Takk for det Mari!

Nå er den ferdiglest. Jeg sitter igjen med mange følelser. Ble nesten litt deprimert av å lese den. Lindstrøm toucher borti mye sårbart og vanskelig i livet som noen og enhver gjemmer bort fordi det er så vondt å få frem i lyset. Vi som har levd en stund har vel en god del fra fortiden som vi ikke orker å forholde oss til, og lar ligge. Dette er en gudbenådet forfatter. Jeg skal definitivt lese flere av hennes bøker og jeg forstår godt at hun har fått priser for denne boken.

Den var jo ikke noe typisk Liza Marklund bok. Jeg likte godt Nobels testamente jeg!

Har gjenoppdaget Radioteateret: http://www.nrk.no/radioteatret/

Har hørt Vredens dag. Har planer om å høre Døden ved vann.

Jeg flyr avgårde til biblioteket og låner denne!

Hun er også amerikansk kineser. Det er vel vanskelig å skrive så fritt om forhold i Kina idag hvis du bor og arbeider i Kina vil jeg tro.

Hvis du vil vite hva jeg synes kan du gå på den lenken hvor flere av oss har skrevet før!

Jeg er nå ferdig med denne boka som jeg hadde så store forventninger til! Det er farlig, det skal man ikke ha. Jeg ble dessverre skuffet. Ikke fordi boka er dårlig skrevet. Den er ganske underholdende og lettlest og det ble mye humring og morsomme Murakamiske metaforer. MEN, magien fra fra bok 1 & 2 var ikke lenger der! Jeg hadde ventet å få komme inn i dette universet som gjorde at verden ble delvis borte for meg mens jeg leste! Det skjedde ikke. Allikevel er boka absolutt lesverdig, men følger ikke opp forventningene man har etter bok 1 & 2.

Fremtidens bærekraftige lederstil

"Give a man a fish, and he will be fed for a day; teach a man to fish, and he will be fed for a lifetime." Med dette sitatet introduseres vi for begrepet "superledelse". "SuperLeadership: Leading others to Lead Themselves". Bak denne tankegangen ligger et svært positivt menneskesyn og en genuin tro på at de fleste vil det beste og gjør alt de kan for å yte sitt maksimale. For å kunne bli en god leder, herunder å lære andre å lede seg selv, må man først være i stand til å lede seg selv.

"A leader is best

When people barely know he exists,

Not so good when people obey and acclaim him,

Worse when they despise him.

But of a good leader, who talks little,

When his work is done, his aim fulfilled.

They will say:

We did it ourserves."

Lao Tzu

Sitatet er over 2000 år gammelt.

Boka inneholder en rekke analyser av hva som skal til for å bli en god superleder, og disse kan i korthet oppsummeres slik, uten at listen kan sies å være uttømmende:

• Lytt mer og snakk mindre

• Still flere spørsmål og gi færre svar

• Lær av feil uten frykt for konsekvenser

• Reduser bruk av uttalte mål, og stimuler de ansatte til å komme med egne mål

• Oppmuntre til kreativitet fremfor konformitet

• Lær andre til å lede seg selv, ikke til å være under kontroll av andre

• Spør hvilke andre alternativer som ble oppdaget når de kom til en beslutning

• Spør om følelser: "Hva føler du i forhold til dette?"

• Å overprøve en medarbeiders beslutning bør alltid være siste utvei

• Osv.

Manz og Sims redegjør for ulike lederstiler, og påpeker i den forbindelse at det i gamle dager var forventet at sjefen skulle vite alt. I dag er imidlertid den mest kunnskapsrike medarbeideren kanskje den som er "lavest på rangstigen" i selskapet. Da kan det kanskje være greit å bli minnet om at kunnskapsarbeidere bør behandles som frivillige - "Knowledge people have to be managed as if they were volunteers" - Peter Drucker. Og Eric Raymond (sitert på s. 153 i boka) sier følgende: "People do their best work when they are passionately engaged in what they are doing."

Alle kan lære å sette sine egne mål. I den forbindelse har superlederen et særskilt ansvar for personlig å demonstrere sin egen målsetting på en måte som lett kan oppfanges av medarbeiderne. Det er urealistisk å forvente at ansatte skal sette og bruke mål dersom lederen ikke bruker dem.

Med et teknologi- og informasjonssamfunn som vårt, som er i rask endring, vil kun virksomheter som er i stand til å få medarbeidere til å lede seg selv, kunne overleve den knallharde konkurransen om de beste folkene og de mest fornøyde kundene. De gamle lederstilene har gått fullstendig av moten, og behovet for de tradisjonelle hierarkiske organisasjonene er rett og slett død. Informasjon gjør et sant selvlederskap mulig. Det er slutt på at alle sitter og venter på at lederen skal treffe en beslutning. Ingen kan bli superleder på egen hånd - men gjennom andre er det mulig. Manz og Sims tar også livet av myten om den visjonære og karismatiske lederen som bærekraftig. I en organisasjon i krise kan en slik lederstil kanskje fungere en liten stund, men i lengden vil dette være et system som kollapser så snart lederen er på vei ut.

"In the end, we are talking about a new breed of leader, a SuperLeader, one that turns leadership inside out, upside down, and literally on its ear. To discover this new breed of leader, a person must simply look - not at the leader, but at the followers. SuperLeaders have SuperFollowers who are dynamic self-leaders. SuperLeaders are not heroes, they are hero-makers. And these ideas are not really new. They are based on the wisdom of the ages. Perhaps they were most effectively expressed in a poem by Lao Tzu, a sixth-century B.C. Chinese philosopher." (side 211)

Jeg gjorde meg mange tanker underveis mens jeg leste denne boka. Forfatterne Sims og Manz er begge professorer i USA, og filosofien rundt dette med å få spesielt kunnskapsmedarbeidere til å lede seg selv, eller for å bruke et mer folkelig uttrykk: å bli selvgående, var nok noe mer revolusjonerende i USA da boka utkom, enn hva den er i Norge. Samtidig har også det norske arbeidslivet endret seg dramatisk de siste 20-30 årene. Ledelse gjennom ikke rent lite frykt, særlig mellom øverste leder og folkene "på gulvet", var ganske utbredt i Norge bare tilbake til 1980-tallet. I dag må man kunne hevde at en slik lederstil de aller fleste steder heldigvis er historie. Arbeidslivet involverer medarbeiderne på en helt annen måte, og dette med medvirkning står sterkt i fokus. Derfor kan jeg ikke si at noe av det jeg leste i "The New SuperLeadership" egentlig fremsto som noe nytt, rent bortsett fra at jeg ble introdusert for en del begreper jeg fra før av ikke hadde noe særlig forhold til. Uten at begrepet kognitiv terapi ble eksplisitt benyttet, lå imidlertid kognitive strategier tykt mellom linjene. For det handler om å ta kontroll over sine uheldige tanke- og handlingsmønstre, få inn et mer positivt fokus, rydde av veien dysfunksjonelle tanker som kan sperre for utvikling osv. Begrepet "superleder" kan kanskje virke noe oppblåst og flosklete, men teorien bak er helt avgjørende for fremtidens bedrifter, hvor det kommer til å bli en kamp om de beste medarbeiderne. Og kun der hvor disse får blomstre, vil også virksomhetene blomstre. "The New SuperLeadership" er en interessant bok, som jeg nok kommer til å lese igjen. Her blir det terningkast fem.

Jeg leste denne som bok. Og likte den svært godt. Men så er jeg svært begeistret for Ingvar Ambjørnsen!

Dagbladet omtalte boka et par dager etter at jeg skrev min omtale. ;-)

Jeg synes dette er en av de bedre bøkene til Arnaldur Indridason. Jeg har kost meg hele veien. Man kan kanskje ikke kalle det en hardbarket krimbok. Men for det første skriver han veldig godt, et fint språk. Og så er det mer en psykologisk thriller hvor du kommer godt inn på alle menneskene han skildrer, deres liv med alle sine viderverdigheter. Og jeg tror også at vi får et ekte innblikk i livet for folk i Island både i gamle dager og i moderne tid. Jeg anbefaler denne boka til dem som ikke må ha mye blod, det er nok av død i boka!

Ja, ikke sant! Jeg burde ha fremhevet oppleseren også! Hun er fabelaktig!!!!!

Om å falle mellom to kulturer

Forfatteren Shilpi Somaya Gowda er vokst opp i USA og er datter av foreldre som i sin tid emigrerte fra Mumbai i India. Det som i sin tid inspirerte henne til å skrive "Indias datter", var et opphold som frivillig ved et barnehjem for foreldreløse i India i 1991. Så vidt jeg vet er "Indias datter" hennes første og eneste bok så langt.

Lille Usha blir født i Dahanu i India i 1984. Moren Kavita er fra seg av fortvilelse over at hun nok en gang har født en datter. Den forrige datteren hun fødte tok ektemannen Jasu fra henne, og hun så henne aldri mer. Mest sannsynlig ble babyen drept før soloppgang. Kavita er fast bestemt på at denne andre datteren ikke skal lide samme skjebne, og hun trygler derfor mannen sin om å la datteren leve over natten. Før han våkner dagen etter, drar hun og søsteren inn til nærmeste by, hvor hun leverer babyen fra seg til et barnehjem. Siden skal det ikke gå en dag uten at hun tenker på datteren sin, hvordan det har gått med henne, hvordan hun klarer seg i livet, om hun er gift, har fått egne barn osv.

På samme tid i California i USA må ekteparet Somer og hennes indiske ektemann Krishnan innse at de ikke kan få barn. Etter gjentatte spontanaborter får nemlig Somer vite at hun lider av en sjelden sykdom som bringer henne i tidlig overgangsalder allerede i begynnelsen av 30-årene. Etter en del frem og tilbake bestemmer de seg for å adoptere et barn fra India. Tilfeldighetene fører dem til lille Usha, som de velger å kalle Asha.

Asha vokser opp som adoptivdatter av legeparet Somer og Kris. Hun vet at hun er adoptert, og allerede fra hun er ganske liten drømmer hun om hvem hennes egentlige foreldre er. Hun og moren er ikke alltid på nett, og dette fører til at hun som regel vender seg til faren, som hun føler seg mest beslektet av siden de begge er indiske. Somer føler seg avvist av datteren, og jo mer datteren gjør for å markere sin egen selvstendighet, jo mer tar Somer seg nær av dette. Det hele topper seg da datteren i en alder av 18-19 år bestemmer seg for å ta et års opphold i India, og ønsker å bo hos farens familie. En familie Somer aldri har følt seg som en del av, fordi det meste er så fremmedartet og annerledes det hun selv har vokst opp med. Hun innser heller ikke hvor sårt det er for mannen hennes at hun aldri har evnet å møte ham på det som er hans opprinnelse - det indiske. Til slutt går det på ekteskapet løs.

Parallelt følger vi Kavita og Jasu, som etter sønnen Vijays fødsel, velger å flytte til Bombay med drømmer om et bedre liv enn hva landsbygda og feilslåtte innhøstinger kan by dem. Men byen er ikke slik de hadde trodd, og i stedet for velstand må de friste et liv i slummen i begynnelsen. Livet er en evig kamp for å overleve, og den høyt elskede sønnen deres vokser opp i en by hvor det for ham ikke er ærlighet som er veien til velstand, men et liv i kriminalitet ...

I mellomtiden ankommer Asha India og farens familie i Mumbai, med en drøm om å finne sine biologiske foreldre ... Samtidig jobber hun med et journalistisk prosjekt hvor hun intervjuer familier som lever i slummen. Ashas opphold hos sin indiske fars-familie, som representerer overklassen i India, får henne til å forstå - kanskje for første gang i sitt liv - hvor heldig hun tross alt har vært og hvor mye moren faktisk har gjort for henne ... Så spørs det om den lille familien klarer å bygge broer mellom hverandre og på tvers av de stridighetene som har preget de siste årene av deres liv, og hvor viktig det egentlig er for Asha å bli gjenforent med sin biologiske familie ...

Da jeg begynte å lese "Indias datter", kjente jeg på skuffelsen over at boka ikke holdt en bedre kvalitet rent litterært. Historien, som er besnærende nok, er fortalt på en svært deskriptiv måte, og svært lite overlates til leserens fantasi. Det er i det hele tatt svært lite å lese mellom linjene. Språket er enkelt og like frem, og selv gjenkjente jeg få - om noen - litterære virkemidler. I sånn ca. annet hvert kapittel veksler historien fra India til USA osv., og i små glimt følger vi legeekteparet i USA og Ashas biologiske foreldre i India gjennom små og store hendelser fra adopsjonen i 1985 og frem til 2005. Første halvdel av boka var nokså stillestående, synes jeg, men den kom seg veldig etter at Asha ankom India. Innblikket vi får i rikmannsfamilien hun kommer til, og den grelle kontrasten til menneskene som lever slummen, opplevde jeg som svært interessant. Boka ble etter hvert en page turner, og sidene gikk virkelig unna på slutten, lettlest som den må sies å være. Uten at den er å betrakte som stor litteratur av den grunn. Og så ble jeg nok aldri så lite provosert av at forlaget på baksiden av bokas smussomslag har gjengitt et sitat om at boka er et mesterverk. Er det noe denne boka ikke er, så er det et mesterverk. Derimot inneholder boka en gripende historie om hvordan jentebarn behandles enkelte steder i India - noe som ikke minst har kommet til uttrykk på fødselsstatistikken i dette landet i de senere år. Statistikken indikerer at noe mellom 5 og 10 % av jentebarna rett og slett forsvinner etter fødselen. Jeg synes boka fortjener terningkast fire.

Om libysk eksil

Det begynner å bli noen år siden jeg leste Hisham Matars første bok "Ingen i verden", hvor handlingen i all hovedsak er lagt til Libya. Den boka grep meg dypt, og allerede da jeg kom over Oversetterbloggens innlegg om denne boka for ca. ett år siden i tilknytning til kommentarer om alle urolighetene som pågikk (og fremdeles pågår) i dette landet, bestemte jeg meg for at jeg også måtte få med meg Matars nyeste bok når denne utkom. Og det på tross av at boka senere har fått en noe lunken mottakelse, som i NRKs omtale den 9. januar tidligere i år. Det er noe med at det er atskillig mer spennende å lese en middelmådig bok om og fra Libya enn fra Norge ... tross alt! Dessuten er Hisham Matar en forfatter det skal bli spennende å følge i årene som kommer, og da hører også "Forsvinningens anatomi" med! Denne boka har for øvrig klare selvbiografiske trekk, selv om den står på egne bein som en ren fiksjon.

Hisham Matar (f. 1970) er oppvokst i Libya, skjønt han ble født i USA og levde der til han var tre år pga. farens stilling som delegat i USA. I forbindelse med revolusjonen i Libya i 1979, hvor faren ble beskyldt for å være revolusjonær, ble familien tvunget i eksil til Egypt. Der vokste forfatteren opp. I 1986 flyttet han til London, der han etter hvert fullførte sin utdannelse innenfor arkitektur. Hisham Matars far ble i 1990 kidnappet i Kairo, politisk dissident som han var. Noen år senere mottok familien et par brev fra ham, hvor det fremgikk at han var arrestert av Egypts hemmelige politi og siden overlevert til regimet i Libya.

Nuri har vokst opp i Libya, men i bokas åpningsscene bor han sammen med sin far i Kairo. De har flyktet fra Libya. Moren hans døde da han var 10 år, og dette har etterlatt et savn så stort at livet nesten ikke er til å holde ut. Faren hans er ikke flink til å vise følelser og langt mindre til å snakke om dem, og gutten overlates mye godt til tjenerskapet. Spesielt tjenestejenta Naima, som har blitt med fra Libya, har en egen plass i familien og spesielt i Nuris liv. Moren er et ikke-tema og det på tross av at både hun og faren elsket hverandre svært, svært høyt. I glimt ser Nuri tilbake på minnene han har om sin mor. Hun er alltid så vakker. Men de gangene han for eksempel var syk og trengte henne ekstra mye, overlot hun ham til Naima, som utrettelig satt ved hans side og pleiet ham til han ble frisk. Etter at moren døde, er faren mye bortreist. Han forteller aldri hvor han har vært, og Nuri får aldri vite hva han egentlig jobber med, eller om han jobber i det hele tatt.

Under en badeferie i Aleksandria treffer Nuri og faren Mona. Dvs. det er Nuri som treffer henne først, og han blir så forelsket som en 12 åring er i stand til å bli. Da han introduserer henne for faren, forelsker imidlertid disse to seg i hverandre, og Nuri føler seg både forrådt og forsmådd. Det var tross alt han som fant henne først. Med barnslig sjalusi betrakter han faren og Monas gryende forelskelse, som etter hvert ender med at de to gifter seg. Da får Nuri i det minste ha henne i nærheten. Inntil faren (og Mona) bestemmer seg for å sende ham på kostskole i England ... Tilværelsen faller nesten sammen for Nuri, men han reiser av gårde, slik det er forventet av ham. I sine mørke stunder ønsker han faren av veien, slik at han kan få Mona helt for seg selv. Og akkurat dette oppnår han i forbindelse med et ferieopphold i Sveits, hvor han og Mona skal komme noen dager før faren. Men faren kommer aldri, og etter hvert får de vite at han er blitt kidnappet mens han oppholdt seg hos en annen kvinne i Kairo. For sent innser Nuri at det ikke var dette han ønsket ... Hvordan skal det gå med dem nå som faren er borte? Lever faren eller er han død? Og hvem er egentlig Naima?

Det er sagt om denne boka at den mangler den nerven som var så intenst til stede i forfatterens første bok "Ingen i verden". Jeg kan langt på vei si meg enig i dette. For meg var magien i den første boka nokså fraværende i "Forsvinningens anatomi". På den annen side ble jeg drevet frem fra side til side, og jeg opplevde absolutt boka som spennende i den forstand at jeg måtte vite mer om hva som skjedde. Boka er dessuten godt skrevet, uten at jeg vil betegne den som stor litteratur. Den var for øvrig så lettlest at det var gjort på en-to-tre å lese den ferdig. I likhet med i "Ingen i verden", er det som skjer i herværende bok også sett gjennom et barns øyne. Savn, ensomhet, tomhet og meningsløshet i kjølevannet av de forsvinningene som finner sted - først moren, så faren - er godt beskrevet. Og bokas tittel - "Forsvinningens anatomi" - refererer til hva som skjer med dem som må leve videre etter at noen er blitt borte.

I og med at Hisham Matar på en måte har spesialisert seg på å skrive om Libya, med undertoner av politiske dramaer uten at dette nødvendigvis har det største fokuset, gleder jeg meg allerede til hans neste bøker! Litt synd riktignok at det meste av den litteratur som finnes om diktaturstater nesten alltid skrives av folk i eksil og ikke av dem som rent faktisk har levd midt oppi dramaet, men det er nå en gang slik det er, tenker jeg. Kanskje er det nødvendig med noe distanse for å skrive godt om såvidt dramatiske hendelser i historien? Alt i alt synes jeg at "Forsvinningens anatomi" er en meget lesverdig bok som fortjener terningkast fire.

Å, den boka er fantastisk!

Jeg reiser til Istanbul i påsken, og en av bøkene jeg skal ha med meg er Orhan Pamuks "Istanbul". Og antakelig Haruki Murakamis "1Q84" bok 3.

Kanskje - hvilket er det? :-)

Her er mitt inntrykk av boka:

Vinner av Nordisk Råds Litteraturpris 2012

Da det ble kjent at Merethe Lindstrøm (f. 1963) hadde vunnet Nordisk Råds Litteraturpris for romanen "Dager i stillhetens historie", hadde jeg bare så vidt hørt om henne. Ja, faktisk hadde jeg stått og bladd i denne boka fordi den i noen uker har stått utstilt i bokhandlerne som nominert til den gjeve prisen. At Merethe Lindstrøm i en årrekke og helt tilbake til 1983 har utgitt en rekke novellesamlinger og romaner, og til og med var nominert til Nordisk Råds Litteraturpris allerede i 2007, var - med skam å melde - fullstendig ukjent for meg.

I forbindelse med årets pristildeling begrunnet juryen dette på følgende måte: "I en stillferdig, presis og ettertenksom prosa beretter Lindstrøm om hvordan en dramatisk fortid langsomt bryter inn i en eldre kvinnes liv og bevissthet." Tildelingen ble kjent torsdag kveld i forrige uke, og allerede på vei hjem fra jobb dagen etter bestemte jeg meg for at denne boka skulle jeg ha. Det var enklere sagt enn gjort, for boka var nemlig utsolgt over alt ... Men til slutt lyktes det meg altså å få tak i den, og det var i grevens tid. Etter dette har den visst vært helt umulig å få tak i ifølge en artikkel i Aftenposten som ble publisert 24. mars 2012. Forlaget jobber i hundre for å trykke opp flere eksemplarer i disse dager, men om de rekker å få ut noen eksemplarer før påske gjenstår å se.

Bokas jeg-person Eva er en eldre kvinne som ser tilbake på sitt liv sammen med ektemannen Simon, som er i ferd med å forsvinne inn i demensens tåke. Det livet dette ekteparet har hatt sammen, har vært veldig spesielt. Ingen av dem har vært spesielt medelssomme, og nære venner har de ikke hatt mange av. En av dem de faktisk har vært mest knyttet til, er hushjelpen Marija fra Latvia. Hun kom dem til gjengjeld svært nær, for så å forsvinne like plutselig som hun dukket opp.

Både kvinnen og ektemannen skjuler en fortid, som de nødig snakker om. Ikke en gang barna deres kjenner deres hemmeligheter. Derfor reagerer de med sinne den dagen de får høre at foreldrene har gitt Marija sparken. Uten å kjenne foreldrenes og spesielt farens hemmeligheter, kan de heller aldri forstå. Etter hvert som Simon forsvinner mer og mer for sin kone, forsøker hun å komme nærmere sin egen fortid. Uten store fakter eller ord beskrives en smerte så stor at den tok tak i meg og holdt meg i et fast grep inntil siste side i boka var vendt.

Det er mulig at det er helt feil å skrive en omtale av denne boka bare en times tid etter at den er ferdig lest. Jeg tror nemlig at dette er en bok man trenger å få litt avstand til før man skjønner hvor stor den faktisk er. Noen av partiene i boka kan for eksempel tilsynelatende virke nokså trivielle fordi det er helt hverdagslige gjøremål og betraktninger som finner sted. Men så er det så mye ensomhet, så mye savn og så mye ulevd liv mellom linjene, og det er faktisk dette som er handlingen. Her har forstillelsene kommet i veien for selve livet. Alle hemmelighetene som de prøver å glemme, slippe å forholde seg til i håp om at de skal forsvinne en dag ... men som blir liggende som en klamp om foten på dem begge ...

Rent språklig holder boka en meget høy kvalitet. Selv elsker jeg måten forfatteren forteller historien på.

"Broren fortalte noe mens han var her. Det var som om han la fra seg noe tungt og reiste igjen." (side 157)

"Klokka tre kjører jeg for å hente Simon. Jeg kjører den samme veien, parkerer utenfor den lave bygningen med benker utenfor. Og der er han. Det er alltid overraskende at han har klart seg, at han har gått gjennom dagen og kommet ut på den andre siden." (side 183)

Når en forfatter skriver på denne måten, opplever jeg at personene nesten blir nesten gjennomsiktige i sin sorg og smerte. Jeg blir sterkt berørt, uten at forfatteren har benyttet virkemidler som virker beregnende for dette formål. Ingenting utmales i det vide og det brede, men beskrives nokså kort og presist. Jeg har vært i tvil om denne boka fortjener terningkast fem eller seks. Foreløpig heller jeg i retning av fem og en halv ... Jeg ser for øvrig ikke bort fra at dersom jeg i løpet av det neste året skulle snuble over lydbokutgaven på biblioteket, kommer jeg til å ønske å lese/høre den på nytt.