Bokelskere.no

På bokens vaskeseddel står det at dette er en krimroman. Og det er riktig at et bestialsk drap er utgangspunkt for handlingen i boken. Min oppfatning er imidlertid at boken er et psykologisk drama og en fremragende beskrivelse av et lite samfunn langt ute på den svenske landsbygda. Handlingen bygger seg opp langsomt, og med litt tålmodighet (100 sider +) blir jeg oppslukt av menneskene og handlingen.

Litt spennende ferielektyre men litt teit også. Syns egentlig Jo Nesbø prøver litt for hardt å være tøff og kul og er litt lei de misogynistiske måtene han beskriver kvinner på, så orker nok ikke lese flere av ham med det første.

Bok nummer fire i Harinder Singh serien. Har serien blitt bedre, eller blir det for hverdagslig?

Harinder Singh er nedgradert. Han er ikke lenger i Kripos, men er nå en tilbake i gamle
jobbtrakter. En taxisjåfør er blitt skutt og drept. Typisk Singh å tro at det ikke var en tilfeldighet, da han er en mann som ofte lytter til instinktene sine. Mens han etterforsker drapet på taxisjåferen, blir man som leser kjent med en hendelse som skjedde i sommeren 1995. Har det en sammenheng? Mens Singh graver i saken og finner ut diverse ting fra fortiden hos enkelte, skjer det alltid noe et eller annet. Kan Singh finne løsningen før flere forferdelige alvorlige hendelser skjer? Samtidig har han en far som er syk og som han er bekymret over.

Lett konsept med mulige tråder
Dette ble kanskje noe vagt forklart, men det har sin grunn. Boka er på bare 267 sider og mange av kapitlene består av en og en halv side, og derfor skal det ikke mye til før man kanskje avslører noe. Noe man gjerne vil unngå. Konseptet er ikke så stort, derfor kan man ikke så mye om handlingen. Det er en bok man helst bør lese og oppleve selv.

Dette er som kjent bok nummer fire om Harinder Singh. Han vant Rivertonprisen for Skjebnesteinen, boka jeg likte minst. Bøkene kan fint leses frittstående, men det spørs jo hvor nøye man er selv på det. Selv er jeg ikke så nøye på rekkefølge når det gjelder krimserier, for man blir ofte kjent med hovedkarakteren likevel. Man blir godt kjent med Harinder Singh. Han er noe rotete og vet ikke helt hva han vil bestandig, men har flink til å gå egne veier. Derfor han kanskje blir sett på som litt vinglete. Næss beskriver også personene som han møter underveis i saken på en realistisk måte, både på godt og vondt.

Det blir aldri ordentlig spennende
Det er heller ingen tvil om at Næss skriver godt og jeg ville lese Passasjeren fordi plottet virket uhyggelig. Men som med de andre Harinder Singh bøkene, løfter det seg aldri helt opp. Den store spenningen og intensiteten uteblir. Men han er god på å beskrive hverdagslige politisaker uten å overdrive, og gjør det på en troverdig måte.

Selv om Passasjeren er en god krimbok, ble dessverre slutten for forutsigbart og en smule gammeldags. Forventet noe mer. Foretrekker nok mer hardbarket krim.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse

Petrus Dahlin har kommet med en småoriginal historie om et spøkelse, som heller ikke er for skremmende for barn.

Ny bokserie for barn
Det innestengte spøkelset er den første boka i en serie som heter Redd spøkelsene! Denne boka har et annet syn på spøkelser som jeg opplevde som både litt artig og et lite hakk originalt. Den er om tvillingene Sam og Sara som bor sammen med travle foreldre som driver en restaurant. Derfor blir det ikke ofte kvalitetstid med familien. Men de får vite om kjelleren som består av hemmelige ting. Farmoren og farfaren deres var opptatte av mysterier og overnaturlige ting, og i denne kjelleren er det saker og ting i forbindelse med det. Men de må love å ikke nevne om kjelleren til noen. Mens de er i undersøkelsesmodus, hører de en ensom stemme, og får seg litt av en overraskelse.

Boka er svært kort og lettlest siden det er lite tekst på hver side, og med noen illustrasjoner. Den passer til de som nettopp har lært seg å lese, eller for de som liker høytlesning før sovetid. Handlingen er svært enkel og forståelig, og sikkert spennende for målgruppa boka er beregnet for. Som voksen er den ikke spesielt ekkel eller uhyggelig, men i stedet fikk man et slags nytt syn på spøkelsene, noe forfatteren gjorde på en fin måte. Derfor føltes handlingen et hakk originalt.

Litt tamme illustrasjoner, kansje?
Illustrasjonene av Sofia Falkenhem fikk jeg dessverre ikke helt sansen for. Hun er flink, det er ingen tvil om det, men syntes illustrasjonene for min del ble litt vel enkle, og ville ha foretrukket litt farger. Men de beskriver og samhandler med teksten bra.

Denne lille, nette boka av Petrus Dahlin og Sofia Falkenhem, var både koselig og interessant å få med seg. Den vil være ypperlig for unge lesere som begynner å interessere seg for noe som kanskje er litt nifst å lese om, spesielt nå som høsten og mørketiden er her. Selv tror jeg ikke at jeg kommer til å fortsette med serien, da innholdet var litt vel ungt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Mangschou, mot en ærlig anmeldelse

Å dikte

Å dikte er å vera
det vesle som ein vart
og sleppe kvite fuglar ut
i nattesvart.

Å leva er å vera
det store som ein er
og stå i einsleg undring
og høyre fuglar flyge inn
frå ukjend verd.

-Tor Jonsson (1916-1951)
Diktet er hentet fra Kvite fuglar, Den Norske Bokklubben, 1978

Folkevise på kyrkjegarden

I fjor var du slitar med giktkniv i lenda,
i år er du graveigar nede i grenda.

I fjor var du fattig på gods og på grøde,
I år er du rik som den rikaste døde.

I fjor laut du stå opp i utkalde stova,
i år kan du liggje i molda og sova.

I fjor var du vanvyrd som Kristus av alle,
i år er du kyrkjegardskonge å kalle.

I fjor laut du ottast den mektige domar,
I år er du mold mellom Himmeriks blomar.

-Tor Jonsson (1916-1951)

Diktet er hentet fra Kvite fuglar, Den Norske Bokklubben, 1978.

Sharon Bolton har skrevet en del bøker i det siste, og denne gang er boka fra en serie.

Begravet er bok nummer to om Florence Lovelady. Man trenger ikke å lese bøkene i kronologisk rekkefølge, men det spørs jo hvor nøye man er på det selv. Personlig er jeg ikke så nøye med krimserier, da man som oftest blir kjent med hovedpersonen likevel. Men kan røpe at noe fra første bok blir nevnt, så hvis man ikke vil ha noe avslørt, lønner det seg å lese Håndverkeren først. Selv har jeg ikke lest den.

Ting blir satt på prøve
I Begravet er det to tidslinjer. En fra 1969 og en fra 1999. I 1969 blir man kjent med Florence Lovelady som er politibetjent, og må slite seg frem i et mannsdominert arbeidsmiljø som ikke tar henne alvorlig. I 1999, møter man igjen Florence og seriemorderen Larry Glassbrook. Han har sittet inne de siste tretti årene. Nå er han alvorlig syk på grunn av lungekreft, og har liten tid igjen. Det er blitt funnet fire barneskjeletter i nærheten av et barnehjem som er nedlagt. Florence møter Larry og han påstår at det ikke er hans ofre.

I 1969 blir man kjent med noen av barna og de ansatte som arbeiedet ved barnehjemmet, og hvordan Florence mistenker at det ikker helt er hva som det skal være der. Hva er det de skjuler? Og i 1999 blir det å finne ut hvem de døde barna er, og hva som har skjedd.

Harde dager
Underveis følges tidslinjene mellom tre kvinnelige perspektiver: Florence, Sally som er Larrys kone og Cassie, som er hans datter. Man får oppleve hvordan Sally og hennes to døtre blir utestengt i landsbyen Sabden etter det Larry har gjort, og handlingen har kanskje også et snev av hekseri i seg ...

Dette er en storbok på nesten seks hundre sider. De som har disiplin, vil nok ikke bruke lang tid på denne, da boka er svært lettlest og kapitlene er korte. Men jeg som leser litt her og der i flere bøker samtidig, trengte jeg mer tid på å fullføre denne, men jeg kjedet meg ikke. Bolton er fremdeles god på karakterbeskrivelser og landskapsskildringer. Syntes også at saken(e) var interessant. Likte spesielt godt at det var med litt hekseri som gjorde lesingen mer medrivende.

Til tross for en del spennende partier og karakterer å bli kjent med, ble midtpartiet noe smådrøyt og sto noe stille. I store bøker, som jeg foretrekker å lese, ble denne gang noe repeterende, så hadde ikke gjort noe om boka ble noe forkortet. Personlig likte jeg best å lese om tidslinjen fra 1969 fremfor 1999, spesielt om arbeidsmiljløet Florence befant seg i. Da hun prøver å overse hvordan mannlige kolleger er nedlatende overfor henne og som prøver å kjempe seg videre, selv om ting var som det var på den tiden. Hun tar ikke et nei for et nei, og liker å vise at de eventuelt tar feil hva de enn mener om henne.

Selv om jeg likte denne godt, likte jeg De utvalgte og Dødsdømt av henne, som er enkeltstående bøker. Men ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese flere bøker av henne. Hun skriver godt, og hun er et godt valg hvis man vil ha roligere og mer karakterdrevet krim.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

har du søkt på utviklingspsykologi bok på nettet? Det kan jo være du kjenner igjen boken når du ser den !

Jeg tror du har rett i det siste. Legger likevel til det siste verset oversatt i Paulo Coehlos Seierherren står alene av Kari og Kjell Risvik, som for øvrig fikk kritikk for å bryte åndsverkloven.

Jeg ville si det som det var og sukke,
i tider og på steder som ennu var fjerne,
at veien delte seg i skogens dyyp, og jeg ...
Jeg valgte den som færrest hadde gått,
og det var det som gjorde utslaget.

Her er en oversettelse av Robert Frosts kjente dikt; The Road Not Taken

Vegen eg ikkje tok

To vegar skildest i haustgul lund,
og ein mann kan ikkje fara to,
så eg fylgde den eine med augo ein stund
og lenge såg mellom tre og runn
til han løynde seg bort på den tette mo,

og tok så den andre, kor det no var,
men det var vel den som eg lika best
fordi han var grasgrodd og utrødd og rar,
endå båe synte no fotefar
om kanskje den fyrste var sliten mest,

og båe låg der i morgon-ro
med haustlauv som ingen klistra i leir.
Å, eg rekna med båe ein dag eller to!
Men eg visste kor greinut vegar må gro,
så eg tvila på om vi møttest meir.

Eg skal tala om dette gamal og grå,
ein gong og ein stad langt frå her:
det var vegar i skogen eg kunne gå,
og eg valde den som var tråkka av få,
og all ting valde eg då og der.

(Robert Frost, oversatt av Sigmund Skard)

Forslag:

Two roads diverged in a wood and I –

I took the one less travelled by,

And that has made all the difference.

Robert Frost

Hei Lillvi, husker du forfatterens navn, tittelen på boken :)

Rebecka Edgren Aldén var hittil et ukjent navn for meg, og noen ganger blir man belønnet når man tråkker i det ukjente.

I stedet for en vanlig etterforsker som enten sliter med alkoholinntak eller familieproblemer, ofte begge deler, blir man i denne boka kjent med sjøredderen Annika og hennes team. Hun er bekymret for en av kollegaene hennes, Gunnar, da han begynner å bli smågammel, og hun ser at han sliter noe med helsa. Derfor holder hun et ekstra øye til ham.

Søskenpar på seiltur
Underveis blir man også kjent med Joanna og Zack. De er søsken, eller egentlig halvsøsken. De to drar på seiltur sammen. Zack er den erfarne, og Joanna er med fordi hun ikke har vært mye ut av døra i det siste. Grunnen er at hun har opplevd en personlig tragedie som både er vanskelig å tilgi, og hun sliter med å komme seg videre. Hun har også mistet begge foreldrene sine. Derfor føler hun seg mye alene. Heldigvis har hun halvbroren Zack som hun alltid har hatt et godt forhold til. Er det noen mening bak denne søskenturen, eller er det bare for å komme seg bort en stund?

Mens handlingen tar seg god tid, skjer det også noen dødsfall og skjærgården blir ikke like idyllisk lenger. Det blir en travel tid for sjøredderen Annika.

Likte måten handlingen var bygget opp på
Selv om denne krimboka var hakket for forutsigbart for min del, gjorde det ikke noe, siden Rebecka Edgren Aldén skrev på en fengslende, sårbar og effektiv måte. Kapitlene er ganske korte og de fleste av karakterene var både spennende å lese om og noen lett å like. Likte spesielt godt å lese om Joanna som var svært mystisk og som tok seg god tid før hun gir et større innblikk i livet hennes. Syntes også det var interessant å lese om et godt søskenforhold.

Likte også godt å lese om skjærgårdskontrasten som gikk fra å være idyllisk, til noe mørkt og kanskje dystert. Forfatteren er god på å beskrive landskap, og følelsesregisteret hos karakterene. Det er nesten som om landskapet og karakterene smelter sammen av og til, gjenspeiler hverandre.

Svarte seil er ingen hardbarket eller actionpreget krim, så forvent ikke mye tempo, men til gjengjeld blir man godt kjent med karakterene, stedene de besøker og man får flust av mysterier og stemning. Det gjorde ikke at det ble for enkelt å se gjennom det hele, fordi Rebecka Edgren Aldén skriver med gnist. Det var nesten til å ta og føle på.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er en vakker bok om grusomme ting. Stranger får meg til å leve meg inn i situasjonen og de menneskene han beskriver.