Bokelskere.no

Slutt å tenke på det

Så mye går tapt hver dag:
planteliv, insekter, verden.
Og mor som ikke lenger husker
hvilke sammenhenger hun står i:
barnebarna som stikker innom henne
med den samme ømheten de bar på
da hun uttalte navnet deres
som om de var uforglemmelige
og umistelige, ikke som smykker,
men som kjærtegn.

Hvem snakker om å gå i stykker

Når alt dette er over slår lyset inn svalt og likegyldig,
og senere finnes bare gulvet og veggene og taket. Når
jeg ikke tenker på henne er det høst i et år jeg har
glemt.

Noe i likhet med en venn

Hun er ikke lenger rede eller i stand til å betro seg til
andre mennesker. Men så sier hun: Jeg liker å ha
besøk av deg, bare ikke for lenge av gangen. Du kan
gå nå, sier hun, men du må gjerne snu i døren og
komme tilbake.

Senere samme kveld

Klarheten i ansiktet hennes
hver gang hun går inn i erindringen -
en omtåket ferd gjennom rommene
der sorgene ikke lenger når henne.
Tilbake vender hun, hui, hvor det går,
tilbake til barnet og til barndommens
talløse årstider.

Uferdig selvportrett

Jeg tar farvel med mor, hun gir meg
en nøkkel, men det finnes
ingen nøkkel, bare hånden utstrakt
og avskjeden, et knapt hørlig
etterskjelv: en kongle lander
i en vannpytt
og det er ennå ikke høst.

Mor, jeg dikter deg opp med ord.

Et barn kan måtte ta et oppgjør med sine foreldre for å finne sin egen vilje og vei og om foreldrene tåler det, kan de få et mer likeverdig forhold etterpå fordi alle i kampens hete har vist seg nakne og sårbare og fordi alt komplisert og ambivalent er forsøkt satt ord på, som det aldri bar blitt gjort mellom mor og meg.

Har ikke foreldre en forpliktelse livet ut som barnet ikke har? Ifølge Bibelen er det omvendt, er det barna som skal hedre sin mor og sin far for å få leve lenge i landet, men Bibelen er skrevet av foreldre for å holde avkommet på plass.

Og fordi hun var moren min, var det ubehagelige hun sa alltid mer ubehagelig enn om en annen hadde sagt det.

Jeg har aldri snakket åpent med henne. Så taleføre vi begge var på hver vår måte, snakket vi aldri åpent. En gang hadde jeg en slags familiefølelse for henne, men den var uærlig og er for lengst forvitret. Det er den hun var den gangen hun fremdeles hadde kontakt med smerten sin, som interesserer meg, som jeg arbeider med å frigjøre meg fra, et arbeid som antagelig ikke kan sluttføres [...]

SNØ I JULI

Så går du der, bak meg
mens kvelden blinker over Essoen.
Jeg med jerngrå jerrykanne,
du med ja til kroneis.

Til høyre og til venstre
går andre broer over motorveien
der biler suser gjennom verden
de aldri skal få vite noe om.

På en av dem gikk også jeg
da jeg var sju, bak far min
en desemberkveld mens alle biler sto,
og det var snøen som ikke visste.

Der framme lå nok også da en Esso
med vinterlys som blinket i et skilt,
og alt som fantes, var å gå i snø
på broen uten bilspor.

Nå er broen mørk av bremsespor
mens Essoen blinker som snø i juli
og du og jeg går mot dette lyset
som snart skal brette kvelden ut.

FLAMMEN
"Jonsokbål" (1926), Nikolai Astrup

Den samme flammen
ragende inni seg selv, dragetunger,
berget gyllent, okerrødt.
Den mektige røyken ingen
kan stanse, buktende opp
og ut gjennom fjellskåret.
Østover, hjem til gudene?

Ingen husker.

Nå brenner sommeren
seg inn i natten
for ti tusende gang.
I graset står alle vendt
mot denne ytre sjelen.
Det er flammen bak lyset
de ser, eldre enn lyset
hver påskemorgen, eldre
enn det som
stadig slår ned.

Det er bålet som forteller hvor flammen er.

Nå brenner bålet akkurat her
eller ved et bekkefar ikke langt ifra,
eller to store bål brenner ytterst, i havgapet,
og to små bål brenner, dvergaktig
hvor som helst, uten navn, spredte flammer, liksom guder,
det brenner bak et falleferdig naust
og i strandkanten i timene mens det fjærer,
eller i en lysning inne i skogen, for lenge siden
en flamme båret inn dit på en grein,
og på bøene brenner det,
tre kubber høyt oppe ved tregrensen i denne natt,
og et bål mellom en gammel bjørnegrav og en misteltein,
eller like ved en myr, der en hellig dobbeltøks visst ligger,
og ennå er det minste bålet synlig,
om minutter bare glør,
i denne natten hvor alt lukkes ut
og alle ansikter forsvinner.

Flamme, her.

HVA VIRKELIGHETEN VIL SI

Hva prøvde morgentåken å fortelle
fjorten kvinnehender knyttet i protest.

Hva tigget den sløve baufilen om
da den var halvveis i jernstaget.

Hva tenkte geværet etter å ha truffet
en drøm for siste gang.

Hva sa det hvite papiret
da den som skrev, bare ville drømme.

Hva var reiseplanen til sarkofagen
som ikke hadde draft, bare et vridd barnelik.

Hva tenkte den tynne røykstrimen
da den så bålet under seg slukke.

Hva kunne ikke framtiden ha forklart historien
om den bare hadde visst litt mer.

Hva sa sola til seg selv
da den merket at orkanen ikke lyttet.

Hva sang den rustne spikeren om
der den fløy i luften fra en guttehånd.

Hva hvisket Odin i Balders øre,
til sønnen som for lengst var død.

Hva mente stillheten
etter at alle forslag var prøvd.

Innerst i foreldreskapet er angsten, til alle tider.

Tiden går og fratar oss verden i en og
samme bevegelse.

Simone de Beauvorir, Alderdommen

Lengslene mine blir aldri helt tilfredsstilt. Det har min mor sørget for med avvisningene sine. Kanskje merket ikke min søster seg det, men slikt rammer oftest det første barnet, som får korrigert i hjel følelser og fakter og står igjen som det flinkeste eksemplaret av seg selv. Avspaltet. Et lite fengsel man aldri slipper ut av, man blir ikke levende noensinne. En gang gråt jeg av medfølelse med den jentungen jeg en gang var. Det har jeg ikke fortalt til noen andre.

Selv om vi er enige om må prioritere tosomheten, beholder jeg min gamle leilighet i rue des Thermopyles. Når Javiér er gretten, finner jeg et påskudd for å bo litt hos meg selv. Eller når han blir for ivrig med de milde og kjærlige ordene sine. Slikt bløthjertet pludder. Da tar jeg en drosje til leiligheten for å vanne blomster, følge med på begravelsesbyråer, sjekke en sikring, hente posten, legge møllkuler i skapene, snakke litt med Michel M når han kommer innom. På det meste tillater jeg meg å bli borte i en uke.

Jeg kan huske at jeg en dag satt bak sofaen og gråt stille over en skadet hest jeg hadde sett i gaten, men verken mor eller far reagerte med annet enn: Hysj. Far var taus, og mor oppførte seg som hun pleide: Hun hadde makt over oss. Hun ga hver og en hva vi trengte og lengtet etter, selv når vi ikke visste hva det var. Da hun hadde vist at hun så og forstod oss, avviste hun oss, en etter en, med så stor kraft at det lignet en avgrunn, en avgrunn ingen siden har kunnet fylle.

Jeg blir eldre, mitt liv
begynner å ligne veggene i fraflyttede
rom der bildene er blitt fjernet, ett for
ett. Deres påtrengende fravær blekner
og taler tydelig om bildene som hang der
om kjærlighet som tok slutt, om kjente
ansikter som gikk bort og om rom
der andre en gang skal flytte inn
og rope navn som ikke er ditt og mitt

"Jeg blir eldre" av Stein Mehren

Man blir forfatter ved å skrive tålmodig og utrettelig, uten noen gang å miste troen på det man skriver.