Bokelskere.no

Det er godt mulig du har et poeng: kanskje jeg ville fått noe annet ut av boka om jeg leste den i eget selskap? Det å bruke så lang tid på ei bok kan føre til at leseren ikke greier å holde tråden, eller som jeg gjorde i dette tilfellet: gå lei. Bøkene vi velger å lese i leseselskapet er bøker vi kanskje ikke ellers ville gått løs på og jeg må si jeg er veldig glad for at jeg har lest Don Quijote. Ikke bare på grunn av boka i seg selv, men også fordi den er ett av de viktigste referanseverkene innen litteraturen.

Jeg føler meg utrolig privilegert som har fått lov til å være med i leseselskapet. Kjempet meg først til en plass (jeg var den gang mye yngre enn de andre)… Følelsen av å bli en del av en slik gjeng kan bare (nesten) sidestilles med å ha oppdaget dette nettstedet. Det er så godt å vite at andre deler den samme lidenskapen som for meg til tider er altoppslukende.

Jeg ser av Sigbjørn Obstfelder kommer fram om en trykker på en link som er slettet. Dette kan gjelde både innlegg og brukere. Synes forøvrig det er både morsomt og passende at diktet blir brukt på denne måten ;)

Jeg må noe beskjemmet innrømme at Don Quijote for meg slett ikke var den store leseopplevelsen jeg hadde håpet på. Boka ble lest sammen med 15 andre i leseselskapet jeg er med i, vi tok tak i navn, historiske hendelser og andre referanser og vi diskuterte. Hele prosessen tok to (!) år. Først likte jeg boka godt, men etter hvert syntes jeg at de samme poengene gjentok seg. Spesielt gjelder dette den andre delen. Det sies jo at Cervantes skrev den fordi en eller annen sjarlatan allerede hadde gitt ut del 2… Boka var slett ikke dårlig, den svarte dessverre bare ikke til de høye forventningene jeg på forhånd hadde.

He he, jeg tok sjansen, siden flere allerede har nevnt diverse samleutgaver… Både Shakespeare og Ibsen finnes allerede i ettbindsutgaver, med litt velvilje kan vel en slik utgivelse kalles ei bok?

Vet du, dette spørsmålet var det slett ikke vanskelig å svare på! Det er mulig at svaret vil være annerledes i morgen, men i kveld er det som følger: Ulysses, Mesteren og Margarita, Shakespeares samlede, Ibsens samlede og Bibelen (eventuelt kunne ett av de overnevnte verkene skiftes ut med Den Guddommelege Komedie).

Begrunnelsen? Selv om jeg har lest både Ulysses, Mesteren og Margarita og Den Guddommelege Komedie fra før, føler jeg at disse verkene fremdeles har mange for meg uutforskede sider jeg gjerne vil gripe fatt i. Når det gjelder Shakespeare, Ibsen og Bibelen har jeg lest en del, men ennå ikke alt. Min mening er at en i disse verkene kan finne nær sagt en hver historie som noensinne er fortalt. Og det er vel nettopp dette man er ute etter om man har all tid i verden alene på en øde øy?

Veldig enig i det du skriver! Da jeg for en tid tilbake leste Sørensens innlegg (det er allerede nevnt i en annen tråd her inne), ble jeg først pinlig berørt. Er jeg som leser virkelig så lite bevisst språklige virkemidler? Sørensen har mange gode poeng, og den eneste unnskyldningen jeg kan finne for min egen del, er at jeg mer eller mindre slukte denne boka. Jeg syntes den var spennende og fant tematikken svært interessant. Før jeg brenner ned ble lest i høyt tempo, over to dager, og jeg koste meg hele veien. Kan hende jeg ikke ville lest boka om jeg på forhånd hadde lest Sørensens dissekering, heldigvis for meg ble jeg først oppmerksom på den i ettertid. Kanskje er det sånn at jeg stiller mindre krav til samtidige forfattere enn jeg gjør til for eksempel Shakespeare og Joyce? Jeg vet ikke. Det eneste jeg er sikker på er at Heivolls bok ga meg en god leseopplevelse.

Som nevnt mener jeg at Sørensen har mange gode poeng, det er nesten imponerende at han har lagt så mye arbeid i blogginnlegget sitt. Samtidig fikk jeg, etter å ha lest kommentarene under innlegget, en anelse av at Sørensen slett ikke er like objektiv som han hevder å være. Han påstår han ikke er ute etter å ”ta” Heivoll, samtidig som han kommer med surmagede kommentarer som denne:

Ja, noen må gjerne sende en link til Heivoll, så han kan forklare seg, for hvis alt dette kløneriet er gjort bevisst – for at forfatteren/fortelleren skal framstå som en klønet, psykisk utviklingshemmet fyr som ikke kan skrive, for eksempel – så må jeg jo bare be om unnskyldning.

Slike usaklige argumenter bør vel en selvhevdet språklig mester greie seg foruten?

Det er bare så vidt jeg greier å motstå den fristelsen det umiskjennelig er å sjekke hva andre har svart før meg! Men, her er altså min definisjon på en idealist: en idealist er en som blir ledet av en indre stemme. Han handler ut i fra det han tror er rett, like mye for andre som for ham selv.

Nå er det engang slik at tidligere hedersord, som for eksempel feminist og idealist, i dag har blitt besudlet av ytterliggående definisjoner av begrepene. I så måte kan en idealist bli oppfattet som en person som riktignok kjemper for det han mener, men som likevel er akk så naiv. Om man legger denne definisjonen til grunn, altså at idealisten er naiv, kan man finne mange eksempler på slike karaterer i litteraturen. Den første som faller meg inn er Alyosha i Brødrene Karamasov, og for den del hovedpersonen i og navngiveren til Don Quijote. Begge er uten tvil idealister: de kjemper for en sak de har tro på og gjør sitt aller beste, selv om oddsene er mot dem. I tillegg er de naive i det at de ikke greier å se verden rundt seg slik den faktisk er…

”Oj, han må vi…”… Hmmm. Det beror på hvordan man definerer ordet ”idealist”. I ordets pureste forstand er det noe udelt positivt, og svaret må derfor bli: ”følge”. Om man tar hensyn til synet mange har på idealisten i dag, er det vanskeligere å komme fram til en konklusjon. Kanskje ”sky”, ”latterliggjøre” eller ”overse” er ord som passer til denne trenden?

Jeg har også tenkt over navnet til Hero. Har funnet ut at opphavet til navnet er å finne i gresk mytologi. Hero elsket Leander. Han svømte for å møte henne hver natt, før han til slutt druknet ved uhell. Dette førte til at Hero druknet seg på grunn av sorg. Med andre ord; hun var en tragisk skikkelse som ofret seg for kjærligheten.

Er enig i at navnet kan gi visse assosiasjoner og at det godt er mulig at datidens konvensjoner gjorde henne til helt. Samtidig har vi sett at Shakespeare tidligere har latt svært rappkjeftede kvinner være heltinner i skuespillene sine (for eksempel Kate i The Taming of the Shrew). Har latt meg forundre over at denne for lengst døde mesteren har hatt en forkjærlighet for sterke kvinneskikkelser, trodde lenge at dette var et mer moderne fenomen. Desto gledeligere har det vært å studere disse gamle skuespillene.

Jeg er enig i at Beatrice i blant kan være i aller skarpeste laget, men jeg tror – og håper – at de fleste menn søker en likeverdig partner. I så måte er Beatrice en perfekt match for Benedick. Den noe enklere Claudio passer sammen med Hero. Kan man tenke seg Bendick og Hero sammen? Absolutt ikke! Tenk så utrolig skjedelig en slik union ville vært for den munnrappe og intelligente Benedick.

Jeg er veldig enig med deg, Karamella. Denne komedien kunne absolutt vært en tragedie. På mange måter har den flere likhetstrekk med Romeo og Julie: her er maskeradeball og forviklinger, samt en død heltinne som likevel ikke er helt død... Det som er med på å gjøre dette til en komedie er, ironisk nok, nettopp hva du påpeker: Claudio ser ikke ut til å sørge særlig mye over tapet av sin kjære. Hadde han, som Romeo, nærmest blitt gal av savn, hadde nok stykket havnet i en helt annen kategori. I motsetning til Romeo lar han livet gå videre: Claudio ønsker raskest mulig å reise derifra og når han føler seg litt ”melankolsk”, ber han Benedick om å oppmuntre seg. I tillegg er han ikke spesielt medlidende med den sørgende Leonato og hans bror Antonio. Etter en konfrontasjon med dem, uttaler Claudio:

We had like to have had our two noses snapped off
with two old men without teeth.

Synes også at Hero virker svært underdanig, spesielt om man sammenligner henne med Beatrice. Likevel virker det som om kusinen Beatrice påvirker Hero til å bli litt tøffere. Blant annet svarer Hero Don Pedro ganske så rapt når hun tror han er i ferd med å kurtisere henne. I tillegg viser hun seg ganske så manipulerende når hun er med på planene om å få Benedick og Beatrice til å bli forelsket i hverandre. Jeg tror den aller største grunnen til at hun virker så veik, er reaksjonen hennes etter at Claudio skjemmer henne ut under bryllupet: hun blir helt fra seg og besvimer, og til slutt vil hun fremdeles ekte mannen som var så villig til å mistro henne og ødelegge hennes liv!

Når misforståelsen er oppklart og Claudio innser hva han har gjort, er han villig til å ta sin ”straff”. Jeg synes nesten det er noe patetisk over den liksom høviske måten han tar alt på. I tillegg sier han jo at det hele egentlig ikke var hans feil, siden han ble lurt av Don John (eller the bastard – med ett slikt navn er det lett å skjønne at Don Pedros bror ikke er av aller beste papir..). Stakkars mann…

I know not how to pray your patience;
Yet I must speak. Choose your revenge yourself;
Impose me to what penance your invention
Can lay upon my sin: yet sinn'd I not
But in mistaking.

Plutselig er Claudio full av anger og lover sågar å ære Hero og den urett som ble begått mot henne hvert år framover. Vel, synes det bare skulle mangle, siden det var Claudio selv som påførte Hero ”dødsstøtet”. Når han blir nektet å se sin nye brud før bryllupet er han så ”ydmyk” at han uttaler:

I'll hold my mind, were she an Ethiope.

For en fantastisk mann… For meg framstår han som svært selvmedlidende; det er nesten som om uretten er begått mot ham.

Det er Dogberry og hans ukonvensjonelle avhørsmetoder som til slutt avslører bedrageriet. Dogberry og hans menn er, sammen med Beatrice og Benedick, karakterene som står for det meste av komikken i stykket. Dogberry kaster rundt seg med fine ord, men det er lite innhold å spore i det han sier. Ofte er det vanskelig både for leseren og karakterene i stykket å forstå hva han mener. Don Pedro beskriver dette best:

Who have you offended, masters, that you are thus
bound to your answer? this learned constable is
too cunning to be understood: what's your offence?

Much ado about Nothing er ett av Shakespeare-stykkene jeg har lest flest ganger. Grunnen er de heftige ordduellene mellom Beatrice og Benedick. Det er sånn at jeg rent blir forelsket av å lese de fantastiske ordspillene som kommer som perler på en snor! Beatrice er for meg den ultimative heltinne: hun er munnrapp og stolt, kjemper for det hun tror på, men samtidig er det sårbarhet å finne hos henne, også. Det er ikke bare onkelen som tror at hun kommer til å forbli ugift, for hvilken mann er vel villig til å holde ut med en sterk kvinne som henne? (Jeg er forøvrig enig i at det finnes mange fellestrekk mellom Beatrice og Kate).

Jeg merker at jeg er ganske påvirket av filmversjonen fra 1993 når jeg leser stykket. Liker filmen svært godt, til tross for at Claudio blir portrettert litt for sympatisk for min smak. Kenneth Branagh og Emma Thompson er fantastiske i rollene som Benedick og Beatrice og jeg liker også Michael Keatons Dogberry. Jeg har lest et sted at castingen av Keanu Reeves som Don John blir ansett som en av de verste castingene noen sinne. Jeg kan skjønne hvorfor…

http://bokelskere.no/bok/om-kunsten-aa-lese-og-skrive/170794/

Kortromanen «Amras» kom ut i 1964, en bok Bernhard regner blant sine aller beste.

Hvordan etablere og vedlikeholde nettverk? Hva innebærer flere, sterkere og større nettverk for den enkelte? Hvilke konsekvenser får den økte bruken av nettverks-forbindelser for demokratiet og for vårt forhold til begreper som rettferdighet og moral?

Naturfilosofien er annen del av Hegels Encyklopedi over de filosofiske vitenskapene. Boka viser en filosof som var genuint opptatt av naturen og naturvitenskapene i sin samtid og ikke en fjern naturromantiker, slik han ofte fremstilles som i lærebøkene. Oversatt av Dag Johnsen.

Temaet er det filosofiske begrep gjentagelsen som utforskes fra meget forskjellige kanter og ikke minst dikterisk. Ved siden av Forførerens Dagbog den mest romanaktige av Kierkegaards bøker, skrevet etter at forlovelsen med Regine Olsen ble brutt. Oversatt av Knut Johansen.