Bokelskere.no

Den eneste boka som overlevde tvangslesningen på skolen. Alt annet vi måtte leste døde, men Fred var så bra at den beseira anarkisten i meg. Herregud så bra Garborg var. Har vi hatt bedre forfattere noen gang, jeg tviler. De fire store kan bare sette seg rolig til ved hans føtter, Hamsun kan kanskje få kjemme barten hans om han lover å holde kjeften sin.

Michelets mest undervurderte krim, med noen fantastiske oversettelser av Maxim Gorkijs bok fra New York med samme navn. Helt der oppe sammen med "Hvit som snø" og "Jernkorset" når Norges beste krim gjennom tidene skal kåres

Er dette ei bra bok? Utvilsomt. Er Dahl en god forfatter? Utvilsomt. Er det å skrive en moderne eksistensiell roman inn i ramma av en nitidig korrekt historisk roman vellykka? I bokas beste partier, er det det, og da gjør Dahl ting jeg ikke har sett noen få til på norsk før. Særlig mot slutten, når han har skrevet av seg Collett og Welhaven, fungerer boka på alle måter. I bok som burde vært diskutert mer, men dessverre var ikke kritikken istand til å si så mye mer enn hva den handla om

Tore Renbergs beste bok. Smertefull fortelling om en kjernefamilie som rives opp av en alkoholisert far. Familiens sammenbrudd har vært et ledetema gjennom hele Renbergs forfatterskap fram til denne boka, her skriver han det ut i sin fulle, grusomme bredde for første gang. Her har han både språk til å gjøre Orheimenes følelser til våre, og mot til å skrive det som en direkte episk fortelling hvor de faktiske hendelsene ikke lenger overlates til vår motvillige fantasi, men står fram og jager oss gjennom sidene. Ei bok som sitter lengre enn Manne som elsket Yngve, men skrevet med den samme intensiteten. Anbefales

Beklager Tore, begynte igjen i kveld. Det er fortsatt helt utrolig kult. Og siden jeg i motsetning til deg alltid har likt litterær surrealisme godt, tror jeg du får kose deg aleine på Ikea og høyfjellet.

Fløgstads enorme comeback. Kan ikke for det, det er Fløgstad og Solstad for meg. Kombinasjonen av Sauda, global kapitalisme, klassekulturskiller er uslåelig.

Skal man først lese en biografi over noen man har et vagt forhold til, er Fløgstads Gill bok et opplagt førstevalg, begynner som en roman og fortsetter egentlig slik gjennom det meste. Og så gikk Lars Roar Langslet i harnisk, og det hjelper også på

Kanskje Solstads verste, i alle fall på bunn fem. Utrolig kjedelig bok. Helt utrolig, utrolig hvor kjedelig den boken var.

Høydepunktet til en av de mange utroig ujevne amerikanske forfatterne. Dette er den seriøse utgaven av Cathh 22, den ultimate krigsromanen, eller rettere sagt antikrigsromanen. Leste den en sommer på hytta for mange år siden, og gikk straks til biblioteket i Suldal og lånte alt de hadde av Mailer. Det var mye, og lite som var verd å lese. Men "Kampen" er også utrolig bra.

Kanskje Solstads beste, i alle fall på topp fem. Og da er den sjølsagt blant det aller fremste som er skrevet på norsk. Første gang jeg leste den var noen av de historiske partiene litt tunge, andre gang var det de som dreiv meg gjennom. Og så skøytetidene da, flere sider med Fjords nitide dekning av sesongoppkjøringen til lokale skøytelhelter fra Lillehammer og det obskure franske skøytelandslagets treningsleir på Savalen en gang på sekstitallet. I 2005 leste Solstad høyt fra denne boka på Lillehammers puber, og tilogmed de lokale alkisene jubla

Dødsbra. Den reddet lesestundene i min datters tidligste barndom. Dødsbra. Anbefales til alle foreldre som går i hundene av nok en runde med Tassen eller hva det måtte være.

Vanskelig å argumentere mot at dette er stor litteratur, prosaen velter fram, majestetisk og poetisk; jeg kommer aldri til å glemme villstyringen Blevins. Men for min smak blir denne for udramatisk, i overkant deskriptiv og detaljert. Den mangler flammene fra Child Of God, The Road og Blood Meridian.

Det får være grenser for hva man skal lide seg gjennom. Denne var det mye snakk om. Den kjedet meg i en nesten ekstrem grad. Jeg vet virkelig ikke hvorfor jeg gir den en 2-er på terningen, antagelig fordi jeg fornemmer at forfatteren er både hyggelig og intelligent.

Jeg kjører alfabetisk, eneste som funker for meg. Med unntak av serier jeg har mange bøker i - som f.eks. Everyman's Library, Verdensbiblioteket til Bokklubben eller 100Pages-serien til Hesperus Press. De får stå for seg selv.

Uhyggelig og skarp roman, like modig om rase som om kjønn. Eneste grunnen til at jeg ikke triller 6, er at det foregår et opera-spor i romanen, som er kjedelig og uorganisk. Utpønsket. Som McEwan når han er på sitt mest konstruerte.

Les i vei, du din herlige kommunist. Jeg spår at det kommer til å gå deg som det gikk din kone og Hamsun: Du kommer til å synes det er BÅNN DRIDEN kjedelig om du leser det igjen. Litterær surrealisme synes jeg er like uinteressant som en tur på Ikea, og er det en ting denne romanen ikke var for meg, så var det underholdende (med unntak av i kortere passasjer hvor den gnistrer til). Desto mer jeg tenker på sånne romaner som Mesteren og Margarita - alt det der helsikens allegoriske tøyset - jo mer får jeg lyst til å gå turer på høyfjellet og se ørnen seile over hodet.

Denne boka troner suverent på topp på mi liste over "De Beste Bøkene Jeg Har Lest", med alle de forbehold slike lister er fulle av, siden den siste gode boka jeg leste stort sett er den beste. M&M leste jeg for omlag ti år sida, og koste meg glugg i ihjel fra første til siste scene. Om jeg skjønner alt, er jeg usikker på, om det er noe å skjønne i alt, er jeg også usikker på, men i motsetning til oppskryttheter som Ulysses og den slags, finner jeg denne boka suverent underholdende. Om den handler om noe, så må det være konskevensene av å fornekte menneskenes behov for metafysikk, og forby dem deres religiøsitet. Det kunne sjølsagt Bulgkov skrevet et essay om, om det ikke hadde vært for at han levde under Stalin i Sovjet, og dermed ble det som hos Stefan Heym ekstremt allegorisk. Da er også den tids russiske surrealisme et godt redskap. Jesu siste dage sett fra Pontus Pilatus synsvinkel er et reint bonuskutt. Herregud, jeg blir helt glad inni meg bare av å skrive om boka. Må vist lese den igjen i år.

Jeg kan huske at før i tiden, da jeg begynte å lese bøker, så hadde jeg en høflig forestilling om at jeg måtte lese hele boken, uansett. Det tok noen år før jeg klarte å legge den fra meg, og dermed kunne begynne å legge bøker fra meg. Jeg pleier å gi dem en ordentlig sjanse, akkurat som folk man møter, men det må vel være greit å si takk for meg hvis ingenting fungerer etter en halv roman, eller noe sånt?

Ah. Man kan ikke elske alt selv om alle andre gjør det. Stor litteratur? Ja, det er det, selvsagt. Men det er like selvsagt kjedelig, uforståelig, langdrygt og hermetisk.

Å, huff. Og huff. Og huff. Er det sånn det er å bli en eldre mann? Å, huff. Å, så bra litteratur!