Uhyggelig om Gaustad sykhus i Lindells siste krim-roman

Unni Lindell (f. 1957) hører med blant de mest folkekjære krimforfatterne vi har i Norge, og få norske forfattere har så mange bøker på samvittighet som henne. Nesten 50 bøker kom jeg til da jeg talte opp alle utgivelsene hennes på Wikipedia. Hun har ikke en gang holdt på i 30 år, så jeg er aldri så lite imponert. Selv om jeg ikke er noen krimelsker sånn egentlig, bare for å ha sagt det allerede nå ...

Jeg hadde ikke tenkt å lese "Brudekisten" i det hele tatt. Mange er dem som har jobbet med å overtale meg - fordi dette skulle være den beste boka hun har skrevet, fordi det er den 10. boka om Cato Isaksen, fordi handlingen er lagt til Gaustad osv. Til slutt ga jeg etter og valgte da lydbokutgaven. Jeg kan allerede nå røpe at jeg ikke ble hektet av historien - ikke slik jeg ser at andre bokbloggere som f.eks. Tine og Rita har blitt - og at jeg opplevde at det tok for lang tid før det egentlig skjedde noe veldig spennende. Og kanskje hadde jeg dessuten forventet at den skulle være mer enn "bare" spennende, inneholde noe mer og kanskje også nytt om Gaustad, dette myteomspunnede mentalsykehuset hvor de verst tenkelige overgrep mot psykiatriske pasienter en gang fant sted. Som lobotomi og seksuelle overgrep - og maktmisbruk generelt. Unni Lindell har spunnet videre på disse mytene i "Brudekisten", og man kan vel på mange måter si at det er nettopp dette denne boka handler om.

Fordi jeg i grunnen ikke kan si det bedre selv, har jeg sakset følgende fra forlagets presentasjon av boka:

"Tolv år gamle Maike Hagg, datteren til en psykiatrisk pasient, døde i kjelleren på Gaustad sykehus i Oslo i 1988. Politiet konkluderte med at det var en ulykke, at jenta falt fra en gardintrapp og slo hodet i steingulvet. Emmy Hammer og Aud Johnsen møtes tjuefem år senere for å snakke om det som egentlig skjedde den gangen. Foreldelsesfristen nærmer seg. Møtet blir farlig, for en av kvinnene vet for mye; angst og hat trigger en kaldblodig morder frem fra skyggene. Halloweenkvelden blir Aud Johnsen drept, og Cato Isaksen og Marian Dahle får saken. Miljøet på det Gaustad sykehus trer sakte frem - noe hviler i skyggen av noe annet. På slutten av 90-tallet skjedde det en politisk endring i psykiatrien; alle skulle ut i samfunnet igjen. De slottsaktige bygningene på Gaustad ble tømt. Men én flyttet aldri ut."

Og hvem er så den som aldri flyttet ut? Det skal jeg selvsagt ikke røpe - ikke annet enn at det var svært overraskende hvem dette faktisk var. Allerede i bokas åpningsscene følger vi tankene til den som aldri flyttet ut, den som skal få en avgjørende betydning for dramaet som utspinner seg i boka. Siden følger vi Cato Isaksen og Marian Dahles etterforskning, og hvor det - slik det alltid er innenfor krimmens verden - er dyktighet og tilfeldigheter som fører frem til løsningen til slutt.

Jeg har nok i mitt tidligere liv forlest meg både på seriemordere, splittede personligheter og gale drapsmenn (og kvinner), så det skal mye til for å gi meg følelsen av noe helt nytt. Den følelsen fikk jeg ikke nå heller, selv om jeg tror - og har hørt - at ihuga Unni Lindell-fans får det de vil ha og vel så det i denne tiende boka om Cato Isaksen. Mens jeg tenker at jeg nok ikke kommer til å lese mer krim på en lang, lang stund etter dette. Jeg er rett og slett ikke målgruppen for denne type bøker, så dere som er ute etter tips om god krimlitteratur - ikke hør på meg. Og bare for å ha sagt det: Oppleser Håkon Ramstads diksjon fungerte godt til denne boka!

Sterkt om et destruktivt kjærlighetsforhold

Ida Hegazi Høyer (f. 1981) er opprinnelig dansk-egyptisk med røtter i Lofoten og oppvokst i Oslo, kan jeg lese på forlagets nettsider. Hun debuterte med romanen "Under verden" i 2012, og hennes andre roman "Ut" kom i 2013. Hun fikk Bjørnsonstipendiet for disse to romanene tidligere i år. "Unnskyld" er hennes foreløpig siste roman. (Litt underlig at det ikke finnes noen opplysninger om henne på Wikipedia.)

Romanen "Unnskyld" har vært den store snakkisen i bokbloggermiljøet i det siste, og flere har allerede rukket å skrive om boka, se linker til disse i mitt blogginnlegg om boka. Da en av bloggerne som jeg fester stor lit til, uttalte at dette måtte være den beste norske utgivelsen i år, var jeg ikke sen om å springe av gårde og kjøpe boka. Jeg slapp dessuten alt jeg hadde i hendene og begynte å lese. Allerede nå kan jeg røpe at jeg ikke på noen måte ble skuffet!

"Unnskyld" handler om en pur ung kvinne og en fem år eldre mann og deres kjærlighetsforhold.

Hele første kapittel i boka fremstår som et frempek. Vi får forståelsen av at noe dramatisk har skjedd, men får ikke vite eksakt hva. Ikke annet enn at vi aner noe uhyggelig. Død. Gjennom dette virkemiddelet og flere frempek underveis, bygges det opp en spenning i teksten som er til å ta og føle på. Vi skjønner at bak den tilsynelatende idyllen som preger parets kjærlighetsforhold, er det noe annet, noe som fører rett inn i ... ja, hva da, egentlig?

"Jeg så deg og kledde av meg alt. Jeg så deg, og la det være sagt, jeg så deg først. Lenge så jeg på deg. Jeg sto med vannet opp til midt på leggen, det var kaldt, og du så ut som en varmere verden. Ikke fordi du var utenomjordisk pen eller faretruende rolig eller forstyrrende flørtende, du var ikke noe sånt i det hele tatt. Men du turte å være til stede uten å skulle ha noe som helst å gjøre med noen som helst annen. Du var så alene, du var det vakreste jeg hadde sett. Og da du så på meg, da du så på meg, må du ha sett meg like svart som hellig, som om du tok til deg og kasta vekk i ett og samme blikk. Imellom oss var alle menneskene. Imellom oss var skrik og sand og stein og stemmer. Og jeg tenkte ikke, hadde ikke en eneste tanke i hodet, så ikke alle øynene foran meg, jeg kledde bare av meg. For deg. Jeg reiv ut hårstrikken, dro av meg klærne, og jeg stilte meg opp, rett imot deg, mot denne herreløse verdenen imellom oss, og du reiste deg, kom imot meg, det var applaus i bølgene." (side 8-9)

Fortellergrepet - at den unge kvinnen og bokas navnløse jeg-person hele tiden snakker direkte til sin hjertets utkårede, betegner ham som "du" - skaper en intensitet i teksten, som holdt meg fast fra begynnelse til slutt. At det bygger seg opp til et altoppslukende forhold hvor det nesten ikke er plass til noen andre, skjønner vi allerede før de skilles for første gang. For mannen som kaller seg Sebastian, men som egentlig heter Daniel, gir henne en ring av fiskesnøre. Denne ringen blir et symbol på deres sterke kjærlighet, og selv ikke det faktum at dette fiskesnøret etter hvert graver seg inn i huden hennes og forårsaker en verkende infeksjon, får henne til å vurdere å fjerne den. De er ett - hun og Sebastian - og dette symboliseres ved ringen som hun aldri skal ta av seg, men som smelter sammen med kroppen hennes.

Etter hvert overtar det destruktive mer og mer, og ingenting er slik det tilsynelatende ser ut som ... Og når du tror at det ikke kan bli verre, så er det nettopp dét det kan - det kan alltid bli verre, mye verre! Her møtes det uskyldsrene og det utspekulerte, den ene mottakelig og naiv og den andre utnyttende inntil det psykopatiske. I vår lengsel etter kjærlighet blir vi uendelig sårbare - og for å løfte et forhold opp fra den ofte noe banale forelskelsen til et modent kjærlighetsforhold, må vi være villige til å gi mer enn vi kanskje får. Et perfekt offer for en som vet å utnytte dette ... Mer enn dette har jeg ikke tenkt å røpe av handlingen, fordi det kan komme til å ødelegge leseopplevelsen for andre som har lyst til å lese boka.

"Unnskyld" er glitrende skrevet, og romanen er så totalt annerledes alt annet jeg har lest. Og det på tross av at jeg opp gjennom årene har lest ikke helt få bøker om destruktive kjærlighetsforhold. Jeg tror at følelsen av annerledeshet og originalitet først og fremst skyldes måten historien er fortalt på; dette at jeg-personen hele tiden forteller historien til mannen i sitt liv, som omtales som "du". Det er et krevende fortellergrep, men Ida Hegazi Høyer behersker dette til fulle. I tillegg gir jo jeg-person-perspektivet oss en dyp innsikt i hva som faktisk skjer i kvinnens hode underveis, hvordan hun rasjonaliserer bort det som ville ha fått en hver annen til å fly sin vei mye tidligere. Ellers ønsker jeg å fremheve uhyggestemningen som hele tiden ligger der - fra første til siste side.

Noe av det mest interessante med romanen, er det psykologiske aspektet, tenker jeg. Det handler om hvordan vi mennesker egentlig ser hvordan ting er - i all sin galskap - men at hodet overstyrer magefølelsen, får oss til å lete etter normalitet. Dermed overser vi og skyver til side til og med det mest åpenbare, det som burde ha fått oss til å ta beina på nakken og kommet oss vekk så raskt som overhode mulig. Så er spørsmålet hvor langt det må gå før det åpenbare trenger seg så sterkt på at det ikke nytter å overse det lenger? Dette er på mange måter noe av essensen i "Unnskyld", slik jeg oppfatter dette. Forfatteren viser her en dyp psykologisk innsikt i menneskesinnet, og dette alene gjør at min interesse for hennes øvrige bøker for alvor er vekket. Det skal virkelig bli spennende å følge henne videre i forfatterskapet!

Forlaget har for øvrig på sin nettside om boka vist til Jan Askelunds anmeldelse i Stavanger Aftenblad, og jeg har lyst til å sitere dette:

"Med tre bøker er Ida Hegazi Høyer (1981, debut 2012) allerede på god vei til å etablere et bemerkelsesverdig forfatterskap, med bøker som skiller seg ut fra de gjengse romaner holdt i overflaterealisme ... Unnskyld er kjærlighetshistorien til et umake par, en skildring av besettelse og skepsis, et flerdimensjonalt portrett av en troløs elsker, en beskrivelsen av psykopatens diktatur over en mottakelig personlighet."

Med "Unnskyld" har Ida Hegazi Høyer åpnet opp øynene mine for sitt forfatterskap, og hun tilhører nå en av de mange jeg bare må få med meg når det kommer en ny roman!

Vi har importert bøker, men har problemer med verksammenslåinger.
Det gir rare søkeutslag.

Vi mangler også en rekke omslagsbilder.

Jeg er på saken, håper på raus tålmodighet.

Det er fremdeles en del bøker som mangler - f.eks. Hanne Ørstaviks flunkende nye "PÅ terrassen i mørket". Jeg klarer i alle fall ikke å finne den.

I tillegg lurer jeg på hva som skjer med de bøkene vi brukerne av dette nettstedet har lagt inn selv. Vil disse bøkene på en måte "leve" et liv på siden av dem som er lagt inn gjennom automatiske oppdateringer av bokdata? Bør vi egentlig begynne på nytt? Jeg vet heller ikke hvordan man får fjernet bokdata som dermed blir overflødig.

Vi legger over til nytt bokdataimportverktøy i dag, og holder på å laste inn nye bokdata lørdag og sannsynligvis søndag.

Det betyr at vi snart får inn nyutgivelser som ikke har vært i databasen vår!

Murakamisk realisme

Om forfatteren og hans forfatterskap

Japanske Haruki Murakami (f. 1949) har i de senere årene blitt umåtelig populær blant norske lesere. Dersom man teller triologien "1Q84" som én bok, kommer i alle fall jeg til 14 bokutgivelser fra debuten i 1979 og frem til i dag (kilde: Wikipedia). Samtlige bøker er oversatt til norsk, hvilket ikke sier lite om Murakamis forfatterskap og antall trofaste norske fans.

Selv oppdaget jeg Murakami på midten av 1990-tallet i forbindelse med et boksalg. Da kom jeg nemlig over "Sauejakten" (på norsk i 1993) og "Dans dans dans" (på norsk i 1994), og siden har jeg vært en helfrelst Murakami-fan. De første utgivelsene ble oversatt fra engelsk av Kari og Kjell Risvik, men etter hvert er det i all hovedsak Ika Kaminka som har oversatt bøkene hans direkte fra japansk.

I årenes løp har jeg omtalt følgende bøker av Murakami på bloggen min: Triologien "1Q84" (på norsk i 2012), "Elskede Sputnik" (på norsk i 2010), "After Dark" (på norsk i 2007), "Vest for solen, syd for grensen" (på norsk i 2000) og "Kafka på stranden" (på norsk i 2005) - i tillegg til filmatiseringen av "Norwegian Wood". Grovt sett kan man vel si at Murakamis forfatterskap deler seg i to; den delen som kan betegnes som realistisk og den delen som kan betegnes som magisk realisme, nesten på grensen mot det surrealistiske eller fantasy-genren. Romanen om fargeløse Tsukuru Tazaki tilhører den realistiske delen av Murakamis forfatterskap.

Om "Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår"

"Når døden øvde en så sterk dragning på Tsukuru Tazaki, hadde det en klar og tydelig årsak. De fire som hadde vært bestevennene hans gjennom mange år, hadde en vakker dag snudd ryggen til ham og erklært at de nektet å se ham eller snakke med ham mer. Plutselig og nådeløst. Uten å gi ham noen forklaring på hva som lå bak dette ubarmhjertige dekretet. Han fikk seg heller ikke til å spørre." (side 7)

De fem vennene hang sammen som erteris på videregående. Tre gutter og to jenter, alle svært forskjellige og med bakgrunn fra den øvre middelklassen i Nagoyas forsteder. De fire andre hadde etternavn som inneholdt en farge, bortsett fra Tsukuru. Derav kallenavnet "fargeløs". Aka, Ao, Shiro og Kuro - Rød, Blå, Hvit og Svart - de to førstnevnte gutter og de to sistnevnte jenter. Rød var skoleflink med suverene karakterer, Blå var atlet og spilte på rugbylaget, Hvit var vakker som en dukke, uskyldsren og innadvendt, med klare talenter innenfor musikk, mens Svart var livlig og utadvendt. Tsukuru var ikke bare fargeløs i navnet. I tillegg følte hans seg fargeløs som person, uten spesielle særtrekk. Ikke var han spesielt flink i noe, og ikke utmerket han seg ellers på noe vis.

Tsukuru var den første som flyttet fra Nagoya til Tokyo, og hadde etter dette kontakt med vennene kun i feriene. Da de plutselig en dag avviste ham fullstendig, kom dette som et sjokk. Ikke minst fordi han ikke skjønte noe som helst. Siden holdt han nesten på å gå til grunne i sorgen over tapet av vennene sine.

I bokas åpningsscene har det gått 16 år siden dette skjedde, og Tsukuru har for første gang i sitt liv truffet en kvinne han tror at han er forelsket i. Sara merker imidlertid at Tsukuru aldri helt er til stede, verken for henne eller seg selv, og da hun får høre historien om hvordan han i sin tid ble sviktet av vennene sine, stiller hun ham overfor et ultimatum. Dersom det overhode skal bli tale om å gi videre i forholdet, må Tsukuru ta et oppgjør med fortiden og oppsøke vennene for å få en forklaring på hva som egentlig skjedde den gangen for 16 år siden.

Sara hjelper Tsukuru med å finne frem til vennene fra fortiden. Hun googler dem opp i tur og orden.

"Det er litt rart å tenke på, er det ikke?" sa Sara. "Vi lever jo på sett og vis i likegyldighetens tidsalder, men drukner i informasjon om andre mennesker. Alt lett tilgjengelig for alle som vil. Og likevel vet vi egentlig nesten ingenting om hverandre." (side 123)

Boka handler kort og godt om møtet med vennene fra fortiden. Og om hva dette gjør med Tsukuru. Selv beskriver han det som skjedde med ham den gangen, slik:

"Om jeg ble dyttet eller om jeg bare falt utfor av meg selv, er jeg ikke sikker på. Men skipet dro videre mens jeg lå der i det kalde, mørket vannet og så lysene på dekk gli lenger og lenger bort. Ingen ombord, verken passasjerer eller mannskap, visste at jeg var falt i vannet. Det var ingenting å klamre seg til. Den frykten jeg følte den gangen, den bærer jeg på ennå. Frykten for plutselig å bli forkastet uten forvarsel og bli kastet ut i det nattsvarte havet før jeg engang skjønner hva som foregår. Jeg tror det er grunnen til at jeg aldri har klart å ha en dyp relasjon med noe annet menneske. At jeg alltid har holdt en viss avstand til menneskene rundt meg." (side 262)

Det handler om å ha et sted å dra, å ha et mål, våge å slippe noen innpå seg, om å føle seg skyldig selv om man er uskyldig, om å elske Lazar Bermans versjon av Liszts Pilgrimsår - og kanskje aller mest om å finne seg selv, og om evnen til å elske et annet menneske. Er det noe Murakami behersker til fulle, så er det å fortelle de mest fantastiske og originale historier. Hans bøker står helt for seg selv - det er ingen som ligner. Og som regel er det en hel del mellommenneskelig psykolgi i dramaene hans. I så måte er ikke denne romanen noe unntak. Det tilsynelatende enkle og lette i hans fortellerstil kamuflerer på et vis dybdene og alle lagene i historien. Samtidig må jeg nok medgi at jeg ble litt skuffet over romanen, kanskje aller mest fordi jeg savnet den muramiske magien som pleier å sluke meg med hud og hår. Skuffelsen er imidlertid ikke verre enn at denne boka er blant de bedre jeg har lest i høst. Her finner man rikelig med melankolsk stemning, og man finner en historie om mellommenneskelige relasjoner som er så innfløkte som de bare er i Murakamis univers. En fin leseopplevelse har det vært, selv om boka ikke seiler opp som Murakamis aller beste roman så langt.

Nå har også jeg kommet meg igjennom denne gigantromanen. Begynnelsen var en pageturner av rang! Dessverre mistet jeg litt av gløden da Theo og Boris ramlet helt ut på kjøret. Mye bra der også, men selve hovedproblemet, maleriet av Stilitzen, ble liksom litt borte i all tumulten! Men, bevares, det er lange perioder i boken som er spennende og det som kanskje er mest interessant er at boken er svært godt skrevet! Til å begynne med klarte jeg ikke legge den fra meg lange stunder av gangen, men slutten gikk noe tregere! Det er også ganske skummelt å lese en bok som får så strålende kritikker at du nesten blir himmelfallen! Dere som skriver om bøker, prøv å hold dere på jorden. Det er skrevet mange bøker som går langt utenpå denne!

Nå har også jeg kommet meg igjennom denne gigantromanen. Begynnelsen var en pageturner av rang! Dessverre mistet jeg litt av gløden da Theo og Boris ramlet helt ut på kjøret. Mye bra der også, men selve hovedproblemet, maleriet av Stilitzen, ble liksom litt borte i all tumulten! Men, bevares, det er lange perioder i boken som er spennende og det som kanskje er mest interessant er at boken er svært godt skrevet! Til å begynne med klarte jeg ikke legge den fra meg lange stunder av gangen, men slutten gikk noe tregere! Det er også ganske skummelt å lese en bok som får så strålende kritikker at du nesten blir himmelfallen! Dere som skriver om bøker, prøv å hold dere på jorden. Det er skrevet mange bøker som går langt utenpå denne!

Om hvordan andres sorg kan vekke egne gamle sorger ...

Eivind Hofstad Evjemo (f. 1983) har tidligere utgitt to romaner; "Vekk meg hvis jeg sovner" (2009) og "Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet" (2012). På Wikipedia kan man dessuten lese at Evjemo opprinnelig debuterte med et bidrag til antologien "Signaler" (2009), som i likhet med hans romaner ble utgitt på Cappelen Damm.

I år er Evjemo aktuell med romanen "Velkommen til oss". Boka har allerede rukket å få en del oppmerksomhet, og bare for å ha sagt det først som sist: det er velfortjent! Jeg skal komme nærmere inn på hvorfor jeg mener dette senere i mitt innlegg. For øvrig kan det være verdt å merke seg at Evjemo ikke er den eneste norske forfatteren som har 22. juli som et slags bakteppe i romanen sin. Brit Bildøen er også aktuell med en roman om sorg (som 22. juli jo nettopp handler om) i høst - i "Sju dagar i august". Den boka har jeg selvsagt skaffet meg.

Innledningsvis i boka møter vi ekteparet som er bokas hovedpersoner; Sella og Arild. Vi skriver 29. juli 2011, og det er med andre ord bare en uke siden den fatale hendelsen den 22. juli. Den hendelsen som førte til at mange foreldre mistet sitt barn - kanskje det eneste de hadde ...

Sella og Arild har mistet et barn, men ikke i forbindelse med 22. juli. Dette ligger nemlig mye lenger tilbake i tid. Noen naboer av dem har imidlertid mistet datteren sin. Hun ble drept på Utøya. Sella går slik opp i deres sorg - riktignok på avstand - at man nesten får en følelse av at det egentlig handler om henne.

Sella og Arilds naboer - de forblir navnløse - blir voldsomt eksponert i media, og Sella synes veldig synd på dem. Hun ønsker så veldig å kunne bidra med noe som kan være til trøst. F.eks. noen hjemmebakte boller. Men hun opplever i stedet at jo mer "kjendispreg" naboene får, jo mer uoverstigelig blir det i det hele tatt å nærme seg dem. I stedet betrakter hun deres sorg på avstand, der de kjører rundt i lokalmiljøet som to mimikkløse objekter, ute av stand til å overvinne muren som bygger seg opp rundt dem.

I et radiointervju uttaler faren som har mistet sin datter følgende:

"Sorg er som en tungrodd båt", sier faren, "man må ro og ause samtidig. Det viktigste er kanskje å dyrke samarbeidet, eller som en venn skrev på et lerret han gav oss: Du har ikke kommet hit for å være alene. Det har vi rammet inn og hengt opp på kjøkkenet slik at vi alltid skal bli påminnet om dette. Det har blitt et slags familiemotto. For det har blitt viktigere enn noen gang, å være nærværende for hverandre. Blir man sittende for mye alene, kan tungsinnet fort slå inn. En annen ting vi har innsett er misforholdet mellom den man tror man er og den man egentlig er, hvordan man hele tiden tenker at man har duelig kontroll over livet sitt, og at man har en rimelig klar forestilling om hvordan man kommer til å håndtere en krise. Men det stemmer ikke. Man vet ingen verdens ting. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt til meg selv, ro deg ned, pust inn og ut, uten at det hjelper noe som helst, for hjertet slår jo like hardt likevel." Pause. (side 29)

Gjennom hele boka går vi frem og tilbake i tid, og slik speiles et før og etter i Sella og Arilds liv. I sin tid et lykkelig par som etter hvert har stivnet for hverandre. En gang et barnløst par som adopterte et barn fra Asia. Et barn med helt klare problemer med tilknytning, og som de derfor aldri opplevde å komme helt nær. Så mistet de også ham ... Ekteparet snakker aldri om dette, men minnene lever videre i Sellas hode og kropp. Egentlig er det sorgen etter dette tapet Sella gjenopplever etter 22. juli, og kanskje oppfører hun seg slik hun den gang ønsket at andre skulle ha trøstet henne? For hun baker og hun baker, den ene gjærbaksten etter den andre. Det meste går i fryseren med tanke på påkomne behov. Midt oppi alt dør også fryseren ... Som om den blir et symbol på all den uforløste sorgen ...

"Velkommen hjem" er en bok som virkelig grep meg, selv om det er en stillferdig bok uten veldig mye ytre handling. Jeg klarte ikke å legge den fra meg, og boka ble derfor lest ut i løpet av en dag. Nå skal man selvsagt være litt forsiktig med å overforbruke begrepet "sirkle inn" i disse dager, særlig når man snakker om trønderske forfattere - for ikke å risikere at også dét blir en klisjé til slutt ... Jeg tror likevel det handler noe om dét - at historien sirkles inn, og at man kommer mer og mer inn til kjernen av hva som er bokas egentlige tema, nemlig i første rekke Sellas ubearbeidede sorg over alt som ikke ble slik hun hadde ønsket. Det dreier seg om barnløshet, om barnet som ikke ble slik hun hadde ønsket, om å miste også dette - og alt dette kommer opp til overflaten "takket være" naboenes sorg etter 22. juli. Alt belyses gjennom episode etter episode som ligger mange år tilbake. Likevel kan man på et vis si at Sellas sorg drukner i dramaet som utspant seg den 22. juli. Hennes sorg blir jo aldri som en landesorg, og hun evnet aldri å si så mange av "de riktige tingene" som naboene, hver gang de opptrer i media.

Evjemo fanger det paradoksale i den landesorgen vi alle uten videre tok del i, og det vanskelige i å nærme seg enkeltpersonene som ble rammet personlig. Sorg er og blir et tabubelagt tema, og vi blir alle så hjelpeløse når vi møter andres sorg. Hvordan skal vi forholde oss, uten å virke påtrengende? Mens andre kulturer har sine ritualer etter et dødsfall, har vi i Vesten egentlig ingen. At menneskene rundt en unngår å ta kontakt fordi man har en opplevelse av å måtte la den sørgende få fred, gjør vel bare sorgen verre? For da kommer ensomheten på toppen av det hele ...

Eller som forfatteren har uttrykt i et intervju i Dagsavisen tidligere i sommer:

"Slår sprekker

Evjemo mener at retorikken rundt den felles bearbeidingen av sorgen begynner å slå sprekker. Han påpeker at det ikke finnes en enhetlig 22. juli-sorg lenger, men et virvar av følelser, interesser og krav som ikke blir møtt.

– Jeg tror 22. juli-sorgen er komplisert. Alle har mista sin sønn eller datter, de føler ikke at de har mista et AUF-barn. I starten var retorikken kanskje litt mer preget av at vi alle i Norge har mista våre barn, men vi som ikke var direkte involvert går jo bare videre i livene våre. De som mista noen har det fremdeles like vanskelig."

Men bare for å ha presisert det: Dette er ikke egentlig en 22. juli-bok! 22. juli benyttes egentlig "bare" som et bakteppe for det som skjer spesielt med Sella, men også i hennes forhold til ektemannen Arild.

Evjemo skriver godt, og uten store fakter klarer han å formidle både stemninger og følelser på en moden og tankevekkende måte. Det er det vare og nesten ikke uttalte som tok tak i meg, som grep meg og som gjorde det umulig å legge boka fra meg.

Min interesse for å lese Evjemos øvrige bøker er for alvor vekket. Kanskje jeg skal starte med en bok jeg har hatt stående i egne bokhyller det siste året - "Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet"?

Eksistensielt om kjærlighet og smerte

Assia Djebar (pseudonym for hennes egentlige navn Fatima-Zohra Imalayen) ble født i Algerie i 1936. Hun er både forfatter, oversetter og filmskaper, og har i løpet av sin karriere utgitt 17 bøker og laget to filmer. Djebar nevnes stadig som en aktuell kandidat for Nobels litteraturpris, og det har vært knyttet stor spenning til om hun skulle få den i år. Det begynner å bli noen år siden hun utga sin siste bok (2008), og siden hun nærmer seg 80 år, begynner det å haste dersom det er meningen at hun skal få denne prisen. Nobelprisen gis nemlig ikke posthumt.

Kun fire av Assia Djebars bøker er så langt oversatt til norsk. Jeg for min del har kun lest "Kjærligheten, krigen: en mosaikk fra Algerie" (på norsk i 2010) tidligere. Det var en bok som gjorde et sterkt inntrykk. Mens jeg leste "Stort er fengselet" (en samproduksjon mellom Agora Publishing og Forlaget Press, utgitt på norsk i 2010), løp jeg for øvrig av gårde og kjøpte "Ingen steder i mitt fars hus" (på norsk 2011). Djebar regnes som en av Nord-Afrikas mest kjente og innflytelsesrike forfattere. Hun skriver på fransk. Du kan lese mer om forfatteren her.

Agora Publishing skriver på sine nettsider følgende om "Stort er fengselet":

"Stort er fengselet er en blanding av selvbiografi og fiksjon, det er en poetisk historie om en moderne kvinne som vokser opp på 60-tallet under krigen i Algerie. Hennes ekteskap faller sammen, i et samfunn som er intolerant mot kvinner, men der det samtidig finnes et sterkt kvinnefellesskap."

Man burde vel legge til at boka i tillegg har sterke elementer av å være en dokumentar.

Forlaget Press skriver følgende på sine nettsider:

"Hun ser tilbake på sitt eget, morens og mormorens liv og innser hvor uløselig knyttet de er til Algeries århundregamle historie preget av krig, kolonialisme og undertrykkelse. Landet er et fengsel, ikke bare for kvinnene, men også for mennene - et fengsel skapt av patriarkalsk tradisjon."

"Stort er fengselet" handler altså om Assia Djebars liv, selv om grensene mellom det selvbiografiske og fiksjonen ikke er enkel å trekke for andre enn dem som besitter en dyp kjenneskap til hennes liv og levned. Måten hun skriver på får henne på et vis til å fremstå mer som et symbol på kvinners situasjon i Algerie generelt, enn at hun nødvendigvis utleverer sin egen livshistorie. Dette merkes spesielt når hun trekker frem minner fra barndom og ungdom, som samtidig er beskrivende for hvordan kvinner hadde det, der de på mange måter var innestengt i hjemmene sine - som et slags fengsel. Dette kom ytterligere på spissen fordi landet tidligere var kolonisert av Frankrike, og hvor befolkningen levde i spennet mellom tradisjonene og det moderne samfunnet som trengte seg på. Hva var viktig å videreføre og hva skulle man ta avstand fra når kampen mot kolonimaktene verserte på det verste på 1960-tallet?

Som en slags ytre rammehistorie introduseres vi for bokas jeg-person, en kvinne i førtiårene, hvis ekteskap er i ferd med å havarere. Parallellene til forfatterens eget liv er her tydelig, for også hun skilte seg fra sin første mann.

Selv om kvinnen opprinnelig giftet seg av kjærlighet, var det ikke helt enkelt å slippe fri da kjærligheten tok slutt. I bokas første del - "Utradert i hjertet" - skildres en forelskelse så sterk at hun er villig til å sette ekteskapet på spill. Hva som til slutt fører til at hun går - de sterke følelsene til den andre eller ektemannens raseri og voldelighet - er ikke godt å si.

"Han slo, og jeg kunne ikke søke tilflukt innerst i rommet, som om den åpne verandadøren hadde en egen dragning; med de kraftige armene, en voksen manns veltrente armer, ville han blindt ta tak i meg og hive meg gjennom luften slik at jeg ble knust der ute. Han slo, og jeg segnet om på gulvet, en uvanlig skjerpet sans for fare våknet straks i meg og vurderte hva som var minst risikabelt.

Først skjelte han meg ut. Så slo han. Jeg må skjerme øynene. For hans vannvidd var av et forunderlig slag: Han var ute etter å blinde meg.

"Din utro kjerring!" snerret han, og i hånden hadde han whiskyflasken, knekt i to. Jeg tenkte bare på øynene mine, og trusselen fra den vidåpne verandadøren." (side 82-83)

Så viser det seg at den nye vidunderlige mannen ikke er så mye mann når det kommer til stykket. Han står ikke opp for henne, men vender henne ryggen. Hun forstår at det hun trodde var kjærlighet, er et falsum. Ingen mann ofrer sin ære for en kvinne ...

" ... fordi jeg ikke har opplevd denne aller siste kjærligheten, denne lidenskapen inntil døden som jeg higer etter - for det finnes ingen Isolde i islam, der finnes bare nytelsen i stunden, i det flyktige nuet, for den muslimske døden er, hva man enn sier, maskulin. For å dø, som bestemor, som så mange andre kvinner, som instinktivt, gjennom kamp og kvaler, visste hva en mann er, en "som man aldri ser ryggen til", alle disse kvinnene, de eneste som er levende helt til sin død, blir i islam - en ensformig forvandling som jeg begynner å beklage på det smerteligste - blir, når de dør, til menn!" (side 104)

Bokas andre del - "Utradert på stein" - inneholder en rekke historier om Algerie helt tilbake til 15-1600-tallet. Historiene fortelles ikke kronologisk, og underveis ble jeg sittende og lure litt på hvordan dette egentlig hørte sammen med til resten. Jeg ønsket å høre mer om jeg-personens kjærlighetsliv fra bokas første del, men ble i stedet presentert for en rekke korte historier, som alle har det til felles at de handler om Algerie. Det handler om erobringer, om slaveri, om gammel visdom, om Kartagos ødeleggelse m.m. - før vi atter får høre mer om jeg-personens familie. Nærmere bestemt om bestemoren, barnebruden, og om alle hennes ofre som ble tålt uten at hun protesterte eller led høylytt. Samtidig foregår det filminnspillinger, hvor Algeries kvinneskjebner står i fokus - under kapitteloverskrifter som "Kvinne under plogen". Noe forvirrende til tider, men like fullt interessant. Pasjoner og lidenskap på den ene siden - plikt og ære på den andre. Som når filmregissøren knekker sammen over nyheten av at Pasolini - den kjente italienske (homofile) filmregissøren) - er død.

I bokas tredje del - "Et stumt begjær" - møter vi atter jeg-personen (og Assia Djebar selv?). Vi får høre om kvinner som pynter seg til fest, selv om de må holde seg for seg selv, strengt avstengt fra mennene. Det var både til glede og sorg. Til glede fordi de da var friere til å være seg selv - til sorg fordi det hvor som helst var øyne som betraktet dem og som kunne fortelle videre om kvinnene og kanskje særlig de unge ugifte kvinnene, oppførte seg ærbart. Sladderen og snakket - aldri helt fri. Dessuten fordi selve atskillelsen fra mennene var nok et uttrykk for det fengselet de levde i.

"Jeg danser. Flere andre danser også, modne kvinner. Litt etter litt, nesten mot sin vilje, danser de ut sin sorg og sin trang til å slippe ut, til å styrte ut i de fjerneste rom, i den brennende solen, og jeg ... jeg som snurret rundt med lukkede øyne (jeg begynner å bli svimmel), hvilket bilde har jeg å vise disse innesperrede kvinnene, de som har krøpet sammen der og allerede er innstilt på å fornekte meg? " (side 265)

I fjortenårsalderen bestemmer hun seg for å skrive dagbok. Kanskje var det der de første spirene til hennes forfatterskap dukket opp? Og enda hadde det ikke slått henne hvor urettferdig det var at kvinnene i familien hennes skulle holdes innesperret ... (side 279)

Boka inneholder et vell av nydelige og presise setninger med høy sitatfaktor. Selv uten å være i nærheten av virkelig å kunne forstå forfatterens bakgrunn, evner hun å formidle sin smerte på en slik måte at den rammet meg hardt og brutalt som leser. Selv kjærligheten, som er så vanskelig å beskrive uten at den fremstår både banal og klisjéfylt, klarer hun å formidle på en så sterk måte at den blir eksistensiell. Som om det handler om retten til å puste, retten til å leve eller dø ...

"Jeg skriker ikke, jeg er skriket. Hele den veien som har åpnet seg, omslutter gårsdagens ville krigsdans, dagens uutsigelige redsler. Så sent som i går, da min fryd over solen brøt løs, ble det straks krysset klinger over hodet på meg, støv fra stjerneskudd i den uminnelige natten ...

Jeg skriker ikke, jeg er skriket, tøyd ut i en rungende og blind flukt; det hvite toget av gjenferdsbestemødre bak meg blir til en hør som driver meg videre; ord fra det vaklende, tapte språket stiger til værs, mens mennene lengst der fremme geberder seg på dødens - eller dens maskers slagmark." (side 326)

Jeg håper at jeg gjennom denne bokomtalen har vekket interessen for Assia Djebar og hennes forfatterskap - enten hun nå får Nobelprisen eller ikke i neste uke. For det første skriver hun svært poetisk om mange viktige og ekstistensielle spørsmål, og for det andre er det ikke så mange muslimske kvinnelige forfattere som er oversatt til norsk, og som holder den kvaliteten som Assia Djebar står for. Bøkene hennes krever litt av leseren, men er samtidig såpass tilgjengelige at man ikke har noe å frykte ved å prøve. "Stort er fengselet" er rett og slett en fengslende roman/biografi/dokumentar!

Humoristisk om høyst hverdagslige situasjoner

Tidligere i høst lovet jeg at det skulle blåse en Ravatn-vind over bloggen min i nær fremtid, og for å si det sånn - jeg jobber med saken! Jeg har blant annet sikret meg så og si hele hennes forfatterskap. Fem titler så langt, og en sjette - "Ikkje" - er på vei fra Bokklubben i disse dager. Som riktignok ikke er den samme som "Ikkje til hjemlån", som kom ut i 2008, en bok som ikke er å få tak i lenger ... Men det kan kanskje forlaget etter hvert gjøre noe med? Alt for fansen, altså!?

I alle fall - Agnes Ravatn (f. 1983) har i følge Wikipedia utgitt seks bøker (men hvor kommer egentlig "Ikkje" inn i bildet?), og jeg har så langt lest tre av dem; "Fugletribunalet" (2013), "Operasjon sjølvdisiplin" (2014) og nå sist "Stillstand" (2009).

Forlaget har i sin presentasjon av boka blant annet uttalt følgende:

"Forfattar, journalist og fanzinemakar Agnes Ravatn samlar no essaya frå Dag og Tid-serien Stillstand i bokform. I denne serien oppsøkjer Ravatn situasjonar der ingenting skjer.

På slentrande vis, iblanda mild sosial angst tek ho oss med til stader i det norske samfunnet som vanlegvis ikkje blir kommenterte, som tingretten, klosteret og talarstolen på 17. mai.

Ravatn er frekk, lur, observant og morosam, og har på kort tid fått ein trufast fanskare."

Og den fanskaren tilhører jeg allerede, for å si det mildt! For Ravatn tar alt så til de grader på kornet, og fordi hun skriver om de tingene man aldri kan si direkte til de involverte, men kommenterer fra sidelinjen, kan hun tillate seg å gå svært langt og lenger enn langt.

Fellesnevneren for alle situasjonene hun skriver om er at hun oppsøker de mest obskure steder, og så sitter hun og observerer ... Forlaget har på sine nettsider presentert boka som "Innholdsrike essay om ingenting", mens det på bokas smussomslag står at Ravatn avslører uvesentlige detaljer om folk du ikke visste at du var interessert i å vite mer om ... Så vet vi det.

Underveis gjør hun blant annet et feltstudium på en kafé i Ålesund, hun oppholder seg på et kloster i noen dager og hun tilbringer litt tid på et treningsstudio. Og det handler om slanking. Som TV Norge-suksessen Tjukkholmen, der deltakerne kan se frem til et liv på salatdiett resten av livet, ellers blir de tjukke igjen på et blunk. Deprimerende! Men det sier selvsagt ingen direkte til deltakerne. Derimot tenker Ravatn høyt det de andre ikke våger å si ... Og det gjør hun på en slik måte at jeg knegget og lo meg gjennom kapittel etter kapittel - selv om, eller på tross av, at jeg noen ganger oppholdt meg i et glasshus selv ... Og når hun trekker frem treningsguruen som NRKs Puls bruker, og som i grunnen ikke har noe mer vettugt å si til folk enn at de må trene MER!, så setter hun dette også i et litt større perspektiv:

"Han når nok likevel ikkje opp til Kari Jaquesson i konkurransen om å vere den mest uspiselige personen i norsk offentligheit. Ho prøver ikkje eingong å skjule korleis ho foraktar normalt usunne menneske med dårlege vanar. Det er så ein skulle ønskje at ho blei utsett for eitt eller anna som gjorde at ho fekk smake - ikkje sin eigen - men nokon heilt andre sin medisin." (side 31-32)

For eksempel at Jaquesson ble ydmyket i full offentlighet med å måtte svare på hvem som er forfatteren av "Don Quijote". Det ville ha vært omtrent like ille som at hun selv ble bedt om å forklare hva renter egentlig er ...

Beskrivelsen av hvordan forsvarer og aktor i en rettssak nærmest gjør narr av tiltalte (som ikke er der akkurat da) opprørte meg faktisk, så dette håper jeg bare er tull. Mens seansen på Rorbua i Tromsø, der Ravatn jakter på Tore Skoglund-humoren uten helt umiddelbart å finne den, fremkalte latteren igjen. Som krigsveteranen som mente at de var tvillingsjeler, mens vi i grunnen bare ventet på at han skulle dælje halvliteren i hodet hennes ... For ikke å snakke om dama i baren som klaget over at det var så trangt at de måtte stå så tett "som troll i eske". "Du skal høre mye. Tett som troll i eske. Det er eit utsegn som gjer meg lykkeleg. Det er vits meir enn god nok for meg, eg seier god natt og forlét Rorbua." (side 53)

"Då eg var lita, innbilte eg meg at eg var svært oppteken av filosofi, men då eg tok konsekvensen av denne innbilte interessa, og begynte å lese filosofi, oppdaga eg at eg ikkje var interessert likevel. Eg ville berre lære å leve rett, ikkje rote meg inn i noko helvetes dualismeproblematikk. Dette har alltid vore ei sorg for meg. Filosofien brukte alltid så lang tid på å komme til poenget, og på vegen hadde eg falle av lasset. Seinare har eg sjølvsagt forstått at det å ikkje komme til poenget er sjølve filosofiens vesen, men dét er det jo ikkje noka trøyst i." (side 56)

Akkurat dette var faktisk noe av det som fikk meg til å le mest underveis i lesingen. Det tørrvittige, sarkastiske, selvironiske islettet som ligger i det meste av det hun skriver om ... det trenger seg frem over alt. Som når hun beskriver hvordan det var å være student ...

"Plutseleg hugsar eg korleis det faktisk var å studere: Ein fylte ingen funksjon i samfunnet, ein var totalt overflødig og dermed fri. Kor mange gonger på veg til lesesalen støytte eg ikkje på ei venninne like lettsindig som meg sjølv, og så gjekk me på føremiddagskino i staden for å lese? Eg gjorde ingenting, og måtte ingenting, og hadde ingenting å leve for, så eg skjøner ikkje kvifor eg i det heile sto opp om morgonen." (side 59)

Eller når hun beskriver oppveksten og ungdomstiden med et forferdelig gruppepress på å ha de riktige klærne, og hvordan hun var dømt til en mindreverdig ungdomstid i simple Cubusklær - helt til "Lagersjefen" kom til stedet og det ble allemannseie å gå med merkeklær. Riktignok merkeklær med fabrikasjonsfeil. Lykken varte helt til noen avslørte det hele ... Noen hver kan få flashback av mindre ...

Men aller, aller morsomst er Ravatn når hun skriver om Litteraturfestivalen på Lillehammer. Nå har jeg aldri vært der selv, men det lille jeg så langt har hørt får meg til å tro at det må være enormt mye gjenkjennelse for de fleste i dette essayet. Om alle kveldene som ender på Haakons Pub for eksempel ... Og hun snakker om all energien som går med til å prøve å skape et inntrykk av å ha et langt rikere indre liv enn det man egentlig har. Dermed går all konsentrasjonen til dette, slik at man ikke får med seg noe som helst av det som skjer rundt en.

" ... ein vil jo ikkje bli kjend som den personen som sat utanfor med eit glas under kvart einaste arrangement. Men det er ein iallefall ikkje åleine om. Alt er fåfengd, og jag etter vin. Litteratur og rus er som hand og hanske, har det sikkert ein gong blitt hevda, og med rete. Litteraturfestival og tømming av minibaren er kanskje då som fot og hose. Avsluttar kvelden på Haakons Pub." (side 97)

Og så har vi kunsten da ... Ravatn gjør selvsagt et feltstudium på Nationalgalleriet også, og bestemmer seg for å sitte i timesvis foran Hans Gudes maleri "Hvile ved bekken". For øvrig tilfeldigvis det samme bildet som hang som reproduksjon på veggen i min oppvekst, bare for å ha nevnt det ... Skjer det noe uventet etter noen timer foran dette i og for seg banale maleriet? Over hode ikke!

"Problemet med kunst, når ein ikkje synest ein får noko ut av den aktuelle kunsten, er at ein blir tvinga til å tenkje: Er det eg som kjem til kort her, eller er det kunsten? Mykje talar for at det er eg. For når kunsten no heng her, etter å ha gått gjennom eit utal kvalitetsfilter, av personar med ypparste kompetanse på feltet - så bør ein nok stole på dei. Og då har eg altså berre meg sjølv å takke når eg ikkje kjenner noko spesielt verken i den eine eller andre retninga. Det er pinleg å ikkje ha stort utbyte av kunst. Det er sikkert det siste eg burde tilstå her i verda." (side 105)

Med dette har jeg lest nok en hylende morsom essay-samling fra Agnes Ravatns hånd. Jeg håper virkelig det kommer flere slike samlinger! Essayene hennes blir morsomme nettopp fordi hun byr på seg selv, og ikke sitter på sin høye hest og deler ut "dommer" i hytt og pine. Det hele handler om et slags "oss", og dermes skapes en allianse mellom henne som forfatter og oss som lesere. Vi er i samme båt og det er egentlig oss selv vi ler av. Dermed blir den frekke humoren mest av alt godlynt, og ikke ondskapsfull i det hele tatt. Dette er nøkkelen til hennes suksess, verken mer eller mindre, er min påstand! Dersom du ønsker å bli fornøyet og moret - løp og kjøp, sier jeg! Og ikke gjør som meg, som kastet meg grådig over boka og leste den ut i et eneste jafs. Spar på essayene, spre dem utover - så får du glede av boka leeeenge!

Denne ble jeg anbefalt da jeg var hos Norli idag, og siden jeg har bodd i Wisconsin synes jeg den hørtes spennende ut og dessuten anbefalte bokhandlerassisten den spesielt! Gleder meg til å lese den!

En av høstens store høydepunkter!

Det er ikke så ofte det kommer belgiske bøker på det norske bokmarkedet. Ja, når leste jeg egentlig sist en belgisk bok? Saken er at jeg ikke kommer på en eneste en, og det er jo temmelig nedslående ... (Da har jeg vært innom nettsteder som Wikipedia, som har listet opp en rekke berømte belgiske forfattere på en side, og en annen liste med bortimot 200 visstnok kjente belgiske forfattere ... ) Desto mer interessant når det først kommer noen i alle fall!

Stefan Hertmans (f. 1951) er en flamsk belgisk forfatter som skriver på nederlandsk. Fra debuten i 1981 og frem til i dag har han i følge Wikipedia utgitt intet mindre enn 37 bøker; aller mest innenfor genrene poesi, essay og drama, men også skjønnlitteratur. "Krig og terpentin" ("Oorlog en terpentijn" på originalspråket) utkom på norsk i 2014, et år etter at originalen utkom i Amsterdam.

Forlaget har på sine nettsider opplyst at forfatteren fikk overrakt to gamle notatbøker fra sin morfar i 1980.Hertmans lot være å åpne disse bøkene i nesten 30 år, hovedsaklig fordi han trodde at han visste hva han ville finne. Det dukket imidlertid opp så mye, mye mer - bl.a. gamle familiehemmeligheter som det har vært smertefullt å grave frem. I "Krig og terpentin" forteller han i alle fall med egne ord hvordan morfarens liv fortonet seg gjennom en hel del år. I første rekke i årene før 1. verdenskrig, hvor de fleste av verdens mennesker levde i dyp fattigdom og hvor et menneskeliv ikke var særlig mye verdt. Dernest om hans år som soldat i skyttergravene under første verdenskrig, og til slutt om kjærligheten - eller aller helst fraværet av den ... og livet frem til hans død.

Forfatteren har studert notatbøkene etter morfaren og dessuten bildene han etterlot seg. Hertmans har også en hel del egne erindringer om morfaren, som er flettet inn i boka og som selvsagt preger hans tolkning av det han fant ut i forbindelse med sin research.

"Krig og terpentin" har ifølge forlaget fått strålende mottakelse i både Belgia og Nederland, og den regnes som et nytt gjennombrudd i Hertmans´forfatterskap. "Hertmans ble nylig tildelt Flemish Culture Award, og romanen er også nominert til de prestisjefulle prisene Den gyldne bokuglen og LIbris Literatuurprijs. Den er så langt solgt for utgivelse i 10 land, inkludert USA, England, Danmark og England."

Boka er delt i tre deler. Den første delen (side 9 - 135) omhandler årene før første verdenskrig, og her er det forfatteren selv som er bokas jeg-person og forteller. Den andre delen (side 137 - 221) omhandler første verdenskrig - mao. årene 1914 - 1918. Her er det morfaren selv som er fortelleren. I den siste delen (side 223 - 283) er forfatteren igjen fortellerstemmen, og her fortelles historien om alt som skjedde etter at morfaren kom hjem fra krigen.

For ubemidlede mennesker var livet hardt i begynnelsen av det 20. århundret. Man måtte være glad dersom man i det hele tatt hadde arbeid, og det gjaldt å holde ut uten å kny. Verken arbeidsmiljølov eller HMS var oppfunnet, og ble du skadet i arbeid slik at du ble ufør, var det ut med deg og inn med en ny. Mange arbeidsplasser innebar stor fare for liv og helse for de ansatte, og i den konteksten gjør det sterkt inntrykk å lese om 14-åringen som i en av sine første jobber holdt på å få svidd av seg beina da kokende jern kom flytende langs gulvet. Kun snarrådighet fra arbeidskameratene reddet ham fra å få ødelagt beina sine. Han ville i så fall ikke ha vært den første, for å si det sånn. For mange var de som gikk rundt med klumpføtter - føtter som rett og slett hadde smeltet pga. varmen ...

Med utsikter til en snarlig død om man ikke passet seg godt, var det kanskje ikke så rart at han valgte en karriere innenfor militæret etter hvert. Dette skulle bli skjebnesvangert, og hendelsene i skyttergravene skulle komme til å prege resten av hans liv.

"Barndommen min var overgrodd av historiene hans om første verdenskrig, evig og alltid krigen om igjen; ubestemmelige heltedåder på gjørmesletter under skur av bomber, smatrede geværskudd, skrikende skygger i mørket, ordrer brølt på fransk, det hele tolket fra gyngestolen hans, med stor sans for effekter - videre var det evig og alltid piggtråd, granatsplinter suste om ørene på oss, mitraljøser smatret, signallys tegnet en høy bue på det mørke firmamentet, bombekastere og haubitser fyrte løs, tusen bomber og granater, mens tantene satt der, nippet til teen og nikket salig og jeg selv ikke festet meg ved stort mer enn at bestefar måtte ha vært en helt i en tid som befant seg like fjernt fra meg som middelalderen jeg fikk høre om på skolen. Nå ja, en helt var han uansett allerede, han som lærte meg å fekte, slipte lommekniven min, lærte meg å tegne skyer ved å pusse forsiktig med viskelær på figurer man først laget med en bit forkullet ved fra peisen, eller hvordan man gjengir de utallige bladene på et tre uten faktisk i tegne dem alle sammen - kunstens sanne hemmelighet, som han sa." (side 14-15)

Ikke til å undres over at den voksne Stefan Hertmans kviet seg noe for å åpne notatbøkene etter bestefaren ...

Tidlig i august 1914 ble bestefaren - Urbain Joseph Emile Martien - beordret ut i krigen. Han var da 23 år gammel, hadde fått fire års opplæring på militærskolen og hadde tittelen korporal. Å være soldat var en ære, og å dø på "æresmarken" som en helt var noe opphøyet og stort. Lite visste han hvilket helvete det faktisk kom til å bli. Hvor mye død og fordervelse, hvor mye lidelse og lite ærefullt han skulle bli vitne til etter hvert ... Alle dem som ble liggende igjen på den såkalte æresmarken, lidende uten å få noen hjelp, i time etter time før smertene eller blodtapet til slutt tok livet av dem ... Scenene som beskrives i boka er grusomme, levende og autentiske. Hertmans skriver så levende at jeg kunne kjenne luktene og se bildende livaktig foran meg. Det er ikke voksne menn som ligger strødd på æresmarken - det er unge gutter. Det finnes ikke noe hollywoodsk over scenene - bare død, helvete og forråtnelse.

"Vinteren 1917-1918 er det nok en gang gutter som dør av nød, kulde, lungebetennelse, tyfus, sorg, magesyke, syfilis, fortvilelse, raseri og jeg vet ikke hva, men det mest grufulle vi får høre, kommer fra Passendale, i oktober og november det året. Vi sitter nedgravd, ser sykebærerne våre bli innkalt den ene etter den andre. Ordet Passendale er på alles lepper. Offiserene tier og ser i bakken når vi ber om forklaring. Granatilden i det fjerne er voldsommere enn alt vi har hørt noen gang før. Det brukes sennepsgass, historiene som når oss, er så grufulle at vi nesten er takknemlige for at vi får sitte her og råtne i gjørma, utlevert bare til forfrysninger, lumske mitraljøser og militær vilkårlighet. Brannsårene som sennepsgass forårsaker, er visst mer smertefulle enn alt man har sett hittil; det er visst heller ikke noen salve eller medikament tilgjengelig som kan lindre de brølende ofrenes lidelse. Moralen synker lavere enn temperaturen nattestid. Igjen er det skjulte selvmord - gutter som løper rett mot fiendtlig ild og hyler: Skyt da, drittsekker, skyt meg, da. Som regel får de det som de vil. På en eller annen måte havner det også stadig mer sprit i skyttergravene; det hviskes om at den militære ledelsen selv sørger for å få den hit. Skrålende, snøvlende soldater som uler mot stjernene halve natta og sovner utpå morgenkvisten, bedøvet og utmattet, og som tidlig om morgenen, da kulda er aller hissigst til å angripe oss, fryser ihjel." (side 218)

Det som på mange måter berger Urbain - både under og etter krigen - er hans kjærlighet til malerkunsten. Morfarens største bragder er likevel som kopist av andre kjente malere - som blant annet Rembrandt. Hans ultimate arbeid er portrettet Mann med gullhjelm, kopiert fra Rembrandts original. Uten at jeg skal spoile hele boka, kan jeg røpe så pass at kjærligheten og da særlig mangelen på denne, får en sentral plass i morfarens senere liv.

"Krig og terpentin" er en bemerkelsesverdig roman - fortettet og brutal i sitt uttrykk. Her er det lite eller ingenting som pakkes inn; aller minst krigen, men heller ikke morfarens malerkunst. Som bildet som i årevis har vært stuet bort på loftet, det av den nakne kvinnen som ser inn i et speil, med et ansikt som umiskjennelig ligner morfarens store kjærlighet ... Hvor mange tapte drømmer, hvor mye ikke-levd liv, hvor mye smerte ... Vi kan knapt forestille oss hvordan dette må ha fortonet seg - ikke bare for ham, men også for kvinnen han ble gift med ...

Det som bergtok meg mens jeg leste, var Hertmans evne til å gjøre bestefaren så levende at jeg kjente hans smerte på min egen kropp. Jeg må innrømme at jeg ble aller mest berørt av bokas andre del som omhandler skyttegravskrigen, med all den elendigheten som fulgte i kjølevannet av dette. Dessuten blir jeg alltid andektig når jeg leser om forhold i vår nære fortid, der individets drømmer og ønsker måtte vike for fellesskapets interesser. Rent konkret kostet dette Urbain en karriere som maler, det kostet ham kjærligheten og det kostet ham hans livs lykke. Alle ofrene er imidlertid fraværende når historien om ham fortelles. Ære, moral og plikt står i fokus hele veien, og er avgjørende for de valg som blir tatt.

Selv om jeg opplevde at det tok litt tid før jeg fikk skikkelig flyt i lesingen til å begynne med, kanskje fordi historien ble litt springende i bokas første del, mener jeg at Hertmans har lykkes i å skrive en helstøpt roman. Den blir sittende i kroppen lenge etter at siste side er vendt. Dette er en slik bok man med fordel kan lese flere ganger uten at det gjør noe. Det har å gjøre med at det er mange lag i historien, som det tar litt tid å få tak på. Så kan man selvsagt lure på hvor mye av historien som er morfarens egen og hvor mye forfatteren har lagt til for egen regning. I den grad dette handler om smertefulle avsløringer som ellers ville ha blitt liggende dersom morfaren selv hadde vært der og fått bestemme selv, synes jeg virkelig ikke dette gjør noe. Og i den grad dette innebærer at forfatteren har gjort teksten mer litterær, er vel det mest positivt. Det som i alle fall er sikkert er at det har kostet Hertmans mye å skrive denne boka, som ikke på noen måte kan sies å være en ren hyllest til av morfaren. Dette er så langt fra en feelgood-roman man kan komme! Alle detaljene i boka, alle historiene som er flettet inn - alt dette imponerte meg sterkt! Det skrives ikke mange bøker av dette kaliberet lenger, rett og slett. Jeg kan vanskelig se for meg at jeg kommer til å lese så mange bøker av dette kaliberet i høst.

Hylende morsomt om manglende selvdisiplin og om veien til et bedre liv!

Har du fremdeles ikke hørt om Agnes Ravatn, sier du? Er det mulig? Hun som har vunnet bokbloggernes romanpris 2013 for "Fugletribunalet" nylig og gode greier! (Hun fikk også P2-lytternes romanpris 2013 for denne boka, og konkurrerte for en stor del mot de samme forfatterne der som hos bokbloggerne.)

Jeg sier det med det samme: i høst kommer det til å blåse en Ravatn-vind over bloggen min! For ikke bare har jeg lest hennes siste bok "Operasjon sjølvdisiplin" - hylende morsom, kan jeg allerede nå røpe - men jeg har også to til liggende på vent; "Veke 53" (roman som utkom i 2007) og "Folkelesnad" (essay fra 2011). Agnes Ravatn er nemlig en ny(oppdaget) stemme i det norske litterære miljøet i Norge - kanskje mest kjent for sin skarpe og vittige penn som essayist, men nå altså også som romanforfatter!

Agnes Ravatn (f. 1983) debuterte med romanen "Veke 53" i 2007. Siden har hun nesten hvert eneste år kommet ut med en ny bok. Essayet "Operasjon sjølvdisiplin" er den sjette bokutgivelsen i rekken. Og - bare for å ha nevnt det også - hun har fått flere priser enn antall bøker hun har utgitt. Bokbloggerprisen er nemlig den syvende i rekken i følge Wikipedia (som jeg tidligere i dag oppdaterte selv).

"Operasjon sjølvdisiplin" består av en artikkelserie som har vært trykket i dag og tid". For å sitere bokas baksidetekst:

"Sjå på oss! Klorande på smarttelefonane våre som svoltne rotter, konsentrasjonsevne under frysepunktet, uproduktive som aldri før, plaga med angst og liggesår, snart umyndiggjorte."

Dette er sjølvhjelpsboka for deg som ikkje kan fordra sjølvhjelpsbøker, men likevel innser at du treng hjelp."

Stikkordet i boka er selvdisiplin, som av forfatteren defineres på følgende måte:

"Det er evna til å motstå kortsiktige freistingar for å kunne oppnå langsiktige mål, og evna til å overvinne uønskte tankar, kjensler eller impulsar." (side 11)

Hvordan skal det gå med det moderne mennesket når vi ikke klarer å tenke ferdig en tankerekke, se et TV-program eller lese en artikkel på nett, uten at vi "må" sjekke Facebook, se hva som tikket inn på smartphonen akkurat, "multitaske" på minst tre medier samtidig osv.? Bare for å ha sagt det først som sist: begrepet multitasking har for lengst avgått med døden. Det er ikke mulig å multitaske! Ikke uten at det ikke blir noe som helst ut av det du driver med - med mindre en av tingene er automatisert.

Ravatn radbrekker det meste av det som er blitt presentert i selvhjelpslitteraturen de siste årene, og hun innfører et (for meg - og jeg har lest et helt arsenal med selvhjelpsbøker i mitt liv!) helt nytt begrep: viljestyrkemuskel-tretthet. Jada, man kan sikkert trene opp evnen til å treffe kloke beslutninger på løpende bånd, men det er en grunn til at f.eks. Barak Obama bare har to farger på dressene sine! Det er for å minimere antall beslutninger på ting som ikke betyr så mye. Og det er en grunn til at nordmenn - som bor i et av verdens rikeste land, blant dem med høyest utdannelse, og hvis befolkning leser mer (les: er mer intellektuelle) enn de fleste andre osv. - er storforbrukere av Grandiosa. På slutten av dagen er nemlig viljestyrkemuskelen så svekket at vi nærmest er ute av stand til å treffe fornuftige beslutninger, og hopper på det som synes mest kjent (og trygt?). Da er vi nemlig egoutladet!

På side 39 kommer Ravatn med et råd som kan snu opp-ned på de fleste tilværelser:

"Gåta er: Korleis spare på kreftene slik at dei held heile dagen gjennom? Eg klarer ikkje vente, og avslører svaret med ein gong: Trikset er altså å gjere krevjande handlingar om til vanar. Det vil seie automatiserte handlinger ein gjer utan først å måtte kjempe ein indre kamp: "Skal, skal ikkje?"

Planlegging er det andre saliggjørende - og kanskje kjedelige? - trikset. Sett av en planleggingsdag og vær klar med notatblokka! Det er noe med nedskrevne mål og arbeidsoppgaver. Det forplikter litt mer enn når planene bare svever uforpliktende rundt i et trøtt hode. Dessuten bør man kutte ned på antall avgjørelser. Spis det samme til frokost hver dag, heng klærne du skal ha på deg neste dag over en stolrygg. Osv. Hvis du i tillegg klarer å bestemme deg for at du ikke skal lese en eneste e-post før lunch, og utnytte den beste tiden du har på døgnet maksimalt, har du kommet langt!

Mange sliter med prokrastinering. Definisjonen på dette er følgende:

"Prokrastinering er ein mekanisme for å takle "angsten" som kjem når ein må begynne på eller avslutte ei eller anna oppgåve." (side 69)

Mange prokrastinører tror at grunnen til at de utsetter oppgavene er fordi de er så perfeksjonistiske. Det mener Ravatn bare er tull, og så snart man innser at prokrastinering ikke handler om perfeksjonisme, er det mulig å få gjort noe med sin egen aktive utsettelse. Prokrastinering handler derimot om svak disiplin, svak motivasjon og manglende impulskontroll. Egentlig er prokrastinering en mild form for angstrespons, men på et mildere trusselbilde enn fight-or-flight-responsen vanligvis utløses på. Ravatn har en hurtigguide for hvordan man kan unngå aktiv utsettelse. En oppgaveliste er blant virkemidlene, og her bør man bryte ned oppgaven i så mange små oppgaver som mulig. Deretter bør man bestemme seg for å jobbe i 25 minutters-bolker med 5 minutter pause mellom slagene. Hvis det er mulig - steng internett! Rydd pulten! Ikke vent på at du skal bli motivert - bare begynn med en gang! Gjem smarttelefonen din, og slå for all del av alle varslingssignaler om at ny e-post eller sms har ankommet. Aldri prøv på multitasking! Og unngå helvete heller-tankegangen - altså at et lite glipp gjør at du gir opp alt. Og kanskje sist, men ikke minst: ta deg skikkelig fri når du har fri, slik at du kan nyte fritiden 100 % og være ordentlig uthvilt til neste dag!

"Dersom ingenting av dette hjelper: Tenk på nokon som har døydd, og tenk kor urettferdig det er at den personen døydde, mens du fekk leve - og sjå kva du bruker livet ditt til! Kattevideoar!!" (side 75)

Ravatn er også innom den berømte marshmallow-testen, som alltid har blitt tolket slik at de barna som ikke spiser marshmallowen, men som klarer å vente i et kvarter og derfor blir belønnet med en til, er dem det kommer til å gå best med her i livet. Men hva om det er andre grunner enn manglende evne til behovsutsettelse som gjør at noen barn velger å spise marshmallowen umiddelbart? Manglende tillit til voksenpersonene man har rundt seg for eksempel? Derfor: ikke prøv denne testen på dine egne barn. Det kan hende at det eneste du avslører er at barna dine ser på deg som en løgnaktig og ustabil tulling!

Foruten at Ravatn er innom både IKEA-marerittet i kjøkkenavdelingen (der faren for viljestyrkemuskel-tretthet og ekteskapshavari er overhengende), kommer hun også inn på noe av det som går som en rød tråd gjennom det meste av selvhjelpslitteraturen, nemlig "optimalisering av selvet". Men hvor mye samfunnsengasjement og klimaengasjement kommer det ut av at alle sitter og mindfulnessmediterer dagen lang, og retter blikket innover seg selv? Ja, hun bare spør!

Dette og mere til får du servert i Agnes Ravatns hylende morsomme essay "Operasjon sjølvdisiplin"! En fornøyelig og fandenivoldsk bok om hvordan du kan klare å overleve i en verden full av fristelser, med så mange valg at selv den flinkeste blant oss kan gå seg fullstendig vill. Sjelden har jeg kost meg så til de grader med en bok som denne! Det sier kanskje mer om bøkene jeg vanligvis leser (om verdens alvor, om dysfunksjonelle familier, om kriger og elendighet, for ikke å glemme alle bøkene om hvordan bli en bedre utgave av seg selv ... osv.), men ikke alt! "For deg som ein gong hadde ei lys framtid, men som no er ein internettavhengig, nevrotisk, dvask og ulykkeleg tufs i tidsklemme" - løp og kjøp! Og er du i tvil - slå opp på side 101 i boka neste gang du er innom en bokhandel, og kjenn etter om noen av de 30 tipsene som er nevnt, treffer deg som et knyttneveslag i magen. Da vet du nemlig at du er i målgruppen for boka! Og dersom du er blant dem som tenker at summen av laster er konstant, så må du faktisk tenke om igjen. Det ene har nemlig en tendens til å dra det andre med seg. Dersom du derimot gjør noe med en av dine uvaner, vil dette ha gunstig effekt på samtlige andre uvaner. Gjenvinn din en gang så lysende fremtid! Svarene på hvordan, får du i denne lille boka!

Philip Roths siste roman ...

Litt om forfatteren

Philip Roth (f. 1933) er en prisbelønt jødisk-amerikansk forfatter, som er oppvokst i Weequahic, Newark, i New Jersey - nettopp der hvor handlingen i hans siste roman "Nemesis" for en stor del finner sted.

Aller mest kjent er Philip Roth for sine bitende samfunnskritiske bøker, selv om det kanskje er "Portnoys besværlige liv" de fleste norske lesere forbinder ham med (?). Det var i alle fall den boka som for en mannsalder siden fikk meg til å bli oppmerksom på Philip Roth. Siden har han kommet ut med et vell av romaner, og det er med litt vemod jeg har fått med meg at Roth har erklært at "Nemesis" er hans siste bok. Skjønt han har rundet 80 år nå, så da så ...

Selv har jeg skrevet om Philip Roths romaner "Indignasjon" (2008), "Hvermann" (2000) og "Zuckerman" (1985) på bloggen min tidligere (linkene fører til mine omtaler av bøkene). Ellers vil jeg trekke frem et foredrag jeg var på for et par år siden på Jødisk museum, hvor Gabi Gleichmann snakket bl.a. om Philip Roth under overskriften "Hvorfor lese toraen når vi har Philip Roth?" (følg linken for å finne min "rapport" fra dette foredraget) - og hvor noe av det mest interessante ved hele foredraget var hans tanker rundt hva som spesifikt kjennetegner den typiske jødiske litteraturen.

Om "Nemesis"

"Det første poliotilfellet den sommeren inntraff i begynnelsen av juni, like etter Memorial Day, i en fattig italiensk bydel på motsatt side av byen fra der vi bodde. Hos oss i den jødiske bydelen Weequahic i byens sørvestre hjørne hørte vi ikke noe om det, og vi hørte heller ikke om de neste ti-tolv tilfellene som inntraff enkeltvis rundt om i Newark i nesten alle bydeler utenom vår. Ikke før 4. juli, da det allerede var registrert førti tilfeller i byen, kom det et oppslag på førstesiden av kveldsavisen med overskriften "Polioalarm: Helsedirektøren ber foreldre være på vakt", der lederen for byens helseråd, dr. William Kittell, oppfordret foreldre til å holde øye med barna og kontakte lege hvis et barn fikk feber eller andre symptomer, som hodepine, sår hals, kvalme, stiv nakke eller leddsmerter." (side 7)

Bokas forteller - skal vi etter hvert få vite - er Arnold Mesnikoff - en av guttene fra idrettsplassen på Chancellor, selv om hovedpersonen utvilsomt er Bucky Cantor, en ung mann som er fritidsleder på idrettsplassen sommeren 1944. Den gangen var polio en epidemisk sykdom som rammet fortrinnsvis unge mennesker, og som foruten å forårsake lammelser også kunne føre til død. Inntil det på 1950-tallet ble utviklet en vaksine, var polioepidemier fryktet i mange land hvert eneste år, og man antar at så mange som en halv million mennesker døde av sykdommen.

Den unge Cantor er altså fritidsleder på en idrettsplass i den jødiske bydelen Weequahic i 1944 da han blir vitne til at polio også dukker opp blant guttene hans. Rett før har noen italienske pøbelgutter oppsøkt deres bydel og etterlatt seg svære spyttklyser på fortauene - angivelig for å spre polio. I Europa raser andre verdenskrig, en krig Cantor har sluppet unna fordi han har for dårlig syn. Ikke å kunne delta i krigen er noe han forbinder med skam.

Før polioepidemien for alvor er et faktum i den jødiske bydelen, kommer vi tett inn på Cantor og hans familiebakgrunn. Han har aldri kjent sin far, en tyv som stort sett har sittet i fengsel, og har heller ingen erindringer om sin mor.

"Da han var liten, hadde besteforeldrene tatt ham med for å besøke morens grav hvert år for å minnes henne på fødselsdagen hennes i mai, men som barn hadde han ikke trodd noe på at hun lå under jorden. Opplevelsen av at han aldri hadde hatt en mor, at hun var oppdiktet, hadde aldri vært sterkere enn når han sto ved graven mellom de gråtende besteforeldrene og spilte med og lot som om hun faktisk hadde vært til. Men trass i at det årlige besøket opplevdes som en hul forestilling og var det rareste han ble bedt om å gjøre, nektet han aldri å bli med. Han gjorde det fordi det var en del av det å være en god sønn for en mor som han ikke hadde noen levende erindring om." (side 56)

Etter hvert som polioepidemien brer om seg, dukker det opp både jødehat og fordomsfulle holdninger. Er det ikke jødene som har skylden for det hele? Ja, noen går så langt som å mene at det beste hadde vært å brenne ned Weequahic med alle jødene, slik at man kunne kvitte seg med polioepidemien en gang for alle. Cantor sliter med samvittighetskvaler i forhold til om idrettsplassen burde stenges, om det er noe han gjør som utsetter guttene for fare osv. - samtidig som myndighetene forsøker å unngå panikktilstander. Hvordan kan Gud gjøre dette mot dem?

"Etter all denne tiden falt det ham med ett inn at Gud ikke bare hadde sluppet polioen løs i Weequahic-distriktet, men at det var Gud som for tjuetre år siden hadde latt moren dø i barselseng bare to år etter at hun gikk ut av high school og var yngre enn han var nå. Han hadde aldri tenkt på hennes død på den måten før. På grunn av besteforeldrenes kjærlige omsorg hadde det tidligere alltid slått ham at det var meningen at han skulle miste moren sin da han ble født, og at det var en naturlig følge av hennes død at han var blitt oppdratt av besteforeldrene. Også det at faren hadde vært en gambler og en tjuv var noe som hadde vært meningen og som ikke kunne ha vært annerledes." (side 87)

Panikken blir etter hvert til å ta og føle på, og så spørs det om Cantor til slutt lar seg overtale til å forlate Weequahic for å være sammen med forloveden Marcia på et trygt sted, langt unna polioepidemien ... Tillater samvittigheten ham å svikte guttene på idrettsplassen? Eller er det slik at det går en nemesis gjennom livet, som man faktisk ikke kan unnslippe uansett hvilke valg man tar?

Hva jeg tenker om boka

"Nemesis" er en tankevekkende bok med helt klare paralleller til Albert Camus´"Pesten". Begge bøker handler om epidemier, skjønt Camus´roman tar det hele atskillig lenger enn hva Roth gjør i "Nemesis" (fordi vi i "Pesten" møter en befolkning som settes i karantene for å forhindre smitte - så langt går det ikke i "Nemesis"). På den annen side handler "Nemesis" om en hel del mer enn "bare" en sykdomsepidemi. Vi møter nemlig en ung mann med mange stigma i en tid da man faktisk trodde at foreldrenes synder gikk i arv - så og si gjennom blodet. Da Cantor senere opplever at det oppstår en ny polioepidemi i hans nærhet, og at også han selv rammes av polio, tar han på seg all skyld og bruker resten av livet til å sone denne selvpålagte dommen, som om det var forutbestemt at dette skulle bli hans lodd i livet. Han skåner omverdenen fra å ha noe med ham selv å gjøre, sier nei til kjærligheten og går så til de grader opp i sin skjebne at han i bunn og grunn ikke har noe egentlig liv. Og han er fast bestemt på at sånn måtte det bare bli og at han har fått som fortjent. Kontrasten til fortellerens liv - også han poliorammet - kunne knapt vært større.

Philip Roths evne til å fortelle gode historier er uovertruffen, og i "Nemesis" briljerer han med sin umiskjennelige litterære stil. Man får ikke happy ending hos Philip Roth, men heller ikke sentimentale og/eller tåredryppende avslutninger. Her er det realisme for alle penga - både på det ytre og indre planet! Persongalleriet er helstøpt og troverdig, selv om Roth ofte opererer med noe karikerte figurer i sine romaner. I "Nemesis" er imidlertid Roths velkjente humor så godt som fraværende. Dette er først og fremst en alvorstung roman, som spiller på mollstemte strenger. Boka, som er nydelig oversatt, er for øvrig svært lettlest. Og jeg, som både er fan av Philip Roth, elsker jødisk litteratur og dessuten synes det er spennende å lese om en sykdomsepidemi i vår nære fortid, fikk mye ut av denne boka!

Dette kommer av at den norske bokdatabasen har endret eksportformatet sitt (og distribusjonsmåten). De har skrudd av det gamle eksportformatet. Vi kan derfor ikke importere nye bøker med det gamle importverktøyet vårt.

Jeg er ikke ferdig med nytt importverktøy ennå, fordi det er en uhyggelig tidkrevende og omfattende jobb. Jeg har jobbet ettermiddager og helger med dette i flere uker.

Jeg kan ikke love noen dato for en fiks på problemet, men det er en fiks på vei.

Begynte på boken med litt skepsis siden den var så oppskrytt. De første 50 sidene var vel sånn passe, språket var veldig godt, men handlingen ble litt uinteressant. Men etterhvert tok den seg opp og den siste halvdelen av boka gjorde den til en favoritt! Maken til bok skal man lete lenge etter. Vakker beskrivelse av håpløs kjærlighet og hjelpeløs mellommenneskelig forståelse. En blir så glad i denne gestalten i hans sårhet og oppriktighet..Han vil jo så gjerne, men får det ikke til! Alt går ham imot og troen på seg selv har han aldri hatt! Hvorfor jeg elsket denne boken kan jeg ikke sette fingeren på. Den var selvfølgelig knakende godt skrevet, men kanskje vi kjenner oss igjen i mislykkede forsøk som vi gjør i en vanskelig verden?

Jeg leser stort sett ferdig bøkene jeg starter på. Hovedgrunnene er nok at jeg er en smule sta av meg og at jeg har lest såpass mye at jeg vet at bøker kan gi store leseopplevelser, selv om de ikke umiddelbart fenger. På samme måte er en fengende start ingen garanti for at jeg kommer til å like boka.

Noen ganger kan avbrutte bøker bli liggende lenge før jeg får et innfall og prøver meg igjen. Ulysses måtte jeg starte på flere ganger, Foucaults Pendel likeså: begge er etter endt lesing i dag blant mine favoritter. Bibelen og Tolkiens Silmarillion er bøker jeg har avbrutt, men ennå ikke gitt opp.

Grunnene til å avbryte ei bok er flere: av og til passer det meg bedre å lese krim enn tunge romaner, i blant får jeg ei såpass interessant bok mellom hendene at alle andre leseprosjekt må vike. So many books, so little time...