Bokelskere.no

Døden

Det er lenge til eg skal døy,
har eg bestemt.
Det er mykje eg skal ha gjort
før den tid,
mange jenter eg skal kysse
og gifte meg med,
mange land eg skal besøke
og hav eg skal symje i.
Og når døden ein dag kjem
i den store svarte bilen sin,
skal eg først be han inn
på ein kopp svart kaffi
før vi set oss i bilen og kjører.
Og når døden snur seg mot meg
og spør: No, har du fått
gjort alt du skulle?
skal eg svare fornøgd:
Ja, det har eg.

Ragnar Hovland

Tante Harriet hadde alltid hatt et spirituelt vesen. Hun hadde allerede ruslet noen veier inn i sentrum av seg selv og tilbake igjen før hun ble Mohani og begynte å gå med dette trekjedet.

STØRRE ENN HIMMELEN

Far?

Er du der, far?

Ei rogn veks opp innom staga
på snøplogen din.

Kunne du svinge innom i tida
ved høve

så me fekk snakka om det.

Det er ingen andre enn oss
i dette biletet.

UT AV MORS ARMAR

Når mor snakkar om døden
teier ho.

Slik lærer ho meg nesten alt om døden
og endå meir om det å miste.

Nokon spør kva eg meiner med
nesten alt og endå meir.

Mors lutrygga kast over vollane
er nesten alt.

Og endå meir er barnet
ho ber med seg

som eit hòl
i språket.

VUGGEVISE
NOEN KOMMER, NOEN GÅR

Vinden rider høyt på sky
over hav og land og by.
Stormen raser tung og hvit.
Sorg og død, kom ikke hit.
Noen kommer, noen går.
Noen dør i livets vår.
Stjerner lyser hvite.

Kanskje at du engang får
myrtekransen om ditt hår.
Kanskje etter dagens dåd,
får ditt hår en sølvertråd.
Noen kommer, noen går.
Noen dør i livets vår.
Stjerner lyser hvite.

Hvor du tramper sti og vei
følger mange etter deg.
Sørg for at det alltid gror
blomster i ditt plogjerns spor.
Noen kommer, noen går.
Noen dør i livets vår.
Stjerner lyser hvite.

Livet vever på sin vev.
Hvad du gjorde, tenkte, skrev:
Alle ting i veven står.
Livets skyttel går og går.
Noen kommer, noen går.
Noen dør i livets vår.
Stjerner lyser hvite.

Jens Gunderssen

JEG HAR LETT

Jeg har lett efter deg i sokkene dine. Jeg har lett i skogen.
På fjellet, i byen, ensomheten, i tårene og på graven.
Jeg har lett over alt.
Og så var du her hele tiden.

Inne i meg

Linn Stokke

TIL MIT DØDE BARN

Aldrig hørte jeg din spæde stemme,
aldrig smilte dine blege læber til mig,
men de bitte, bitte fødders spark
vil jeg aldrig nogen sinde glemme.

Du var alt mit håb og al min glæde,
helt beskyttet lå du inen i mig, -
al min længsel, livets store drøm.
-Å - og dine fødder var så spæde.

Vi har været sammen mange dage,
al min næring delte jeg jo med dig.
Hvad kan du og jeg vel gøre for,
at vi begge to var alt for svage.

Lille barn, nu skal du aldrig mærke
livets hede puls i godt og ondt. -
Godt det samme, sov kun sødt, min dreng,
vi må bukke under for de stærke.

Se, jeg kysser dine kolde hænder,
glad at jeg endnu en stund kan nå dig,
stille kysser jeg dig, uden tårer. -
Selv om gråden i min strube brænder.

Når de kommer med den hvide kiste,
skal du ikke være bange, mor går med dig,
i din lille silkeskjorte skal jeg klæde
dig for første gang - og allersidste.

Jeg vil lege, du har levet nogle dage,
jeg vil tænke mig, at du har smilet til mig,
og din lille mund har suget af mit bryst,
så der ingen dråbe er tilbage.

Å, så hårdt de mænd med kisten træder,
brystet spænder meningsløst imod dig.
Lille barn, min gyldne, døde drøm. -
Dine fødder kysser jeg - og græder.

Tove Ditlevsen

STJERNENE

Frå eg var fem år var synet mitt uklårt som på ein moldvarp;
eg hadde briller med skjelpaddeinnfatning som aldri var heilt reine
og stjernene såg kvite og disige ut,
uklåre perler på ein fjern himmel.
På femtenårsdagen fekk eg linser av foreldra mine -
små skålforma ting som dreiv inn i synsfeltet over irisane.
På veg heim med dei den kvelden fekk eg brått auge på noko,
kom meg ut til kanten av enga og såg,
forundra og vantru som om Kristus sjølv hadde lækt auga mine,
for stjernene knitra og gneistra
som nyslipte diamantar på fløyelen i gullsmedvindauget, så nært og klårt at eg kunne strekt meg og halde dei,
bore dei heim i mi eiga lomme.
Det var gåva foreldra mine gav meg på fødselsdagen -
stjernene.

SJÅ

Første gongen eg såg dei var eg berre tre.
Far min løfta meg ut av senga,
bar meg på kraftige skuldrer
opp til sølvmørkret på loftet.
Eg var enno ni tidelar sovande, i noko fjernt
som gjorde orda og tankane mine lodne.

Blant støvete skuggar av esker og teppe og tog,
høyrde eg huset klukke og visle;
kjende lukta av eple, saftige og mjuke i den sveipte stilla.

Han heldt meg høgt opp mot takvindauga,
opp mellom sperrene.
Eg såg, leita,
etter det han måtte ønskje eg skulle få auge på.

Berre stjernene spraka og gneista
over dei grå formene i hagen.
Vinden røyvde seg uroleg i trea.

Då kom eitkvart anna, noko som
svømte, pressa seg fram frå nord,
undersida av vengene lyste i måneskinet,
brøytte bølgjer midt i natta - femti, hundre, meir -
djupt gjennom himmelvatnet vårt, fór til slutt forbi
inn i nokon andre si natt.

Eg følgde dei med fingeren min,
visste då kvifor eg var der;
far min der nede, sa med bedande røyst -
Såg du dei? Såg du gjæsene?

REISANDE

Når kvinnene kom på døra
kunne du alltid sjå kven dei var.
Noko i håret, auga,
som ikkje hadde falle til ro, som ikkje var pantsett
i ein by. Dei selde korger,
klede, leiker - fattigslege ting for nokre få pence.

Mor mi bad dei inn,
gav dei kjøtsuppe, på novemberdagar
som buldra av vind og regn kring huset.
Ho sende dei aldri ut att utan ei eller anna gåve;
dei takka henne med røykrøystene sine, røffe,
og når eg såg på dei tykte eg dei likna hestar,
utemte hestar som ikkje frykta markene,
som kunne sove lett i le av åsane,
tråve frå stall til stall,
grovskodd.

Mennene deira møtte dei ved novene,
raude av drikk. Dei kvarv, alle i hop,
som lauv om hausten.

MAI

Vi var på veg heim
ein dag som skifta mellom sol og torevêr. No og då skein vegen opp og glinsa,
svarttrostsong i det opne vindauget
lik våte plask, varme og mjuke.
Og mens vi køyrde over dei siste åsane
brast noko i mor mi,
opna seg som eit sår.
Ho stoppa bilen, andletet hennar glasaktig,
i vindens kraftige kast.

Mot heile maihimmelen gret ho
så lita mot åsane;
fordi far min ikkje var der,
fordi dei ikkje kunne sjå, saman,
staden der dei såg svartstrupane,
heile året grønast til sommar -
lerker, bjørker og lam med raklehalar.
Eg sat ihopkrøkt i bilen, høyrde bårer
bryte i henne, for alle år med kjærleik,
og undrast -
blir vi vise i sorg,
og kvar hen strøymer alle tårer?

STEINALDER

• Hva gjør vi nå? sa du.
  Jeg tror ikke jeg svarte,
  veit ikke om det var fordi jeg ikke visste hva jeg skulle si
  eller fordi jeg plutselig helt manglet bokstaver.
  Men jeg husker hvordan jeg følte meg.
  Det var akkurat som den gangen mamma skulle på misjonsmøte
  og satte igjen en hjemmelaget pizza til pappa og meg.
  Vi ble bare stående og se på den
  visste ikke om ovnen skulle forvarmes
  eller hvilken rist vi skulle bruke.
  Visste ikke hvor mange grader som skulle til
  for at osten skulle smelte
  og bunnen bli sprø.
  Slik følte jeg meg den første dagen vi bar babybagen inn
  satte den ned på den slitte parketten
  i den gamle husmannsstua vi leide
  og så ble vi bare sittende der
  som to steinaldermennesker rundt det første bålet.
  Siden har vi fortsatt å spørre hverandre:
  Hva gjør vi nå?

Jeg lurte på om det fantes menn her i landet som syklet mange kilometer på ubrøytede skogsbilveier bare for å høre denne lyden på kommunebiblioteket: når en kvinne, en bibliotekassistent, huker seg ned for å sette en bok på nederste hylle og det knaker stille idet beina folder seg sammen.

En mild såpevask et par ganger i uken er nødvendig. Det er forskrekkende å se nøye på huden til enkelte middelaldrende kvinner som avviser enhver kontakt med vann og mild såpe, fordi "huden min tåler det ikke". I indirekte lys under en lupe fremstår hudens porer som kratre fylt av gamle kremrester og forurensinger.