Bokelskere.no

Må si jeg er litt usikker på Elinors motiver. Antagelig er båndene sterkere til sønnen enn til barnebarnet, spesielt siden forholdet til svigerdatteren er alt annet enn hjertelig. En hver kvinne på den tiden var prisgitt mennene i familien og deres makt; jeg er enig i at det trolig var lettest for Elinor å støtte den eldste og trolig sterkeste av rivalene.. Historiske kilder forteller at Arthur (eller kanskje hans følgesvenner?) prøvde å kidnappe Elinor; en slik handling kan vel få enhver til å støtte motparten?

Stykkets Hubert fikk min medynk.. Han vil så gjerne lyde kongens ord, men ettet å ha snakket med den unge Arthur greier han rett og slett ikke å fullføre ugjerningen. Arthur stagger Huberts besluttsomhet når han snakker om tidligere tider:

Have you the heart? When your head did but ache,
I knit my handercher about your brows,
(…)
But you at your sick service had a prince.
Nay, you may think my love was crafty love
And call it cunning: do, an if you will:
If heaven be pleased that you must use me ill,
Why then you must. Will you put out mine eyes?
These eyes that never did nor never shall
So much as frown on you.

Hubert går med på å forråde kongen og la den unge nevøen få leve.. Dette viser Huberts menneskelige side; han er slett ikke bare et instrument for kongen og en “villain”. Han følger sin egen overbevisning, til tross for konsekvensene denne overbevisningen kan få for han selv.

Jeg samstemmer: Shakespeares historiske skuespill er virkelig flotte! Samtidig som en som leser synes det er morsomt å lære mer om Englands historie, er det også viktig å huske på at Shakespeare tok seg en god del dikteriske friheter. Min favorittkarakter – Bastard (selvsagt!) – er oppdiktet av mesteren fra Stratford. Bastarden er den som i mine øyne leverer de saftigste kommentarene; slik var han antageligvis viktig for den godeste Williams dramatisering av King Johns herskerperiode.

Satte selvsagt også pris på de saftige kvinnerollene; Hell hath no fury like a woman scorned (ikke Shakespeare, men William Congreve…). Sønner var, og er, viktige. Hvordan skulle ellers en kvinne få hevet sin rett?

Den historiske King John var kjent som ”Lackland” fordi han mistet store landområder til Frankrike, både på grunn av arv og krigføring, og som ”Softsword” fordi han ikke var den beste av krigerske konger. Begge kallenavnene gjør han seg fortjent til i dette stykket. ”Lackland” fordi han ikke greide å erobre de tapte områdene i Frankrike fra sine slektninger, ”Softsword” blant annet fordi han angrer på sin beslutning om å drepe den unge prins Arthur…

Når det gjelder Arthur, vet historiske kilder lite. Hubert innrømmet først å ha drept den unge prinsen, men gikk senere bort fra denne tilståelsen. Det som i alle fall er sikkert er at Arthur ikke kom levende fra fangenskapet hos King John. Shakespeare får oss som lesere til å få nyvunnen sympati med kongen da prinsen ved et uhell dør.. Men, selvsagt: kongen hadde gitt ordren om å drepe sin rival og til tross for etterpåklokskap var han vel moralsk skyldig?

Karamella: synes linken til kong Sverre er interessant. Trodde Henrik 8 var den første engelske kongen som virkelig våget tale Roma midt imot! Vel... det hadde vel mer med egeninteresse å gjøre enn religiøs overbevisning!

Johan: nå har jeg bare lest den engelske versjonen, men her er det også lite rim. Stykket drives derimot framover av flotte enetaler og herlig språk; noen ganger nobelt, andre ganger så nedrig som bare Shakespeare kan gjøre det!

Dette er helt riktig, ofte er det et avvik mellom det tallet som står oppført som "leser" og "ønsker seg" og portrettlista som dukker opp når du klikker på tallene.

Den rent tekniske grunnen til dette er at vi kun tar med dem som har markert som "leser" og "ønsker seg" de siste tredve dager når vi regner ut hvor mange det dreier seg om.

Når man klikker på tallene, derimot, tar vi også med dem som har markert som "leser" og "ønsker seg" for mer enn 30 dager siden.

Bakgrunnen for at det ble gjort slik var at vi ville ha en viss bevegelse i listene over "leser" og "ønsker seg".

Hvis noen har markert at de leser en bok for to måneder siden, er vel dette ofte fordi de har begynt å lese noe annet, eller at de ikke har endret boka til "har lest".

Derfor valgte vi å fjerne eldre "tilstander" fra bøkene når vi skulle lage disse listene.

Når man klikker på lista over hvilke bokelskere som "leser" og "ønsker seg" følte vi allikevel det var mest riktig å liste opp alle, selv om det er et avvik mellom antallet på de to.

Den tidligere landmåleren Taavetti Rytkönen aner ikke hvem han er, hvor han bor eller hvorfor han har en hel masse penger på seg. Hadde det ikke vært for at drosjesjåføren Seppo Sorjonen hadde forbarmet seg over ham, er det ikke godt å si hva som kunne skjedd med ham.

Seppo vil mer enn gjerne kjøre den gamle mannen rundt, særlig når han skjønner at gamlingen har penger å betale med. De kjører og de kjører, og etter hvert husker Rytkönen mer og mer, bl.a. hva han heter.

De utroligste situasjoner oppstår, og mengder med alkohol er selvsagt inne i bildet. Det blir også mer og mer åpenbart at Rytkönen er dement, og at han ikke klarer seg alene. Det oppstår et varmt vennskap mellom ham og Seppo, som er temmelig desillusjonert selv. Men ble det morsomt? Vel ... Jeg er en ihuga Paasilinna-fan, men denne boka fenget dessverre ikke. Jeg opplevde ikke at den hadde det viddet som Paasilinnas bøker ellers er så full av. Hvor du blir nesten til randen oppgitt av fortvilelse på hovedpersonenes vegne og samtidig ler deg fillete ... Dette manglet i denne boka, som jeg rett og slett ikke syntes hadde den nerven som jeg ellers forbinder med denne forfatteren.

Det blir bare terningkast tre fra meg denne gangen.

Tusen takk! Det var veldig hyggelig å høre! Jeg tror dette er bøker flere enn oss kommer til å lese om igjen flere ganger - og hvor vi garantert kommer til å oppdage nye lag i historiene. Jeg leste den første boka om igjen før jeg begynte på denne, og selv om det bare hadde gått tre år siden sist, fikk jeg SÅ mye mer igjen denne gangen! Hva bor det i denne forfatteren som skriver så fantastisk godt? tenker jeg ... ;-)

Jeg anbefaler Thomas Manns "Buddenbrooks - en familie i forfall" på det varmeste! Dessuten Knut Hamsuns "Markens grøde".

Utrolig bra bokanmeldelse, Rose-Marie. Jeg stiller meg hundre prosent bak absolutt alt du skriver! Fikk nesten lyst til å lese boka på nytt allerede...

I bok nr. 1 fikk vi vite at David hadde mistet hukommelsen og hadde satt inn en annonse i avisen der han oppfordret venner og kjente til å skrive brev til ham for å hjelpe ham med å friske opp minnene. I den boka ble vi kjent med Davids barndomsvenn Jon, ungdomskjæresten Silje og stefaren og presten Arvid.

I bok nr. 2 er det barndomsvennene Ole og Tom Roger som forteller. Dessuten treffer vi Paula som bor på gamlehjem, og som fortrinnsvis kjente Davids mor Berit. Hun har fått en annen til å skrive for seg.

Ole er en mann som først og fremst prøver å gjøre alt riktig. Så opptatt er han av å gjøre alt riktig at han faktisk har glemt hva han selv ønsker. Og når hans egne ønsker og behov faktisk truer med å komme opp til overflaten, gjør han alt det som står i hans makt for å undertrykke og skjule dette. Etter at han giftet seg med Helen, som har tenåringssønnen Jørgen fra før av, og som han har rukket å få et barn med, kommer han for alvor i skvis mellom henne og sin egen mor. De to kvinnene som han er mest glad i i hele verden, hater nemlig hverandre. Ole forstår heller ikke hvorfor ikke hans egen snillhet og godhet kan møtes med nettopp snillhet og godhet ... Det er imidlertid det stikk motsatte som skjer. Og hva gjør han når mamma forsøker å rydde opp i livet hans? Klarer han å manne seg opp til å si stopp? Moren som hele tiden hevder å ville det beste for ham, men som helt klart har sine egne agendaer ...

Tom Roger er av taterslekt, og har vokst opp i en familie så destruktiv at det ikke er til å undres over hvorfor han har blitt som han har blitt. I likhet med de øvrige slektningene har han aldri fått noe som helst ut av livet sitt. Han er småkriminell, har vel aldri hatt en skikkelig jobb, lever på sosialhjelp og har en selvtillit som er helt under pari, selv om akkurat det er det siste han vil innrømme. Tom Roger tåler ikke å bli ydmyket eller dårlig behandlet, og det skal heller ikke så mye til før han føler seg tråkket på. Han har et farlig sinne i seg som gjør at han er voldelig mot sine kjærester. Han slår, og han slår hardt. Fortvilelsen over at han ikke klarer å kontrollere sinnet sitt - noe som faktisk er oppriktig ment, dog etterpå ... - gjør at kvinnene i hans liv ser den lille gutten i ham og ønsker å redde ham. Så er spørsmålet om det er dette han vil? Å bli reddet altså ...

Paula er pleietrengende og blir stadig oppsøkt av sønnen som er ute etter pengene hennes. Hun misliker dette sterkt, men klarer samtidig ikke å sette seg i mot ham. Paula sliter nemlig med mye dårlig samvittighet overfor sønnen, og føler skyld fordi hun har gjort ham til den han er blitt.

Både Ole, Tom Roger og Paula har nytt å fortelle om David, som sirkles mer og mer inn. Puslespillet er snart ferdig lagt, og nettet snøres inn. Hvem er David når det kommer til stykket? Er han en kyniker som har utnyttet vennene sine med et påstått hukommelsestap, eller er det reelt at han har mistet hukommelsen? Avsløringene fra Paula setter for øvrig Davids lengsel etter å få vite om sitt opphav - dvs. fortrinnsvis sin ukjente far - i et helt annet lys.

Jeg likte den første boka svært godt, og ga den seks på terningen. "Innsirkling 2" burde ha fått terningkast åtte! Noe av det som fascinerte meg veldig denne gangen, er at Tiller borrer enda mer ned i personenes psyke. Jeg ble dypt fortvilet over ikke å få vite mer om spesielt Ole og Tom Roger, og jeg håper inderlig at jeg får svar på hvordan det egentlig gikk med dem når bok nr. 3 kommer. Jeg tror faktisk jeg er mer opptatt av dette enn av David, selv om han hele tiden er den ikke tilstedeværende hovedpersonen i begge bøkene som så langt har kommet ut. Tiller er en mester i å skildre sosiale motsetninger i et klassesamfunn, samt skildre hvordan menneskers liv påvirkes av skyldfølelse og opplevd krenkelse.

Davids mor Berit giftet seg over sin stand da hun inngikk ekteskap med presten Arvid, og for dette får hun gjennomgå i form av stygge bakvaskelser blant sine egne. Medlemmene av det lavere sosiale lag holder hverandre nede, og ingen forlater denne sosiale klassen uten svært store omkostninger og nærmest total sosial utstøtelse. All sosial klatring tolkes som et forsøk på å være finere enn det man egentlig er. Man prøver nemlig ikke å være finere enn dem man vokste opp med, uten at dette blir latterliggjort og mistenkeliggjort av dem som kanskje burde vært glad for at det gikk en vel her i livet. Så oppstår det store eksistensielle spørsmålet om hvem som sitter med fasiten på andre mennesker. Hvem er vi når det kommer til stykket? Den vi selv oppfatter oss som, eller den andre oppfatter oss som? I en verden der nær sagt alle har sine egne agendaer, finnes det ikke et enkelt svar på dette. Og det er nettopp her Tiller er mesterlig! For han tar disse problemstillingene så til de grader på kornet.

Avslutningsvis må jeg fremheve de språklige kvalitetene ved boka. Jeg tør påstå at det ikke er mange av Tillers format i samtidslitteraturen i dag. Antakelig er det bare Knausgård som når opp på dette nivået blant de nålevende norske forfatterne. Her strøs det ikke ut blødmer eller klisjeer. Alt er fullendt og perfekt!

Her er noen av mine favoritter når det gjelder klassiske romaner:

Mrs Dalloway, Virginia Woolf
Sult og Pan av Knut Hamsun
Idioten, Opptegnelser fra et kjellerdyp og Brødrene Karamasov av Dostojevskij
Kimen og Is-slottet av Tarjei Vesaas
Wuthering Heights av Emily Brontë
The Catcher in the Rye av J.D. Salinger
Great Expectations av Charles Dickens
Mesteren og Margarita av Bulgakov
The Picture of Dorian Gray av Oscar Wilde
Ulysses av James Joyce

Håper noen av disse kan falle i smak!

Den gangen Enid giftet seg med Alfred Lambert, tenkte hun følgende om denne kjekke mannen:



"Hva skulle man tro om Al Lambert? Man hadde de gammelmodige tingene han sa om seg selv, og den ungdommelige måten han så ut på. Enid hadde valgt å tro på de løftene utseendet gav. Livet ble så et spørsmål om å vente på at personligheten han skulle endres.



Mens hun ventet, strøk hun tyve skjorter i uken ..."



Etter som årene gikk og de fikk sine tre barn - Chip, Denise og Gary - har Enid måttet svelge i seg skuffelse på skuffelse. Hennes mann har ikke akkurat vært av den amorøse typen, og mang en gang har hun grått seg i søvn bak ryggen hans i ektesengen, mens kroppen hennes verket etter kjærlige berøringer som aldri kom. For mannen hennes var og ble følelsesmessig avstumpet, noe også barna har lidd under. Alt som betydde noe for Alfred var nemlig karrieren og oppfinnelsene som han styrte med i ensom majestet i kjelleren, avsondret fra resten av familien i den lille fritiden han tross alt hadde.

Nå er Alfred pensjonert, og har fremskreden Parkinson, demens og depresjon. Enid lider under å ha det fulle og hele ansvaret for mannen sin, som ikke har blitt noe mindre sta med årene. Enid har ett brennende ønske: å samle hele familien til en siste julefeiring i St. Jude! Det skal vise seg å bli alt annet enn enkelt. For å sitere baksideteksten på boka: "Men Gary, Chip og Denise har sine egne miserable liv å leve. De vil ikke hjem til Enids krampekos og Alfreds stadig mer fraværende og forvirrede skikkelse."

Gary er kanskje den mest vellykkede av søsknene tross alt. Han har i det minste en ektefelle og barn - i motsetning til sine søsken. Men ekteskapet knirker i sine sammenføyninger, og med en kone som har forlest seg på populærpsykologi og som feller den ene diagnostiske dommen etter den andre over ham når hun har behov for å manipulere seg frem til et større handlingsrom, så blomstrer ikke akkurat den ekteskapelige lykken. Etter en hel høst med stillingskrig angående hvor julen skal feires, gir Gary opp og bestemmer seg for å reise hjem til foreldrene sine alene. Hvorpå han umiddelbart blir gjenstand for sin kones kjærlige omsorg igjen ...

Denise har etter mange år med hardt arbeid skapt seg et navn innen restaurantbransjen. Men etter å ha innledet et lesbisk forhold med sjefens kone ... og som om ikke det var nok også et forhold med sjefen, får hun sparken. Plutselig står hun på bar bakke økonomisk. Og Chip, den yngste og mest ansvarsløse i søskenflokken, har rotet seg bort i den litauiske mafiaen etter at han fikk sparken som lærer ved universitetet pga. et usømmelig forhold med en av sine studenter. Men som han lakonisk konstaterer etter hvert: han er faktisk den som har minst problemer av dem alle!

Så spørs det da om Enid får oppfylt sitt ønske om en familiegjenforening av det virkelig koselige slaget ...

I denne bitende, satiriske boka kritiserer forfatteren det amerikanske samfunnet og ikke minst den amerikanske drømmen. Ingen av medlemmene i familien Lambert har lykkes i å nå sine drømmer, og er nokså desillusjonerte og skuffede. Tidvis fremsto de nesten som karikaturer. Med en mor som hele deres liv har dekket over alt som ikke var som det skulle være med et smil, og som har latt som alt var greit likevel, er det kanskje ikke så rart at barna har endt opp uten noen egentlig retning i livene sine. For øvrig var det interessant å merke seg Enids misnøye med alt og alle så lenge mannen hennes var i nærheten, mens hun faktisk sluttet å ergre seg så mye når han ikke var der lenger. Som om alle ergrelsene for stort og smått var en slags overlevelsesstrategi slik at hun skulle slippe å tenke for mye på sitt eget begredelige liv, som faktisk var til å grine av.

Oppi alt det tragikomiske er dette like fullt en varm roman, og jeg ble veldig glad i familien Lambert underveis.

Jeg har endt opp med å gi boka et sterkt terningkast fem. Når boka ikke når helt opp i toppsjiktet er dette fordi jeg opplevde at boka innimellom hadde noen dødpunkter som med fordel kunne ha vært strammet litt opp. Det er selvfølgelig ikke til å komme forbi at jeg sammenligner boka med forfatterens ferskeste roman "Frihet", som jeg synes var hakket bedre enn denne. Grunntonen i begge disse bøkene er for øvrig nokså lik, og det er godt mulig at en som leser "Korrigeringer" først vil like denne boka bedre enn "Frihet". Alt i alt en meget lesverdig bok som det absolutt er vel verdt å få med seg i mylderet av mange gode bøker!

Ah! Her var det masse bra!

Jeg er absolutt enig i at boken er veldig god med et fantastisk driv og sjongleringen fra den ene familien til den andre går helt greit, men familien i Hemingland er jo helt klart "hoved"-familien som jeg håper vi skal få høre mere om i neste bok! Ja, de andre også selvfølgelig. Hvis jeg skal sette fingeren på noe som helst i denne boka, må det være at jeg synes disse 12-åringene er noe tidlig ute når det gjelder refleksjoner over de vesentlige ting i livet. For å si det slik: Jeg hadde ikke den oversikten da jeg var 12 år! Men kanskje jeg var usedvanlig sent ute på den intellektuelle siden!

Jeg er enig i at briljant språk kan være så mangt. Som nevnt synes jeg både Jon Fosse og Henrik Ibsen er språklige mestere, hver på sin måte. Er også enig i at det tilsynelatende kreves for lite av lærerstudentenes språkkompetanse, men min erfaring er at de norsk-/engelsklærerne jeg har hatt gleden av å jobbe sammen med holder et høyt nivå. De brenner for faget - og språket - sitt.

På ungdomsskolen jeg har jobbet de siste 11 årene har vi mye fokus på språk. Elevene skal hele tiden ha noe å strekke seg mot, både når det gjelder grammatikk, sjanger, språklige virkemidler, ortografi, syntaks… You name it. For hver tekst han/hun skriver får eleven et eget evalueringsark. Der blir det beskrevet hva eleven er god på og hvor utfordringene ligger. Eleven får også vite hva som kreves for å nå et høyere nivå, for eksempel innen sjangeren han/hun har benyttet seg av. Selvsagt blir ikke alle gode skrivere, på samme måte som alle ikke blir gode i matematikk. Målet må heller være å inspirere alle til å bli så gode som mulig og selvsagt prøve å fange opp dem med spesielt talent, for så å kultivere det på best mulig måte.

Til slutt: støtter ideen om et videregående studieprogram for språklig fordypning!

Jeg ble gledelig overrasket over at jeg likte boka så godt, var forutinntatt nok til å tro at Solstad ikke var en forfatter for meg. Det er alltid herlig når man kan ta så feil! Skjønner godt at du er fristet til å gi et høyt terningkast.