Bokelskere.no

Jeg synes boken var helt fantastisk, og noe av det som løftet den for meg var nettopp språket. Det at ekteparet Risvik har oversatt den, er et kvalitetstegn i seg selv.

Carl Frode Tiller befinner seg blant mine absolutte forfatterfavoritter. Ikke bare en han fra samme småby som meg – Namsos - og noenlunde i samme alderssegment (noe som selvsagt gjør at jeg kjenner meg igjen i mye av det han skriver), men han er også henfallen til den melankolien jeg liker så godt i litteraturen. Bøkene hans handler om mennesker på den psykiske yttergrensen i livet – dette gjelder også Bipersonar.

Av bøkene til Tiller setter jeg Skråninga høyest, kun ett lite hakk foran Innsirkling I og II. Til sist kommer Bipersonar, selv om dette lang fra er noen middelmådig bok. Jeg syntes bare den hadde noe uforløst over seg.

Tiller er for meg en av de ypperste nålevende forfatterne vi har her til lands. Men: han er slett ikke humoristisk. Her er det det svartsynet, de psykiske problemene, de innerste følelsene – som kan være akk så mørke - inne i oss alle, vi som lesere får vri og vende på. Tiller tar oss med inn i en verden vi aller helst vil løpe bort fra, samtidig som den er utrolig forførende på sitt vis. Likevel – eller i mine øyne selvsagt - er dette en forfatter du bør lese. Som nynorskmann og samtidsforfatter er han i mine øyne uovertruffen! Håper du vil lese noen av bøkene hans, til tross for at de ikke innehar de kvalitetene du trodde de hadde ;)

må leses i små doser. Legg merke til registeret (min utgave er fra 1979). Snorre visste alltid hvor han var i det norske landskapet, så du kan rett og slett reise med Snorre. Det er like mye snusfornuft i Snorre som det er fantastiske hendelser (som veier opp mot det knusktørre), hemmeligheten med å nyte Snorre ligger i det stedsbundne. Snorre har vært klar over sitt publikum - alt ligger til rette for nordmannens elskov til sitt eget sted. Legg merke til at alle lokale historikere kan sine Snorre sitater på rams. En herlig onkel av meg som har hatt sin daglige dont med hverdagens krav, tenkte ganske riktig da han ble pensjonist: Lese Snorre!

Jeg skal dit! Og har til og med vært så heldig å få tak i billetter til jubileumsforestillingen lørdag kveld! Gleder meg masse!

Hvis det blir mer diskusjon om denne bokas litterære kvaliteter, MÅ jeg lese den om igjen! ;-) Jeg tror at historien overskygget absolutt alt for meg, som normalt er veldig opptatt av språk og reagerer på overforbruk av klisjeer ...

Jeg er overbevist om at usympatiske sider kanskje særlig hos nålevende forfattere påvirker hvilke bøker jeg leser. På den annen side er det (heldigvis!) noen andre faktorer som trekker i motsatt retning. Dersom forfatterskapet har en brillians det bare ikke er mulig å se bort fra, legger jeg mine oppfatninger av forfatterens person til side. Dette gjelder i høyeste grad mht. Hamsun. Hans forfatterskap er heller ikke gjennomsyret av det tankegods man forbinder med nazisme, og derfor konsentrerer jeg meg om bøkene hans på bøkenes egne premisser. Dette ville stilt seg svært annerledes om så ikke var tilfelle.

For øvrig kan det jo være et studium verdt å lese en bok skrevet av et menneske som ikke er helt som alle andre, hva enten det er tale om psykiske lidelser, personlighetsforstyrrelser eller ren ondskap (uten at jeg på noen måte sidestiller disse tingene). I andre sammenhenger hvor personer jeg ikke har sans for nærmest har skrevet sitt forsvarsskrift i bokform etter en offentlig skandale eller lignende, gidder jeg verken å bruke min tid eller penger på deres bøker. Der påvirker min oppfatning av dem absolutt mine bokvalg.

Dette er et fint, lite og rørende minne fra den største tragedien som har rammet Norge, og som vi ikke har lov til å glemme!

Saganatt er en tredelt roman som på finurlig vis fanger inn den norske tidsånden fra 80-tallet til i dag. Med stor humor og dypt alvor tegner Grytten risset av et land vi kjenner så godt. Men så original er vinklinga, at du umiddelbart forstår at du har fått en ny flik av forståelse av det landet du lever i og mentalitetet som har preget deg, bevisst eller ubevisst.

"Springflobuksene gjorde leggane hans synlige i skumringa, to kvite bjørkestammar som kom ned landgangen frå M/ S Granvin ein oktoberkveld i 1980. Utan dei leggane hadde vi gjerne ikkje merka oss mannen i det heile, for elles var han kledd i karbidgrått, både dress, frakk og skor var i gradar mellom kvitt og svart. Det var som om han ønskte å bli slukt av staden straks han gikk i land, som om han ville gå i eitt med røyken, regnet og skodda. Eit par av karane på Smeltaren peikte ut vindauga på puben. Fyffaen. Jesus. Kvar kjøper han fyren dressane sine? Ventar han på syndfloda? Seinare skulle det vise seg at desse buksene var eit slags varemerke for Arvid Lunde. Skikkelig skarp gabardin, bra stoff, ikkje spesielt dyre dressar, men altså lagt opp nærmare himmelen enn kva naturlig er. Mellom dei høge fjella, i røyken frå fabrikkpipene, kom han spradande som ein direktør eller ein rotarymedlem."

Slik introduserer Frode Grytten Arvid Lunde, hovedpersonen i "Kom søndag", den første delen av Saganatt. Utdraget viser det fine grepet med på se Arvid gjennom øynene til en gjeng originaler som holder til på puben Smeltaren. Arvid Lujnde ankommer Odda i bokas åpning for å begynne som lærer, men har en oppdrift som gjør han til et bilde på åttitallet, der han blir rik på aksjer, blir en typisk japp og går på trynet når nedgangstidene kommer på slutten av tiåret. Legg merket til at kollektivet på Smeltaren ser på ham som som en direktør eller rotarymedlem på grunna av dressjakka. Selv vil han bli en del av arbeiderbevegelsen og kaster seg inn i kampen for industriarbeidsplasser i Tyssedal. Gryttens skildring av Oddas borgerskap, arbeidere og de som ikke er noen av delene, er en fryd å lese. Dette er Bikubesong-materiale satt i en større sammenheng. Arvid Lunde har visjoner og tro på Odda, han prøver blant annet å overbevise en elskovssyk resepsjonist om Oddas storhet den første kvelden i byen:

"Ein av landets viktigaste byar? spurte Blondie. Ja, sa Arvid Lunde, vi må aldri glømme at stader som Odda moderniserte Norge. Spør du meg, sa Blondie, er det eit godt hòl. Men om du vilforstå Norge, må du forstå Odda, protesterte Arvid Lunde. Om du forstår Odda, sa Blondie, er det noko jævlig alvorlig i vegen med hovudet ditt."

Men Grytten klarte ikke å stoppe da fortelling nådde slutten av 80-tallet. Han forteller om 90-tallet gjennom øynene til Arvids far, den fallerte møbelhandleren, som drar til Sverige for å kidnappe mannen som som for ham symboliserer både hans eget og samfunnets fall: Ingvar Kamprad, IKEAs grunnlegger. I den tredje historien møter vi Arvids sønn, som på totusentallet havner i en knipe. Men heldigvis kjører udøde og usynlige sosialdemokrater rundt i like usynligge Toyota Corollaer og "korrigerer" levende sosialdemokraters feiltrinn.

Med stor humor skildrer Frode Grytten menneskene i vårt lille land. Om det er en harselas eller ikke, betyr lite. Men humoren skinner gjennom i mange nivåer, selv om alvoret aldri er langt unna. Så original er vinklinga at du umiddelbart forstår at du har fått en ny flik av forståelse av det landet du lever i og mentaliteten som har satt sitt preg på deg, enten du kommer fra by eller land. Saganatt har allerede fått en knippe glitrende anmeldelser, og Vidar Kvalshaug formulerer seg så fint at jeg er nødt til å sitere: "Forteljergleda lyser, språket slår gnister og romanen er langt meir enn den lågmælte humminga av nostalgi som gnurar mot utvikling og framtidstru og eit soundtrack som gjev ekko mellom høge fjell." Dagbladets Trygve Riiser Gundersen syntes derimot at det var tredje del i boka som var den beste,

Saganatt er for meg en instant klassiker. En slik bok som vil bli trukket fram i framtida når noen vil illustrere hva som foregikk i det sosialdemokratiske norge i vår tid. Det er den type bøker som tidligere skapte dikterhøvdinger, så jeg foreslår at vi gjør plass til Grytten også.

I Karin Fossums nye roman er det ikke en av de pleietrengende som sykest. I hvert fall ikke psykisk.

Karin Fossum er en modig kvinne. Det er mulig hun hisser på seg en stor og viktig yrkesgruppe når hennes nye roman, Jeg kan se i mørket, blir lest at tusenvis av nordmenn i begynnelsen av august.

Fossum har nemlig valgt å bruke en sykepleier som hovedperson i Jeg kan se i mørket. Men Riktor, som sykepleieren heter, er en avstumpet og ganske avskyelig representant for yrkesgruppen. Han står nærmere Hannibal the Cannibal enn Florence Nightingale, selv om han ikke er noen kannibal eller direkte aggressiv gjerningsmann – egentlig. Men en diagnose kan man gi ham, og det får han etter hvert av en rettsmedisiner. At han er en av de galeste personene gjennom hele forfatterskapet til Fossum, er det ingen tvil om. Og det sier jo litt. Kanskje minner han litt om hennes tidligere figur Jonas Eckel, bare noen hakk ondere.

Jeg tror faktisk ikke at sykepleiere kommer til å skrike opp og fortelle at virkeligheten ikke er slik Karin Fossum skildrer den. For ingen som leser Jeg kan se i mørket bør oppfatte det som et angrep på helsevesenets ansatte. Men det er en litt vond påminnelse om hva som faktisk kan skje når vergeløse mennesker må belage seg på omsorg fra helt feil mennesker. For som Fossum selv sier, det kreves en helt egen omsorgsevne om man skal klare å stelle gamle og syke på best mulig måte.

Karin Fossums forfatterskap er unikt. Hun har skrevet en lang rekke med krim som ikke ligner på noen andre norske krimromaner. Det er ikke selve hendelsen som pensles ut. Heller er det ikke etterforskningen. Det som vies plass er det som kan ha ført til at noen har begått drap. Det er skildringer av sinn som ikke fungerer helt normalt, mennesker som ikke fikser selv de vanligste sosiale settinger. Fossum er selv temmelig kriminell litterært sett, i den forstand at hun ofte bryter krimlitteraturens lover. Hun bryr seg ikke plagsomt mye om krimlitteraturen tradisjonelle plotutvikling. Hun legger ofte inn spenningen på helt andre måter enn at leseren går og lurer på “hvem har gjort det?” Selv om det også forekommer i forfatterskapet hennes. Etter Elskede Poona har jeg til den dag i dag ventet på en oppfølger, da det er temmelig tydelig at det gode menneske Konrad Sejer går litt langt i å tyne ut en tilståelse av en mistenkt, ung mann.

Fossum berører alltid noen ubehagelig fra vanlig menneskeliv, enten det er ensomhet, sorg eller dysfunksjonelt familieliv. Denne gangen vil hun også vise oss noe om det vanskelig forholdet moderne mennesker har til døden:

Vi er nok ikke så veldig flinke med døden når vi står overfor den, og det er et fåtall som dør på et sted der det finnes folk som virkelig kan forholde seg til det. De fleste dør jo på en vanlig avdeling eller hjemme. Riktor opptatt av det å dø i seg selv. Folk tror det går stille for seg, men slik er det ikke alltid. Det har jeg prøvd å si noe om.

Vil du ha krim som er nærmere et psykologisk portrett enn tradisjonell krim, kan jeg knapt tenke meg noe riktigere å lese enn Jeg kan se i mørket

Hovedpersonen i Jan Kjærstads Normans område, John Richard Norman har gjennom hele sitt lesende liv ført leselogg. Den kaller han like godt Livserindringer og regner den som sin egen biografi. For Norman er nemlig det å lese synonymt med det å leve. Og lesingen har beriket Norman og utvidet hans verden. Ja, faktisk har han følelsen av en romlig utvidelse gjennom lesingen: “Det var rom, det var tredimensjonale rom, det var lukt, smak, berøring, det var mennesker jeg hadde møtt, det var landskap jeg hadde oppholdt meg lenge i …”

Alle som ble hekta på fortellinger som unge mennesker kunne skrevet lignende leselogger. Alle lesere har romaner som ble milepæler i egen lesehistorie, fordi de utvidet forståelsen av verden.

Jan Kjærstads forfatterskap rommer flere romaner som har hatt den type utvidende virkning på meg. I tidlige tenår gikk jeg fra de internasjonale thrillerne til MacLean og Bagley via svensk sosialrealisme fra Sjöwahl og Wahlöö til Michelets Thygesen-bøker. De siste inneholdt skildringer av Oslo, som gjorde at jeg så byen med nye øyne (kritiske, selvsagt). Det var noe med det engasjerte sosial-politiske i Michelets skildringer som gjorde at jeg plutselig hadde helt nye ord for det som jeg så langt hadde sett litt naivt på (og selvsagt var det i en alder der det var l

Den neste store utvidelsen for meg kom med Jan Kjærstads Rand, som snur opp ned på hele det modernistiske prosjektet med fasthamrede, ubevegelig sannheter. Stadig vekk er hovedpersonen på kanten av noe stort, udefinerbart, som kan gi mening. Han finner sammenhenger der ingen andre har sett det. Rand leker også med krimromanens form på en utsøkt måte når den lar hovedpersonen ta seg jobb i Politiet (som datakyndig) for å være dem med å løse drapene han selv har begått. Han blir også oppglød da han leser trykkfeilen "moderen" i stedet for "morderen" i en avis. (For på et vis har han gitt dem et nytt liv med deres nye mediestatus.) Og han virker helt oppriktig i sin iver etter å hjelpe Polititet, for han vil jo finne en mening i dette. Boka utvidet ikke bare min forståelse av litteraturen, men jeg skjønte at den mest fiktive og fantastiske litteraturen faktisk kunne utvide forståelsen min av verden rundt meg. Det er ikke helt ulikt det John Richard Norman opplever i Kjærstads roman.

Selv sier Kjærstad at han med Normans område så for seg å skrive mot Madame Bovary. Han mener nemlig at den romanen framstiller det å lese romaner som å flykte inn i noe livsfjernt og kritikkverdig. Derfor vil han med Normans område forfekte det synet at lesing absolutt ikke er en flukt fra verden, men at den kan føre til en utvidelse av den verden vi trodde vi kjente. Og det gjør han med stil. Jan Kjærstad er helstøpt i sin tro på litteraturen/fortellingens kraft. Jeg kan ikke annet enn å beundre hvor elegant han fletter sin poetikk og litteratursyn inn i en ny, grensesprengende roman.

Jan Kjærstad publiserte nylig kronikken Når virkeligheten skifter form i Aftenposten. Der etterlyser han ukonvensjonelle årsakssammenhenger i litteraturen. Fin oppvarming til Normans område.

Dette skyldes et problem i et kodebibliotek vi bruker.

Når problemet oppstår går det ikke lenger an å svare i samtaletråden, og man må opprette en ny.

Når du ser serverfeilen oppså blir det ikke sendt en melding, så Frode har ikke fått åtte meldinger av deg :-)

;-) Det hører til sjeldenhetene at jeg har kommet over litteratur som omhandler ødeleggelsen av Guernika i 1937, og i alle fall ikke noen som har vært så nærgående som i "Guernika". Akkurat nå holder jeg forresten på med Antony Beevors bok om borgerkrigen i Spania, og jeg må innrømme at alt som omhandler baskernes skjebne er ekstra interessant i mine ører. I sommer var mannen min og jeg innom Baskerland på en bilferie Spania rundt, og det var spennende! Vi var til og med innom Gernika og fikk se den spesielle utbrente eika - restene etter bombingen i 1937. Picassos bilde har også jeg sett i Madrid, og jeg har også en plakatkopi hengende i huset, i tillegg til kunst av et utsnitt av bildet. Så nei ... jeg er sikkert ikke helt objektiv når jeg leser en bok som "Guernika" og synes alt er fantastisk! ;-)

Jeg leste boka på norsk. Det er imidlertid mulig at historien overskygget det meste - og mens jeg leste syntes jeg at den var nydelig skrevet. Jeg skjønner hva du mener når du nevner eksemplene i ditt innlegg, men dette la jeg rett og slett ikke merke til selv. Jeg synes uansett at du bør lese boka ferdig! ;-) Historien er sterk og viktig.

Hysj... Vet du ikke: the first rule of Fight Club is you don't talk about Fight Club.. Sånn er det med Prinsesse Ragnhild også ;)

Leseselskapet jeg er medlem av, og som for tiden leser Goethes Faust, arrangerer tur til hovedstaden og forestillingen Unge Werthers Lidingar, basert på samme Goethes verk, på Det Norske Teatret 17/9. Derfor får jeg som trønder endelig besøke hovedstaden under denne bokfesten. Gleder meg skikkelig, både til diverse arrangement og eventuelle bokkupp ;)

Mulig det, men DaVinci-koden ER oppskrytt, mener nå jeg også. Engler og demoner er MYE bedre! ;-)

Jeg har det av og til sånn jeg også - at jeg ikke klarer "å kjøpe" historien på en måte. Et eksempel på en bok jeg opplevde dette med nokså nylig var "Hundreåringen som krøp ut gjennom vinduet og forsvant". Men akkurat med "Pinnsvinets eleganse" var det helt annerledes. For meg handlet det mye om at språket gikk rett hjem hos meg. Jeg elsket denne boka!

Noen ganger lurer jeg på følgende: Denne boka leste jeg lenge før "alle andre" leste den, så jeg følte meg en lang stund veldig alene om det jeg oppfattet som min fantastiske leseopplevelse (jeg leste boka rett etter at den utkom). Så ble den kanskje "hypet" opp for de som kom etter, og da "måtte" man bare bli skuffet ... ??? Er det noen som kjenner seg igjen i dette?

Jeg har også ledd meg fillete mens jeg har lest de ulike innleggene. ;-) Og jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde noe å bidra med ang. dyrking av kjerner og andre frukter! Da skulle jeg nemlig kommet med en lengre utlegning av den virkelig dypsindige typen! Man har ikke mer moro enn man lager med seg selv. ;-)

Ny kommentar på huvenes.no. Det er fritt fram for å ta med seg sine synspunkter herfra.