Bokelskere.no

"Vi er så heldige," sa kjæresten min.
"Ja, vi er heldige," sa jeg.

"Å, du har nok mange år igjen," sa jeg trøstende til mor en sen kveld i vår.
"Å, jeg rykker stadig framover i køen," sa hun. Og så
åpnet hun en flaske vin, siden jeg kom på besøk, selv om
hun egentlig hadde lagt seg. "Men du verden så heldig jeg
er," sa mor, "som har det så fint - nå."
Nå - er det beste jeg har å gi
Nå - er en gave fra selve livet

Båten sleit seg
og dreiv ut på fjorden
med bare meg om bord

årene lå igjen på land
neste dag kom uværet
i virkeligheten

Hver natt sover jeg alene
uten min imaginære venn
og når jeg åpner øynene
for å se om han likevel er i rommet
stirrer bare mørket tilbake
ikke hans mørke
ikke mitt

Jeg vet ikke hvorfor
jeg trenger min imaginære venn

Min imaginære venn
sier det ikke er nødvendig å vite

Men hvis jeg skulle møte henne nå - og jeg tenker ofte at jeg skal det, at jeg går på trikken og der sitter hun, eller jeg er på biblioteket der hun jobbet, og får øye på henne innerst ved hyllene under det store veggmaleriet - så ville alt bli som før. La oss si at det ringer på døra, og at det er hun som står utenfor på trappen. Jeg ville lukke meg som en neve knyttes, som en dør slår i lås, det ville være umulig igjen, det som døden har gjort mulig: å avdekke styrken i kjærligheten mellom mor og meg. Den jeg avskrev mens hun levde, den jeg tenkte på som nærmest ikke-eksisterende - eller som jeg ikke ville ha.

Ut av naturen
kommer morgenen
i fosterstilling

Skogene er angstens grense
under månens ny og ne
vår himmels vonde øye
langs denne barrieren
må jeg finne hånden
jeg skal leie i blinde

I bunnen av Tryvannskleiva
solregn og i dypt blinkende
grønt gress fem kuer
tenker jeg på drømmen om barna:
hvordan de forsvinner i fjellheimen
går foran og viser vei for sin far
hans far igjen mor og søsken
fremme for lengst
der de allerede har sluttet seg til
min endeløse rekke
av evig liv

Være her
ikke der
i sykdommen
som tar her
fra meg

Se henne jeg elsker
elske henne jeg ser
med mine egne øyne
inne i skogene
den dypeste tone
bak blikkets tynne hinne

HEI

Hei, seier barnet
Hei, blomen
Hei, linerla
Hei, dagen og sola
Hei, hesten og kua og marihøna
Hei, mamma og pappa og kjøtmeis og sofapute
Hei, rare steinen og krokete tre og fråflytta maurtuve
Hei, traktor og gakk-gakk og gjerdestaur
Hei, stortå og gulrotåker og meitemark
Hei, alt, hei absolutt alt

STILT

Gammal eik omslutta av tett granskog
Rusten traktor bak låven
Ingen døyr så stilt og langsamt

KYRKJEGARDEN

Dei gamle damene i menigheita
raker mellom gravstøttene
Vil kare fram sine sakna
med raske rivedrag

På kyrkjetrappa
termoskaffi og heimebaka kringle
Ei lauvrive frå Jernia duger ikkje mot døden

DET GROR STEIN I ÅKRANE VÅRE

Det gror stein i åkrane våre
Nokon har ved ein feil eller på faen strødd steinfrø over åkrane våre
Vi bøyer ryggen og løftar stein, vi bøyer ryggen og løftar stein, vi bøyer
ryggen og løftar stein

Steinen bryr eg ikkje
Steinen lèt seg løfte, lèt seg kaste, lèt seg tippe i ura
Steinen konsentrerer seg om å vere hard
Steinen ber med seg nattefrosten langt inn i den solvarme dagen
Steinen ber med seg solvarmen langt inn i frostnatta

MUSVÅKEN

I dag er det musvåken som held oss oppreiste
Han sirklar så høgt at vi nesten ikkje ser han i det skarpe sollyset
Han fører oss i usynlege trådar
Vi spring i store sirklar kring åkrar og eikehagar

"Kjære Gud, jeg vil bare du skal vite at jeg ikke tror på deg. Vær så snill å ikke la pappa havne i helvete. Hvis du sender pappa til helvete, vil jeg til helvete, jeg også. Det at jeg ber deg om dette, betyr ikke at jeg tror på deg. Jeg ville bare at du skulle vite det."
Men hun følte seg usikker på om en slik bønn virket for eller mot sin hensikt, og var redd for at Gud skulle konkludere med at hun trodde på ham likevel, sidan hun ba til ham, og da ville han kanskje sende henne til himmelen istedenfor helvete sammen med pappa.

Kanskje lykken ligger i å forevige de gylne øyeblikkene? At man tar dem frem på nytt og på nytt for å varme seg på dem. Slik at øyeblikkene aldri vil dø, men får evig liv.

Vi må være villige til å slippe taket på det livet vi har planlagt for å leve det livet som venter på oss. Joseph Campbell

Som mødre, som foreldre, så ønsker vi å beskytte barna våre fra å lide, men deres lykke og fremtid kan avhenge av hvilken motgang de møter her i livet.