Bokelskere.no

De automatiske tilsendingene er nok grunnlaget for mye av Bokklubbens eksistens, siden den har de samme prisene som nettbokhandler men høyere utgifter til redaksjonelle anbefalinger.

Et forbedringspotensial for den tradisjonelle Bokklubben er å sende regelmessige nok varsler slik at man har en fair sjanse til å få avbestilt. Det har bedret seg de siste månedene, men jeg husker en periode for 1-1 1/2 år siden hvor det var litt tilfeldig om man fikk varsel eller ikke og hovedbøkene kom med ujevne, ofte flere innenfor samme måned, mellomrom. Stabilitet og forutsigbarhet i hovedboktilbudet er viktig for en bokklubb.

Slutten er skuffende konvensjonell til å ha en så original tilnærming og presentasjon med eposter, refuserte bokmanus m.m., den tar mer og mer retning av en ordinær dommedagssekthistorie i løpet av de siste 100 sidene. Men som en "veien er målet"-roman har den mye å by på i form av et sprudlende karaktergalleri og et skarpt blikk på samtiden. Likte særlig svineinfluensaparanoaien og forestillingene om at myndighetene (eller "playmo-staten") kanskje ville påtvinge sektmedlemmene vaksine. :)

Interessant autobiografi/roman om Beck-Nielsens forsøk på å leve i et moderne Danmark uten identitet og personnummer samt hvor provoserende og oppskakende samfunnet reagerer på at noen ikke passer inn i kontraktssamfunnet. Personnummer kan oppfattes som et vedheng eller et hjelpemiddel for en person, men livsnødvendigheten av å passe inn et sted blir snart tydelig når man prøver å leve uten. Uten personnummer kan man ikke søke sosialstøtte, ingen kan gi penger, staten kan ikke engang gi en bekreftelse på at man ikke er registert noe sted. Beck-Nielsen kombinerer engasjerende fortelling om forløpet i eksperimentet og konsekvensene det fikk gjengitt ved avisutklipp og rapporter med intelligent drøfting av individets plass i fellesskapet, og har skrevet en svært original kommentar til moderne samfunnsorden.

Jeg synes også denne er høydepunktet i trilogien. Jevnere, mer fokusert og mindre vulgær enn de to første.

There is no female Mozart because there is no female Jack the Ripper

Camille Paglia

jeg klarer ikke huske om jeg har lest denne ller ikke, men jeg husker historia og syns den er temmelig nice. jeg vil også ha et trollkritt, dammit!

Mener du at porno og litteratur er uforenelig?

Jeg ønsker å unngå "hva er litteratur"-debatten, men det må da være mulig å kombinere litteratur og passasjer med klart pornografisk innhold, uten å kompromittere tekstens litterære verdi. Og skillet mellom erotikk og pornografi er omtrentlig det samme som mellom elskov og knulling, spør du meg. Hva utgjør forskjellen, må man kunne spørre seg. I Matias Faldbakkens bøker er det hovedsaklig snakk om det siste, og også videre pedofili, homofili og fili-er man kan tenke seg. Hans skildringer er av ytterst seksuell art, og enda mer grafiske. Pornografiske. Om pornografi per definisjon har den hensikt å opphisse leseren så oppfyller nok ikke Abo Rasuls romaner dette kravet i stor grad, men kan man kalle hans beskrivelser noe annet enn pornografiske? Jeg har hørt at det er skrevet for å skape sjokkeffekt, men da overser man at det sex som eksplisitt er det som skildres. Sexsjokkeffekt? Jeg kjøper ikke den forklaringen.

For hvordan kan det sjokkere, når pornoindustrien det bruker som mal ikke gjør annet enn å produsere enda mer "sjokkerende" materiale - på daglig basis.

Det er her jeg vil plassere Sasha Grey, en av de mer ekstreme blant mainstreamartistene. Hun er spådd til å bli neste generasjons pornodronning. Hun er visstnok også en særdeles litterær person, det er i alle fall monikeren hun opererer under. Poenget mitt er at dersom unge Matias Faldbakken nærmer seg pornoen fra litteraturens side, og Sasha Grey litteraturen fra pornografiens verden, sier det noe om en tendens i tiden?

Når det gjelder Matias Faldbakken så går de

Her mener jeg Pegasine har forstått mer av min intensjon enn Fongen. Ja, porno kan ta form av i den erotiske novellen i Vi Menn, men det som interesserer meg forholdet mellom "høy"-litteratur og "lav"-porno, for å forenkle problemstillingen. For å eksemplifisere videre:

Knut Faldbakken fikk i oppgave å anmelde Aller Forlags nye pornografiske roman, Julie Just: REFS. Han klarte ikke å gi romanen terningkast fordi den ikke inneholdt noen kvalitet. Knut Faldbakkens sønn, Matias Faldbakken, også kjent som Abo Rasul, er den mest pornografiske forfatteren jeg har møtt. Dette gjelder ikke kun i hans debutroman, som tar plass i et pornomiljø, men også i hans to senere romaner er det det drivende elementet. Abo Rasul satte i gang en debatt om radikalisme, og som et resultat har han blitt oversatt til mange språk, og blitt teateroppført. Dette er mer enn den erotiske novellen i Vi Menn, dette mener jeg er et frempek mot fremtidens seksualitet og litteratur.

Jeg nevnte også Sasha Grey i originalposten, og selv om det kan være skummelt å google, så ville det nok gitt dere en visuell forståelse av hva jeg mener.

Eller underlegne av natur? Det svake kjønn?

At kvinner skal være mer selvkritiske enn menn har jeg vanskelig for å forstå. Og det at denne tankerekken skal selges som dydsverdier skjønner jeg enda mindre. Om dette har sannhetsgehalt så ville jeg gå ut i fra at kvinner som gruppe lider av kollektiv dårlig selvtillit, ikke overkritisk sans.

Hvordan kan en så tallmessig overlegen gruppe ta en såpass liten del av produksjon?

Dette tror jeg er et aktivt dilemma for mange lesere, særlig de som uttrykker identiteten sin gjennom hva de leser. For å følge et binært skjema: enten leser man kun klassikere (her er spennet vidt), som har gjennomgått tidens, kritikkens og den allmenne resepsjons kvalitetsfilter. Eller så følger man med på samtidsdebatten, hvor det dukker opp enorme mengder litteratur, og lite vil bli bevart for ettertiden, men man er en del av prosessen av å skape klassikere. Selvfølgelig er ikke virkeligheten slik, de aller fleste vil plukke med seg deler og komponere egne lesemønstre. F.eks. kan både den klassiske og samtidslitteraturen deles inn i "kommers" og "underground", for å fortsette samme skjemainndeling.

Så kommer dette med "bestselgerlistene" opp. Som regel vil disse listene være spekket av krim og mye som ikke gir kredibilitet i visse miljøer. Dette fordi det i alle miljøer finnes en konsensus om hva som gir kredibilitet. Dette skaper et statusjag, en posisjonering blant deltakerne i gruppen, hvor alle ønsker å oppfylle kredibilitetspotensialet, samt å utfylle konsensusen, tilføye noe nytt. På samme måte eksisterer det en konsensus om hva som gir det lavere kredibilitet, som alle unngår, og påpeker ved andre. Dette er basale, sosiale mekanismer, og kanskje særdeles tilstede i intellektuelle miljøer.

PS! Sosialporno er et jævlig fett begrep, men det at man allerede har begynt å avfeie Knausgård er trist, fordi han er et svært interessant studieobjekt når det gjelder mannlig selvmedlidenhet og den moderne manns lengsel og skadede ego. En ødelagt krigerkultur, og en overflødig forsørger. BAM, that's the good shit.

PSS! Kjartan Fløgstads "Grense-Jakobselv" vil jeg anbefale alle å lese. Jeg har hatt sterke formeninger om trioen Solstad, Kjærstad, Fløgstad, men sistnevnte har prestert å fornye seg selv og rule gata. Word up!