"Merk mine ord," sa Sandrine, "når en mann skifter avis etter seksogtredve år, så sier det ganske mye."
Det hjelper på tenkinga å reflektere.
Hva var egentlig problemet med at jeg drar min kos fra reiret og flytter inn i vogna? Avstanden sitter i huet. Å flytte nederst på tomta var en symbolsk handling for å si det slik. Det er det jeg ville ha forklart dem hvis jeg bare hadde hatt det ordet mellom henda. Jeg skulle ha sagt det der,ja, akkurat det der.
Vogna var symbolsk, den.
Og så var den praktisk også, med tanke på nærheten.
Jeg har bestemt meg for å adoptere Margueritte. Hun blir snart seksogåtti år, best å ikke vente for lenge. Gamle folk har en tendens til å dø.
Dei 144 sidene var raskt lesne. Men innhaldet var likevel godt, og til alvorleg ettertanke. Kan anbefalast.
Hun brukte mye kraft og omtanke på å holde huset ved like. Rydde, gjøre rent, ordne, henge opp lister over hvordan hovedkranen skulle slås på, frostvæske fylles i, kjellerdøren låses, og hvordan huset skulle etterlates til neste bruker. Hun hadde også klippet ut små dikt og tegninger av aviser. På disse skrev hun gjerne at vi måtte være venner og sove godt. Huset ble aldri helt vårt. Hun var museumsbestyrer og kurator.
Som deg, avsluttar eg raskt bøker som ikkje fenger. Unntaka kjem når vi har bestemt oss for ei bok i lesesirkelen. Den skal vi diskutere neste gong alle saman, og av respekt for dei andre, pressar eg meg gjennom bøker som eg aldri ville ha vald sjølv, eller bøker som virka interessante ved første augnekast, men som viste seg å ikkje vere det. Diskusjonane våre er jo også meir interessante når alle har lese heile boka. Vi har hatt lesesirkel i fem og eit halvt år no, og les omlag seks bøker i året. Av dei har eg bare avbrote ei, nemleg Ian McEwans Om forlatelse. Ein toar og nokre trearar har det blitt med åra. Men vi har blitt samde om at det må vere lov å avbryte om ei bok er for uuthaldeleg. Det skal jo vere gildt å vere med i lesesirkelen, ikkje eit ork.
Har ei liknande (u?)vane: Må vite kor mange sider boka er på totalt, og heile tida ha oversikt over kor mange sider det er igjen til kapittelslutt, eller, viss boka er utan kapittel, kor langt det er til neste avsnitt. Eg liker nemleg ikkje å leggje frå meg boka utan at eit kapittel eller eit avsnitt er ferdiglese.
Eg les heller aldri bak på boka - før etter at ho er ferdiglesen. Unntaket er når vi skal velje bøker til lesesirkelen. Les forresten ofte "vaskeseddelen" når eg har lese boka ferdig. Og irriterande ofte fortel han altfor mykje. Eit fenomen som forresten er nesten fråverande i barnelitteraturen, heldigvis.
Det er vel kjenneteiknet på god allalderlitteratur at han kan gje noko til fleire alderssteg. Barnet vil oppleve noko, ut frå sin ståstad og sine erfaringar, medan den vaksne, som har andre (og kanskje fleire?) erfaringar, kan få ei anna, men ikkje nødvendigvis meir rett, oppleving av boka. Eg las ikkje noko av Tormod Haugen som barn, men har lese nokre titlar som vaksen, og eg opplever og at det ligg ein sår undertone i fleire av tekstane hans.
Alle mennesker er hyggeligere å ha med å gjøre når de er mette!
Jeg går gjennom Bibliotekbaren
ser på kvinnene
later som jeg vet alt bedre enn dem
Heile familien fekk seg ein god lått (eller rettare: fleire) av denne, og den gjorde definitivt bilturen kortare, sjølv om ho ikkje er så lang. Det er ikkje alle forfattarar som gjer seg som opplesarar av eigne bøker, men Bjørn F. Rørvik høyrer til dei som kan kunsten.
Blei dobbelt så mange, altså 12, på meg. Pluss to filmatiseringar. Tre har eg starta på, men avbrote.
Kanskje ikkje heilt relevant, men godt lesestoff i alle fall: I Bente Clods trilogi Englekraft/I vilden sky/Himmelfall er eitt av fleire tema spiseforstyrringar.
Eg vert lett rørt av bøker eg les, og har teke til tårene over mange. Hugsar godt at eg braut heilt saman på side 183 (!) i Marieke van der Pols Brudereisen. Uvanleg tidleg til tårer over bøker å vere, faktisk. (Boka er på 423 sider.) Elles er det jo ofte på slutten at tårene kjem. Slutten av Tore Renbergs Kompani Orheim las eg rett før eg skulle på jobb. Det var ikkje så lurt. Eg hadde problem med å samle meg såpass at eg kunne køyre, og var gjennomsliten resten av dagen. Begge bøkene kan forresten anbefalast på det sterkaste, om ein ikkje er som ei venninne av meg, og helst vil unngå dei bøkene som får tårene til å renne.
Eg lo vel truleg vidare...
Eg er nok ikkje bokelskar av typen boksamlar. Fekk åtte av bøkene av tanta mi då eg var tolv, men gav dei nyleg bort, sidan eg ikkje reknar med sonen min kjem til å bli interessert. Gløymte i farten at det kanskje kan kome barnebarn ein gong... Men pytt, det finst jo truleg bibliotek i framtida og. Eg kjøper diktsamlingar og nye barnebøker, men elles låner eg det meste av det eg les på biblioteket.
Når det gjeld Ina innepike, hugsar eg ikkje kva tittelen kom av. Hugsar eigentleg ikkje innhaldet i nokre av bøkene i serien, bortsett frå at siste boka, Ina og Ingolf, handla om den store kjærleiken.
Hal Sirowitz kan gjerne benyttes til høytlesning Korte, til tider hysterisk morsomme, snutter/dikt fra en pasient som siterer fra terapitimer hos sin "shrink".
Ellers er Torvald Tu artig å lese og dele med andre, iallefall for oss som bor her på Jæren, men ville tro historiene er "universelle" - på lik linje med Oluf o.l.
Ja, ikkje sant? Er nok derfor eg hugsar han. Men no tok nyfikna over, og eg sjekka Stavanger bibliotek for resten av titlane. Her kjem dei: Ina har ideer, Ina inviterer, Ina og Ingolf, Ina stepper inn, Ina svikter ikke, Ina i ilden, Ina innepike, Ina intervjues, Ina skjønner ingenting, Ina på isen, Ina er den ivrigste. Puh. Ein kan jo verte svett av mindre.