Bokelskere.no

Er det tre til etter Asssassins bøkene?

Jeg skjønner hva du mener når du sier at en bok kan forandre livet til et menneske, eller hjelpe det til å finne sitt egentlige ”jeg”. Mitt poeng er kun at det sjeldent er sånn at noen tar en ideologisk helomvending etter å ha lest ei bok. Tror heller et litterært verk kan forsterke tanker eller meninger et menneske allerede har – bevisst eller ubevisst.

He he, Kvalmen er selvsagt allerede lest! Selv om jeg likte den godt, ble jeg litt skuffet over slutten, som jeg følte hadde noe uforløst over seg (tror vi begge har skrevet noe om det tidligere?). Kanskje jeg misoppfattet Sartres budskap? Kjærlighetsromaner er sjeldent noe for meg, men jeg er likevel ingen antikrist ;)

Tror absolutt det har blitt sånn at jeg oppsøker bøker jeg tror vil appellere til meg og likeledes skyr bøker jeg tror vil skuffe eller irritere. Kanskje jeg leter etter en slags ekte følelse- ett eller annet som gir meg noe, utfordrer meg – en følelse jeg ønsker å gjenskape? Hmmm.. Det er veldig vanskelig å analysere seg selv ;)

Det er riktig. Jeg ser at du i øyeblikket har registrert 564 bøker i din boksamling - og hvis man legger disse sammen med de andre sine boksamlinger blir dette altså nå mer enn én million i sum.

Vi har lagt 145.558 forskjellige utgivelser i boksamlingene våre.

Interessant! Du har absolutt et poeng. Hadde det ikke vært for at jeg har både familie, venner, jobb og fritidsaktiviteter å vie meg til innimellom all lesingen, tror jeg den kunne blitt altoppslukende. Altså: altoppslukende på negativt vis.

Jeg preges definitivt av det jeg leser og for det meste foretrekker jeg melankolske verker... Så var det dette med høna og egget da: leser jeg bøker av dette slaget fordi de appellerer til meg som person, eller leser jeg disse verkene fordi lesing av andre, kanskje tilsvarende, bøker har påvirket meg? Sannelig om jeg vet… Det eneste jeg er sikker på, er at det av og til er sundt å heve blikket opp fra boka og ta en titt på den virkelige verden.

Tror neppe det er skadelig for unge å lese om anarki og misantropi, spørsmålet er heller om de greier å forstå og ta inn over seg det de leser. Jeg er lærer på en ungdomsskole. I min tiendeklasse er det bare et fåtall elever som virkelig LESER – dvs: bare noen få leser mer enn de virkelig er nødt til. Elevene velger selvsagt selv stort sett hva de skal lese (med unntak av enkelte pensumrelaterte verker), og valgene faller for det meste på fantasy/krim/kjærlighetsbøker. Jeg mener at ungdommer slett ikke skal presses til å lese litteratur de ikke er klare for eller er i stand til å forstå. Hva er vitsen med å pløye gjennom et storverk og komme ut på den andre siden like lite klok?

Jeg kan ikke få meg til å se på litteratur som ”farlig”. Tror neppe ei bok virkelig kan forandre livet til noen og i hvert fall ikke på negativt vis. I så fall må det være slik at en lar sine egne livserfaringer farge bokas budskap. Altså at boka oppfattes som en bekreftelse på egne vrangforestillinger eller kanskje politiske meninger. Does this make sense?

Dette er bok nummer to i The Farseer Trilogy av Robin Hobb. Noen ganger trenger man så mange sider for å bygge opp dramaturgien i historien, for å gi store løft når det virkelig gjelder. Robin Hobb kunne med fordel kutte to hundre sider med beskrivelser og unødvendige detaljer.

Men når det er sagt, så likte jeg denne boka mye bedre enn den første. Nå har jeg blitt kjent med bastarden Fitz som er kongens leiemorder og jeg kjenner universet. Robin Hobb har mange utrolig kule grep (magikonseptet spesielt som skiller mellom den høyverdige Skillegenskapen og den ulovlige Witegenskapen), og det er noen uforglemmelige scener i boka (blant annet slutten).

Hobb skal også ha skryt for gode karaktererskildringer. Det er en av de tingene som for meg tipper så utrolig mange fantasybøker feil vei (den sterke helten, og den sårbare kvinnen….hjælp, hvor er spybøtta). Robin Hobb skriver ganske komplisert fantasy. Plottet er ikke spesielt avansert, men hun er omstendelig. Jeg hadde slitt med skrivemåten hennes da jeg var yngre.

Ja.

Det er for vanskelig å finne gode poster om bøkene.

Andre nettsteder skiller mellom kommentérbare bokomtaler og rene diskusjoner. Det burde sannsynligvis vi også gjøre.

For å gjennomføre dette bedre enn vi gjør nå bør imidlertid grensesnittet for å lage bokomtaler/starte en diskusjon endres.

Det er en stund siden jeg leste denne romanen, men jeg forsøker meg likevel på et svar. Boka handler i stor grad om det å føle seg fremmed i verden og det å stå på terskelen inn til voksenlivet. Når Unn og Siss møtes, setter det mange følelser i sving. Enkelte hevder at det dreier seg om en forelskelse og at det er dette som får Unn til å gå inn i fossen. Uansett tror jeg at emosjonene spiller en viktig rolle. Enten dreier det seg om en forelskelse og det virrvarr av følelser den kan medføre, eller dreier det seg om et vennskap som blir så nært så raskt, at det kjennes uforklarlig for Unn. Hun greier ikke å ta følelsene inn over seg og det er dette som får henne til å unngå Siss og gå til fossen.

Vi har nå passert én million bøker i boksamlinger.

Dette betyr at bokelskerne her inne til sammen har lagt til 1.000.000 bøker i boksamlingene våre!

Boka som ble nummer én million var http://bokelskere.no/bok/complete-training-of-horse-and-rider/289966/.

Jeg har etter hvert lest så mange krimbøker at det dessverre er vanskelig å skille den ene fra den andre.. Da er det lettere å vise til forfattere og/eller detektiver. Har av en eller annen grunn en stor forkjærlighet for modne menn som etterforskere/detektiver. Blant annet står Colin Dexters Morse-bøker, Arnaldur Indridasons Erlendur-bøker, Ian Rankins Rebus-bøker og P.D. James Dalgliesh-bøker høyt i kurs. Når det gjelder setting, er Storbritannia favoritten; er en smule anglofil av meg ;)

Jeg er nok litt miljøskadet. Vokste opp med en mor som blant annet, til min forskrekkelse, gråt av tv-programmer à la Tore på sporet(the horror!). Dette førte selvsagt til at jeg satte min ære i å ikke gråte av slik stimuli, verken når det gjelder litteratur eller film. Jeg skuffet meg selv stort da jeg til min forskrekkelse gråt av Susan E. Hintons The Outsiders i 14-årsalderen, men stort sett gikk det greit å stålsette seg.

I de senere år har jeg som deg merket at jeg har blitt mer lettrørt. Vet ikke helt hva det kommer av, men jeg har en teori om at det er lettere å akseptere for seg selv at en blir rørt etter hvert som en blir tryggere på seg selv. Eller kanskje en rett og slett blir mer sentimental med årene?

Blir fremdeles sjelden sentimental av romantisk kliss, men av og til dukker det opp ei bok som rører meg skikkelig. Eksempler på slike bøker er Is-slottet av Tarjei Vesaas, Mrs Dalloway av Virginia Woolf og Rosens Navn av Umberto Eco. Er nesten litt stolt over å ha grått av sistnevnte; det er sjeldent noe har traumatisert meg like mye som da biblioteket med de uvurderlige skattene brant!

Det var et veldig bra arrangement! Hyggelig at du sa hei. Jeg lover å tenke videre på et bokelskerearrangement. Først skal jeg ta meg en vinterferie. Men neste arrangement jeg skal på er Peter Englund på mandag kl. 17 hos Cappelen Damm. Kommer med mer info.

Anmelderne har sammelignet henne med Marquez og også sagt at dette er den nye Isabel Allende.

I "Juleoratoriet" møter vi tre generasjoner med menn; først Aron, deretter sønnen Sidner og til sist Sidners sønn Victor. I 1920/1930-årenes Sunne i Värmland har Aron nettopp mistet sin kone Solveig, som sammen med det lokale koret nesten var klar til å fremføre Bachs "Juleoratoriet" i kirken. Det forhold at Solveig, korets mest begavede sanger, er død, gjør at hele det ambisiøse prosjektet skrinlegges.

Aron holder på å gå fra forstanden pga. savnet av sin kone. Sønnen Sidner lider sterkt under dette, mens datteren Eva-Liisa på sin side forsøker å bringe mer glede inn i den skadeskutte familien. Men det forhold at noe av det første Aron gjør er å selge gården, barndomshjemmet, det forrykker balansen i Eva-Liisas liv en periode. Sidner er en følsom gutt som aldri helt får innpass blant guttene på skolen. Hans hang til å sentrere absolutt alle sine skolestiler rundt Johan Sebastian Bachs liv og levned, får det til slutt til å sprekke for en av lærerne hans. Hjerteskjærende nok gjør dette at Sidner aldri mer vil skrive stiler på skolen.

Tilfeldighetene vil ha det til at Aron kommer i kontakt med en ensom kvinne på New Zealand. Tessa bor sammen med sin fordrukne bror, som utøver en altoppslukende kontroll over henne. I smug brevveksler hun med Aron gjennom flere år, og bygger ikke bare alle sine drømmer og håp rundt ham, men faktisk hele sitt liv. Da barna er store og klarer seg selv, reiser Aron av gårde til New Zealand for å treffe Tessa. Det er en lang og strabasiøs reise, og underveis rammes han av tungsinn. I stedet for å nå frem til Tessa, tar han sitt eget liv. Dette tar nesten fullstendig knekken på Tessa, som ender på asyl i en del år. Det skal imidlertid vise seg at livet har mer å by henne, ikke minst da Sidner etter andre verdenskrig reiser for å oppsøke henne ... Han har i mellomtiden fått sønnen Victor, og forholdene rundt sønnens tilblivelse er nesten som en roman i seg selv.

Dette er en bok full av overraskelser, mange fortellerstemmer (noe som tidvis var litt forvirrende) og de mest fantastiske historier. Mest av alt nokså triste historier, men innimellom også en og annen morsom og tragikomisk historie. Et av bokas komiske høydepunkter er utvilsomt da Sidner skal hjelpe Selma Lagerlöf med å gjennomgå boksamlingen og sprette opp bøker hun aldri har lest, men ønsker at andre skal tro at hun har lest. Også da den stakkars mannen Torin sitter i rettssalen og er tiltalt for å ha bortført sin egen sønn, og hele historien om hvem som egentlig var faren til barnet kom for en dag. Du godeste, for noen skjebner! Til slutt skal det bli Sidners sønn Victor som gjennom å gjøre musikken til sitt levebrød, kommer til å virkeliggjøre Solveigs drøm ...

Historiene om Aron, Solveig, Tessa, Splendid, Fanny, Sidner og Victor er flettet inn i hverandre i denne boka. Som tidligere nevnt hadde jeg av og til problemer med å skjønne hvilken stemme som snakket til en hver tid, men i det store og hele var det ikke et veldig stort problem. Jeg ble glad i menneskene i boka, og historiene rørte virkelig ved meg. Jeg leste denne boka for noen år siden, og jeg tenker at denne gangen heller ikke er den siste. For dette er en bok man kan lese flere ganger og stadig oppdage nye sider. Boka er godt skrevet. Når jeg likevel ender med å gi "bare" terningkast fem, er det fordi jeg i perioder hadde litt vanskelig for å finne tråden, og dette forstyrret flyten i lesingen. Noe av det sterkeste med hele boka er beskrivelsen av sorg, drømmer som aldri blir oppfylt og savnet etter kjærlighet som kun deles ut i sparsommelige smuler til bokas hovedpersoner, og som etterlater dem nærmest som åpne sår. Det var sterkt!

;-) Og jeg vurderer å gjenlese den veldig snart!

Det klippet skulle eg gjerne fått med meg! Har i det minste planar om å sjå Chimes at Midnight; Orson Welles film om den store (pun intended!) Falstaff ;)

Da har jeg bestilt både "In the beginning" og "Promise", og så håper jeg at Bokklubben i ekspressfart ekspederer disse bøkene til meg! Jeg kan simpelthen ikke vente! ;-)