Bokelskere.no

Dette er en underlig bok. I begynnelsen skjønte jeg fint lite av den, men etterhvert som jeg leste ble jeg mer og mer nysgjerrig, og nå når boken er utlest savner jeg den nesten. Det er ikke den beste boken jeg har lest, men jeg tror det må være den mest levende! Jeg forstår veldig godt at hun vant Nordisk Råds Litteraturpris. På baksiden av boken er det er sitat av Annelie Axén fra Morgenbladet hvor hun sier at hun har lyst til å sitere hele boken ordrett. Først syntes jeg det var en merkelig ting å si, men jeg tror ikke jeg noengang har funnet så mange fantastiske setninger som jeg stoppet opp ved. Boka mi er et eneste stort eseløre!

Ah, for en fantastisk følelse det er år man føler man har "struck gold"! Jeg er herved nyfrelst fan av Sofi Oksanen. Dette er en roman med stor R! For en fortellerglede og intensitet. Oksanen er virkelig tilstede i fortellingen sin og hennes karakterer er helt perfekte for historien.

Du har fått mange fantastiske forslag, jeg drister meg til å bidra til valgets kvaler med "Anna Karenina" av Tolstoj.

Boken kom første gang ut i 1990 på finsk, men ble oversatt og utgitt på norsk i 2007. Boken er full av beksvart humor om et temaet som slett ikke er lattervekkende. Dette har han selv sagt om boken:

"–Da boka kom ut, begynte telefonen å ringe. På den tida hadde jeg flere hundre tusen lesere i Finland, men likevel ble jeg forbauset over mottakelsen. Det kunne være fire hundre samtaler i døgnet med mennesker som fortalte sine livshistorier. I fire måneder, dag og natt, tok jeg i mot samtaler. Før boka kom ut var det 1500 selvmord i året i Finland. Etter boka var det 800. Litteraturen har makt. Skål for oss som fortsatt lever, sier han og hever glasset." (Dagbladet 02.06.09).

Så til handlingen: Direktør Rellonen er lei livet og sine mange konkurser og har bestemt seg for å gjøre ende på det først som sist. Og det på den store festdagen Sankthansaften. Men vel inne i låven møter han på offiseren Kemppainen som er på vei til å feste repet sitt i en bjelke.

"Men det var noen der inne! Mellom tømmerstokkene skimtet han noe grått, og han hørte noen stønne. En hjort? Et menneske? Onni Rellonens overanstrengte hjerte hoppet av glede. En kan jo ikke ta livet av seg i en løe der det befinner seg et dyr, eller i beste fall et menneske? Nei! Så blottet for stil var han ikke." (s.12)

De finner ut av at selvmord strengt tatt kan vente litt, og de ender opp med å tilbringe en del tid sammen på hytta til Rellonen. Så får de ideen: hva med å samle alle selvmordskandidatene i landet til et storstilt seminar? Seminaret blir en suksess og en gruppe særdeles deprimerte deltakere bestemmer seg for å samles for å ta selvmord sammen. De setter av gårde i en luksusbuss mot "dødsriket". Dette er humor jeg kan like! Den er veldig lun, det er ordlyden ikke selve innholdet som er morsomt (selv om det skjer ofte også) synes jeg. Eksempel:

"Oberst Kemppainen betraktet arrene. Han syntes Rellonen hadde lagt for dagen en anselig besluttsomhet i dødssyslene sine. Selv hadde han ikke forsøkt å begå selvmord før. Men kameraten var altså en erfaren veteran som fortjente all mulig respekt for sin mangeårige virksomhet på området" (s.33).

Jeg synes dette er en munter og ettertenksom bok, den er ikke lang eller vanskelig å lese, men den håndterer uendelig mange temaer på veien, aller mest ensomhet.

På baksiden av utgaven jeg har står det:

"There's no funnier monster in modern literature than poor, doomed Humbert Humbert. Going to hell in his company would always be worth the ride" Independent.

Jeg kan tenke meg at det ville vært interessant og tilbragt noen timer med Humbert for jeg må inrømme at flere ganger i boken lo jeg skikkelig godt av hva han sier og får for seg. Men det varte ikke lenge, hvordan kan jeg le av de forferdelige tingene han beskriver? Boka utfordrer leseren til å ta stilling til mannen og handlingene hans, og eventuelt skille mellom mannen og handlingene, men kan man det? Boken starter som er forsvarstale til en fiktiv jury, og utover i boken henvender han seg direkte til leseren veldig ofte, men også til denne juryen og til politiet. Humbert er ikke en dum, korttenkt kriminell, han er en ganske sjarmerende, intelligent, belest og kjekk (i følge seg selv) europeer som liker unge jenter, eller prepubertale jenter. "Nymphets" som han kaller de, og det er ikke hans feil at de tiltrekker han så veldig og også forfører han og. Han er hjelpesløs rundt disse småjentene, og når han møter Lolita vet han hva han vil ha i livet: henne! (Det blir klart ganske tidelig i boka at Humbert også er en løgner, han legger frem historien på en måte som helt åpnebart gir leseren inntrykk av at det ikke er sant). Humbert reiser til USA, møter Charlotte og datteren hennes, DoloroesHaze, og med en gang han ser henne vet han at han må ha henne! Han gifter seg med moren hennes kun for å være rundt Lolita (som han kaller henne), og når moren dør (ikke Humbert sin skyld, selv om han hadde tenkt tanken mer enn en gang) tar han med seg den foreldreløse Lolita på en flerårig roadtrip rundt om i Amerika.

Noen av de tingene han sier og tenker gjør at jeg spruter ut i latter:

"To think that between a Hamburger and a Humberger, she would- invariably, with icy precision- plump for the former." (s. 187)

Han furter som et barn når hun avviser tilnærmelsene hans. Hun legger liksom ikke sjelen sin i det, og han føler han er den eneste som får noe ut av den seksuelle delen av "forholdet" deres. Argh! Jeg kunne kvelt han!

"Never did she vibrate under my touch, and a strident "what d'you think you are doing?" was all I got for my pains. To the wonderland I had to offer, my fool preferred the corniest movies, the most cloying fudge" (s. 187)

Hun oppfører seg som et barn, men han tenker konsekvent på henne som om hun er en voksen kvinne i et barns kropp, og han blir overrasket når hun snakker og ter seg som en 12-åring.

Noen av det han tenker får meg til å grøsse, som sitatet under:

"I might have her produce eventually a nymphet with my blood in her exqusite veins, a Lolita the Second, who would be eight or nine around 1960, when I would still be dans la force de l'âge; indeed, the telescopy of my mind, or un-mind, was strong enough to distinguish in the remoteness of time a vieillard encore vert - or was it green rot? - bizarre, tender, salivating Dr.Humbert, practicing on a supremely lovely Lolita the Third the art of being a granddad." (s. 197)

Han er så absolutt ikke bestefar-emne, ikke pappa heller for den saks skyld.

Boka er smart og veldig fengende. Nabokov hadde meg fra første side, og når man utover i boka veksler mellom å synes han er et udyr til å fnise litt av tåpelighetene hans og igjen nikke anerkjennende når han observerer menneskene rundt seg, gjør det historien mer levende.

Det er ingen tvil om at dette er en verdig klassiker, og den er mer enn verdt å lese! Men: har du barn, les med varsomhet.

Ps: Når du har lest denne kan kanskje Sara Stridberg sin roman, "Darling River", friste?

Denne boka er fantastisk! En av de beste jeg har lest, og Kate Bush sin sang fikk en ny mening:

oo long I roam in the night
I'm coming back to his side to put it right
I'm coming home to wuthering, wuthering,
Wuthering Heights 

Heathcliff, its me, Cathy come home
I'm so cold, let me in-a-your window