig, flom og tørke. De ofret ennå; geiter, hvite haner og gin, eller Tonto, som de kalte det. Jeg hadde akevitt, og helte en klunk ned fjellet. Ben spurte hva jeg ofret til.
Jeg måtte bestemme meg raskt.
Første slump gikk til Kongo. Den var liten, men for det landet kunne det heller aldri bli nok. Jeg helte en ny slant sprit ned fjellet. Den var for Augustin og hans nære. Jeg helte ut litt mer. Det var for familiene til Moland og French, for kjærestene og deres sorg.
En klunk gikk til Moland og French. De var ennå unge. Når de en dag skulle oppsummere sine liv, kunne det hende de hadde funnet sin plass i Afrika, Norge eller hvor som helst. Stedet betydde ingenting. Kanskje de så tilbake på skapende og rike liv, med noen mørke parenteser. Det var opp til dem selv. Under våre samtaler på cella hadde vi vært enige om at man ikke skal skylde på andre.
Et arktisk gufs gikk over fjellet. Jeg tømte ut resten av flasken for Abedi Kasongo og hans familie. Uten noen spesiell grunn ble han utsatt for et mord i Kongo.

Jeg vil at det skal ligge noe i postkassa. Gjerne hver dag. Jeg kan ikke forvente at noen andre skal sende noe til meg. Jeg må selv iverksette tiltak. Det kan bli et sånt dagens høydepunkt som folk snakker om.

Var jeg enøyd og urettferdig mot forfatternes egenart, så opptatt av mine følelser i møte med dem at jeg kom til å overse vesentligheter? Men ettersom jeg tenkte over dette, kom jeg til at slik er vel all pasjonert lesning? Uløselig forbundet med den lesendes sinn som finner det det har behov for, for å overleve og forstå mer av seg selv og av verden....

Etter noen måneder var vi skilt, det var en lettelse for oss begge, vi kunne reise tilbake til hver vår ensomhet, eller til nye forhold, til nye dører, nye rom.

Jeg kunne godt se, i speilet rett imot bordet mitt, at jeg var i ferd med å bli som de andre mennene i lokalet, jeg var i ferd med å bli alle, det vil si, jeg var begynt å ligne en hvilken som helst mann som sitter ved bordet og spiser alene, drikker alene, skjønt alene er jeg aldri når jeg får denne følelsen av samhørighet, også av tilhørighet: Man finner sin plass og forsvinner der, så stille man kan.

Isen er helt smeltet, jeg har den fortsatt i hånda. Det er butterscotch flavour, ekstra krem, i et plastbeger i en bil på vei ut av en parkeringsplass ved et kjøpesenter ved en vei uten trær, bare gittergjerder og ensomme hunder i hagen.