Bokelskere.no

De slørete mørke ukene.
Jeg holder meg nært inntil min elskede.
De varme hendene hans.
Stemmen hans, vesenet.
Hender, stemme, vesen.
Det eneste kroppen min oppfatter som
gjenkjennelig, trygt.
De eneste.
Han.
Den eneste.
Min kjærlighet.
Er like stor som sorgen.

Sorggruppen: Alle de som elsket deg, som
elsker deg.
Og de som elsker oss.

Jeg henger ved døden fordi ingenting annet er mulig. Jeg henger ved døden fordi den er mitt barns virkelighet. Han er i den virkeligheten - døden er virkeligheten. Det er betingelsene. Jeg må erkjenne at jeg aldri ser ham igjen, og jeg må erkjenne at jeg må leve med denne erkjennelsen, så den ikke tar livet av meg. Det ufullendte, uperfekte er sorgens vesen. Det springende uberegnelige.

Vi sitter på et kjøkken i en lånt leilighet, og tiden har stanset. Vi sitter rundt et bord i København og holder hverandre i hånden. Vi kan både se og høre klokken som tikker på veggen over kjøleskapet. men tiden har gått i stykker. Den flyter, den er flytende, den er bare nå, hele tiden bare nå, ikke mer eller mindre enn det. Vi vet ikke om det er dag eller natt. Vi står utenfor dager og netter nå, dager og netter har ingenting med oss å gjøre, framtid, vi kan verken forstille oss eller merke framtid lenger. Vi kan ikke se en time, et kvarter, et minutt fram. Vi kan ikke planlegge. Vi befinner oss i framtidsløs tid. Vi sitter rundt et bord på et kjøkken og overlever fra sekund til sekund, vi reiser oss sjelden opp. Vi har stivnet, mens vårlyset stiger og faller på himmelen utenfor: Når du ikke lenger kan være i fortløpende tid, kan ikke vi heller være det.

Jeg har vært hos Stella en gang, jeg vet alt hun har. Trehus. Og to verandaer og tre katter, og navnet hennes betyr stjerne og det sier hun hele tida, og hele tida har hun noen med seg hjem, mora hennes henter henne klokka to hver dag, tvillingene ligger der med hver sin kosekanin og alle vil kikke ned i barnevogna, hvorfor kunne hun ikke la meg ha en bestefar når hun har alt det der? Men uansett, hvorfor hadde jeg jugd?

Men jeg orker ikke at folk skal se ting og si ting om ting. Det orker jeg ikke. Jeg orker ikke at de skal tenke ting og huske ting og vite ting.

Å gå på akkurd med seg selv er når vi ikke er ærlige om oss selv. Å gjøre eller si ting du egentlig ikke vil. Vedig ofte gjør vi det for å please andre, for ikke å skuffe dem. Vi sier ja, men mener egentlig nei. Det fungerer i noen år, ganske mange, faktisk, men så kommer man til et punkt der kroppen sier fra. Du, Bente, har ikke hørt på deg selv på lenge, tror jeg, men har derimot gått på tvers av deg selv. Da skjer det to ting: Du mister gleden, og du mister energien.

like brått
som kirsebærtrea på St. Olavs plass
i byrjinga av mai
mistar sine kvite skjørt
og slepper ut
eit aldri so lite kvin
vert det oppdaga
full spreiing
av kjensler
inni meg
etter deg

rundt halsen til far samlar det seg
hud i fleng
meir enn far har bruk for

finst inga kjellarbu der ein kan lagra seg sjølv
når ein har for mykje
til å ana kvar ein skal plassera seg

men forskot på arv
skal borna få

alt av traume og raseri
er overført til deira konto

ein tjuv sender meg
ein like
ein tommel opp
stel det smilet
du hadde venta på
berre
eit tastetrykk unna
å mista deg

var eg med i Luksusfellen
ville programleiarane
ha fortalt meg
kor mykje tid eg har
brent av
på telefonen
og kor mykje eg skuldar
kreditorane mine
døtrer, familie, vener, deg mi kjære

"My father can't sing, but no one can sing like my father"
Rosanne Cash

først skulle eg blitt adoptert
til ein annan norsk familie
berre mannen sitt namn står oppført i rapporten
det finst minst to menn med det namnet i norge
den eine er lærar
den andre jobbar i kreftforenginga
ein av dei mista ei dotter under tsunamien i thailand
denne norske familien avbestilte adopsjonen
januar 1983
same dag blei eg lagt i handlekorga til
mangnar og helga tjønn
23. august blei eg frakta til norge

sidan har eg
sett meg tilbake

Thea og Hans fikk tre barn og levde lykkelig sammen i nesten seksti år. Størst av alt er kjærligheten, skrev hun i notatboken sin da han døde. Du var så tung å miste.

"Jeg har vært så streng mot meg selv. Ikke kjent på hva jeg egentlig ønsker innerst inne. Jeg tror jeg forsøkte å frigjøre meg fra min egen sorg og skam ved å bære andres. Jeg trodde det viktigste var å være sterk."
"Når vi er avskåret fra det innerste i oss, kan vi ikke være lykkelige," sa Ralph.
"Det er så vanskelig." Hun kikket ned på de blankpussede støvlene sine.
"Det er ikke så vanskelig." Han dro hånden gjennom håret. "Men det er vondt. Mellom det livet vi lever og den sanne delen av oss ligger det et lag av smerte som vi mennesker ikke orker å kjenne på. En ildring. Erfaringer som er blitt til sorg, sinne, skam eller frykt." Han reiste seg. "Det er det som gjør oss små og utilfredse, og får oss til å gjøre ting som egentlig ikke er oss. Men det finnes ingen vei utenom om vi vil leve sant. Vi må gjennom den ringen. Alt annet er flukt."
"Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det."
"Ved å overgi deg," sa han. "Bak all den sorgen du fortrenger, er gullet ditt."

"Akkurat nå står du midt mellom to stasjoner, og det er der lidelsen er." Stemmen til tante Hulda var myk og mild. "Du kan velge å reise hjem og begynne et helt nytt liv, eller du kan velge å bli og fotsette det livet du har begynt på her." Hun fortsatte å stryke Thea over håret. "Om du velger den ene eller den andre retningen er ikke det viktige, men at du ikke blir stående."

"Tegn kommer når vi er klare for å gå videre. [...] Tegn er ment å vekke oss opp. Lede vei. Du har sikkert fått andre tegn fra ham også, uten at du har oppfattet dem. [...] Tanker er det mektigste vi har. De kan fly over land og hav."

Det finnes en hittegodsforvalterregel som sier: Et delt problem er ikke noe problem i det hele tatt. Det er et eventyr.

Det er jo ingen som vil høyre om gleda ved å oppdage ein ny sti på Krossen, det er så smått i forhold til dei avanserte forteljingane andre har å kome med, om treningsprogram på SATS som krev kvar ettermiddag, men som gjev fantastiske resultat. Eg fortel at Benjamin har lært seg å opne flasker med skrukork, dei teier stille om ungane sine, og snakkar i staden om langtidskokt lammeskank og flamberte dessertar. Om utruskap. Om gamle foreldre som stiller altfor høge krav. Om vinsmaking som resulterte i fylle fest og ha ha ha. Korleis skal eg klare å endre meg til ei som er opptatt av slikt?

Jeg har ingen innvendinger mot andre menneskers sexliv, så lenge de ikke praktiserer det midt i gaten og skremmer hestene.
Oscar Wilde