Bokelskere.no

Jeg har en blogg som heter Av en annen verden, som har vært litteraturblogg i over fem år nå: http://lunacia.net/

Utrolig morsomt hvordan blogging om litteratur og bøker har økt de siste par-tre årene! Tenk, da jeg startet å blogge for over ti år siden var det nesten ingen som visste hva det var. ;-)

Jeg kunne sagt det samme. Dragonlance var de aller første fantasybøkene jeg leste - i den perioden hvor jeg spilte mye rollespill. Mmmmmmm...det var tider det..... Raistlin, Caramon, Tanis, Goldmoon, Riverwind, Tasslehoff, Flint....har jeg glemt noen?

Ranger’s Apprentice er en ungdomsserie. Den er altså så plain og rett fram at det nesten er pinlig at jeg slukte og svelget den så rått. Eller kanskje nettopp derfor: God underholdning. Noen ganger trenger jeg bare det.

Serien (så langt ni bøker) er en fantasyserie som omhandler unge Will som (selvsagt) er foreldreløs og (selvsagt) har talenter utover det vanlige. ‘Selvsagt’ i parentes her fordi dette er typiske ingredienser i en fantasyroman. Flanagan har så langt ikke vist styrke i forhold til orginalitet. Will blir valgt til å være læregutten til den mystiske rangeren Halt og så må de sloss mot noen monstre. Det er omtrent det. Men det er så deilig å lese. Jeg går helt inn i den verdenen og det er jamen ikke langt unna at det er jeg som blir valgt til lærling, at det er jeg som spenner buen og at det er jeg som kan gjemme meg så ingen kan finne meg. Flanagna skriver befriende rett fram og det er fengende. Styrken hans er å skape stemninger og kule karakterer.

Anbefales til ungdom og voksne som liker fantasy og lettlest underholdning.

Christie-mania!

Christie-mania!

Christie-mania!

Det er lov å ta med bøker man ikke orket å lese ut, altså. :-) Tror jeg sa det i en kommentar på bloggen, mulig jeg sa det privat til noen... Uansett, løp over på bloggen og fortell meg hvilke dere ikke kunne utstå!

Jeg jobber med å skulle lage ei liste over de verste bøkene folk har lest, men til det trenger jeg hjelp! Veldig fint om dere gidder ta turen innom bloggen min og legge igjen en kommentar der:

http://lunacia.net/?p=1732

Hm....jeg likte også veldig godt Blekkhjerte, men jeg husker jeg stusset ved språket. Var usikker på om det var forfatteren eller oversettelsen. Men alt i alt likte jeg, og ikke minst mine to sønner på 8 og 10, boka veldig godt.

Har skrevet om den her: http://knirk.no/2009/12/blekkhjerte/

Dette er en STOR leseopplevelse - jeg var imponert husker jeg.

Bra ungdomsroman, mesterlig oversatt av Thomas Lundbo. Jeg blir så glad når jeg leser gode oversettelser. Denne er oversatt til østkantinnvandrersosiolektetnolekt uten at det blir overdrevent eller kunstig.

Boka er debuten til Guène og den har blitt oversatt til 26 språk og fått mye oppmerksomhet og svært gode anmeldelser. Den betegnes som en ‘innvandrerroman’ – en kanskje noe merkelig genrebetegnelse – men boka handler om ei fattig jente i en forstad i Paris. Hun er annengenerasjonsinnvandrer fra Marokko. Hun bor alene med moren som er analfabet. De er fattige og livet oppleves ofte som meningsløst for hovedpersonen, Doria.

Noen veldig flate partier, men jeg liker den bedre og bedre etterhvert som jeg leser.

En litt merkelig, men bra opplevelse...

Mer her

Jeg er nærmest målløs! (Men lar selvfølgelig ikke det stoppe meg!) Hadde det ikke vært for at jeg ville ha den på grunn av forfatteren, hadde jeg kjøpt den på grunn av omslaget. Brilliant! Og det var den inni også. Det handler om Alice, 29, som jobber i leketøykonsernet PopCo med å finne opp saker og ting for nerdete 9-12-åringer. Og hva som skjer når hun og flere andre er på seminar på et gods på den engelske landsbygda. Også handler det om oppveksten hennes hos bestemor matematikeren og bestefar kryssordlageren og kodeløseren. Og hennes sære barndomsinteresser. Og hennes vanskelige tenåringstid. Og hennes stil da og nå. Og moderne tenåringers stil. Og markedsføring. Og sjørøvere. Og Voynichmanuskriptet. Og matematikk. Og skattekart. Og homeopati. Og dyrerettigheter. Og.... Skjønner?? Nei, ikke jeg heller. Men boka er aldeles fantastisk og verdt hver eneste lille hjernecelle jeg har slitt på veien. Jeg føler meg nesten som et nytt og bedre menneske. Men bare nesten...

Jepp, Magda var en god bok. Den er fin og varm og forteller om ei dame som jamen har stått støtt i de viktige sakene i livet, virker det som. "At de vågar å gjere sonen min så uviktig!" Det er sjeldent en setning slår knockout på meg, men denne gjør det (s. 124). Den setninger oppsummerer boka for meg, og er en utrolig sterk setning som lyser rasende i neonrødt. Magda er krutt.

Jeg synes Nordal skriver veldig fint. Det er en fin fortelling, jeg synes kanskje slutten er litt fomlete – det er en balanse mellom hva som skal fortelles og hva vi skal gjette oss til, som kanskje er litt klumsete. Men jeg merker det bare fordi hun ikke klumser til noe annet. Hun virker som en trygg forteller, Bergljot K. Nordal, og jeg liker den første boka hennes veldig godt. Anbefales!

Tarjei Vesaas’ debutantpris for 2009 ble i går utdelt til Kjersti Annesdatter Skomsvold og Eivind Hofstad Evjemo. Sistnevnte har jeg ikke lest, men Skomsvolds 'Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg' var fjorårets store norske leseropplevelse hos meg.

Jeg har skrevet om boka her: http://knirk.wordpress.com/2009/09/26/jo-fortere-jeg-gar-jo-mindre-er-jeg/

Jeg kastet meg over boka som en sulten ulv og står igjen etter 350 sider som halvmett og halvfornøyd. Først kan jeg si at historien er sterk. Det er en utrolig fortelling som Martinez bretter fram foran meg, og jeg lar meg besnære av mye. Av karakterene – de utrolige kvinnene som reiser gjennom Spania på begynnelsen av 1900-tallet, av handlingen – den er mettet av magi og av frodige bilder, og tidvis av språket – det er poesi og fylde i alle ord. Hun er ganske morsom den godeste Martinez, og det er da jeg liker boka best.

Så hvorfor bare halvfornøyd?

Fordi det er anmasende. Det er for mye. Særlig språklig. Jeg tror forfatteren er poetisk, men for meg blir det slitsomt. Særlig midtre del av boka lider under dette. Det er et voldsomt lidenskapelig og frodig språk som ikke tiltaler meg. Jeg begynner å kjede meg. Jeg leter etter handlingen, etter de enkle bildene, jeg gjesper, jeg lurer på om boka er ferdig snart, jeg legger den fra meg ofte. Første og siste del er forresten klart de beste.

Mer om boka på bloggen min: http://knirk.wordpress.com/2010/03/11/det-broderte-hjertet/

Ho ho! Blir ikke stort blodigere enn dette! :-D

Dette var en litt selsom opplevelse. Jeg har lenge hatt lyst til å lese noe av Ursual Le Guin, den store dronningen innenfor Fantasylitteratur. Boka The Eye of the Heron har jeg hatt stående i bokhylla i en årrekke, så nå tok jeg endelig fatt.

Det hele startet oppløftende. God etablering, fine personer og at Le Guin skriver godt merker man umiddelbart.

Etter å ha lest nesten halve boka legger jeg den likevel vekk. Dette fungerer overhodet ikke. Og hvorfor ikke? Jo, det er litt interessant egentlig. Boka er skrevet i 1978 og det er helt klart at Le Guin har en underliggende politisk agenda som handler om to ting: 1) Make love not war. 2) Kvinne, du kan leve ditt eget liv uavhengig av Mannen.

Temaene er like aktuelle, men jeg synes det skinner gjennom en dualistisk tenkning både i forhold til krig/fred og kvinne/mann som ikke funker i dag. Heldigvis. Spåk er ikke verdinøytralt, det er farget av tiden man lever i og bærer i seg verdier, diskurser og holdninger fra den verden man beveger seg i. Det som funka i 1978, fungerer ikke nødvendigvis i 2010. Sånn er det med The Eye of the Heron for meg.

Les mer i bloggen min: http://knirk.wordpress.com/2010/03/09/the-eye-of-the-heron/

Min bokomtale

Min bokomtale