Afrikansk familiedrama

Taiye Selasi (f. 1979) er født i London, oppvokst i Massachusetts og bor i dag i Roma. Familierøttene har hun imidlertid fra Ghana og Nigeria. Selasi debuterte med romanen "Ghana Must Go" - i 2013, og den norske utgaven - "Pakke og dra" - utkom på Gyldendal forlag samme år.

Handlingen i "Pakke og dra" begynner med at Kweku Sai dør. Kweku er kirurg - ikke en hvilken som helst kirurg, men en meget dyktig en - og tatt i betraktning hvor godt han har tatt vare på sin egen helse, fremstår det som dypt urettferdig at akkurat han skal dø av noe så banalt som et hjerteinfarkt ... I sitt eget hjem, der han har bygget sitt rede, slik at han skulle få det godt når han ble riktig gammel. Men før han dør, ja før han skjønner at noe i det hele tatt er galt fatt med ham, går Kweku rundt i huset sitt og betrakter det han har oppnådd så langt i livet ... Huset han planla å bygge helt fra han var ung, som han begynte med å tegne på en serviett, og som ble en virkelighet da han hadde rundet 51 år, men som ikke ble slik han tenkte før han giftet seg for annen gang et par år senere ... Med Ama.

"Huset hans.

Det nydelige, funksjonelle, elegante huset, som kom til ham helt, hele konseptet, på et blunk, som en befruktet zygote som spinner ufirklarlig ut av mørket, bærende på en komplett genetisk kode. En komplett logikk. De fire kvadrantene: et nikk til symmetrien, til tiden under spesialutdanning, til millimeterpapir, til kompasset, evig reise/evig retyr, et cetera, et cetera, en grå gårdsplass, ikke grønn, polert stein, skiferheller, pusset betong, en slags nesepeking til tropene, til hjemstedet: altså et hjemland tenkt på en annen måte, hvor alle linker er rene og rette, ingenting frodig, mykt eller grønt. På et blunk. Alt var der. Nå her. Flere tiår etterpå på en gate i gamle Adebraka, en smuldrende forstad med villaer i kolonistil, hvitkalket stukk, løsbikkjer. Det vakreste han noen gang har skapt -

unntatt Taiwo, tenker han plutselig, et sjokk av en tanke." (side 15)

Før Kweku dør, rekker han å tenke over hva det er som gjør at han elsker Ama. Det at hun evner å være lykkelig sammen med ham - "ikke som en enkelthendelse eller en reaksjon, ikke som en respons på en bestemt ting han gjorde og må fortsette å gjøre om han vil at hun fortsatt skal være lykkelig", men på grunn av symmetrien mellom dem - blant annet hennes forutsetning for lykke og hans evne til underhold - dét tror han er grunnen til at han elsker henne.

Det er Kwekus dødsfall som står i sentrum for alt som siden skjer. Familien, som er spredt for alle vinder, ønsker selvfølgelig å få med seg begravelsen. Det handler bl.a. om ekskona Folasadé - hun som ofret alt for mannens karriere - og om barna og deres familie.

"Hvordan det raknet.

Slike ting faller fra stup. Som Irene, hans første hjertestans, den første pasienten han mistet; innskrevet leende ved solnedgang, kald og død før morgengry. Den ufattelige farten døden kan ha. (Eller var det omvendt? Et livs ufattelige fart?) Han er lege, burde ha visst, kroppen forfaller, ingenting varer, ikke et liv, hvorfor en kjærlighet?, hvordan tap virker i verden, og hva som skjer med hvem i hvilke størrelsesforhold, "forandring er det eneste konstante ..." og det der. Men hvem ville ha trodd?" (side 107)

En skjør balanse i en fra før av forrykket familie, faller på et vis sammen samtidig som alle forsøker å finne tilbake til noe som en gang var, slik at den vante orden kan gjenopprettes. Underveis får vi innblikk i hvordan det var for Kweku og hans første kone Folasadé å komme til USA som flyktninger, samt hvordan det gikk med barna deres etter hvert. Det er sterke personligheter som skildres, alle spredd for alle vinder etter hvert, og vi skjønner at det meste på et vis har utgått fra faren Kweku og hans karriere som lege og kirurg.

Det er virkelig ikke mye ved romanen "Pakke og dra" som minner om at det er en debutant som har skrevet boka. Språket er stilsikkert, poetisk og vakkert - og forfatteren bryter alle forestillinger man har om et gramatisk korrekt språk, fullstendige setninger osv. - alt for å få frem noe manende og repetitivt i teksten. Samtidig som hun bruker mye tid på at Kweku skal dø, hopper hun lett og ledig fra det ene til det andre senere i boka. Den noe springende måten å fortelle historien om familiemedlemmene på, gjorde teksten tidvis noe vanskelig tilgjengelig, og jeg slet i perioder med å skjønne helt hvor forfatteren ville. Sånn sett minnet hun meg nesten litt om Toni Morrison, som også tenderer til å fortelle historiene sine alt annet enn i kronologiske linjer. Morrisons bøker må nesten leses to ganger for at man skal få fullt utbytte av dem. Hele historien i "Pakke og dra" toppes for øvrig ved at familiemedlemmene, hver og en traumatisert på sin måte, tvinges til å bo under samme tak for å planlegge begravelsen av patriarken.

Noe som er vel verdt å få med seg er at bokas tittel "Ghana Must Go" viser til ghanesernes utvisning fra Lagos i 1983. Forfatteren fikk for øvrig i 2013 en plass på Grantas liste over de tyve mest lovende engelske forfatterne under førti år dette tiåret. Det sier mye om de litterære kvalitetene Taiye Selasi har vist frem i sin debutroman. Boka er likevel ikke blant mine største favotitter i sommer, selv om jeg må medgi at den er svært originalt fortalt. Dessuten bryter historien ettertrykkelig med stereotypene mange av oss har om afrikanske innvandrere, og det i seg selv er en god ting!

Post Office/Postkontoret av Charles Bukowski er en delvis selvbiografisk roman, publisert i 1971. Bukowski var flere perioder i livet ansatt ved United States Postal Service, og hadde dermed nært kjennskap til yrket. Forfatteren sluttet sitt engasjement etter at Black Sparrow Press tilbød han månedslønn for å skrive. Post Office, hans første roman, så dagens lys få uker etter.

Vi møter Henry Chinaski (Bukowskis alter ego), som i løpet av livet opplever at han flere ganger må livnære seg ved å "jobbe i posten". Først som avisbud, deretter som postsorterer. Henry er hard på flaska og jobber selvsagt av ren nødvendighet. Grunnen til at han takket ja til jobben i utgangspunktet var at han i prøveperioden hadde en lett rute, og til og med fikk seg et nummer... Jobben ble dessverre slett ikke så enkel som han trodde.

Vi følger den intelligente og sarkastiske Chinaski gjennom en periode på flere tiår og får ta del i livet hans. For det aller meste handler det om den for ham meningsløse jobben på postkontoret, der vi møter maktkåte sjefer, som nekter å se urimeligheten i det de krever av de ansatte og gjerne rapporterer den minste forseelse, og et vidt spekter av kollegaer. Chinaski gir oss lesere et snertent skråblikk på jobben sin. Vi får også møte noen av Henrys kvinner; både Betty og Joyce er visstnok basert på kvinner fra Bukowskis eget liv. Henry selv vil gjerne slutte i jobben, og aller helst vie seg til å spille på hester, drikke og kose seg med diverse kvinner, men det viser seg at postjobben ikke er så lett å kvitte seg med. Livet går ham på mange måter forbi; det handler om å drikke, ha sex, få seg på jobb, drikke, ha sex, få seg på jobb.... Hvem har tid til å levere inn oppsigelse da?

Jeg skal ikke røpe alt for mye fra selve handlingen, men må si at jeg under lesingen fikk assosiasjoner til uttrykket "going postal", et uttrykk som ble tatt i bruk på 80-tallet etter at flere ansatte i United States Postal Service hadde "klikket" og skutt flere medarbeidere. Nå er det ikke akkurat dette som skjer i denne romanen, men jeg mener at Bukowski tok aggresjonen som kan bygges opp når man opplever jobben sin meningsløs på kornet. Anbefales.

Et forsøk på å forstå det ondes problem

Det er bare et par år siden jeg ble oppmerksom på forfatteren Hans Keilson (f. 1909 d. 1911). Da utkom nemlig boka "Komedie i Moll" på Forlaget Press, og jeg anmeldte i den forbindelse boka her på bloggen min. I denne anmeldelsen/omtalen har jeg nokså utførlig redegjort for forfatterens bakgrunn, men jeg gjentar likevel noe av dette her.

Hans Keilson var en jødisk-tysk-nederlandsk romanforfatter, poet, psykoanalytiker og barnepsykiater. Mest kjent er han for sine noveller med handling fra andre verdenskrig, og han har dessuten jobbet mye med krigstraumatiserte barn og holocaust-overlevende i særdeleshet. På grunn av jødeforfølgelsen i Tyskland måtte hans selv flykte, og han bosatte seg i Nederland. Senere ble Nederland som kjent okkupert av tyskerne, og takket være nederledernes iherdige innsats, der å skjule jøder ble satt i system, overlevde forfatteren selv krigen.

"Motstanderens død" utkom for første gang i 1959 med originaltittelen "Der Tod des Widersachers", og Forlaget Press utga denne på norsk for første gang i 2013. Det skal vi lesere være glade for! En slik roman blir nok aldri - temaet tatt i betraktning - den store palle-salgs-varen, og det at et forlag likevel satser på en slik utgivelse - det beundrer jeg! Dersom jeg gjennom å vie boka oppmerksomhet på bloggen min, klarer å få noen flere interessert i å lese den - og gjerne også "Komedie i Moll" - ville det være fint! "Motstanderens død" er nemlig en bemerkelsesverdig roman jeg aldri har lest maken til! Og noen bøker om jødeforfølgelse har gått gjennom mine hender i årenes løp ...

For å få satt boka i sitt rette perspektiv, synes jeg det passer fint å starte med et sitat fra bokas smussomslag:

"En ung mann vokser opp i Tyskland på 1930-tallet. Han er jøde. Hvordan oppleves den nye verden som vokser frem rundt ham? Hvordan kjennes det når virkeligheten langsomt blir uforståelig, absurd? Hva gjør det med deg virkelig å få en fiende, en motstander som fyller både våkne timer og rastløse drømmer?

Motstanderens død er et glemt moderne mesterverk og en klassiker i holocaustlitteraturen. Boken ble for en stor del skrevet mens forfatteren oppholdt seg i skjul for tyskerne i Nederland under krigen, og er basert på Keilsons egne erfaringer fra 1930-tallets Tyskland. Romanen er et klarsynt og ofte ubehagelig portrett av en ung mann som hjelpeløst fascineres av sin mektige "motstander", og en særegen og skremmende skildring av livet slik det artet seg under Hitlers regime."

I bokas innledning presenteres vi for en historie om manuskriptet som boka er basert på. Dette som en slags rammehistorie rundt den egentlige fortellingen - nemlig om en ung manns opplevelser i Tyskland på 1930-tallet. Manuskriptet skulle angivelig ha blitt overlevert fra en nederlandsk advokat, som igjen hadde fått det fra en av sine klienter om lag to og et halvt år før utbruddet av krigen. En klient som da befant seg i 30-årene, og som rett etter måtte komme i seg i sikkerhet. Han forsikret imidlertid om at manuskriptet ikke på noen måte ville sette de nåværende eieren i fare og at de kunne oppbevares overalt. Etter å ha lest manuskriptet, som altså er i historien i historien i denne romanen, skjønner vi hvorfor. For ikke ett sted finner vi direkte beskrivelser som røper hva historien egentlig handler om - nemlig den økende antisemittismen i Tyskland, og den gradvise definisjonen av alle jøder som fiender av folket. Kanskje i et forsøk på å få frem absurditeten i all sin gru, fordi dette kanskje kunne ha skjedd hvem som helst under gitte forhold ... ?

"Allerede som barn måtte jeg tåle hånsord og ondskapsfulle bemerkninger, snart fra den ene og snart fra den andre. Som man vet, er barns liv omgitt av krenkelser og farer på alle kanter. På denne måten ble mang en erkjennelse om menneskenes forhold til hverandre meg til del.

Jeg led mye under disse erfaringene. Men foreløpig ble de oppveid av andre vennskap. Mitt spesielt sårbare gemytt - det samme som senere i så høy grad gjorde meg i stand til å tåle langt verre bespottelser, og som skjerpet min sporsans til grensen for det mulige - utkjempet tålmodig hver rystelse innover i meg selv. Men etter som tiden gikk, ble det verre." (side 60)

At barn kan være grusomme mot hverandre, er ikke nytt, men slik dette kom i et system i et jødehatende Tyskland, må man vel kunne hevde savner sidestykke i historien? Etter hvert får ensomheten større plass i historien - og også ønsket om virkelig å kunne forstå sin motstanders tanker og det som motiverer til handling. Slik sett får romanen også noe filosofisk over seg - mer det enn regelrett grubling fra jeg-personens side - i et forsøk på å forstå det ondes problem. Alt ført i et litterært språk, som løfter opp temaene og gjør dem nærmest allmenngyldige, nettopp fordi den konkrete bakgrunnshistorien er så vagt beskrevet.

"Slik jeg viser meg for min fiende, slik han møter meg, i vårt fiendskaps forkledninger og masker, avslører vår eksistens´dypeste grunn seg.

Hva var det for en besynderlig tanke som kom over meg. At han var like usikker, like vaklende som jeg var? At han, grepet av angst for å være en ukjent for seg selv, hadde utfordret meg, sin motstander, ved å male meg på veggen, slik de gamle malerne skapte sine helgenbilder i svette når deres demon befalte dem det? Jeg var bare et vrengebilde, en maske som han i sin pressede situasjon hadde laget seg. Men den var tilstrekkelig for ham. Den var hans motbilde. Kanskje hadde en far hvisket ham i øret: "Vi er ...!" Og nå søkte han i sin nød etter meningen og hvordan det forholdt seg med det faren hadde hvisket til ham. Kanskje hadde han visst det en gang, men så var det gått tapt for ham. Kanskje var det ikke så viktig for ham lenger, etter at han ble utsatt for andre forhold. Kanskje følte han bare: Hvem jeg er, vet jeg ikke. Han skrek fordi han ikke visste det. Han ville bare være en som så seg selv, plassert på samme måte som når han så et tre eller et hus, eller et uvær når det brøt løs. Selv om han kjente mørkerommets hemmeligheter og dets fristelser, retusjeringene og triksene man steller i stand der, den halve og hele likheten man aldri avfinner seg med. Så hadde han funnet meg på sin vei ..." (side 147-148)

Senere skriver jeg-personen om selve skriveprosessen. At han ikke er henvist til å dikte eller gjøre historien kunstferdig og så fengslende som mulig, fordi man er redd ingen vil lese dem. Selv lar han erindingene sine passere uten noen form for vurdering av hvorvidt de er viktige eller uviktige, interessante eller kjedelige. For ham er det nemlig kun snakk om tidsfordriv å skrive, fordi han på den måten jager tiden som ellers går for langsomt. (side 173)

Etter hvert gjør vår jeg-person opp en slags status på det som skjer, i sitt møte med det som må være Hitlerjugend eller nazistbøller, uten at dette nevnes konkret i det hele tatt.

"Man kan gjøre mange ting her på jorden som ikke er riktige, tenkte jeg, man kan myrde, plyndre, bedra og gjøre livet surt for sine medmennesker på alle mulige måter, og man kan gjøre enda flere ting hvis man gjør dem for en annens skyld, hvis man med disse handlingene vil bevise for noen hvor høyt man elsker ham. Men for å skjende lik og rasere kirkegårder om natten, må det stå svært dårlig til med kjærligheten hvis den krever og tillater dette. Jeg ville ikke kunne fortelle noen av kumphanene mine hva jeg opplevde her, ingen ville forstå at jeg ikke i tide hadde reist meg og gått, de ville skjelle ut oppførselen min som slapp, feig og æreløs, og kanskje har de også litt rett i kritikken sin. Men ingen av dem kan måle hvor dårlig det står til med kjærligheten." (side 224-245)

Hva skal man si etter å ha lest en slik roman? En roman med en historie som kanskje kunne ha handlet om hvem som helst, men som her handler om jødeforfølgelsen, uten at ordet jøde, nazist eller Tyskland nevnes med et eneste ord. Forfatteren påkaller ikke sympati. Nei, hans formål er hevet over dette, og handler mer om å komme til bunns i ondskapens problem. Hvordan kan offeret faktisk til tider beundre sin overgriper, eller i alle fall gå så langt i å forsøke å forstå hva som skjer? Tankene på Kafkas "Prosessen", der hovedpersonen nesten ikke utholder tanken på forfølgelsen uten å lete etter egen skyld, en skyld som i det minste kan gi forfølgelsen en slags mening, er nærliggende. Handler det egentlig om dette? Eller er svaret å finne på et dypere nivå? Selv om religion ikke er nevnt med et ord i boka, er det en kjennsgjerning at samholdet i en sekt eller blant et forfulgt folk nettopp kan ligge i lidelsen, det å være utstøtt - noe som binder dem bare enda tettere sammen fordi de trenger hverandre så uendelig mer? Underveis får vi høre om noen elger som gis i gave til det tyske folket fra den russiske tsaren. Elgene døde imidlertid ut - angivelig fordi de ikke hadde noen fiender. Er det kun tilstedeværelse av fiender som gjør livet verdt å leve? Som gjør at det er noe å kjempe for? Det kan man saktens lure på når man i disse dager leser om ungdommer som har det bedre enn noen av våre foregående generasjoner, men som er mer deprimerte enn noen gang ...

Alt i alt må jeg si at "Motstanderens død" er en av de mest bemerkelsesverdige Holocaust-bøkene jeg noen gang har lest. Den er helt fri for klisjeer og har en tematikk som ligger høyt over det man vanligvis forbinder med denne typen litteratur. Alt er skrevet i et nydelig, nærmest poetisk språk, men også slik at det var krevende å lese boka. Teksten må få tid til å trenge inn, noen avsnitt må man dvele ved og lese på nytt. En sterk og solid leseopplevelse på alle måter! Og med Sverre Dahl i rollen som oversetter fra tysk til norsk, kan vi være helt sikre på at oversettelsen er av ypperste merke!

Jeg håper inderlig at flere blir fristet til å lese denne boka! (Her kan du lese innledningen av den!)

Mystikk i 1600-tallets Amsterdam

Jessie Burton (f. 1982) er britisk forfatter og skuespiller, kan jeg lese på forlagets nettsider. "Miniatyrmakeren" er hennes debutroman. Forfatteren har en egen nettside, hvor man kan lese mer om boka.

Handlingen i boka finner sted i Amsterdam i 1686. 18 år gamle Nella Oortman er giftet bort til handelsmannen Johannes Brandt, og i bokas åpningsscene ankommer hun sitt nye hjem etter å ha forlatt sine foreldre for godt. Johannes er en flott mann, og Nella har en hel del romantiske drømmer om hvordan et ekteskap med ham kommer til å bli. Derfor blir hun både skuffet og ikke rent lite sjokkert over den kalde mottakelsen hun får.

Johannes er ikke hjemme, og når han kommer, er han ikke synderlig interessert i å være sammen med sin unge kone. Johannes´ugifte søster Marin bor sammen med sin bror, og hun virker lite hjertevarm og er heller ikke særlig meddelsom.

"Nella Oortman står på terskelen til sin nye ektemanns hus og løfter og senker dørhammeren formet som en delfin og føler seg beskjemmet over lyden. Ingen kommer, selv om hun er ventet. Tidspunktet er avtalt på forhånd og brev er skrevet; morens brevpapir er så tynt sammenlignet med Brandts kostbare velin. Nei, tenker hun, dette er ingen god velkomst etter den lynraske vielsessermonien i forrige måned - ingen blomsterkranser, ingen forlovelsesskål, ingen ekteseng. Nella setter den lille kofferten og fugleburet på trappen. Hun vet at hun må pynte på dette når hun senere skriver hjem om det; etter at hun er kommet på plass og har fått et værelse, et skrivebord." (side 19)

Nella får et eget rom - helt for seg selv. Der er ektemannen sørgelig fraværende, idet han enten befinner seg utenfor husets vegger eller er på sitt eget værelse, fortrinnsvis bak lukkede dører. For å muntre sin kone opp, kommer han en dag hjem med et miniatyrdukkehus, helt likt det huset som nå er hennes hjem. Dette er hans bryllupspresang til Nella.

"At dukkehuset er så nøyaktig likt, er skummelt. Det er som om det virkelige huset har krympet, som om kroppen er delt i to og alle organene avdekket. De ni rommene, fra arbeidskjøkkenet til salongen og loftet der torv og ved lagres borte fra fuktigheten, er perfekte gjengivelser. "Det er også en skjult kjeller", sier Johannes og løfter opp gulvet mellom arbeidskjøkkenet og det beste kjøkkenet for å avdekke et skjult, tomt rom. Taket i bestekjøkkenet er til og med malt med et identisk synsbedrag. Nella husker samtalen med Otto. Det flommer over, sa han og pekte på den uvirkelige kuppelen." (side 51)

Siden setter Marin Nella indirekte i kontakt med en miniatyrmaker, og på mange måter er det dette som blir hovedtemaet i romanen. For miniatyrmakeren, som ingen vet hvem er, leverer figurer til dukkehuset som røper at han eller hun kjenner husets innerste hemmeligheter. Det hele er både nifst og urovekkende.

Parallelt lengter Nella seg nesten syk etter en ektemann som ikke viser den ringeste interesse for henne som kvinne ... Hva er det med ham? Og hvem er denne miniatyrmakeren? Og ikke minst - hva er det som skjuler seg bak Marins kalde, forbitrede ansikt?

Jeg tilkjennegir med det samme at jeg slukte denne romanen helt rått på en-to-tre. Jeg elsket miljøskildringene, tidskoloritten og stemningen som forfatteren maner frem ettersom plottet utvikler seg. Historien er tidvis noe banal og kanskje også en smule forutsigbar. Likevel - det er noe med denne historien som rett og slett bergtok meg. Dessuten er boka virkelig godt skrevet! Og det mener jeg på tross av at det egentlig er lite som overlates til leserens fantasi, annet enn at det på slutten blir stående igjen en hel del ubesvarte spørsål - som om forfatteren skulle ha tanker om en oppfølger ...

Det er mange lag i romanen. En ting er det ufullbyrdede ekteskapet mellom Johannes og Nella, en annen ting er spenningen mellom de to kvinnene i huset - Marin og Nella - og en tredje ting er den mystiske miniatyrmakeren som åpenbart vet alt om husets indre liv. Tjenestefolkene - Cornelia og afrikaneren Otto - spiller også viktige roller i historien. Alle lever i en tid der valgmulighetene ikke er de aller beste, og hvor man på mange måter er temmelig låst når livet først har kjørt seg inn i et spor ...

Selv om boka ikke kommer til å gå inn i litteraturhistorien som en klassiker, hever den seg likevel et stykke over gjennomsnittet av de typiske bestselgerne, mener jeg. Jeg regner faktisk med at denne boka kommer til å hevde seg godt på bestselgerlistene i høst, fordi mange vil komme til å like den svært godt.

Det skal bli spennende å følge denne forfatteren videre!

Fornøyelig fra ende til annen!

Franz-Olivier Giesbert (f. 1949) er en fransk journalist og forfatter, og han har skrevet 13 romaner (kilde: Wikipedia). I følge forlaget formidler bøkene hans historiske, filosofiske og politiske temaer med en imponerende tilgjengelighet. Det eneste jeg ikke liker er at "Himmlers kokk" sammenlignes med "Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant" (en bok jeg virkelig ikke likte). Jeg kan allerede nå røpe at jeg synes sammenligningen er urettferdig. "Himmlers kokk" er nemlig mer interessant og morsom! Dessuten er boka mer velskrevet. Det eneste disse to bøkene har til felles er vel at de kan karakteriseres som pikaresk-romaner, en genre som "ofte er humoristisk og til dels satirisk", og hvor "enkeltepisoder kan få preg av realistisk samfunnskommentar" (kilde: Wikipedia). Dessuten har hovedpersonene passert 100 år.

Rose er 104 år gammel og hun ser tilbake på sitt liv, som har inneholdt det meste. Det er ikke få historiske hendelser i løpet av de siste 100 årene hun ikke på et eller annet vis har blitt berørt av, uten at hun som den tidligere nevnte "Hundreåringen" har trukket så direkte i trådene. Derimot har hun truffet mange viktige historiske personligheter gjennom sitt liv som kokk og restauranteier. Deriblant Himmler ...

"Selv om jeg står ved grytene mine dagen lang med tresko på beina. og ellers trasker rundt i joggesko, skal ingen tro jeg er ukultivert. Jeg har lest nesten alle bøkene som er skrevet om folkemordet på armenerne i 1915-1916. For ikke å snakke om de andre. Jeg er kanskje ikke den skarpeste kniven i skuffen, men én ting kan jeg altså ikke begripe: Hvorfor måtte man likvidere en befolkning som ikke utgjorde en trussel mot noen?

En gang stilte jeg spørsmålet til Elie Wiesel, da han kom for å spise middag med sin kone Marion på restauranten min. Et flott menneske, en overlevende fra Auschwitz som har skrevet en av 1900-tallets beste bøker, Natten. Han svarte at vi må tro på mennesket trass i mennesket." (side 30)

Takket være sin skjønnhet og en ung muslimsk manns kjærlighet, unnslipper Rose det armenske folkemordet, bare for å havne i fangenskap hos Salim bey, som senere selger henne til Nâzim Enver.

"Middelhavet, 1917. Nâzim Enver, min nye herre, var ingen poet. En feit fyr i femtiårene som var et levende bevis på at mennesket i mindre grad stammer fra apene enn fra grisen. I hans tilfelle var det ikke en hvilken som helst gris, men en førsteklasses alvsråne, med vaklende bakbein som knapt kunne bære de dissende skinkene." (side 50)

Romanens pikareske preg merkes altså gjennom det satiriske og lattervekkende, samtidig som man aldri er i tvil om samfunnskritikken som ligger bak, og som er knyttet til høyst realistiske forhold fra en tid der et menneskeliv ikke var særlig mye verdt. Rose klarer å flykte, og etablerer seg etter hvert i Marseilles, før hun igjen må flykte.

Senere kommer andre verdenskrig. I mellomtiden har Rose giftet seg med en mann, som til alles overraskelse viser seg å være jødisk. Dvs. han betraktes som jødisk utelukkende ut fra sitt etternavn. Både mannen og barna forsvinner, og Rose blir så Himmlers kokk. Himmler er en mann hun føler seg tiltrukket av, og det er vel bare Himmlers angst for seksuelt overførbare sykdommer som forhindrer dem i å innlede et intimt forhold. Hitler anses å ha syfilis, og akkurat dette poenget opplevde jeg som særdeles morsomt. Tenk om det faktisk er sant?

Mer av handlingen ønsker jeg ikke å røpe - ikke annet enn at boka byr på så utrolig mye mer enn jeg har vært inne på her - blant annet litt kinesisk kulturrevolusjon. For ikke å si når Rose bestemmer seg for at de som har voldt henne urett i livet, skal få unngjelde ...

Man kan like eller ikke like denne typen bøker, og det kommer nok an på om historien treffer en nerve eller flere hos leseren. Selv fant jeg boka særdeles fornøyelig. Også når i og for seg nokså banale livsanskuelser ble meg til del. Som denne på side 122:

"Lykken skal du heller ikke skilte med. Den beste måten å forvandle venner til fiender på, er å vise at du er lykkelig. De tåler det ikke. Lykken er et mesterverk som for enhver pris må forbli ukjent: Du må holde den for deg selv, hvis du ikke vil vekke fiendskap eller lide en uheldig skjebne."

Eller en anskuelse Rose gjør etter å ha møtt Sartre og Beauvoir:

"Jeg blir aldri lei av å gjenta en av de store lærdommene i mitt liv: Det fins ikke noe dummere enn intelligente mennesker. Bare man pleier egoet deres, kan man manipulere dem som man lystrer. Godtroenhet og forfengelighet går hånd i hånd, nærer seg av hverandre, selv hos de største tenkere." (side 263)

Men om Rose ikke har universitetsutdannelse eller noe lignende, har hennes observasjoner i livets skole gjort henne til et i aller høyeste grad reflekterende menneske. Og dersom vi tenker at menneskeheten har nådd sitt øverste nivå i evolusjonen i det 20. århundre, må vi nok tenke oss om en gang til. For som Rose sier det på side 289:

"Hvilken annen dyreart dreper sine egne i den grad, med så stor blodtørstighet? I alle fall ikke apene eller grisene som vi står så nær, heller ikke delfinene og elefantene. Selv maur er med humane enn oss.

I det tjuende århundre kom utryddelsen av jødene, av armenerne, av tutsiene. For ikke å snakke om nedslaktningen av kommunister, antikommunister, fascister og antifascister. Den politiske hungersnøden i Sovjetunionen, i Folkerepublikken Kina og i Nord-Korea, som knuste en påstått gjenstridig bondestand. De mellom seksti og sytti millionene som døde under Andre verdenskrig, fremprovosert av Adolf Hitler, som oppfant det industrielle massedrap. I tillegg kommer alle de andre uhyrlighetene, i Belgisk Kongo, i Biafra, i Kambodsja."

"Himmlers kokk" er en deilig sommerbok som ikke blir for tullete, men som faktisk inneholder interessante observasjoner - alt pakket inn i humor og satire med snert! Og så må man ved vurderingen av denne boka ta høyde for at en pikaresk-roman kan tillate seg så mye, mye mer enn en roman av det mer tradisjonelle slaget, noe f.eks. denne passasjen til fulle kan illustrere:

"Sartre og Beauvoir så ikke en døyt. Vertskapet bukket og skrapte for dem, og de var henrykte. De minnet om to blinde og døve påfugler som spankulerte midt i hønseflokken." (side 263)

Man kan jo levende se for seg scenen som utspiller seg på Rose´s restaurant!

Jeg storkoste meg med denne boka, som - selv om den ikke er et litterært storverk - har mange kvaliteter som jeg vil anta går rett hjem hos mange lesere! Og Rose er en passe skrullete, livsbejaende kvinne med stor apetitt på livet. En kvinne som tar for seg av stort sett alt hva hun måtte begjære, hva enten det dreier seg om mat eller menn ... Eller hevn ...

God fornøyelse ønskes alle som prøver seg på denne boka!

Har noen sider igjen av Tillers Innsirkling 3. Har maratonlest den nå i helga og etter å ha gledet meg så lenge til å lese den, kjenner at jeg ikke vil at den skal ta slutt... Utrolig bra, rett og slett.

Om borgerkrigen i Somalia på slutten av 1980-tallet

Nadifa Mohamed ble født i Hargeisa i Somalia i 1981. Hun og familien hennes flyttet til London i 1986, og det var meningen at dette skulle være et midlertidig opphold. I mellomtiden brøt borgerkrigen i Somalia ut, slik at det ble vanskelig å vende tilbake. Forfatteren bor fremdeles i England, og hun har studert historie og statsvitenskap. Hun debuterte med romanen "Svart mamba" i 2009, og "De tapte sjelers land" er hennes andre roman. For tiden jobber hun med sin tredje roman, kan jeg lese på Wikipedia.

Fra forlagets side er det opplyst at Nadifa Mohamed er utpekt som en av de mest lovende forfattere dette tiåret av magasinet Granta.

Borgerkrigen i Somalia startet på mange måter i Hargeisa i 1988, en by som på dette tidspunktet ble kontrollert av Somali National Movement (SNM), som tok opp kampen mot sentralregjeringen som folket var svært misfornøyd med. Dette førte til at flyvåpnet bombet byen. Ti tusenvis av mennesker ble drept og nesten en halv million mennesker flyktet til Etiopia. I 1991 ble diktatoren Maxamed Siyaas Barre styrtet, uten at dette har ført til mer stabilie tilstander i landet.

Bakteppet i romanen "De tapte sjelers land" er utbruddet av borgerkrigen i Hargeisa i 1988, og vi følger tre kvinner - soldaten Filsan, den eldre kvinnen Kawsar og jentungen Deqo - og deres skjebner i tiden som følger. I bokas åpningsscene forbereder alle seg til 21. oktober-festivalen, som feires til minne om landets frihet.

"Det er Filsans første 21. oktober i Hargeisa, og hele arrangementet virker fullstendig falleferdig sammenlignet med det hun er vant til fra Mogadishu. Nøyaktig atten år er gått siden presidenten kom til makten etter et militærkupp, og feiringen i Mogadishu viser frem systemet på sitt beste, der alle samarbeider for å skape noe vakkert. Militærguvernøren i nordvestregionen, general Haaruun, skal være presidentens stedfortreder i Hargeisa og har arrangert militærparaden, der åpningen og avslutningen på dagen skal markeres av militærfly som kommer susende i lav høyde over tilskuerne. Den sivile delen av sermonien er snekret sammen av Guddien, som bruker det som en unnskyldning for å vise frem sine amatørmessige ferdigheter innenfor sang, dans og offentlig talekunst." (side 15)

Så skjer det noe uventet - noe som senere skal vise seg å utløse et helt skred av hendelser, som kanskje - for alt vi vet - er en del av det som fører til at borgerkrigen bryter ut. For noen - blant annet Deqo - ønsker å protestere mot idyllen som vises frem, der forbilder som Mao, Lenin og Kim Il Jung bæres frem på svære plakater. Kawsar griper inn da Guddien denger løs på Deqo, og det fører til at hun selv kastes i fengsel, beskyldt for voldeligheter mot Guddien. Etter noen timer i kasjotten skjønner hun imidlertid hvor dum hun har vært, for forholdene i cellen minner om helvetes forgård. Inne i fengselet møter Kawsar Filsan ...

Etter som forholdene i Hargeisa tilspisser seg, får vi innblikk i somalisk kultur, og spesielt i kvinnenes situasjon. Også i forhold til skammen ...

"En etter en blir skolejenter ropt opp, kausjonert ut og jaget hjem av fedre, mødre, onkler og storebrødre. De blir sluppet ut før guttene for at de skal bli spart for skammen; skammen som vokser i takt med brystene og hoftene og følger etter dem som en uønsket venn. Deqo har lenge vært klar over at den mye kroppen hennes er en ulempe; det første ordet hun lørte, var "skam". Det enestre kvinnene i flyktningeleiren lærte henne, var hvordan man holder denne skammen i sjakk: Ikke sitt med spredte bein, ikke ta på kjønnet, ikke lek med gutter. Det virker som om det å unngå skam er det viktigste i en ung jentes liv. I denne kvinnecellen er det i det minste mulig å legge skammen til side for en stund og dumpe ned på gulvet uten å lure på hvem som kan komme til å se beina hennes, eller hvem som kan finne på å forgripe seg på henne mens hun sover ..." (side 73)

Deqo er ikke omskåret, og dette får en kvinne til å utbryte: "Se på deg, da, det var ingen som elsket deg nok til å omskjære deg engang. Du er uregjerlig og skitten."(side 109)

Kawsar har vært gjennom mye, og lag på lag i hennes sorger avsløres etter hvert. Om familien hun har mistet, og ikke minst om datterens selvmord. Mishandlingen i fengselet har ført til en brukket hofte, og hun er ikke i stand til å flykte fra krigen på egen hånd.

"Juntaen lanserte et somalisk alfabet, organiserte frivillige til å bygge skoler, sykehus, veier, reparere stadionet i Hargeisa, ba folk glemme klannavnene sine og kalle hverandre kamerat. Så tapte de krigen og avslørte sin sanne natur. Hun (Kawsar - min tilføyelse) skulle ønske hun kunne snakke til Farah og dsi: "Du hadde rett, jeg innrømmer det, de er uutholdelige", men det ville bety at han måtte se hvordan alt hadde falt fra hverandre i hans fravær: Hodan var borte, hans kone en gammel krøpling, huset skittent og forfalt, de gamle vennene hans enten døde, i fengsel eller i khatens eller alkoholens vold. Motstanden han hadde etterlyst, var nå ledet av barn. I løpet av tiden som hadde gått, hadde regimet fått røtter sterke som ugresset i diket, og hun fryktet at alt måtte rives opp for å få det fjernet." (side 201-202).

Etter hvert kommer krigens grusomheter nærmere, og det meste av det som har vært, det som har holdt samfunnet sammen, rakner, oppløses og blir borte. Til slutt er det bare én ting å gjøre: å komme seg så langt, langt bort som overhode mulig ... Det er da de tre kvinnene grunnet tilfeldigheter støter sammen, og tross sine ulikheter klarer å gjøre hverandre sterkere i det som kommer.

"De tapte sjelers land" er en av de sjeldne leseropplevelsene som virkelig setter seg i kroppen, og etterlater seg et varig inntrykk lenge etter at siste side er vendt. Romanen er rett og slett fabelaktig skrevet. At dette er en forfatter vi kommer til å høre enda mer om i fremtiden, er etter mitt skjønn hevet over en hver tvil! Persongalleriet er meget troverdig beskrevet, og vi kommer tett inn på de tre kvinneskjebnene. Ingenting pakkes inn, og brutaliteten og råskapen presenteres på en måte som gjør at man selv kjenner smerten på kroppen, uten at det noen gang blir sentimentalt eller tårepersete.

Å få innblikk i forholdene i et land som Somalia er ekstraordinært interessant, synes jeg. Nadifa Mohamed har inngående kjennskap til de politiske forholdene i sitt hjemland, og dette er flettet inn i handlingen på en måte som gjør at det blir enklere å forstå hvorfor det gikk som det gikk, uten at dette går ut over bokas litterære kvaliteter. Noen bøker vipper gjerne over i det politiske, i forfatterens iver etter å sanke stemmer til sin side av konflikten. "De tapte sjelers land" hører ikke med blant disse. Det er krigens meningsløshet som er temaet - ikke hvilken side av konflikten som har rett! Og bokas tittel kunne ganske enkelt ikke vært mer dekkende!

Denne romanen er rett og slett mesterlig! Jeg anbefaler den på det sterkeste!

Enda en flott roman fra nigerianske Adichie!

Det er egentlig komplett uforståelig at det har tatt nesten ett år fra jeg fikk denne boka i hus og til den ble lest. Chimamanda Ngozi Adichie er nemlig en av mine yndlingsforfattere, og jeg elsker alt hun har skrevet frem til nå!"Americanah" er Adichies tredje roman, og som de foregående er den helt ypperlig!

Før jeg sier noe mer om romanen, ønsker jeg å presentere forfatteren. Chimamanda Ngozi Adichie (f. 1977) er en nigeriansk forfatter, som altså har utgitt tre romaner og i tillegg en novellesamling ("Kvelningsfornemmelser" - 2010). Hun er selv igbo, og skrev om Biafra-krigen som pågikk mellom de kristne (igboene) og muslimene i Sør-Øst-Nigeria (Biafra) på slutten av 1960-tallet i romanen "En halvgul sol" (2007). Adichie debuterte imidlertid med "Dyprød hibiskus" allerede i 2003 (utkom på norsk i 2006), hvor handlingen er hentet fra et strengt kristent miljø i Nigeria. (Den norske Wikipedia-siden om forfatteren er sterkt mangelfull og på noen punkter dessuten direkte feilaktig. Bruk i stedet den engelske Wikipedia-siden, dersom du ønsker å finne ut mer om forfatteren.) Forlaget betegner forfatteren som "en av vår tids viktigste og mest modige stemmer" i sin presentasjon av forfatteren. Ja, måtte flere virkelig få øynene opp for denne fantastiske forfatteren!

Chimamanda Ngozi Adichie er oppvokst i byen Nsukka i Sør-Øst-Nigeria, og Adichie studerte i noen år i USA. Hun er meget velutdannet og har bl.a. Master of Arts fra Yale. I dag bor hun vekselsvis i Nigeria og i USA. Akkurat dette er viktig å vite om forfatteren, fordi hennes mangfoldige bakgrunn gir bøkene en større grad av troverdighet. Hun vet hvordan det er å vokse opp i Nigeria, hun vet hva det innebærer å bo utenlands (i USA) mens man studerer og hun vet hvordan det er å komme tilbake til Nigeria igjen og på en måte være litt fremmedgjort i forhold til sine egne - en americanah! Og nettopp her er vi ved kjernen av handlingen i hennes siste roman "Americanah".

Bokas hovedperson er Ifemelu, som opprinnelig er fra Nsukka i Nigeria. Hun har bodd i USA i noen år for å gå på skole, og har etter en meget trang start i landet ikke bare fått seg en utdannelse, men hun har også blitt en blogger av format. Temaet for bloggen hennes er diverse observasjoner om svarte amerikanere (tidligere kjent som negre), av en svart ikke-amerikaner. I bokas åpningsscene befinner Ifemelu seg hos frisøren, hvor hun skal få flettet sitt uregjerlige afro-hår. Det handler i det hele tatt mye om hår, skjønt dette bare er et slags uttrykk for hvordan det er å befinne seg i et land hvor rasismen lever i "beste velgående", men blir omskrevet til det mer politisk korrekte, fordi ingen virkelig vil vedstå seg sine hverdagsrasistiske holdninger.

Ifemelu har bestemt seg for å reise tilbake til Nsukka, har solgt leiligheten sin og avsluttet bloggen. Mens hun sitter i frisørstolen, går tankene tilbake til det Nigeria hun i sin tid forlot, og som kostet henne forholdet til Obinze. Hva som egentlig skjedde, får vi gradvis vite. Det handler om å komme til et land på stipendiemidler, men hvor det er helt umulig å klare seg på stipendiet. Og det handler om at det egentlig ikke er lov til å ta seg en jobb, og hvor man derfor er henvist til det illegale eller svarte arbeidsmarkedet. Og at det beste man kan håpe på er å "låne" en annens identitet (amerikanerne ser jo uansett ikke forskjell på afrikanerne), slik at man kan komme bakveien inn i det legale arbeidsmarkedet ... Akkurat hvor sårbar denne situasjonen er, skal Ifemelu smertelig få erfare.

Obinze som ble igjen i Nigeria, skjønner ikke hvorfor Ifemelu plutselig slutter å svare på mailene og oppringningene hans. Han er heller ikke i stand til å følge etter til USA, fordi landet nærmest blir hermetisk lukket etter 11/9. Selv frister han etter hvert en tilværelse i England, hvor han sper på med ekstrainntekter fra en jobb som toalett-vasker. Akkurat dette - hvorfor afrikanerne bare får tolaett-vaske-jobber - har han og kameratene fleipet mye om på forhånd, men det viser seg altså å være sant. Den dagen noen har lagt igjen dritten sin oppå toalettlokket, får han imidlertid nok.

I glimt får vi innblikk i ulike artikler Ifemelu har skrevet på bloggen sin.

"Kjære ikke-svarte amerikaner, hvis en svart amerikaner forteller deg om en opplevelse knyttet til å være svart, la være å komme med eksempler fra ditt eget liv. Ikke si: "Det er akkurat som når jeg ..." Du har lidd. Alle i hele verden har lidd. Men du har ikke lidd fordi du er en svart amerikaner. Ikke vær for rask med å finne alternative forklaringer på det som har skjedd. Ikke si: "Å, det handler egentlig ikke om rase, men klasse. Å, det handler ikke om rase, men kjønn. Å, det handler ikke om rase, men faen og hans oldemor." Svarte amerikanere ØNSKER ikke at det skal handle om rase skjønner du. De ville foretrukket at denne rasistiske dritten ikke skjedde. Så når de sier at noe ikke handler om rase, så kan det kanskje være fordi det faktisk handler om rase? Ikke si "Jeg er fargeblind", for hvis du er fargeblind, bør du ta deg en tur til legen, og det betyr at når de viser et bilde på tv av en svart mann som er mistenkt for en forbrytelse, ser du ikke annet enn en utvisket lille-går-kremaktig figur. Ikke si: "Vi er lei av å snakke om rase" eller "Det fins bare én rase: Mennesket". Svarte amerikanere er også lei av å snakke om rase. De skulle ønske de ikke trengte det. Men all denne dritten bare fortsetter å skje. Ikke start svaret ditt med: "En av mine beste venner er svart", for det spiller ingen rolle, og ingen bryr seg om det, og om så bestevennen din er svart, så kan du fortsatt gjøre rasistisk dritt, og dessuten er det sikkert ikke sant uansett, det med "beste", mener jeg, ikke det med "venn". Ikke si at bestefaren din var fra Mexico, derfor kan du ikke være rasist (klikk her for mer informasjon om Det finnes ikke noen Verdens Forente Undertrykte). Ikke begynn å snakke om hvordan de irske besteforeldrene dine led. Det er klart de fikk en masse dritt fra det etablerte Amerika. Det gjorde italienerne også. Og østeuropeerne. Men det fantes et hierarki. For hundre år siden hatet hvite etniske grupper å bli hatet, men det var på en måte mulig å tåle fordi de i hvert fall hadde svarte under seg på rangstigen. Ikke si at bestefaren din var trell i Russland da slaveriet fant sted, for det som betyr noe, er at du er amerikaner nå, og å være amerikaner betyr å ta imot hele sulamitten, fordelene ved Amerika og gjelden til Amerika, og Jim Crow og segregeringslovene er en gedigen gjeldspost. Ikke si at det er det samme antisemittisme. Det er ikke det. I jødehater fins det også en mulig misunnelse - at de er så smarte, disse jødene, de kontrollerer alt, disse jødene - og det må medgis at det følger en viss respekt med misunnelse, om aldri så motvillig. I hatet mot svarte amerikanere fins det ingen mulighet for misunnelse - de er så late, disse svartingene, de er så uintelligente, disse svartingene." (side 377-378)

Og jeg kunne ha fortsatt å sitere fra et flammende innlegg om den høyst reelle hverdagsrasismen i det politisk korrekt landet USA. Som kanskje er litt verre enn Vesten for øvrig, men mindre enn vi egentlig liker å tenke på ...

Da Ifemelu bestemmer seg for å gjenoppta kontakten med Obinze, er han forlengst gift og har fått et barn. Han har riktignok aldri glemt Ifemelu, men kan han tilgi det sviket han opplevde fra hennes side da hun brøt all forbindelse med ham? Har deres kjærlighet overlevd, eller er alt håp ute for de to?

Underveis får vi rikelig innblikk i hva det vil si å være en ung kvinne fra Nigeria som kommer til USA med et håp om et bedre liv. Om hvordan hun føler at hun aldri helt passer inn, noe som også gjør at hun ønsker seg tilbake til hjemlandet - på tross av all den usikkerheten som følger med å gi opp en relativt trygg tilværelse og begi seg ut i det ukjente. Vil hun få jobb når hun kommer tilbake? Og hva med kjærligheten? Dessuten: passer hun egentlig inn der hjemme etter alle årene i utlandet?

Miljøbeskrivelsene og persongalleriet fremstår som meget autentisk og troverdig, og jeg ble så engasjert i Ifemelu at de siste 400 sidene av boka ble slukt i løpet av en dag. Adichie skriver svært godt og levende, og selv om hun kanskje lar bloggen opptre som sitt eget alter-ego, der all vrede over verdens urett mot de svarte "spys ut", balanserer hun det hele fint, synes jeg. Jeg er veldig enig med forlaget når man beskriver Adichie som en viktig og modig stemme! Tenk om noen også hadde laget filmer av bøkene hennes!

Dette er en roman jeg anbefaler på det aller varmeste! En kvalitetsroman om innvandringens pris - ikke for samfunnet rundt, men for innvandreren selv!

Helt til slutt tar jeg med et sitat fra et innlegg om boka på NRKs nettsider, der forfatteren er intervjuet:

"– Det er mange amerikanere som ble overrasket da jeg sa at jeg ville flytte tilbake til Nigeria. Det var nesten som om jeg burde skjønne at det var et privilegium å være i USA. Det er mye jeg liker med USA, men det er ikke mitt land. Og det er mye jeg misliker med Nigeria, men det er mitt land og jeg er lykkelig der. At det finnes mennesker i verden som ikke kan forstå det, er veldig fascinerende."

Har en liste med linker til alle diskusjonene vi hadde under Shakespeare-prosjektet. Mulig det var den den aller første felleslesingen her på Bokelskere? Uansett: her er linken til lista Shakespeare

Jeg leste nettopp Fatale egg av Mikhail Bulgakov. Der nevnes H.G. Wells' Gudenes føde; en bok, som i likhet med Bulgakovs', blant annet handler om vitenskapsmenn og kyllinger. Ble nysgjerrig på denne boken, til tross for at jeg ikke leser alt for mye innen fantasy/scifi. Artig også at Bulgakov nevnte en engelsk forfatter, det var nok ikke populært blant styresmaktene i Sovjetunionen i 1924...

Da jeg leste Don Quijote fant jeg blant annet en referanse til Cardenio; Shakespeares tapte skuespill - trodde jeg. Det gjorde meg enda mer interessert i de to forfatterne. Etter at jeg leste mer om saken, fant jeg ut at litteraturforskere mener at Shakespeare skrev stykket etter at han hadde lest Cervantes' bok. Uansett: interessant at disse to forfatterne visste om hverandre på 15-1600-tallet, til tross for at de levde i forskjellige land. De to storhetene døde forøvrig på samme dag...

Nå kom jeg på en ting: Jeg leste Per Pettersons "Månen over porten". Det er et essay. Der nevner han mange forskjellige forfattere som har betydd mye for ham og jeg har tatt ham på ordet og funnet noen skikkelige gode forfattere som jeg ikke hadde lest før! Nå har jeg ikke boken her så jeg kan ikke huske alle navnene, men les "Månen over porten" for den er i seg selv en god bok!

Jeg kom også over John Fante gjennom en annen bok, men jeg husker ikke hvilken. Nok om det, jeg ble nysgjerrig og lånte en bok av Fante på biblioteket. Og jeg ble frelst! Maken til forfatter! Han døde ung og har ikke skrevet så mange bøker. Jeg har lest alle og jeg anbefaler ham sterkt! Håper du kommer til å elske bøkene hans like mye som meg!

Allerede i hus: Donna Tartt: Stillitsen (nesten ferdiglest) og Jaume Cabré: Jeg bekjenner (smugtittet). Skal også lese Murakamis siste bok og John Williams: Stoner. Har også skaffet meg et gammelt eksemplar av Jane Austen: Sense and Sensibility på et loppemarked jeg var innom! Tror det blir en fin lesehøst!

Du store min tid! Har vært borte fra bokelskere.no i flere år, så dette har jeg ikke fått med meg. Artig! Ble litt stolt nå, kjenner jeg.

Jeg kjøper ikke alt for ofte nye bøker, men noen forfatteres verker MÅ jeg bare få med meg med en gang. En av disse er Carl Frode Tiller. Gleder meg utrolig mye til å lese Innsirkling 3. Under litteraturfestivalen på Lillehammer hadde jeg gleden av å være til stede under to bokbad der Tiller deltok. Jeg ble overbevist om at denne boka blir en god avslutning på trilogien. Det er bare å glede seg!

I tillegg liker jeg Hans Olav Lahlums krimbøker. De er passe gammeldagse for meg (foretrekker arsenikkmord framfor internasjonale spioner o.l.).