Medlidenhetens svøpe

I bokas åpningsscene møter vi en jeg-person som sliten ankommer en liten fortausrestaurant i Wien en tid etter første verdenskrig. Allerede idet han ankommer restauranten, skjønner han at det er en tabbe, for foran ham stråler en bekjent av ham opp i pur gjensynsglede.

"Jeg kan ikke si jeg delte hans begeistring. Å kalle ham usympatisk ville være galt, men han hørte til de selskapssyke menneskene som samler like ivrig på bekjentskaper som barn på frimerker. Og som alle samlere var han mektig stolt av hvert eneste eksemplar i samlingen sin ..."

Og gjennom denne mannen introduseres vår navnløse jeg-person for ham som er bokas egentlige hovedperson - nemlig løitnant Hofmiller, nå en meget dekorert mann, men som pines av den oppmerksomhet som blir ham til del pga. dette. Ganske enkelt fordi han ikke føler at han fortjener det ... Hvorfor? Ja, det er nettopp det resten av boka handler om.

"Hele historien begynte med en pinlig bommert som jeg ikke kunne noe for. Så prøvde jeg å gjøre dumheten min god igjen. Men hvis en er for snar i vendingen når en vil reparere tannhjulet i et ur, spolerer en lett hele verket. Selv i dag, år etter, er jeg ikke i stand til å avgjøre hvor min dumhet slutter og min skyld tar til. Sannsynligvis blir jeg aldri klar over det." (side 11)

Slik starter løitnant Hofmiller sin historie. Fattig og unnselig inviteres han gjennom rene tilfeldigheter til familien Kekesfalva, en av stedets rikeste familier som holder til i et staselig slott et sted mellom Budapest og Wien like før utbruddet av første verdenskrig. I den tro at familien er av adelig herkomst, lar den unge løitnanten seg ivrig smigre gjennom den oppmerksomhet som blir ham til del. Han får ikke med seg at husets datter er lam fra livet og ned før det er for sent - ikke før han har budt henne opp til dans og blir vitne til hvordan hun bryter sammen i gråt. Hofmiller møtes av bestyrtelse fra omgivelsene, og fra seg av skam rømmer han fra stedet. Siden skal absolutt alt handle om å rette opp fadesen.

Drevet av medlidenhet for den lamme piken kommer han på visitter dag etter dag, og han skjønner for sent at piken er i ferd med å bli alvorlig forelsket i ham. Han vikles inn i et nett av forventninger som det til slutt skal bli svært vanskelig å komme ut av ... Særlig fordi alle som omgir piken tror at hans nærvær er et være eller ikke være for hennes muligheter til noen gang å bli frisk ...

Nok en gang har jeg hatt en perle av en bok mellom hendene, og nok en gang gir jeg terningkast seks til en av Stefan Zweigs bøker. Zweig skriver så besettende og intenst godt på et dypt psykologisk plan at dette er stor litteraturkunst! Underveis får vi vite mange av familien Kekesfalvas hemmeligheter, og alt er ikke slik det ser ut til på overflaten. Historien om hvordan herr Kekesfalva ervervet slottet, var noe av det mest besnærende ved hele boka.

Hvem lurer egentlig hvem når det kommer til stykket, tenkte jeg mens jeg leste. Ikke godt å si. På den ene siden ble Hofmiller manipulert inn i et nett av forventninger som det med datidens æreskodeks var vanskelig å komme seg ut av. På den annen side er det grenser for naiv det er lov til å være. Kanskje ligger "svaret" et sted midt i mellom, hvor utålmodighet fremstilles som en last som kan få de verst tenkelige konsekvenser. Dette kombinert med svakhet for smiger og lav integritet, gjør at nettet rundt Hofmiller snører seg tettere og tettere rundt ham. Det er praktisk talt bare en krig som kan redde ham til slutt ...

Jeg synes henvisningen til Trond Berg Eriksens anmeldelse i Aftenposten 5. februar 2012 var begrunnelse god nok. Hadde din interesse vært stor nok kunne du jo gått på et bibliotek og lest den selv.

Dypdykk i sjelslivet

Jeg har hatt Finn Skårderuds 450 sider tykke bok "Uro" liggende på nattbordet en stund, men det har hele tiden kommet en rekke andre bøker, som av ulike årsaker har fått forrang. Med introduksjonen "alle som har en minimal trang til selvrefleksjon bør lese denne boken", har jeg forstått at denne boka hører med når jeg har ambisjoner om å nå et visst dannelsesnivå i løpet av livet. Imidlertid var det kjærkomment å pløye gjennom denne lydbokutgaven, som tar for seg et bitte lite utvalg av de temaer som hovedboka tar opp. Med en spilletid på 1 t og 19 minutter, sier det seg selv at utvalget er beskjedent. Men for et utvalg like fullt! Jeg fikk ikke noe mindre lyst til å lese boka, for å si det sånn!

I "Uro - En reise i det moderne selvet" tar Finn Skårederud for seg noen sentrale temaer som har betydning for selvfølelsen og utviklingen av denne. I den første av i alt to CD´er snakker han først om de flinke barna og deretter om skammen og dens betydning for selvfølelsen.

"De flinke barna klarer alt. Og det er alt de klarer." skriver Skårderud. Han analyserer flinkheten som fenomen, og relaterer dette til egne erfaringer i terapirommet. Erfaringene kaller han betraktninger om tilpasningens psykologi og forestillelsens psykologi. De flinke barna blir gjerne de gode hjelpere på livets vei, og svært mange havner naturlig nok i helsevesenet. Deres egne behov blir neglisjert - ikke bare av omverdenen, men også av dem selv.

"De skrekkelige barna er et problem. De flinke barna er derimot ikke noe problem. Og kanskje det kan være deres problem. Jeg skal ikke lage psykologisk misere av hva som faktisk ser ut til å fungere godt. Hva er mer naturlig enn å tenke at de som lykkes, har talenter og blir rost for sine prestasjoner, har en sterk og stabil selvfølelse? Men så er det ofte ikke slik.

Det er disse dette handler om. Mange av de flinke barna kan fortjene omtanke og omtale. Dette er en liten omtanke for alle de barn som sitter i bilenes bakseter på familieturene og forteller vitser og synger sanger for å holde den dårlige stemningen unna. Dette er til ære for de flinke barna som med sine ferdigheter og sin evne til omsorg får de andre til ikke å bekymre seg; alt er såre godt. Dette er for dem hvis kropper også har sammensverget seg. Selv om de er syke, får de ikke feber. De kan gå på skolen som vanlig. Astma, ja vel, sukkersyke til og med, men du verden som takler det. De er så flinke." (side 54 i selve boka).

I den andre CD´en snakker Skårderud om hypokondri. Her trekker han inn medias betydning for utbredelsen av helsefrykt, og ikke minst den generelle motstanden mot å få sin lidelse stemplet som "psykisk". Ved at lidelsen blir stempet som psykisk, føler pasienten seg nedvurdert og mistrodd. Men som Skårderud selv sier - det meste henger sammen og er mer komplekst enn enten fysisk eller psykisk. Han har også noen interessante refleksjoner rundt utviklingen av flere såkalte psykosomatiske sykdommer. Nærliggende i denne sammenheng er magesåret, som lenge ble ansett som psykosomatisk, men som altså hadde en bakteriell årsak.

I følge Skårderud er det tre fenomener som gjør at en lidelse skal få status som en epidemisk sykdom eller så kalt mote-lidelse; 1. Pasienter jakter på forklaringer. 2. Leger jakter på pasienter. 3. En støttende kultur, som bekrefter den patologiske folkloren. I den forbindelse karakteriserer Skårderud sykdom som den kanskje mest populære medievaren i dag, hvor den språklige smitteevnen er enorm. Tabloidaviser, ukepresse, selvhjelpsbøker, støtteforeninger, talkshows, elektroniske medier m.m. bidrar til dette.

Til en hver tid har rundt 10 % av befolkningen vært arbeidsuføre på grunn av sammensatte og uklare symptombilder. Tretthet, muskel- og skjelettsmerter, konsentrasjons- og hukommelsesbesvær eller kraftløshet er deler av dette bildet. Mangel på såkalt objektive funn fører til at almennlegen må ty til ulike forklaringer. I følge Skårederud er det interessant hvordan lidelsene skifter navn og forklaring - ikke bare gjennom tidene, men også over landegrensene. F.eks. er fibromyalgi en hyppig anvendt diagnose i Norge, men diagnosen anvendes sjeldnere i Sverige. I Sverige forklares de samme symptomene langt hyppigere med amalgamforgiftning eller el-allergi. I England derimot blir diffuse plager uten objektive funn forklart som ettervirkninger av virusinfeksjoner. I USA er det chronic fatique syndrome (kronisk tretthet) som er "landeplagen". Og slik kunne man fortsette. Uansett hva man har valgt å kalle dette opp gjennom tidene og uansett hvilket land man bor i, er en ting i alle fall sikkert: symptomene består. Spesifiseringen av symptomene er svært kulturfølsomme, og symptombildet speiler det som er legitimt i den kulturen man til en hver tid lever i.

Når jeg samtidig med at jeg skriver denne bokomtalen, sitter og blar i papirutgaven og finner temaer som narsissisme, psykopati, "Jeg lider, derfor er jeg", kunsten å kjede seg på godt og vondt, utmattelsen, om bøkenes betydning - bare for å nevne noe - har jeg bare en ting å si: jeg gleder meg til å kaste meg over resten! Finn Skårderud er en psykiater jeg har stor respekt for, og jeg opplever at han nærmer seg de ulike temaene med både undring og respekt. Her blir det terningkast seks!

Jeg synes utvalget i år er som det pleier: helt greit! Selv har jeg lest de fleste av bøkene som normalt ville ha fristet, men som vanlig fant jeg et lite knippe av bøker som jeg bestilte på nettet i dag. Dette er følgende bøker:

• Den mirakuløse mandarin av Asli Erdogan

• Eskandar av Siba Shakib

• Menneskerøyk av Nicholson Baker

• Uskyldighetens museum av Orhan Pamuk

• Lykke av Christopher Jamison

• De Niros spill av Rawi Hage

Og da sier jeg meg veldig fornøyd i første omgang - vel vitende om at jeg til slutt komme til å ende opp med minst fire ganger så mange av årets Mammut-bøker. De siste 3/4 blir kjøpt fra butikk. Det er noe med å holde i bøkene, bla i dem, lese noen snutter her og der for å kjenne etter om det språklige klinger bra. ;-)

Jeg kommer for øvrig til å følge denne tråden med stor interesse - for å se om det dukker opp tips som treffer meg. Sånn sett kunne det vært interessant med en tråd ala "hvilke bøker anbefaler du at andre får med seg på årets Mammut-salg?"

Nei, han kalte vel bøkene til Coelho for sukkertøy eller noe i den duren. Han skriver det som glir lettest ned hos massen. Sånn er det med endel av de bøkene som selges i bøtter og spann. Dessverre. Men får du glede av å lese bøkene hans så fortsett å gjøre det!

Les den kritikken jeg nevnte, så skjønner du hva jeg mener.

Godt å høre at du likevel anbefaler boka! Pga. temaet og mitt aldri sviktende engasjement rundt andre verdenskrig og jødenes historie, har jeg selvsagt kjøpt denne boka. ;-)

Hva er egentlig kjærlighet?

"Den vidunderlige kjærlighetens historie" starter med et brev datert 15. juli 1994 fra Jonathan Barefoot til frøken Fågel - begge "senkomne frukter av et monsters kjærlighet". Og dermed starter historien om Hercule Barfuss, som ble født på et horehus i Köningsberg i 1813. Moren hans døde under fødselen, og ble sånn sett spart for det gruoppvekkende synet sønnen hennes var: et barn med et enormt hode, et deformert hareskår, spaltet tunge, uten armer eller hender, dverg, øglehud, hår på ryggen, uten hørsel ... Med datidens menneskesyn var konklusjonen klar: dette var ikke et menneske, men et monster som den onde selv hadde hatt en finger med i spillet på da "det" ble unnfanget.

Mot alle odds vokser Hercule opp. Kanskje er det allerede da kjærligheten til den vakre Henriette, ei lita jente som ble født samme natt på samme sted, som redder ham? Den vidunderlige kjærlighetens makt .... Etter hvert som de vokser opp, blir hun hans livs store kjærlighet, og vise versa. Hercule oppdager at han ikke bare kan lese andre menneskers tanker. Han kan også styre deres handlinger. På den måten klarer han å kommunisere med omverdenen til tross for sine store handicap. Denne evnen kommer imidlertid til å koste ham dyrt mang en gang i årene som følger. Blant annet forvitrer troen på at det finnes noe godt dypest inne i de fleste mennesker ...

Henriette og Hercules veier skilles og etter dette skal Hercules liv kun handle om én ting: å finne Henriette igjen. I mellomtiden følger vi ham mens han befinner seg på et asyl, deretter på et kloster og etter mye om og men også i Vatikanet. Underveis møter han mer ondskap enn man kunne ane fantes, nettopp fordi han er i stand til å avsløre menneskers onde tanker bak et tilsynelatende tilforlatelig ytre. Uten å røpe for mye, kan jeg si så pass at det gode vinner til slutt - nettopp fordi kjærlighets makt er vidunderlig! Hercule Barfuss får til slutt oppleve kjærligheten - til tross for sitt heslige ytre - og han får sin hevn. Veien dit er imidlertid både tornefull og tidvis nesten umulig ...

Denne boka er bare helt utrolig! Samtidig som vi følger Hercule gjennom hans i alt 101 levde år, er dette også en historie om hvordan synet på annerledes tenkende og utseende mennesker har endret seg i løpet av 1800-tallet og frem til i dag. Underveis er Hercule og hans groteske utseende selve innbegrepet på det onde selv, men så viser det seg at det er verden omkring ham, ikke Hercule selv, som faktisk er ond. Sjebnen som blir ham og andre innsatte til del under oppholdet i asylet, der de lenkes til veggene i årevis, barn som selges, kirkens menn som er de fremste til å utøve tortur mot vanskapninger - alt så uhyggelig at det til tider grenser mot det surrealistiske, men så er det faktisk så virkelig og reelt at man kan få grøsninger av mindre. Og hadde det ikke vært for Hercules fremragende tankeleser-talenter, som gjør at han kan forutse hva som skal skje, ville han aldri kommet levende fra det.

"Den vidunderlige kjærlighetens historie" er en slags moderne historie om skjønnheten og udyret, der ingenting er slik det kan synes som ved første øyekast. Den peneste "innpakningen" kan skjule det mørkeste dyp av hat, misunnelse og ondskap, mens det gode selv finnes der man minst aner det. Et tankekors i en verden der det kan synes som om det kun er det ytre som teller ... Boka trollbant meg fra begynnelse til slutt, selv om jeg nok opplevde slutten som litt vel langdryg. Som i den første boka jeg leste av Carl-Johan Vallgren - "Kunzelmann & Kunzelmann" - fant jeg språket svært vakkert. Og Kai Remlov leste også her, noe som var frydefullt å høre på! Terningkast fem!

Denne boka er det verdt å få med seg! Jeg skal til Istanbul i påsken mye takket være nettopp denne boka! ;-)

Jeg ser det! Etter at jeg leste denne boka, leste jeg den første, og da kom det tydeligere frem at Mats faktisk dukket opp før Tarjei dro til Afghanistan. Jeg har derfor endret teksten på dette punktet. ;-)

Du må ikke glemme Sofi Oksanen! "Utrenskning" er en fantastisk bok om kvinner.

Jeg kan i første omgang nevne Siri Hustvedt. Hennes bøker "What I loved" og "The sorrows of an american" kan jeg anbefale. Jeg er også veldig begeistret for Sigrid Undset. "Jenny" er vel den jeg husker best av hennes kvinneromaner, foruten, selvfølgelig, Kristin Lavransdatter da.

Du får sagt akkurat det som er å si om denne boka. Espedal er i en klasse for seg selv. Denne boken uttrykker så godt hvordan han føler alderen trykke. Det er jo slik at forskjellen mellom ens ytre og ens indre jeg kommer i stor konflikt etter som man blir eldre. Han er realist nok til å innse at tiden har tatt ham igjen og dette får han skrevet på en fin, sår måte som går rett i hjertet på meg. Kanskje den beste boken hans til nå?

Jeg foreslår at alle som har tenkt å lese denne boka får med seg Trond Berg Eriksens anmeldelse i Aftenposten 5. februar 2012. Paulo Coelho er en stor bløff, det har jeg ment siden hans første bok Alkymisten og det mener jeg fremdeles.

Elsker fordypning i Garborgs verden! Han kan på et vis sammelignes med Vinje; for det er ikke bare Stavanger folk som får Garborg, nei han brytes med alt det der stedsbundne, han går i kast med alt som er norsk. Skriver på forskjellige språk gjør han ("Trætte mend" i forhold til "Haugtuss"). Han tar et djervt tak i det religiøse med skildringene av far hans og den pietistiske religionsutaøvelsen, samtidig som han er fritenkersk som noen. Gift med et djervt kvinnemenneske var han (Hulda er verdt sin egen kommentar), og aktiv i hovedstaden over de alle - greit nok - det var Oslo, eller i utkanten han holdt på. Arne Garborg tilhører denne nasjonale oppskrytte gjengen som vi er nødt til å forholde oss til som oppvoksende norske borgere. Av de fire ville jeg kost meg godt med "Trette mænd" som du må bestille på et antikavriat for å finne.

Jeg vet ikke riktig. Det kommer jo an på. Jeg tror du må være spesielt interessert i politikk for å helt få den store opplevelsen med denne boken. Det er jo ikke noen roman! Jeg er sikker på at "Tre muntre herrer i Roma" er veldig morsom, og det er denne boken definitivt ikke.

Boka starter med en marsboer som er nødt til å avlive mennesket sitt.

Jepp. Du leste riktig. Der starter vi. Marsboere er ikke grønne menn, men vanlige mennesker som har bebodd Mars lenge, vi er i år 2060. Marsistene ser på seg selv som overlegne de som bor på Tellus, og de har utviklet et rasjonelt samfunn hvor det ikke er plass til følelser, begjær og lignende. Telluser, mennesker fra jorda, er som dyr å regne, og der av bokas aller første setning, replikken: «Å nei, Ask! Må vi virkelig avlive Uma?» Det må innrømmes å være en fengende start som tar tak i leseren. Ask er hovedpersonen vår, han er en sann marsist, helt til han mister et barn og får vanskeligheter med å akseptere at sorgen ikke kan ha en plass i livet hans. Han forelsker seg i en Telluskvinne, Fest, og snart reiser han til Tellus på jakt etter henne - og der opplever han sanselighet i alle dens former.

Denne boka er rar. Så er det sagt. Men den er også overraskende god. Debutant Odd Eirik Ness har en fornøyelig penn, et godt plott og en forestillingsevne blandet med humor og innsikt som skaper en original historie.

Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.no/2012/01/kentauren-odd-eirik-ness/

Jeg syntes boka var veldig omstendelig for en amatør som meg, og av og til litt tung å lese. Men jeg har lest hele boka og føler absolutt at jeg kjenner Roma bedre nå. Men den var nok litt i tørreste laget med mye fakta-opplysninger.