Bokelskere.no

Tro meg når jeg sier at jeg på en måte misunner deg for at du reiser til ørkenen, profetenes og dikternes paradis. Dit flykter enhver som legger verden bak seg for å finne seg selv, visne sjeler spirer der, og ånden blomstrer.

My grandfather was rooted in work, connected to the soil and the crops and the animals upon it. I loved his closeness to the land. I was dimly aware that lots of people didn't live like us. Most families, even in our village, had traded in their relationship with the land for new lives away from the fields, birds and stars.

Til slutt sier Taipa: "Det var Apache-speiderne som greide ut med alle ting. Vi laget god fred for de hvite, men de tok vårt land. Nu er de fleste krigere døde. Bare jeg og noen få andre er i live. Vi blir gamle, men det vi har gjort vet alle. Alle kjenner mig. Når de ser mig, sier de: "Der er A. 100 Taipa.""

"Den flyvende pil" jager henover de knusktørre haugene så sanden fyker for hovene. På en høide holder jeg den an, for i slik en drivende hete får man fare litt varsomt frem. Med sitrende nesebor og spissede ører står hesten og stirrer utover. Den hører med i billedet her.

Det tør vel sies at vi vakte en viss opsikt der vi drog frem gjennem gatene, og da ikke minst på grunn av vår formasjon. Å få indianerne til å gå jevnsides med mig på fortauet var ganske umulig. Instinktet fra skogen stakk vel i, for de fulgte efter i gåsegang som om de lå på krigsstien.

Her har vi slått leir ved et lite elvefar i ly av noen løvtrær, hvis høstlige blader er et vinrødt heng som skjelver for kveldsbrisen. Det er vid utsikt over fjellene mot øst, hvor det siste solstreif faller gyllent over et bakkehell, hvor gresset er så tett og høit at vi bare så vidt kan skimte kronene av et par tre hjort som står der ganske stille. Luften er kjølig og bålet en god venn.

Mange av indianerne hadde aldri sett en jernbane før, andre hadde vel en og annen gang stanset sine hester der ute i ørkenen og speidet i undring over mot det svarte uhyret som buktet sig frem gjennem landet. Forvirret satt de nu og lyttet til larmen av det stønnende jerndyret, og håpløsheten vokste ennu mer hos dette krigerfolket som hadde overlevd sin tid. Forbi dem jog den vidstrakte villmark med kaktusørkener, skoger og mektige fjell - deres hjem. Videre bar det mot fremmed land.

Et sted overfalt de en familie ved navn Peck, drepte et barn og pinte konen til døde, mens mannen stod bundet og var vidne til de hele. Mannen blev temporært vanvittig, og det reddet hans liv, for efter apachenes opfatning er de gale besatt av en ond ånd, som de ikke tør krenke.

Omkring ryttere og kløvdyr gled flokken av apachespeidere lydløst avsted. De var et praktfullt syn, ranke som graner, med dype bryst, rette skuldre og smidige, muskuløse lemmer. Om de skarpskårne, vaktsomme ansiktene hang håret ned som en svart flom, et rødt bånd var bundet rundt pannen og ansiktene var malt med gul plantefarve og dyreblod. Fra morgen til kveld holdt de det gående i den sterke heten med en fart som nesten var så stor som når en hest traver. Samtidig var de alltid på utkik efter spor og tegn, som de tydet uten minste vanskelighet.

Hun er kledd i et par meget lyseblå bukser som klenger seg mot hennes kropp som himmelen mot jorden.

For dei ville sjimpansane i Sentral-Afrika har utviklinga i et same tidsrommet vore katastrofal. Bestanden er i fritt fall. Då Julius blei fødd, fanst om lag ein million ville sjimpansar, no er det kanskje 200 000 att.

[...] nomader som har arvet en variant av et bestemt gen som er forbundet med ekstroversjon (mer spesifikt nysgjerrighet), er bedre ernært enn dem som er født uten denne versjonen av genet. Men hos personer med den samme genvarianten blant bofaste står det dårligere til med ernæringen. De samme trekkene som gjør en nomade krigersk nok til å gå på jakt og forsvare buskapen mot angripere, kan være til hinder for mer sedate aktiviteter som jordbruk, salg av varer på torget eller skolearbeid.

Lenger framme kan jeg se ledige biler, men de blir tatt i samme øyeblikk de dukker opp.
Det er det samme for meg.
Jeg skal ikke noe viktig sted, ikke som de mange unge elskende jeg ser overalt rundt meg, lykkelige på vei til knulling i fylla.
La dem få bilene.
Det er min gestus til dem.
Jeg var selv ung en gang.

Men det er sjølvsagt ikkje mogleg å slutte noko frå korleis sjimpansane organiserer seg, til korleis menneska burde organisere seg. Om ikkje av andre grunnar så fordi det finst ein annan sjimpanseart, som genetisk og evolusjonært står oss like nært som sjimpansane, men som organiserer seg heilt annleis. Den mykje mindre kjende sjimpansearten bonobo eller dvergsjimpanse, som først blei oppdaga og kategorisert som art i 1929, er ein like nær slektning av oss som vanleg sjimpanse. Men på viktige område er åtferda til bonoboane radikalt ulik frå sjimpansane si åtferd. Bonoboane er ikkje spesielt valdelege, det er ikkje hannane som bestemmer, dei driv lite med jakt, dei har få konfliktar og enormt med sex,

Vi konkurrerte oss imellom om hvem som kunne greie de tyngste sekkene, men ingen kom opp imot bærerne, undersetsige, mutte fjellbønder som bare snakket Montafon-dialekt; de tok seg frem støtt og jevnt som kløvhester, og på toppen hvor Alpeklubbens hytte lå på en hylle ved siden av en snedekt bre, lempet de børene av mot steinmuren i hytten og forlangte flere penger enn den betalingen vi var blitt enige om, og når de hadde oppnådd et kompromiss, satte de utfor på sine stutte ski og forsvant som nisser.

"Eier du ikke hjerte i livet? Vører du ikke et medmenneskes sorger og lidelser?"
"Ikke dine."
"Du er sjofel."
"Ja."
"Og jeg som trodde du kunne hjelpe meg, Hem."
"Jeg skulle med glede skyte deg."
"Mener du det?"
"Nei. Loven forbyr det."

To søndager på rad løp de dopede hestene som jeg spilte på, fortere enn de som ikke var dopet eller utilstrekkelig dopet, unntagen i ett løp da vår favoritt var blitt i den grad over-dopet at den kastet av jockeyen før starten, slet seg, tilbakela hele steeplechase-banen alene og tok hinderne så fabelaktig som man av og til kan hoppe i drømme.

"Jada, jada, Hemingway," sa hun. " Men De levde i et perverst forbrytermiljø."
Jeg ville ikke si henne imot, men jeg tenkte at jeg hadde levd i en verden slik den var, og der var alle slags mennesker i den og jeg forsøkte å forstå dem, skjønt noen av dem kunne jeg ikke like, og noen hatet jeg fremdeles.

Den eine Julius var den offentlege merkevara og dyreparkambassadøren som fekk fanpost og avisoppslag og hang på plakatar på norske barnerom. Den andre Julius var eit litt mistilpassa dyr som truleg hadde vanskar med å forstå kvar han høyrde heime, som var redd represaliar frå leiarsjimpansen, og som hadde den utviklingshemma veslebroren Kjell som sin einaste fortrulege venn.

Det er ein vanleg observasjon at gjennombrotet for dei første moderne dyreparkane fall saman med den industrielle revolusjonen og moderne urbaniseringa, altså at behovet og interessa for å sjå dyr oppstod parallelt med at stadig færre omgav seg med dyr til dagleg. Derfor fekk Noreg, som var seint industrialisert og framleis eit jordbrukssamfunn gjennom heile 1800-talet, aldri ein slik borgarleg storby-zoo.