Bokelskere.no

Da jeg gikk på videregående hadde jeg allerede lest ganske mye og var usjarmerende nok svært opptatt av å lese det rette. Det var derfor uaktuelt for meg å fordype meg i Saabye Christensen, Ambjørnsen eller annen samtidslitteratur, slik enkelte av mine medelever gjorde. Jeg fattet interesse for naturalismen (først på grunn av at det var tiltalende å lese noe tyngre og mer velansett, men heldigvis etter hvert på grunn av at dette er en litteraturperiode som for meg virkelig er appellerende); det mørke, skitne, sanne, dystre, melankolske og skjebnebestemte har visst alltid fascinert meg. Jeg leste Amalie Skrams Constance Ring, Hans Jægers Fra Kristiania-Bohemen, Jonas Lies Livsslaven og Christian Krohgs Albertine. Valget av emne og bøker var først definitivt pretensiøst, nå ser jeg at lesingen av og fordypningen i disse verkene absolutt har formet den leseren jeg er i dag. Fremdeles har jeg en hang til det melankolske og mørke, og bøkene jeg leste den gang husker jeg fremdeles.

Må si at temaet for ditt særemne er både spennende og interessant. Artig at vi begge valgte Amalie Skram ;)

les mer om boka her: huvenes

En heldig vinner av en bokgave er nå trukket ut. Flere slike happenings vil finne sted på huvenes rett rundt neste sving.

Takk for flott innlegg! Det er i grunnen bare en ting jeg reagerer på: ikke bland snobberi inn i diskusjonen! ;-) Dette med litteratursmak er så forskjellig, men jeg innbilder meg at det finnes noen slags knagger det er mulig å diskutere kvalitet ut fra. Jada, noen er kanskje snobbete - men når folk snakker om bøker de liker og setter pris på, synes jeg man skal akseptere at det gjør de faktisk av ekte og oppriktig glede - og ikke ut fra hva som er riktig å mene og ikke riktig å mene! Å blande inn snobberi tror jeg fort kan avspore slike diskusjoner som dette.

Mht. hvilke bøker man velger å ha fremme i bokhyllene sine så gjør jeg meg også noen tanker. Jeg har fryktelig mange bøker stående fremme. Etter hvert har det oppstått plassmangel og mange av de bøkene jeg kjøpte mens jeg var i slutten av tenårene og i begynnelsen av 20-årene har for lengst havnet på loppemarked (og mang en gang har jeg angret, men men ...). Naturlig nok er det kiosklitteraturen som har gått føyken i slike ryddeprosesser. Ikke minst for å skaffe mer plass til alle de sist ervervede bøkene som fortsetter å komme til heimen i en heftig strøm ... Ikke en eneste gang har det falt meg inn at bøkene jeg kvittet meg med ikke var "fine" nok eller klassiske nok. Nei, det handler om hvilke bøker man tror man kommer til å gjenlese en eller flere ganger i livet (et argument som ikke holder helt, riktignok - men intensjonene er der i det minste). Og så handler det ikke minst om at man utvikler seg videre - ved å "lese flere forfattere"! ;-) Og da er det ikke til å komme forbi at man opp gjennom årene revurderer det man en gang likte svært godt - som kiosklitteraturen i ungdomsårene, selveste inngangsporten til lesegleden!

Det var i grunnen bare dette jeg ville si! ;-)

Takk ;) Ja, eg likte i grunn omsetjinga, sjølv om Seyersted i forordet seier at han har tatt ein del val som ikkje stemmer med originalen. Blant anna dreier dette seg om sluten (der gjentek han starten) og språket. Sidan eposet er skreve av mange og gjennom mange år, ber språket i originalen preg av dette. Seyersted har valt å leggje seg på ei linje der språket og uttrykksforma er likt gjennom hele omsetjinga (vel, gjendiktinga). Dette gjer nok eposet lettare å lese for oss som ikkje har så stor kjennskap til såpass gamal litteratur, samstundes som det gjer eit meir samanhengande inntrykk.

Skulle gjerne fått lest dei manglande fragmentdelane! Det er så interessant å lese om heltar og hendingar frå svunne tidar…

Gilgamesj-eposet er egentlig en samling opprinnelig muntlige tekster, skrevet ned av flere ulike forfattere i løpet av et tidsspenn på flere hundre år, på to skiftspråk. Trolig ble deler av eposet nedskrevet allerede 1800 f. Kr. Felles for disse tekstene er at de sentrerer rundt den sagnomsuste kong Gilgamesj. Mange regner eposet som det første skjønnlitterære verket vi kjenner. Versjonen jeg har lest er oversatt og tilrettelagt av Per Seyersted.

Giljamesj er to deler gud, en del menneske. Han er konge i Uruk og styrer med hard hånd. Han undertrykker sine undersåtter, blant annet ved at han krever å få ligge med alle nygifte kvinner, før det aktuelle ekteskapet fullbyrdes. Undersåttene blir lei av dette og ber gudene om å sende dem en mann som er like sterk som Gilgamesj. Aruru skaper Enkidu, som først framstår som et frastøtende, vilt og lite menneskelig vesen. Ved at begjæret etter kvinner vekkes i Enkidu, omskapes han etter hvert til et menneske. Snart blir Gilgamesj og Enkidu venner, nærmest som brødre å regne. Sammen drar de to ut på heltedåd og kommer seirende tilbake. Dessverre greier Gilgamesj å fornærme en av gudene, dette får Enkidu lide for. Hendelsene som følger får store konsekvenser for Gilgamesj’ videre liv.

De sumeriske gudene som nevnes i eposet har flere likhetstrekk med de senere greske gudene. Det var også artig å lese en førbibelsk variant av syndefloden og Noahs ark. Det mest interessante ved dette verket er i mitt syn de klare linjene som trekkes til yngre religioner. Eposet er kort og lettlest, preget av mange gjentakelser og absolutt verdt en gjennomlesning. Om noen er interessert i å lese verket, er det å finne her

Og hvis du liker denne, må du også lese Tidevannslandet av samme forfatter! Minst like god.

Kanskje du kan prøve deg på noen krimbøker innen hard-boiled-retningen? Eksempler på slike forfattere og bøker er Dashiell Hammett (The Maltese Falcon og Red Harvest) og Raymond Chandler (The Big Sleep).

Sjangeren kjennetegnes blant annet av kule herrer som Sam Spade og Philip Marlowe, femme fatales og sikkert en og annen kul bil. Om du er interessert, kan du lese mer om denne typen bøker her.

Er det noen som var og så Enquist på Litteraturhuset og som har lyst til å gi et lite referat for oss som ikke var der? Evt. gi lenke til omtaler på nett. Finner ingenting og jeg skulle så gjerne vært der.

Jeg likte denne veldig veldig godt. Har skrevet om den her: http://knirk.wordpress.com/2010/08/23/sirkelens-ende-tom-egeland/

Ettersom jeg leste Hjalmar Söderbergs Doctor Glas og Bengt Ohlssons Gregorius for noen år siden, vakte denne boken min store interesse da den kom ut og jeg vet at jeg kommer til å elske den! Etter å ha lest de første 20 sidene er jeg helt fascinert! Kerstin Ekman er en stor forfatter!

Spoiler!

Må si meg enig med det du sier her. Det er vanskelig å vite om dvergen tolker fyrsten rett eller ikke. Samtidig synes jeg det virker som om dvergen er et bilde på fyrsten selv, altså den ondsinnede (ja, smålige!) siden hans. Fyrsten straffer dvergen når han går over streken tidlig i historien, men det virker som om denne straffen bare er for syns skyld. Straks gjestene har reist, frigis dvergen igjen. Når dvergen så får sin endelige straff, står det for meg at fyrsten er så preget av anger og skamfullhet over de handlinger han selv har satt i gang, at bare den strengeste straff er god nok for hans nattside…

Så artig at du leste Mona Lisa og da Vinci inn i teksten – det samme gjorde jeg. Samtidig som dvergen hater fyrstinnen, nærer han også andre følelser for henne:

Ville jeg i det hele tatt kunne elske noen? Jeg vet ikke. Det ville vel i tilfellet vært fyrstinnen. Men henne hater jeg jo isteden. Og likevel føler jeg at hun er den eneste jeg kanskje ville ha kunnet elske. Hvorledes det kan forholde seg slik, forstår jeg absolutt ikke, det er meg aldeles ubegripelig. Kjærligheten er virkelig noe man ikke vet noe om.

Det ser ut til at dvergen i all sin ondsinnethet og nedrighet har en slags utvikling gjennom stykket. Først er det fyrsten han ser opp til, senere andre krigere. Til slutt ser han mer eller mindre ned på fyrsten, mens han på sett og vis innrømmer sine følelser for den tidligere så forhatte fyrstinnen. Kanskje dette hatet har sitt utsprang i hennes seksuelle frivolhet og hans egen evnukktilværelse i dvergleiligheten? Noen romantiske følelser er det jo aldri snakk om at han kan leve ut, dverg som han er…

Jeg er veldig enig i din vurdering av dette stykket. Viola framstår som en sterk og handlekraftig kvinne, til og med helt i begynnelsen der hun befinner seg skipbrudden og på mange måter alene etter forliset. Starten av skuespillet minner meg forresten om slutten på den ikke-biografiske filmen Shakespeare in Love. Filmen ender med et forlis, og en enslig kvinne som vasser i land på en fremmed strand..

På nytt blir jeg minnet om Shakespeares mange sterke kvinneskikkelser, her representert ved Viola og Olivia. Begge kvinnene står på sitt og er ikke villige til å fire. Olivia nekter å gifte seg med Orsino, siden hun ikke elsker ham, og Viola er villig til å gå i døden for samme mann, nettopp fordi hun elsker ham.

Stykkets opprinnelige navn skal ha vært What you will. Twelfth Night ble det visst hetende på grunn av at tittelen spiller på trettende dag jul, altså avslutningen av julehøytiden. Her er både fest og dans, noe som var forbundet med denne høytiden også på Shakespeares tid. Tittelen What you will har mange fellestrekk med As you like it, den henspeiler på at dramatikeren gir publikum nettopp det de vil ha; fjas og moro (med noen alvorlige undertoner).

Det er i grunnen, som ofte før, noe nesten homoerotisk over dette Shakespeare-skuespillet. Olivia blir forelsket i Viola (når hun er forkledd som Cesario), og Orsino blir betatt av Cesario (selv om han egentlig er Viola i forkledning). Mange elementer fra Shakespeares andre komedier går igjen; maskespill, forveksling av kjønn, forelskelse i ”feil” person, de tåpelige får lide… Spesielt synes jeg dette med kjønn og forelskelse er morsomt. Mon tro om mesteren selv hadde noen baktanker her?

At Olivia blir forelsket i Cesario/Viola var i seg selv ukonvensjonelt. Det var slett ikke vanlig at en kvinne av hennes byrd ble interessert i, og til og med giftet seg med, noen under hennes stand. Her er det altså kjærligheten, ved at Sebastian tar Violas plass, som seirer over konvensjonene. Kanskje til forlystelse for datidens publikum som var alt annet enn høybyrdige?

Forholdet mellom Toby, Andrew og Maria, samt klovnens replikker, står for det meste av komikken i stykket. Fyllefanten Toby prøver å sko seg som best han kan og vil gjerne se at svirebroren og velgjøreren Andrew gifter seg med den først så ulykkelige Olivia. Planen de legger er gjennomført og samtidig veldig ondskapsfull. Spesielt Toby virker å være uten skrupler, det er ikke tvil om at han ville solgt sin egen bestemor for å kunne fortsette livet han lever i sus og dus.

Det er spesielt Malvolio som får gjennomgå. Toby, Andrew og Maria lar han finne et brev som overbeviser ham om at Olivia, som han er tjener for, elsker ham. Den stormannsgale tjeneren går nesten fra vettet på grunn av narrespillet han blir utsatt for (tenk å måtte ikle seg gule strømper og late som man er lystig, når man egentlig er melankolsk av natur…). Som deg synes jeg hans siste replikk er en løs tråd som blir hengende igjen. Det samme gjelder Antonio. Jeg ble sittende å lure på hvordan det gikk med disse to karakterene…

Her er min bokomtale:

Av litt uforklarlige grunner har denne boka stått ulest i mine hyller helt siden den kom ut i 2008. Jeg har jo hørt så mye bra om Siri Hustvedts forfatterskap, så jeg forstår det ikke helt. Dessuten er hun gift med min yndlingsforfatter Paul Auster av alle ting! Jeg tror min terskel mot å finne frem boka er at tittelen minner litt for mye om en annen norsk forfatter jeg ikke helt greier - "Når jeg er hos deg" og "Når du ser meg" ... Jo, det er nok noe der. Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor boka rett og slett ble oversatt ordrett fra "The Sorrows of an American". Det er jo så mye mer dekkende for hva denne boka handler om, og så mye mer poetisk! Er det noe det er mye av i denne boka, så er det sorger!

Bokas jeg-person - Erik Davidsen - er en psykiater som nylig er skilt, og som er bosatt i Brooklyn. Det har i alle fall kommet én god ting ut av skilsmissen: endelig kan Eriks boksamling virkelig utfolde seg i leiligheten hans! Alle bøkene som hans ekskone fant så besværlig ...

Erik har en søster som heter Inga. Samtidig som deres felles far nylig er død, er Inga også blitt enke etter den berømte forfatteren og regissøren Max Blaustein, som hun har datteren Sonia med.

Blant etterlatenskapene etter faren finner de noen brev som tyder på at faren enten har deltatt i en forbrytelse eller har bidratt til å skjule en forbrytelse. Dette gjør at søsknene samarbeider tett om å komme til bunns i sin norsk-amerikanske families hemmeligheter. Problemet er at deres mor for alvor begynner å forsvinne inn i demens-tåken, og ikke har så mange klare øyeblikk lenger. Og hun er antakelig den eneste som vet svaret på gåten.

Parallelt dukker det opp en kvinne som hevder at hun var Max Blausteins elskerinne og at hun har et barn med ham. Dessuten har hun en brevsamling som hun truer med å selge til skandalepressen, som er ute etter å finne den egentlige sannheten om Max. Inga er opptatt av å beskytte datteren mot ting som kan sverte hennes fars minne, men Sonia vet visst litt av hvert som moren ikke vet at hun vet ... Hun prøver å takle sin sorg på en rørende moden måte, sin unge alder til tross, samtidig som hun har nok med å fordøye hendelsene rundt 11. september, som hun var så uheldig å havne midt opp i.

Og sliter Inga med ensomhet og lengsel etter nærhet nå som hun er enke, så sliter ikke Erik noe mindre. Han er svært forelsket i sin leieboer og nabo Miranda. Miranda elsker imidlertid fremdeles sin håpløse kjæreste og faren til hennes datter, en mentalt ustabil stalker-fotograf, og er ikke det minste interessert i Erik. Mellom Mirandas datter Eggy og Erik oppstår det imidlertid en rørende kontakt.

Inga har innledet et forhold til sin avdøde manns biograf, og forfølges av den nokså pussige - og svette - Burton, som er lidenskapelig forelsket i henne, men som grunnet sin voldsomme svetting i realiteten kan glemme det annet kjønn ...

Underveis får vi innblikk i historien til Erik og Ingas far, som hadde en fortid som utvandrer fra Norge til Amerika, og som led voldsomme tap under depresjonen på 1930-tallet. I bokas etterord røper forfatteren at hun har brukt sin egen families historie. Hustvedt er jo selv norsk-amerikaner. Likevel er ikke dette en selvbiografisk bok, idet hun har spedd på med fiktive personer i historien.

Dette er mitt første møte med Siri Hustvedts forfatterskap, og så langt må jeg si at det har vært et hyggelig møte! Boka er godt skrevet, og jeg ble veldig engasjert i personene i romanen. Til tider ble det kanskje litt vel mye psykoanalyse, men det er kanskje ikke til å komme forbi når hovedpersonen tross alt er psykoanalytiker. Bokas styrke er alle lagene i historien. Det er en kompleks roman som det tok litt tid å komme skikkelig i gang med, men som da utfoldet seg til noe veldig bra!

Hustvedt er absolutt en forfatter som står på egne ben, og som ikke trenger å bli presentert som "kona til Paul Auster". Jeg gleder meg allerede til å lese både "Det jeg elsket" og hennes nyeste roman "Sommeren uten menn", som er månedens bok i Bokklubben Nye Bøker i mars.

Terningkast fem!

Det er sikkert ulike oppfatninger om dette, men ja ... for meg er seriøs litteratur (nesten) det samme som klassisk litteratur. Skjønt klassisk litteratur er vel litt snevrere tross alt ...

Wow! Jeg skjønner at denne må dyttes oppover på prioriteringslisten!!! Takk!!!

etter litt søk har jeg funnet ut at den ikke er laget som lydbok. men dette er nok kun snakk om tid ettersom Baby Jane ble utgitt nå. Frøydis Armand er strålende som oppleser av Utrenskning.