Om krig og kjærlighet og sånn ...

Ernest Hemingway (f. 1899 - d. 1961) er ikke blant de forfattere som har størst produksjon av romaner o.l. bak seg, men han gjorde seg likevel så sterkt gjeldende som forfatter at han i 1954 mottok Nobels litteraturpris. Blant hans mest kjente verker er "Og solen går sin gang", "Den gamle mannen og havet", "Farvel til våpnene" og "Klokkene ringer for deg". Mindre kjent er "Edens have", etter min mening den vakreste av dem alle, selv om Hemingway aldri rakk å skrive den helt ferdig (den ble utgitt i 1986, mange år etter hans død).

Romanens tittel "Klokkene ringer for deg" har Hemingway hentet fra John Donnes berømte dikt "No Man is an Island". Begge "vers" i diktet avsluttes med følgende strofe:

"And therefore never send to know for whom the bell tolls; it tolls for thee."

Samtlige av Hemingways romantitler har for øvrig noe poetisk over seg, synes jeg. Dessuten har bøkene det til felles at de handler om krig - enten første verdenskrig, andre verdenskrig eller det som er midt i mellom. Og vi må dessuten anta at mye av det han skrev om er basert på selvopplevde erfaringer. Handlingen i "Farvel til våpnene" foregår i Italia, der Hemingway arbeidet for Røde Kors, og han kom dessuten i befatning med den spanske borgerkrigen i rollen som journalist, noe som åpenbart inspirerte ham til å skrive "Klokkene ringer for deg". I "Edens have" møter vi dessuten en forfatter på bryllupsreise, og det er nærliggende å tenke seg at også denne romanen handler om forfatteren selv.

Nettopp preget av øyevitnebeskrivelser i hans krigsromaner gjorde at bøkene hans hadde høy aktualitet da de utkom. Selv om det nettopp er en kjærlighetshistorie som står i fokus i "Klokkene ringer for deg", ville det være løgn å hevde at Hemingway romantiserer krig. Tvert i mot forteller han like frem om krigens mange uhyrligheter. Wikipedia inneholder en fyldig artikkel om forfatterens liv og meritter, som spesielt interesserte oppfordres til å lese.

Handlingen i "Klokkene ringer for deg" finner sted under den spanske borgerkrigen, og foregår over fire dager i 1937, høyt oppe i de iberiske fjellene. Hovedpersonen i boka er amrikaneren Robert Jordan, som kjemper i de internasjonale brigadene mot Franco og hans fascister. Han har fått i oppdrag å sprenge en strategisk viktig bru sammen med noen spanske opprørere. Her treffer han bl.a. Maria, Pilar og Pablo. Mens kvinnene tiltrekkes av Robert, møtes han med skepsis av mennene. De går rundt og skuler mot hverandre, og mistror hverandres hensikter.

Omtrent fra første stund oppstår det et kjærlighetsforhold mellom Robert og Maria. Maria som er traumatisert etter en grufull opplevelse, hvor vi aner at hun har blitt utsatt for gjengvoldtekt og deretter er blitt skamfert på håret, søker mot Robert, og gir seg hen til ham fra første stund. Siden hun føler seg både tilskitnet og full av skam over det som har skjedd, forventer hun ingenting av ham, mens han på sin side ikke bare lover henne kjærlighet, men også ekteskap. Det som videre utspiller seg mellom dem er blant de vakreste kjærlighetsskildringer i den klassiske litteraturen, hvor denne romanen utvilsomt hører hjemme. At han elsker henne av hele sitt hjerte skal det siden ikke herske noen tvil om, der han sørger for å få henne i sikkerhet, mens han på slutten av romanen ligger døende og i ensomhet etter å ha blitt utsatt for et svik fra Pablos side. Ingen happy ending her, nei.

Noe av det som gjør mest inntrykk på meg når jeg leser Hemingways romaner, er hans evne til å skildre stemninger og sinnstilstander uten de helt store faktene. Dette kan nok gjøre at enkelte vil oppleve vel mye stillstand og lite action i bøkene hans, men så har det vel heller aldri vært Hemingways prosjekt å skrive spenningsbøker. På grunn av hans første hånds kjennskap til krig og elendighet, var han i stand til å skrive om krigen slik den i realiteten var - og ikke slik som den livsløgnen soldater gjennom alle tider har blitt servert når de er i ferd med å gå ut i krigen - nemlig at det er noe heroisk over å ofre seg for fedrelandet. Krig er smerte, blod og lidelse - uansett hvilken side man står på. Å skildre krigens realiteter på den måten Hemingway gjorde, var nokså uvanlig på den tiden romanen utkom.

I "Klokkene ringer for deg" er dialogene sterkt tilstedeværende, og det er først og fremst mennene som er de mest taleføre slik Hemingway fremstiller det. At en mann som Robert Jordan ankommer en geriljatropp oppe i fjellene, mens krigen raser rundt dem, og samtidig får oppleve sin livs kjærlighet noen sinne - ja, det må være en hver manns våte macho-drøm å oppleve! Sånn sett kan man si at det hele har preg av noe litt urealistisk over seg, samtidig som man ikke skal underslå at det skjer noe med mennesker som lever på randen av tilværelsen og ikke aner om de kommer til å leve ut dagen. Tiden blir vesentlig, å leve intenst blir viktig, og da er det ikke plass til tradisjonelle moralkodekser som ellers holder samfunnet sammen. Dessuten er det ikke til å komme forbi at kjærligheten blir mye sterkere når ens elskede når som helst kan bli revet fra en - fra det ene øyeblikket til det andre.

Det som skurret mest for mitt vedkommende var nok det faktum at en gjengvoldtatt kvinne skulle være klar for et kjærlighetsforhold så raskt etter den nedrige behandlingen hun hadde fått ... nettopp av menn. Men dette hadde man nok ikke den samme innsikten i den gangen som nå ... Dette forhindrer likevel ikke at kjærlighetsforholdet oppleves meget vakkert, slik Hemingway beskriver det, og hvor nettopp krigen og omstendighetene rundt Robert og Maria gjør det hele så uendelig mye sterkere. En nydelig roman det virkelig er vel verdt å få med seg! Og som Finn Schau leser med stor innlevelse og varme!

Lydbokutgaven er basert på Paul René Gauguins oversettelse fra 1946 - en oversettelse Jonny Halberg i en artikkel i Dagbladet datert 26.02.2007 beskriver som utdatert, gammelmodig og upresist. Boka forelå i en nyoversettelse i 2007, og her er det Dag Heyerdahl Larsen som har oversatt boka som er utgitt av Gyldendal forlag. Halberg mener at Larsens oversettelse er en mer bokstavtro tolkning av Hemingways roman, og at den "får vandringene mellom en mer stilistisk skriftlig prosa til saftig, muntligpreget dialog og tankestoff til å sitte". Selv må jeg legge til at jeg ikke tenkte på språket som gammelmodig, mens jeg hørte på Finn Schaus opplesning.

"Klokkene ringer for deg" er filmatisert med Gary Cooper og Ingrid Bergman i hovedrollene som hhv. Robert Jordan og Maria.

Eksistensialistisk novellekunst

(Dette er en spoiler)

Jean-Paul Sartre (f. 1905 d. 1980) var en fransk forfatter, filosof og eksistensialist, som ble oppfattet som temmelig brysom av sin samtid, kan jeg lese i introduksjonen til hans novelle "Muren" i Bokklubbens "Karavane - mesternoveller i utvalg".

"Hans eksistensialisme var aldri bare tidløs kateter-filosofi. Gaten og kafeen, ikke auditoriet, ble dens arena, og det lå i kortene at den her og der fikk preg av mote og livsstil. Men ingenting må få overskygge det forhold at Jean-Paul Sartre i en drøy menneskealder var et intellektuelt og moralsk kraftsentrum ikke bare i fransk, men også europeisk åndsliv. Gjør man et unntak for poesien, kan det sies at han - tungtslående, med brilians - gjorde seg gjeldende i samtlige litterære genrer. Året etter Kvalmen (1938, den av Sartres romaner man ikke kommer utenom) forelå Muren, boken det er fristende å tilkjenne rang som den mest bemerkelsesverdige novellesamling skrevet av en fransk forfatter i det hundreåret den utkom. Som dramatiker (Fluene, For lukkede dører, Skitne hender, Fangene i Altona) ble han skjellsettende langt utenfor sitt hjemlands grenser. Hans ikke-skjønnlitterære forfatterskap (Situations I-VII; studier av Baudelaire, Genet og Flaubert; endringsboken Ordene) utgjør et livsverk i seg selv. Hvis man ikke kan betegne en nobelpris som uunngåelig, må prisen til Sartre (1964) kunne sies å være det, og like uunngåelig var - om man har in mente hans sans for konsekvens - hans nei takk til hederen." (side 415 i novellesamlingen Karavane)

Interesserte kan lese mer om forfatteren på Wikipedia. Ved første øyekast kan det se ut som om Sartres produksjon av romaner, dramaer, filosofisk litteratur og noveller ikke er stor - men det var før jeg skjønte at den norske siden ikke inneholder en fullstendig oversikt over alle hans verker. Det gjør derimot den engelske Wikipedia-siden om ham. Og det forhold at han nektet å ta i mot Nobels litteraturpris er kanskje det som hefter mest ved hans minne den dag i dag? I alle fall blant oss som ikke kjenner hans litterære verker altfor godt? Selv har jeg tidligere kun lest "Frihetens veier", som gjorde så pass dypt inntrykk på meg at jeg egentlig er litt forundret over at jeg aldri har fått somlet meg til å lese Kvalmen, hovedverket hans ...

I det følgende tar jeg kun for meg tittelnovellen Muren fra novellesamlingen Muren - som en av i alt fem noveller.

Jeg-personen i Muren er Pablo Ibbieta. Han er fengslet sammen med Juan Mirbal og Tom Steinbock. Egentlig har fangevokterne ønsket å få fatt i Ramon Gris, men Pablo Ibbieta har nektet å angi ham eller fortelle hvor han befinner seg - selv om dette betyr at han kan bli dømt i hans sted. De er alle deltakere i den spanske borgerkrigen, og vi aner at fiende nr. 1 er baskerne.

"Vi hadde hutret og frosset i et døgn. Vokterne halte fangene en etter en frem til det store bordet. Så spurte de fire fyrene om deres navn og stilling. Som regel spurte de ikke om annet. Noen ganger kom de med et annet spørsmål på slump: "Har du vært med på sabotasje mot ammunisjonsforsyningene?" eller: "Hvor var du om morgenen den niende, og hva gjorde du?" Men de hørte ikke etter på svarene, det så ikke slik ut iallefall. De bare tidde en stund og stirret rett frem for seg. Så begynte de å skrive. De spurte Tom om det var sant at han var medlem av den Internasjonale Brigade. Tom kunne ikke nekte, på grunn av de papirene de hadde funnet i jakken hans, Juan ble ikke spurt om noe. Men etter at han hadde sagt navnet sitt, ble de sittende lenge og skrive.
- Det er Joséa, broren min, som er anarkist, sa Juan. - Dere vet godt at han ikke er her lenger. Jeg står ikke i noe parti. Jeg har ikke drevet med politikk." (side 515)

Etterpå er guttene ikke sikre på om de har vært utsatt for et forhør eller om de har fått en dom. Det skal vise seg at de alle er dømt til døden, uten at det har vært noen formell rettergang.

Så er det bare å vente på at dommen skal fullbyrdes - mens de holder på å fryse seg ihjel på cellen de er stuet inn i. Sartre beskriver hvordan de gradvis mister kontrollen over kroppens funksjoner, hvordan kroppen ikke en gang enser at de fryser men begynner å svette hemningsløst ... Det lille de hadde av klær er stort sett tatt fra dem, og alt som kan beskytte dem mot kulden er tynne skjorter og bukser. De får seg ikke en gang til å sove, fordi dette vil innebære å forkorte livet unødig. De vil i alle fall være ved bevissthet den lille tiden de har igjen å leve ...

En belgisk lege blir sendt inn i cellen til dem. Han skal være dem til hjelp de siste tunge timene de har igjen å leve. Legen tilbyr dem sigaretter, men de avslår. Medlidenhet er det siste de ønsker seg. Av den grunn nekter Ibbieta å innrømme at han fryser. Og når det renner av kroppen hans, vet han ikke om det er svette eller urin. Han er for stolt til å kjenne etter.

"Vi så på ham alle tre fordi han var levende. Han reagerte som en levende, tenkte som en levende. Han frøs og hakket tenner her i kjelleren, som alle levende ville gjøre. Han hadde en villig og velnært kropp. Vi andre hadde liksom ikke føling med kroppen lenger - ikke som før iallefall. Jeg hadde lyst til å kjenne etter på buksen mellom bena, men jeg våget ikke. Jeg så på den belgiske legen som var solid plantet på begge bena, som var herre over kroppen sin og kunne tenke på i morgen. Vi satt der, vi tre, som blodløse skygger; vi stirret på ham og suget liv av ham som vampyrer." (side 523)

I begynnelsen tenker Ibbieta på kjæresten Concha, men etter hvert blir også hun likegyldig for ham. "Concha kom til å gråpte når hun fikk høre at jeg var død; i flere måneder bile hun ikke ha noen glede ved livet. Men det var nå likevel jeg som skulle dø" ... tenker Ibbieta der han ligger og venter på den nært forestående døden.

Så blir Tom og Juan hentet fra cellen for å bli henrettet, mens Ibbieta blir sittende alene igjen på cellen. Han er i villrede. Hvorfor tar de ikke ham med med det samme? Det ville han ha foretrukket. Men fangevokterne har ikke gitt opp tanken på å få ham til å røpe Ramon Gris skjulested ... Og da Ibbieta får høre at det gjelder hans liv eller Ramon Gris sitt liv, går det en faen i ham. Han sier at Ramon holder til på kirkegården, vel vitende om at dette er en ren løgn. Mens fangevokterne hans raser av gårde for å lete etter Ramon Gris, morer han seg kostelig. Han forventer seg en grusom straff når det går opp for fangevokterne at han har lurt dem, men opplever i stedet å få benådning for dødsstraffen ... Hvorfor skal han snart få vite ... Ramon Gris stakk nemlig av fra sitt skjulested for nettopp å gjemme seg på kirkegården av alle steder, og der var han da fangevokterne kom for å lete etter ham. Ramon ble skutt på stedet.

Med følgende ord avsluttes novellen:

"Alt gikk rundt for meg, og plutselig satt jeg på jorden. Jeg lo så jeg fikk tårer i øynene." (side 531)

Novellen anses som den mest innflytelsesrike for eksistensialsmen (dvs. at det fokuseres på individets eksistens).

Det mest bemerkelsesverdige med hele novellen er kanskje beskrivelsen av Ibbieta, som til å begynne med fremstår som et menneske med integritet, et helhetlig menneske med en retning i livet sitt. Etter hvert begynner det moralske forfallet, hvor sinnets forfall følger kroppens forfall. Han blir fremmedgjort i forhold til sin egen kropp, og parallelt fremmedgjøres han i forhold til sitt eget liv. Lengselen etter kjæresten, ja hele grunnen til at han befinner seg i fengsel, i Ramon Gris´sitt sted, forvitrer etter hvert, og slik går det til at han ikke kan annet enn å le da han skjønner at hans kjøpslåing med fangevokterne både for å vinne tid, men kanskje også for å demonstrere sin makt til å leke med dem, paradoksalt fører dem rett i armene på Ramon Gris ... Den siste skanse, den siste rest av mening med det hele forsvinner, og da er det bare kynisme og latter tilbake.

Noe annet som gjør inntrykk når man leser en novelle som Muren, er Sartres beskrivelse av stemninger og ikke minst desperasjonen hos guttene da det går opp for dem at de snart skal dø. De forherder seg mot det som skal skje og vil ikke for sitt bare liv innrømme den minste svakhet overfor den belgiske legen som entrer cellen etter hvert - selv ikke det åpenbare i dødsangsten de alle opplever og som får svetten til å sile. Hva er igjen når alt det menneskelige er tatt fra dem? Stolthet og forherdelse, kynsme og fremmedgjorthet? Det er da i det minste noe etter at de normale menneskelige følelsene har blitt dem fullstendig fremmed.

Det er mange lag i denne novellen, og jeg har garantert ikke oppdaget dem alle. Nettopp derfor vil jeg sette umåtelig stor pris på kommentarer fra andre som både har et forhold til Jean-Paul Sartre og hans litterærer verker, og kanskje i særdeleshet til novellen Muren! Eller kanskje du akkurat nå bestemmer deg for å lese novellen selv, for å kunne diskutere den med meg? Vær i så fall velkommen til å debattere den i kommentarfeltet!

;-) Jo, det har du rett i! Google oversetter supervision med "tilsyn", mens supervisor er "veileder". Hele poenget er at man får veiledning for å bli bedre.

Ja, boka utkom på Aschehoug forlag tidligere i år, og dermed er den tilgjengelig for alle!

Hvis jeg skulle velge en forfatter som ruver over alle andre, så må det bli Stefan Zweig. Og hvis jeg må velge en bok som den ypperste favorittbok, så må det bli "Verden av i går!"

Selve team-coaching-bibelen!

"To all those engaged in leading and coaching the teams who face the great challenges of our time."

Innenfor det relativt nye feltet teamcoaching er dette den boka - den helt sentrale - den man MÅ lese for å forstå hva som skiller teamcoaching fra individuell ledercoaching (executive coaching). Boka inneholder totalt tretten kapitler fordelt på fire deler:

• del en presenterer hva høyt presterende team (high-performing teams)
  er og hvilke utfordringer disse kan møte
• del to presenterer hva teamcoaching er
• del tre presenterer ulike former for team
• og del fire oppsummerer en del generelle temaer som hvordan man finner, velger og arbeider med en god teamcoach, hvordan man utvikler
  seg som teamcoach, om supervising team coaching og ulike metoder og
  teknikker for team coaching.

Teamcoaching er altså en relativt ny disiplin innenfor coaching. Dette preger både litteraturen som finnes og den gjengse oppfatning av hva dette er. Det er nemlig lite konsensus på området. Peter Hawkins forsøker i sin bok "Leadership Team Coaching" å sammenfatte en hel del praktisk visdom rundt dette temaet, og han presenterer dessuten en del enkle, men robuste modeller som gjør en i stand til å stille to kritiske spørsmål:
- Hva bør en effektiv teamcoach gjøre?
- Hvordan formidler man hva som er de rette behovene for akkurat dette teamet?

I boka får man også et verdifullt perspektiv på dette med supervision (en form for tilsyn, slik at også coachen kan få verdifull tilbakemelding og utvikle seg selv).

Kort oppsummert kan man si at boka har som formål å hjelpe teamet med å oppdage sin identitet

• hjelpe teamet med å klargjøre hva det ønsker å oppnå og hvorfor
• hjelpe teamet til å forstå sine kritiske prosesser - og derigjennom hjelpe teamet til å oppdage mer funksjonelle prosesser slik at den
  kollektive prestasjonen opprettholdes
• hjelpe teamet til å få tilgang på sin undertrykte kreativitet (access its suppressed creativity)
• hjelpe teamet til å utvikle kollektiv styrke/fleksibilitet (resilience)
• hjelpe teamet til å overvåke sin egen progresjon

"The thinking in this book builds crucially on the work pioneered and written with my coleagues at Bath Consultancy Group (www.bathconsultancygroup.com) over the last 25 years" sier forfatteren selv i forordet til boka, som han har valgt å gi overskriften "erkjennelser" (acknowledgements).

Jeg har skrevet mer om innholdet på bloggen min.

Når skal man bruke de ulike verktøyene og metodene?

"We started this chapter with the quote: "If the only tool you have is a hammer, you tend to treat everything as if it is a nail." This can lead to some very bent bolts and screws and damage or wounded pride!" (side 203)

Likevel: husk at i teamcoaching må verktøy ikke bare brukes med forsiktighet, men også fange behovene for akkurat dette spesielle teamet, deres kontekst og nåværende behov.

Fra side 204 - 206 inneholder Hawkins bok en oversikt over ulike behov et team kan ha, med henvisning til mulig metode og hvor i boka dette finnes. F.eks. teamet trenger å få skjulte kulturelle normer opp til overflaten - her kan Team Culture Review passe, jf. kapittel 12. Teammedlemmene trenger å få avklart sine roller/øke rolleforståelse - her kan Belbin Team rolle-analyse være en hensiktsmessig metode, jf. kapittel 12. Teamet trenger å forbedre sitt engasjement for sine interessegrupper - her kan pitch-side coaching være en aktuell metode, jf. kapittel 6. Teamet trenger å utforske hvordan det lærer - her kan learning styles inventory, Domains of learning mapping og Five Disciplines review være aktuelle metoder, jr. kapittel 6. Denne oversikten gjør at man etter å ha lest Hawkins bok faktisk har et godt oppslagsverk!

Å bli en cod teamcoach handler ikke bare om å lære en hel haug med verktøy, modeller og metoder, og heller ikke om skaffe seg ny kompetanse og evner, men om et fundamentalt skift i måten vi ser verden på.

"A team only has a meaningful life if they are serving a need beyond themselves, and have stakeholders who require them to deliver something beyond what can be done by the separate individuals." (side 208) (Jf., historien om The Parsifal trap)

Hvis jeg skal lykkes som teamcoach må jeg være klar på hvem mitt arbeid "is in service of". Som et minimum bør jeg angi at jeg først og fremst er der for teamets medlemmer, for teamet som helhet, for deres organisasjon og det større systemet.

"Moving from individual coaching to team coaching will not be enough if all we do is move our individualistic self-centred thinking from the individual to the team or tribal level and compete to be the highest performing team on the block." (side 210) Dette er bakgrunnen for fokuset på eksterne interessegrupper gjennom hele boka, samt fokuset på hvordan teamet fungerer som del i et større bilde mer enn på individenes følelser om dem selv.

Og med følgende ord avslutter Hawkins sin bok på side 212:

"My hope is that this book has made a contribution to building the foundations of this important new craft and discipline, that many others will be able to build on."

Peter Hawkins bok om teamcoaching er en bibel og et oppslagsverk innenfor dette temaet. Dette er en bok det er vel verdt å bruke litt tid på fordi den er så sentral innenfor teamcoaching, og dessuten favner så vidt. Tidvis opplevde jeg noen av metodene som vanskelig tilgjengelig, men egentlig tror jeg at dette handlet mer om språkforståelse enn noe annet (med noe svulstige engelske uttrykk det ikke alltid er like enkelt å oversette til et forståelig og presist norsk). Uansett trenger man ikke å pugge metodene systematisk, men det er viktig å vite at de er der og at de kan hentes frem ved behov. Pedagogikken i boka er utmerket, og tidligere har jeg bare vært borti en tilsvarende bok med like god pedagogikk og praktisk vinkling innenfor coaching-faget, og det er Susan Gjerdes bok om individuell coaching - "Coaching - hva - hvorfor - hvordan". "Leadership Team Coaching" av Peter Hawkins er noe av det mest matnyttige jeg har lest på lenge!

Nesbø har valgt å strukturere romanen ved å dele den inn i fem deler. Hver del har sin fortellerstemme, og gir oss innblikk i hovedpersonen fra ulike vinkler. Jeg får inntrykk av at Nesbø har valgt denne inndelingen etter inspirasjon fra klassisk dramaturgi, og hvordan man kan bygge opp en fortelling gjennom fem deler. I den første delen introduseres vi for viktige karakterer, deres bakgrunn og historie, blir kjent med omgivelser og sted. Her presenteres vi for Johannes og faren, og gjennom tilbakeblikk blir vi også kjent med hva som har skjedd på gården i tidligere år. I del to skjer det en opptrapping av handlingen og plottet. Temperaturen stiger. I boken illustreres dette med drapet på en hjort, en handling som har stor symbolsk verdi for romanen. Del tre representerer klimaks og vendepunktet. Her blir vi vist hvordan livet har endret seg på gården, og for Johannes, og ikke til det bedre. I del fire roer handlingen seg noe ned, og i del fem, som representerer avslutningen og konklusjonen, er det Johannes' mor som kommer med innsikten.

Skårgangar er skrevet i en litterær tradisjon fra 1940 - og 1950-tallet, og det er vanskelig ikke å trekke sammenlikninger til Tarjei Vesaas. Vesaas var kjent for sin symbolikk, og brukte ofte dyr som bilder i teksten. Nesbø gjør også mye bruk av dyr for å forklare. I starten er det sauene. Etter hvert er det en hjort som virker som metafor, og senere er det en uhyggelig scene med en død mus.Vesaas var også opptatt av naturen, og i Nesbøs roman står også naturen sentralt, og ham bruker blant annet været for å understreke handlingen i romanen. I første del av romanen får vi også noen ymt om hvor handlingen går, representert av en gravhaug som gir meg som leser en snikende uhygge om det som venter. Mennesket står også like sentralt hos Nesbø som hos Vesaas. Mennesker som kjemper mot seg selv, og mot hverandre. Mennesket mot naturen, naturen mot menneskene, og omkringliggende krefter. Romanen tar også opp flere eksistensielle spørsmål.

Skårgangar er en svært innsiktsfull roman når det kommer til menneskelige relasjoner, og det ligger en livserfaring i teksten som man oftest finner hos forfattere som har skrevet og levd i mange år. Denne opplevde livserfaringen gir seg også utslag i et veldig godt blikk. Spesielt viser Nesbø dette i en av bokens, etter min mening, beste scener, som utspiller seg mellom Johannes, faren, moren og en søster ved kjøkkenbordet. Gjennom denne helt hverdagslige scenen får Nesbø sagt utrolig mye med få ord, og dialogene her er også gode. Generelt virker det ikke som om et eneste ord i boken er overflødig.

Språket er vakkert, av og til poetisk, og skaper stemninger og følelser hos leseren. Nynorsken høyner bare leseopplevelsen. Det ligger en lengsel og et stort vedmod i teksten, som jeg som leser ble sterkt grepet av. Dette er en type bok du ikke gjør deg ferdig med sånn med en gang, og som gjør det vanskelig å kaste seg over noe nytt.

Skårgangar er en innadvendt roman. Det skjer ikke så mye av ytre handling, og det er veldig mye som sies mellom linjene.Nesbø formidler historien og menneskene i den med en sikker stemme, og er et stort forfattertalent jeg gleder meg til å følge fremover. For meg var denne boken en av høstens, om ikke årets, største norske leseropplevelse.

Hele omtalen her

Renberg på sitt aller, aller beste!

Tore Renberg (f. 1972) har utgitt i alt 10 romaner før denne siste; "Vi ses i morgen". Jeg har tidligere omtalt seks av hans romaner på denne bloggen - i tillegg til foredragsrekken "På fest med litteraturen". Og dessuten et par filmer basert på Jarle Klepp-bøkene ...

"Vi ses i morgen" er den første romanen Tore Renberg har skrevet etter de i alt fem Jarle Klepp-bøkene, som jeg ikke tar munnen for full ved å si at hele det litteraturelskende Norge har trykket til sitt bryst. I "Vi ses i morgen" dukker et par gamle kjenninger opp - nemlig Videogutten fra "Videogutten" - her materialisert gjennom den horror-film-elskende Jan Inge, også kalt Jani - og dessuten Pål.

I løpet av tre dager i slutten av september - året angis ikke, men vi skjønner at vi befinner oss i nær fortid - møter vi flere mennesker som skal få en betydelig og til dels uheldig innvirkning på hverandre. I første rekke møter vi den vakre gutten Daniel William Moi, som er barnehjemsbarn og ikke helt enkel å ha med å gjøre. Nå er han klar for (enda) et nytt fosterhjem - denne gangen hos døve Victoria og moren hennes. Daniels flotte utseende og kule væremåte gjør at de fleste faller for ham og gjerne vil gjøre alt for ham - i alle fall damene på hans egen alder. Slik klarer han å forføre den kristne ungjenta Sandra, som nesten går til grunne i sin kjærlighet til ham. Da også Victoria forelsker seg hodestups i ham, og skjærer opp hele ansiktet sitt i fortvilet kjærlighet, settes Daniel i et skikkelig dilemma. For han er begeistret for dem begge og klarer ikke å velge ..

I Stavangers underverden lever Jan Inge, søsteren Cecilie - også kalt Chessi - og kjæresten Rudi. Rudi hvis største forbilde er David Toska, og som er så full av ubehandlet ADHD at han nesten ikke er nedpå. Det han mangler av empati tar han igjen gjennom en nærmest umettelig sexlyst. Det som er igjen av huset Jan Inge og Cecilie overtok etter faren, som sviktet dem og dro til USA da Jan Inge var 13 og Cecilie knapt var 10 år, er intet mindre enn ei rønne. Noen år før faren forlot dem, drakk for øvrig moren deres seg ihjel. Vi får høre historien om hvordan Jan Inge leide ut søsterens seksuelle tjenester mot betaling, og i dag er det stort sett det Chessi kan - å pule - for hun har aldri hatt noen ordentlig jobb og har vel aldri vært noe annet enn kjæresten til Rudi - etter at alle de andre ble borte. I dag lever disse tre offisielt av et flyttebyrå - men de store pengene gjør guttene på kriminelle handlinger som innbrudd og torpedooppdrag.

I disse dager venter de på at vietnameseren Tong skal slippe ut fra fengsel etter noen års soning. Og er Rudi lite empatisk - vel så mangler Tong det meste, for han kan har knapt følelser i det hele tatt. Rudi er i det minste full av selvmedlidenhet ...

Så dukker plutselig Pål opp. Han er kontorisk og alenepappa til to tenåringsjenter, etter at hans kone forlot dem for et par år siden for å gjøre karriere. I mellomtiden har han skaffet seg hund - Sita - og en formidabel spillegjeld etter at han drevet med gambling på nettet. Han er spilleavhengig, og klarer ikke å slutte selv om det fører til at han ikke har penger til mat til jentene sine. Nå ser det for alvor ut til å gå ad dundas med økonomien, og han trenger penger raskt. Mye penger! Og hva er vel mer nærliggende enn å ta kontakt med Jani, gutten han en gang kjente i tenårene som "Videogutten" og som i mellomtiden har blitt en 120 kg tung leder for den fryktede Hillevåg-gjengen? Kanskje de kan skaffe ham en million kroner, slik at han kan håndtere spillegjelden sin? Det skal vise seg at Jani og Rudi er mer enn villig til å hjelpe ham ... Som leser skjønner vi at prisen for denne "hjelpen" kan komme til å bli vel høy ...

Tore Renberg har virkelig klart det igjen! "Vi ses i morgen" er hans beste roman frem til nå - og dette mener jeg selv om jeg i sin tid sa det samme om "Kompani Orheim". Jeg valgte å høre "Vi ses i morgen" som lydbok, hvor forfatteren selv leser, og dermed tilførte han personene i boka deres rette dialekt - nemlig stavangersk - samtidig som han gjennom stemmebruken bidro til å dramatisere handlingen og sette farge på persongalleriet. Det ga boka en ekstra dimensjon, synes jeg.

De fleste personene i boka er dysfunksjonelle, og dette gjelder i særdeleshet medlemmene av Hillevåg-gjengen og barnehjemsbarnet Daniel. Men det gjelder også Pål, som ikke klarer å håndtere sine vanskelige følelser etter et samlivsbrudd og som begynner med nettgambling og blir gjeldsslave. Samtidig blir personene i boka et slags bilde på oljeeventyrets bakside i Norges mest velstående by. Kanskje er det Renbergs varsomme og nærmest respektfulle tilnærming til hovedpersonene - uansett deres utilstrekkelighet - som gjør sterkest inntrykk? For han klarer faktisk å få meg som leser til å synes synd på disse taperne, som alle har det til felles at de har vært utsatt for grov omsorgssvikt av foreldrene som skulle ha vært der, men som altså var totalt fraværende.

Renberg graver dypt inn i sitt persongalleri, men inn dit hvor selv ikke hovedpersonene klarer å gå - dit kommer heller ikke vi lesere. Dermed er vi - som i det virkelige liv - henvist til å gjette, tolke og analysere. Renberg gjør selv psykopaten Tong smakelig i små sekvenser. Aller mest fantastisk er likevel Rudi - grenseløs i sin tro på egen fortreffelighet, og uendelig sårbar i sin kjærlighet til Chessi, jenta han elsker nesten like høyt som seg selv. Akkurat hvor raus han faktisk er når det kommer til stykket, er rørende beskrevet ... Der de fleste andre ville ha stoppet opp, finner han frem ved hjelp av sin egen uslåelige logikk. For han gir alt - absolutt alt - for sin elskede Chessi ... Han kan til og med drepe for hennes skyld.

Miljøskildringene i boka er svært autentiske, og det er lett å skjønne at det ligger formidabelt mye research bak denne romanen, som favner vidt og på tvers av mange ulike miljøer i oljebyen. Uansett hvem eller hva han skriver om, virker det som om han har førstehånds kjennskap til hvordan det er - enten det handler om å være tenåringsjente og dypt forelsket i kjekkas-drittsekk nr. 1, hvordan det er å lide av spilleavhengighet og være desperat etter penger, hvordan det er å være far og se sin egen tenåringsdatter komme trekkende med en looser-kjæreste, hvordan det er å være dysfunksjonelle barn av udugelige og svikefulle foreldre, hvordan det er å være relativt oppegående og likevel ikke helt ha bakkekontakt ... Og kanskje aller mest fantastisk er Rudis beskrivelse av sin egen Chessi, der han løfter henne frem som noe av det vakreste han vet om, men som av alle andre blir oppfattet som et skrint narkovrak. Med rikelige preferanser til musikk og historie 10-20 år tilbake i tid, tegner han et bilde av et miljø på siden av det veletablerte, der kun det ufullkomne har sin plass. Jeg ble dypt grepet av romanen, og i perioder gikk det faktisk ut over ting jeg skulle ha gjort, fordi jeg ikke klarte å rive meg løs fra lydboka. En stor leseopplevelse av en roman med mange bunner!

Slutten av boka oppfatter jeg ikke som noe annet enn en cliffhanger, og dette kan ikke bety annet enn at det må komme en fortsettelse!

Jeg gir toppkarakter til denne boka!

Vi har hatt uforventet nedetid på ca 20 minutter i dag, når vi oppgraderte serverprogramvare.

Alt er imidlertid på plass igjen nå, bank i bordet! :-)

Asbjørn Hansen bokdebuterer med en dokumentar om sine erfaringer som Kripos-etterforsker. Resultatet er blitt en gripende bok som også gir et godt innblikk i norsk politiarbeid.
(...)
Det er fort gjort at en bok som omhandler reelle drap kan bli spekulativ. Det er sterke saker Hansen tar for seg i boken. Mange av drapsofrene var unge, og ble utsatt for meningsløse forbrytelser. Omstendighetene rundt drapene er i mange av sakene forferdelige.Likevel klarer Hansen å skrive om de ulike forbrytelsene på en svært respektfull måte. Her er ingen grafsing i blodige og grusomme detaljer. Med et nøkternt språk presenterer han de faktaene som han har anledning til å gå ut med. Dette gjør boken enda sterkere for leseren. Spesielt sterkt er slutten på kapittelet som omhandler Baneheia - saken. Her skildrer Hansen avslutningen på et avhør av en av de drapsdømte i saken. Et avhør som ble gjort på åstedet for forbrytelsene.

Boken har en god oppbygging. Selv om sakene i seg selv byr på mye dramatikk, øker Hansen spenningen ved måten kapitlene bygges opp på. Her gjøres det flere ganger bruk av cliffhangere, mens historien glir inn i ulike sidespor. Det gjør boken vanskelig å legge fra seg. Når jeg likevel måtte ta pauser i lesingen, hadde det kun sammenheng med at sakene som ble skildret er sterke og at jeg ble grepet av skjebnene til flere av dem som omtales i boken. I utgangspunktet er dette en bok som man fint kan lese ut på en kveld. Det er også veldig mange gode refleksjoner og bilder i teksten. Jeg ble fascinert av forfatteren på grunn av dette.

Apropos ofrene: Det som hever denne bokens kvalitet, er måten Hansen tar for seg nettopp ofrene i de ulike straffesakene. Han viser dem som mennesker som aldri skulle ha behøvd å bli utsatt for det de ble utsatt for. De skildres på respektfullt vis. Jeg synes også Hansens beskrivelser av sine møter med de som senere er blitt dømt i flere av sakene også er gjort med respekt. Han viser dem som mennesker. Ikke som monstre.

Sakene Hansen tar for seg i Menneskejeger er saker media har skrevet mye om tidligere, og jeg kjente til flere av dem fra før. Det blir likevel noe annet når man får dem presentert fra en som var med på å etterforske og, i flere av tilfellene, oppklare forbrytelsene. Det gir en annen vinkel.

Jeg synes også det var særlig interessant å lese om det nitidige arbeidet som ligger bak en hver oppklaring i en kriminalsak. Kriminaletterforskning er ikke like spennende som den man blir presentert for i krimbøker. Her er det snakk om dager, uker og i noen tilfeller år med rutinepreget arbeid, og lange tider borte fra egen familie. Ikke minst er det interessant å se hvordan politiarbeidet har utviklet seg fra sak til sak, etter som teknikken har kommet lenger og lenger. Hansen gjør også sammenlikninger med politiarbeid i andre land, som i USA. Menneskejeger oppleves ikke bare som en utgivelse i true crime - sjangeren. Aspirerende krimforfattere vil også kunne ha god nytte av å bruke boken i sin research rundt politimetoder.

Mitt ankepunkt til boken er at den burde vært gjennom en grundigere korrekturlesing før den ble utgitt. Det er litt for mange skjemmende skrivefeil i boken. Det er synd, fordi dette er ellers en veldig god bok. Menneskejeger er en bok som gjør inntrykk, og som man ikke glemmer med det første. Da hadde det vært greit å slippe å irritere seg over skrivefeil og manglende ord i teksten. Den manglende korrekturen er dermed årsaken til at jeg ikke gir boken mer enn 4. Innholdsmessig står den til en femmer.

Hele anmeldelsen her

En real motvekt til konspirasjonsteoriene på nettet!

John Færseth (f. 1972) har en bakgrunn som medielærer, forfatter og frilandsskribent, og han er utdannet medieviter fra UiO. På boka vaskeseddel kan jeg dessuten lese at han har flere studieopphold fra Balkan og Russland bak seg, og at han er en aktiv bidragsyter til nettstedet Vepsen (se f.eks. artikkelen "Halldals konspirasjoner" som ble publisert 24.09.2013) og til tidsskriftet Humanist. "Han har vært opptatt av konspirasjonsteorier og ekstremisme i flere år ... og regnes som en av Norges fremste eksperter på konspirasjonsteorier, og blir ofte hentet inn som ekspertkommentator på området. Dette er hans første bok." (sitat fra bokas vaskeseddel)

Jevnlig presenteres vi for ulike påstander som at Israel sto bak terrorhandlingene i Oslo og på Utøya i 2011, at amerikanerne selv sprengte World Trade Center i 2001 (for på den måten å få en unnskyldning til å invadere Irak og sikre seg tilgang til oljereservene der), at politikere og EU-byråkrater ønsker å snikislamisere Europa, at klimakrisen og finanskrisen er en bløff, at jødene er fremtidens verste fiender (godt støttet opp under av Sions Vise Protokoller), at Holocaust er en bløff, at Jens Stoltenberg egentlig er jøde osv. Det er faktisk ingen ende på alle de konspirasjonsteorier som verserer, og nettet er et ynglested for slike teorier.

(Resten av mitt innlegg kan leses på bloggen min.)

Her er avslutningen av innlegget/omtalen min:

Jeg har lest John Færseths bok "KonspiraNorge" med så stor interesse at det var helt umulig å legge boka fra seg før siste side var vendt. Endelig har det kommet et motsvar til alle konspirasjonsteoriene som jeg for min del har rukket å møte ved noen anledninger. Konspirasjonsteorier i sin mest outrerte form er så negativ, så selvforherligende, så ugjennomtrengelig for motargumenter og så arrogant at man like gjerne kan stå over diskusjonen. Når jeg har referert fra boka (på bloggen min), har jeg hatt store problemer med å begrense meg, men jeg understreker at boka inneholder så mye, mye mer. Blant annet har jeg ikke referert særlig mye fra konspirasjonsteoriene om islam og muslimenes plass i Europa. Her er det nesten bare å bytte ut ordet jøde med muslim, og trykke på repeat-knappen ... Historieløst, men sant.

Færseth har en autoritet innenfor konspirasjonsfeltet som det bare er å ta av seg hatten for. Her har han gravd dypt, funnet frem til det som er av konspirasjonsteorier "der ute i cyperspace", gitt faktaene som presenteres som sannheten en motvekt, tatt til motmæle og øst av sine kunnskaper. Jeg har stor beundring for hans prosjekt, som må ha krevd mye av ham. Han har intervjuet mange av de mest sentrale personene i det konspiratoriske Norge, og har stilt spørsmål på spørsmål på spørsmål ... Intervjuobjektene har fortalt villig vekk om sine overbevisninger, og dermed tegnes det er bilde av en verden som heldigvis er helt ukjent for de aller fleste av oss, men skremmende reell for dem som faktisk er overbevist. Som Færseth selv er sitert med på vaskeseddelen: det norske konspirasjonslandskapet er både komisk og skremmende.

Jeg anbefaler virkelig alle å lese denne boka! Det kan nemlig være greit å vite noe om dette når man kommer over konspirasjonsteorier - enten det er på nettet eller i samtaler med andre mennesker. "Jammen, det står jo på nettet!" er et argument jeg har blitt møtt med - som om det som står på nettet er sannere enn det man kan lese i avisen, i en bok, i et tidsskrift eller se på TV. Hvem som helst kan jo legge igjen hva som helst på nettet, og det at noen har skrevet noe om sine overbevisninger gjør det ikke til noe annet enn (enda) en meningsytring - verken mer eller mindre. Et stikkord er kildekritikk! Det som i alle fall er klart er at konspirasjonsteorier må bekjempes med fakta, slik at de ikke brer om seg og sluker våre ungdommer - uansett etnisk opprinnelse - inn i dette negative havet av mistenksomme teorier ...

Her gir jeg terningkast fem - et sterkt et! Og jeg gleder meg allerede til neste bok av John Færseth!

Det er vel stor forskjell på om en bok er på 600 sider eller 150! Man nærmer seg faktisk på en annen måte i forhold til hvor mange sider boka er på. Det gjør i alle fall jeg!

He-he ... Ja, da burde du virkelig lese denne boka!

Mannen min og jeg opplevde noe av det samme som du forteller da vi var i St. Ives i Cornwall i sommer. Vi skjønte ikke hvorfor det ikke var noe uteservering der. Været var fantastisk, og vi delte en fish & chips. Og ble regelrett angrepet av flere måker som samarbeidet om å fravriste oss maten. De klarte det, for å si det sånn ... Og da skjønte vi hvorfor de rett og slett ikke kunne ha uteservering på stedet! ;-)

Forførende krim fra Øystein Wiik

Øystein Wiik (f. 1956) er vel først og fremst kjent gjennom sin sangkarriere - både på scenen (bl.a. i rollen som Jean Valjean i musicaloppsetningen Les Miserables) og i platestudio. Dessuten har han spilt i et lite knippe med filmer.

Jeg har for så vidt fått med meg at også Øystein Wiik har kastet seg på krimforfatterkarrieren i de senere år, men uten egentlig å ta dette veldig inn over meg. Så er heller ikke krim-genren det jeg brenner aller mest for. Da jeg tidligere i høst slumpet borti Aschehougs pressekonferanse for høstens bøker, og overvar Øystein Wiiks fantastiske presentasjon av sin egen bok - der han både sang litt og dessuten påpekte at handlingen var lagt til Venezia - fikk jeg rett og slett innmari lyst til å lese boka! Selv om jeg ikke har noe forhold til hans tre foregående bøker om Tom Hartmann ("Dødelig applaus", "Slakteren" og "Hvit panter") ... Hver bok står for øvrig på egne bein.

Innledningsvis i boka presenteres vi for to hendelser som får betydning for det som skjer videre. Først blir vi vitne til at roeren Georg Johnson blir drept under en regatta i Boston. Han som alltid pleide å sitte lenger bak i båten, blir plutselig plassert helt forrest - og da en vaier ryker er det nettopp hans hode som blir snittet av. Det hele ser ut som en ulykke, men er det det? Dernest får vi høre at Tom Hartmanns ekskone Cathrine Price skal gifte seg. Rett før vielsen forsvinner brudgommen Peter Werring ...

Sporene etter den forsvunne brudgommen fører oss til Venezia, og dit reiser Tom på oppdrag fra ekskona for å lete. Den italienske etterforskeren Marco Paradossi er dessuten satt på saken. Det som videre skjer er så ellevillt og fortalt med en slik intensitet at man kan miste pusten av mindre.

Med en blanding av gjenkjennende episoder i Venezia for alle som har vært der, gir Øystein Wiik det leseren vil ha. Her får vi høre om hvordan Peter Werring forvirrer seg ut på Markusplassen hvor han ønsker å innta en rådyr cappuccino (eller var det caffe latte?) på en av turistfellene, men opplever at en av Venezias mange titusener av duer driter oppi akkurat hans kopp. Som om duen var bebodd av noe ondt og gjorde dette med en utspekulert plan i hodet ... I stedet for å klage til kelneren og be om en ny kopp, bestemmer han seg for å gå. Men før han har rukket veldig langt av sted, ser han at den snobbete kelneren gir koppen hans til en intetanende gjest. Idet denne gjesten skal til å sette koppen til munnen, får Werring stoppet ham. Og så er vi i gang! Denne gjesten er nemlig ingen hvem som helst, og før Werring vet ordet av det er han utstyrt med en tiltrekningskraft på det annet kjønn som de fleste menn nok ville ha gitt høyrearmen sin for å oppnå. Det er bare én hake ved det hele: alle damene han nedlegger, dør etter hvert ...

Jeg skal ikke røpe mer av plottet, men nevne at resten av boka, som tidvis var i det svulstigste laget etter min smak, men som overlevde lesingen på grunn av overfloden av humor, inneholder det meste; elskovskunst, musikk, ville forfølgelser i Venezias kanaler, gastronomiske opplevelser, mystiske droner med drapsevner osv. Og med forfatteren selv som oppleser, og hvor måten han leser på bidro til å løfte hele lese- eller lytteopplevelsen, ble det hele riktig så fornøyelig. Morsomt og fornøyelig - ikke stor litteratur, bare for å ha sagt det. Og fullstendig ulikt alt annet jeg har lest innenfor krim-genren! Det skal Øystein Wiik ha for! Når jeg likevel ender med å gi boka terningkast fire - et sterkt sådan riktignok - er det pga. originaliteten og humoren i boka. Svulstigheten trekker ned helhetsinntrykket, rett og slett. For øvrig tenker jeg at forfatteren må ha hatt det fantastisk morsomt mens han skrev denne romanen. Det tyter liksom ut mellom linjene. En noe strammere regi i skrivingen ville imidlertid ha løftet den opp noen hakk - dog med risiko for å ødelegge den særegne nerven i hans fortellerstemme. Her er det først og fremst eventyret som bærer historien frem - ikke det realistiske. Når man skal lese boka bør man derfor ha dette i mente. Og for alle som lurer på om man skal lese boka, anbefaler jeg sterkt å velge lydbokutgaven! Plugg proppene i ørene, len deg tilbake og mor deg kostelig i sånn ca. 11 timer! Og les for all del Ingvar Ambjørnsens fantastiske omtale av boka!

Om psykisk helsevern i etterkrigstidens Norge

Gaute Heivoll (f. 1978) har en formidabel produksjon av bøker bak seg - i følge Wikipedia hele 17 bøker faktisk, og det er svært imponerende for mannen har jo ikke rukket å bli mer enn 35 år. Seks av bøkene hans er romaner. De øvrige er barnebøker, antologier, dikt og annet.

Selv har jeg kun lest tre av Gaute Heivolls bøker tidligere. Da han kom ut med romanen "Før jeg brenner ned" (2010), hadde jeg aldri hørt om ham før og var fra meg av begeistring over å ha oppdaget en ny og helt særegen fortellerstemme innenfor norsk litteratur. Siden fulgte jeg opp med "Himmelarkivet" (2008) og "Kongens hjerte" (2011). Jeg har gitt samtlige bøker terningkast fem.

Noe som går igjen i Heivolls romaner er at han tar utgangspunkt i virkelige hendelser, og dikter seg inn i hovedpersonenes liv. Som regel har han hatt svært lite å gå ut fra, og jeg har hatt stor beundring for hva han har klart å skape ut av dette. I "Over det kinesiske hav" har han faktisk hatt atskillig mer å ta utgangspunkt i. Like fullt synes jeg dette er hans svakeste roman så langt blant dem jeg har lest. Dette skal jeg komme nærmere tilbake til nedenfor.

Kort sagt handler "Over det kinesiske hav" om et ektepar som etablerer sitt eget forpleiningshjem for "åndssvake" i en liten bygd på Sørlandet etter krigen. Faren i familien har en fortid som dekan fra Dikemark, og fordi dette har utgjort hans lykkeligste år, ønsker han altså å gjenskape en slags mini-institusjon i sitt eget hjem. Han gifter seg med ei Oslo-jente som legger egen sangkarriere på hylla for å følge ham. Hun er tilfeldigvis også sykepleier. De får etter hvert to barn - vår navnløse hovedperson og hans søster Tone. Jeg-personen vår sover i en gammel appelsinkasse som en gang angivelig har reist over det kinesiske hav, og denne kassen følger oss utover i boka. Derav tittelen på boka.

Mens hovedpersonen og bokas jeg-person mange år senere er i barndomshjemmet for å rydde opp i tingene etter sin avdøde mor, strømmer gamle minner på etter hvert som han finner gamle klær, dokumenter, ting ... Historien veksler frem og tilbake i tid - fra tiden etter krigen og frem til midten av 1990-årene.

En kveld i februar 1945 kommer en søskenflokk på fem til den lille familien på fire, som allerede har et par pleietrengende pasienter boende hos seg, i tillegg til en åndssvak onkel. Det ligger en tragisk historie bak med alvorlig omsorgssvikt, og barnevernet har tatt barna fra deres foreldre.

"- Så dette er de nye tullingene, sa han.

Søskenflokken sto der som om de hadde reist to ganger over Atlanteren, akkurat som Jensen og Matiassen, som på dette tidspunktet hadde gått til ro oppe på loftet. Lilly stilte alle på rekke, fra Nils som var høyest, til Sverre som var minst, og så kom pappa og tok dem alle i hånda. De bukket høflig, bortsett fra Erling som bare veivet med hodet, og Ingrid som neide nesten like dypt og adelig som Lilly. Sjåføren som hadde stått og hutret hele tida, satte seg i bilen og startet motoren. Frontlyktene kom på, og igjen kunne jeg se jordene og skogbrynet og granene der borte som liksom stivnet til i det plutselige lyset." (side 19)

Måten man betrakter disse barna på i en tid hvor det å bli stemplet som "åndssvak" er noe som blir hengende ved dem og blir umulig å endre, er virkelig til å grine av. Alle skjæres over en kam, og flere ganger sammenlignes de med dyr. Tvangssterilisering hører dessuten med. Selv ble jeg sittende med en nagende tvil - for Lilly var vel ikke åndssvak? Hun tok vare på søsknene sine, var den moren de aldri hadde hatt. Men ingen tok seg bryet med å undersøke henne særskilt, og også hun blir tvangssterilisert. Etter hvert blir hun så institusjonalisert og ute av stand til å klare seg på egen hånd at det kanskje kunne være det samme ...

"Synet av Matiassen og søskenflokken og den enfoldige Josef hadde reist spørsmål av grunnleggende art, om hva det egentlig vil si å være menneske. Muligens en naturlig reaksjon. Muligens et naturlig spørsmål. I et glimt hadde han sett dem, i et glimt hadde Oldervik sett seg selv. Og han hadde ikke vært sikker på hva han så." (side 156)

Bokas jeg-person og hans familie lever tett sammen med pasientene de har tatt i forpleining, og sammen beriker de på et vis hverandres liv. Men å sitte ved samme bord som familien, det får disse barna ikke. Nei, man satte inn mat til søsknene på rommet deres, og så spiste de sammen, mens familien satt i etasjen under og inntok sine måltider der.

Så skjer det noe dramatisk som snur det meste på hodet for familien. Parallelt følger vi myndighetenes håndtering av søsknene, som i svært liten grad tar hensyn til at de har følelsesmessige bånd seg i mellom ...

Gaute Heivoll skriver poetisk og vakkert som alltid, og likevel blir det litt kjedelig det hele. Historien tar liksom aldri av. Ikke at jeg venter meg veldig mye action når jeg har en Gaute Heivoll-roman foran meg, men denne gangen fikk jeg en påtrengende følelse av at han godt kunne ha fornyet fortellerstemmen litt, ikke la det gå rutine i å kjøre alle historier over den samme lesten. Særlig dette at han tværer ut alle detaljene, gjentar og gjentar det samme. Noen ganger fungerer dette svært godt, og f.eks. i "Kongens hjerte" var det nettopp dette som skapte magien i historien, slik jeg opplevde det. Men i herværende bok ble det unødig trøttende. Da jeg var kommet godt over midten av "Over det kinesiske hav", syntes jeg likevel at den tok seg betydelig opp. Og bare for å ha sagt det: boka har sine glitrende partier! Like fullt: det blir for mye gjentakelser og dveling ved detaljer, uten at forfatteren egentlig graver seg dypere ned i persongalleriet, og dette ødela min leseopplevelse et stykke på vei. Samtidig ser jeg at dette er en bok det er mange ulike oppfatninger av, og hvor de aller fleste synes å elske boka. Selv er jeg litt mer lunken denne gangen, selv om jeg absolutt vil si at boka er godt skrevet og at historien som sådan er både viktig og har en stor verdi. Jeg hadde imidlertid forventet mer av en så dyktig forfatter som Gaute Heivoll, og kanskje i særdeleshet at han kunne ha gjort noe mer ut av persongalleriet og gitt personene mer dybde. Her ender jeg på terningkast fire.

Om et fandens kvinneliv

Herbjørg Wassmo (f. 1942) har på en måte vært der bestandig - helt fra hun for alvor slo gjennom med "Huset med den blinde glassveranda" i 1981, og frem til i dag. Hun er ikke blant våre mestproduserende forfattere siden hun "kun" har skrevet 12 romaner over en drøy 30 årsperiode, men det bør også nevnes at hun har utgitt tre diktsamlinger og noen skuespill i tillegg. Jeg har stort sett fulgt henne i alle år, selv om jeg må innrømme at jeg falt litt av etter romanen "Lykkens sønn" (1992), som jeg ikke oppfatter som hennes beste bok.

Med "Et glass melk takk" (2006) befestet Wassmo atter sin stilling som en forfatter jeg anser meg rimelig lojal i forhold til - i den forstand at jeg nå leser alt hun utgir. Og etter at den selvbiografiske romanen "Hundre år" utkom (og som jeg valgte å gi terningkast seks), ruver hun atter i teten blant mine mest skattede forfattere. Jeg har derfor ikke vært det minste i tvil om at "Disse øyeblikk" (2009) er en bok jeg var nødt til å få med meg.

"Disse øyeblikk" er i likhet med "Hundre år" selvbiografisk. Men der forfatteren i "Hundre år" har et bredere blikk på slektens kvinner, der er blikket i "Disse øyeblikk" stort sett rettet mot henne selv. Dette er en nådeløst ærlig bok man tidvis kan få pustebesvær av, og som oppleser Gjertrud Jynge leser så glitrende. Hun leser tidvis med en nokså besk og bitende stemme, på grensen mot det rasende, og det skulle da faktisk bare mangle! Forfatteren har vært sint mens hun skrev "Disse øyeblikk", og dette tvinger seg frem overalt i teksten. Hun er sint på omstendighetene, sint på seg selv, sint på sin første ektemann, sint på familien som ikke skjønte ... Og fremfor alt på sin far ...

Sånn sett er det alltid interessant å lese selvbiografiene til store anerkjente forfattere, fordi man da får svar på det skjellsettende spørsmålet alle lesere fra tid til annen stiller seg: hvor mye av det våre forfattere skriver om er fiksjon, og hvor mye er hentet fra deres egne levde liv? Her får vi svar (noen svar fikk vi dessuten også i "Hundre år"), og det er smertelig. Som at hun i Tora-bøkene har brukt egne erfaringer til å skrive incest ... Nå er hun så pass gammel, de hun kunne såre gjennom å være åpen er for lengst døde, og da er det greit ... I alle fall nesten ...

Noe av det mest spesielle med Herbjørg Wassmos selvutleverende selvbiografiske roman er at hun omtaler seg selv i tredje person entall. Hun er for så vidt ikke den første som gjør dette. Per Olov Enquist er blant dem som har gjort dette før - da han skrev om sitt eget liv i selvbiografien "Et annet liv". Kanskje er det enklere å rette et nådeløst blikk mot seg selv når man setter seg i betrakterens sted - ser seg selv utenfra og ikke innenfra? I alle fall fungerer teksten i Wassmos roman godt gjennom dette fortellergrepet, hvor hun omtaler seg selv som et navnløst "hun", og alle rundt seg som hhv. "mannen", "sønnen" osv. Og antakelig forskåner hun dem fra en direkte opplevd utlevering på denne måten.

I et intervju med Dagsavisen tidligere i høst ble hun stilt spørsmål ved om det er uproblematisk å skrive så tett på andres liv som det hun gjør i "Disse øyeblikk". Hun svarte da følgende:

"Nei. Å skrive en roman med biografisk tilsnitt skal ikke være uproblematisk. Det skal koste. Det skal svi. Men det er ikke den bokstavelige sannhet her. Det er ingen navn, ingen tidsangivelser. Jeg har tatt meg friheter, trykket sammen episoder, skilt andre episoder, flyttet på folk, skiftet yrke på dem - dette er min fiksjon om en hovedperson som jeg kjenner godt."

Wassmos første ekteskap var - slik jeg opplevde det gjennom lesing av boka - ikke spesielt lykkelig. Fra før av hadde hun en sønn født utenfor ekteskap, og vi aner at dette på den tiden må ha vært tøft for henne. Og at hun antakelig ikke følte at hun var i posisjon til å velge på øverste hylle da det handlet om å bli gift, men på en måte flyktet inn i ekteskapet og trodde at dette skulle bli en slags redning for henne og sønnen. Når de siden krangler, opplever hun at veggene kommer mot henne, bøyer seg over henne og gjør rommet trangere og vanskeligere å få puste i.

Det at Wassmo ønsket å skrive, noe som ofte kom i konflikt med de oppgavene ektemannen mente at hun skulle sette høyest, var noe hun opplevde som smertelig. Selv klarte hun ikke å la være å skrive. Ordene, trangen til å skrive - det var der hele tiden - og tvang seg frem i henne. Etter hvert hjalp ektemannen henne til å få ro rundt skrivingen, men da var det åpenbart at ekteskapet hadde fått noe inne i henne til å stivne helt, og hun klarte ikke å ta i mot det som måtte komme av omtanke og velment kjærlighet. De befant seg så til de grader på forskjellige planeter, og hadde ingen felles plattform i ekteskapet sitt. At hun tross omstendighetene klarte å skape stor litteratur, er det i grunnen bare å ta av seg hatten for! Så gikk også ekteskapet over styr til slutt, men kanskje ikke på den måten jeg hadde forventet. Jeg trodde jo hele tiden at "nå går hun" ...

I boka briljerer Herbjørg Wassmo med sin særegne fortellerkunst. Hun beskriver naturen på en måte som gjorde at jeg kjente fukten, kulden, vinden. Gjennom øyeblikksbeskrivelser ser vi inn i et levd liv med all den smerte og alle de gleder også forfatterens liv var fyllt med. Skjønt inntrykket av at barndommens sår hele tiden lå der i veien for det livet hun kanskje aller helst hadde ønsket å leve, er det som fester seg aller mest ...

Små og store hendelser beskrives, som møtet med Hamsuns enke. Dvs. navnet sies aldri her heller, men vi forstår det likevel. Møtet beskrives vart og respektfullt.

"Hun spør om han fortalte henne noe om det han skrev før det ble trykket. Etter hvert synes hun at den andre svarer henne innenfra. Stemmen er tydelig, akkurat som i virkeligheten. Den forteller om ensomhet, uten å si det direkte. Ikke klagende, mer som om hun leser opp fra en bok. Om å være annerledes i folks øyne fordi hun kommer fra en annen kant av landet. Om å leve med en mann som ingen forstår seg på. Være den som står mellom bygda og dikteren og må løse alle praktiske floker. Hvordan det er å komme tilbake til dette stedet, se dette huset som hun har bodd i og født barn i, og gården hun drev mye alene sammen med gårdsfolkene. Det er vemodig. Hun bruker det ordet, vemodig. Det gir henne blanke øyne. Ikke at hun er lei seg, det er vemodet som gjør det.

Hun skal for alltid huske dette vakre ordet. Vemod. Men hun tør ikke å spørre hvordan det var å være en berømt manns hustru. Han som siden kastet skam og elendighet over familien." (side 40 - jeg måtte bare skaffe meg papirutgaven av boka også, og leste litt parallelt underveis)

Herbjørg Wassmo bekrefter med sin bok myten om at virkelig gode forfattere helst bør ha lidd litt for å kunne skape stor litteratur. Hun befester dessuten sin stilling som en dronning blant de norske kvinnelige samtidsforfatterne våre. Denne forfatteren hvis sterkeste fortrinn er å beskrive kvinners liv og levned - på godt og vondt! Jeg håper at det vil komme enda flere bøker fra hennes hånd i årene fremover! For "Disse øyeblikk" gir jeg et sterkt terningkast fem! Helt på grensen mot en sekser ...

Det er en liten forskjell der. Når jeg skriver om en bok her inne, så har ikke jeg noen som helst egeninteresse i den boken (så lenge jeg ikke selv har skrevet den, eller deltatt i utviklingen av boken). Med min egen blogg har jeg klart en egeninteresse i, og den reklamerer jeg for når jeg legger ut link til bloggens nettside.

Jeg vet ikke om de siste setningene dine ift "man" er ment å være et humoristisk spark eller noe annet, det er faren med nettet - man ser ikke ansiktet til den som skriver. Mine kommentarer er ikke ment personlig mot noen. Hvis det er en forhistorie her ift dette nettstedet, så kjenner ikke jeg til den da jeg ikke er så aktiv i diskusjoner her inne.

For å presisere så har jeg ingen problemer med at man linker til sin egen blogg, så lenge man også tilbyr bokelskere.no et stort eller lite utdrag av anmeldelsen. Det jeg kommenterer på er kun å legge inn en link i feltet for bokomtale og ikke noe annet.

Selv om man ikke har en fortjeneste i form av økte inntekter ved å linke til egen blogg, så blir det like fullt reklame. Reklamebegrepet er ikke avhengig av at man tjener økonomisk på å vise seg frem. Man legger jo ikke ut linken for å være snill mot bokelskere.no. Man legger ut link fordi man vil ha lesere til egen blogg, og dermed er det underforstått promotering av ens egen side. Jeg ville ikke lagt ut link under mine bokomtaler her inne hvis jeg ikke ønsket at folk skulle klikke inn på siden min.

Hudløst om å være annerledes

Jonas Gardell (f. 1963) er både forfatter, komiker, dramatiker og æresdoktor i teologi, kan jeg lese på bokas smussomslag. På Wikipedia kan man dessuten lese at han har utgitt en hel haug med bøker før han i 2012 - 2013 har jobbet med og fått utgitt triologien "Tørk aldri tårer uten hansker". Første bok har tittelen "Kjærligheten", bok nr. 2 heter "Sykdommen" (er i salg på norsk i november 2013) og bok nr. 3 heter "Døden" (er i salg på norsk i februar 2014).

I "Kjærligheten" møter vi en døende mann som ligger på sykehus. Han er rammet av en kreftform - Kaposis sarkom - som fortrinnsvis rammer HIV-infiserte pasienter. Mannen har kun få dager igjen å leve, og han lider sterkt. En sykepleier bøyer seg over ham og tørker tårene hans, hvoretter hun straks blir irettesatt av en kollega som påpeker at dersom hun skal tørke tårer, må hun bruke hansker. Og dermed hensettes vi som lesere til tiden etter at AIDS-epidemien var et faktum, og hvor debattene raste rundt akkurat hvor smittsom denne sykdommen egentlig var ...

"Det som fortelles, skjer også i dag. Det skjer hele tiden. Men heller ikke det hører hjemme i denne beretningen, selv om den strekker seg helt inn i nåtid.
Det å fortelle er en slags plikt.
En måte å hedre på, sørge og minnes på.
Slå et slag for minnet. Mot glemselen." (side 8)

Forfatteren, som selv er homofil, har i triologien valgt å fortelle om sin egen ungdomstid i homsemiljøet i Stockholm, og bøkene har også blitt til film. Bøkene handler om den første tiden etter at homofili ble legalisert. I den tiden da det å være homofil var noe skamfullt, noe som måtte skjules for en hver pris, skjedde som regel den seksuelle debuten under svært uverdige forhold - f.eks. blant ukjente menn på sentralbanestasjonen i Stockholm. Det handlet om ubeskyttet sex, noe som også kan forklare det enorme omfanget av AIDS-epidemien da denne slo ned i homsemiljøet som en bombe på begynnelsen av 1980-tallet. Forfatteren mener selv at han har hatt utrolig flaks som har unngått smitte. Bøkene har han skrevet for å hedre sine døde venner (se intervju med ham i NRK 12.02.2013).

I boka møter vi i første rekke Benjamin, som er medlem av sekten Jehovas Vitner. Benjamin har gjennom hele oppveksten fulgt med foreldrene på deres dør-til-dør-runder, der de deler ut Vakttårnet og Våkn Opp! til hedninger de forsøker å verve til sekten. Dessuten møter vi Rasmus, som omsider kan legge småstedet Koppom bak seg, og reise inn til hovedstaden for å finne seg selv, leve ut sine hittil skjulte sider. Etter at Benjamin har banket på hos Paul, en homse av det virkelig frivole slaget, skal livet hans aldri mer blir det samme. For Paul skjønner intuitivt at Benjamin egentlig er homofil. Akkurat det er det kanskje bare Benjamin selv som ikke har forstått ...

Samtidig som "Kjærligheten" forteller historien om et knippe mennesker, handler den også om de homofiles situasjon mer generelt på den tiden da AIDS så vidt begynte å bli kjent. Og en ufattelig sårhet i det å være annerledes ...

"Jeg vil så gjerne i løpet av mitt liv få elske noen som elsker meg.
Dette ufattelige, bunnløse behovet for kjærlighet." (side 206)

Underveis utsettes homsemiljøene for razziaer der de samles, og deres behov for å danne foreninger eller steder de kan treffes, møtes med mistenksomhet. Som om det er sexorgier som er formålet med disse møtestedene ...

"For det er jo det som er så merkelig med foreninger for seksuelt avvikende: Man går jo ikke dit for å gjøre det avvikende, man går dit for å drikke kaffe, ta en øl, skravle, kanskje danse.
Man er der for å slippe å være avvikende for en stakket stund. Bak lukkede dører." (side 207)

Og så skammen for de første som ble rammet av HIV eller AIDS - fordi de jo på en måte var skyld i deg selv, men faktisk ikke visste om risikoen før det var for sent. Og om hvordan det da var å umulig å skjule hvordan det var fatt med en, fordi sykdommen - det faktum at man fikk den - jo avslørte alt ...

"Hvordan skulle de kunne vite, hvordan skulle de kunne ane at denne dødelige nye sykdommen som nå så ut til å ha nådd Sverige, men som bare rammer homofile, at akkurat denne sykdommen fullstendig skal forandre deres liv, også der i den lille verdenen, i Koppom, at sykdommen skal komme og feie med seg lykke, liv og fremtid - og deres engstelig oppstilte nissedekorasjoner vil ikke kunne verge dem mot noe som helst." (side 223)

"De der, de lever jo umoralsk, så hva venter de seg?" (side 224)

I romanen balanserer forfatteren hårfint mellom det dokumentariske og det skjønnlitterære, fordi iveren etter å fortelle hvordan det faktisk var på en like frem og dokumentarisk måte noen ganger tar over. Like fullt var jeg ikke i tvil om at det først og fremst var en roman jeg hadde foran meg. En roman med et helt klart nærmest "politisk" budskap, for å få oss lesere til å forstå, ta inn over oss og leve oss inn i hvordan det har vært å være homofil på 1970- og 1980-tallet - først etter liberaliseringen og den økende aksepten og åpenheten rundt det å være homofil, så i forbindelse med AIDS-epidemien som brakte tidligere fordømmende holdninger opp til overflaten igjen.

Boka er godt skrevet, og den gjorde et dypt inntrykk på meg. I enkelte sekvenser er den nærmest hudløs i sin beskrivelse av hovedpersonenes liv. I den forbindelse har jeg lyst til å trekke frem et sitat fra bokas smussomslag om hvorfor forfatteren i sin tid ble utnevnt til æresdoktor ved Lund universitet i 2007:

"I hele hans forfatterskap er det et fokus på marginaliserte mennesker, mennesker som står utenfor, og det er gjennomsyret av forsvar for menneskelig verdighet og menneskelige rettigheter. Få mennesker kan som ham samle folk på tvers av generasjonene og kombinere humor og alvor med en slik treffsikkerhet, noe som gjør ham til en viktig samfunnskommentator og kritiker."

Så langt blir det terningkast fem! Og det er helt klart at jeg skal lese fortsettelsen når disse bøkene kommer!

TV-serien kommer på NRK i november.