Bortsett fra de forskjellige tanker om forflytninger og mulige tjeneste forandringer som dette dødsfallet ga anledning til, vakte det faktum at en nær bekjent som nå var død som alltid bare glede hos alle, glede over at det var han som var død og ikke de.
Og jo lenger det gikk, desto mer livløst ble det alt sammen. Det var som jeg gikk rett nedover berget og hele tiden innbilte meg at jeg gikk oppover. Og slik var det også. I den offentlige mening gikk jeg oppover berget, mens livet forsvant under meg... Og nå ligger jeg her og skal dø!
Selve bryllupet og ekteskapets første tid med hustruens kjærtegn, de nye møbler og det nye utstyr forløp - inntil hustruens første svangerskap - så utmerket at Ivan Iljitsj begynte å tro at ekteskapet slett ikke ville forstyrre det lette og muntre liv som alle bifalt, men snarer fordype det. Men så plutselig, allerede i svangerskapets første måneder, kom det noe nytt uventet, ubehagelig tungt og usømmelig inn i dette livet, noe han umulig hadde kunnet vente og som han nå umulig kunne befri seg fra.
Og trett, men med en følelse som virtuosen som har spilt sitt prti med mesterskap og med rett sitter blant førstefiolinistene, vendte han så hjem.
...all interesse rundt ham var samlet i dette ene:om han nå endelig skulle forlate den stillingen han hadde, om han snart ville befri de levende for den tvang som hans tilstedeværelse forårsaket, om han snart ville befri seg for sine lidelser.
Livet, en rekke stadig økende lidelser, gikk hurtigere og hurtigere mot målet som var dem frykteligste lidelse.
Boken skildrer på mesterlig vis oppgjørets time - hvilke erkjennelser kommer vi frem til når livet tar slutt? Selv om vi tilhører det øverste samfunnslaget, kommer døden. Ville den vært enklere å akseptere, hvis vi hadde levd et meningsfullt liv? Er det ensomheten og tomheten som skremmer Ivan Iljitsj mest, og gir ham mest smerte? Burde han prioritert menneskene rundt seg fremfor karriere og materielle statussymboler? Boken er mesterlig skrevet og har stor relevans også i dag.
Høres intressant. Søkte på bok og fant boken på tilbud hos Ark til NOK 169 (førpris 449)
I 1908 ble Knut Hamsuns romaner "Benoni" og "Rosa" utgitt. Romanene blir oppfattet som en dobbeltroman, fordi handlingen i "Rosa" er en fortsettelse av handlingen i "Benoni". Persongalleriet er ganske identisk i de to romanene. I "Rosa" er det en student Parelius som er jeg-forteller, mens fortelleren i "Benoni" er ganske allvitende, og handlingen fortelles i tredje-person.
Hamsun benytter ofte personer fra tidligere bøker i sine romaner. Handelsmann Mack på Sirilund dukker først opp i "Pan" (1904) og har en framtredende rolle i 1908-romanene. Hans datter Edvarda som har en av hovedrollene i "Pan" er også med i "Rosa". Hun har vanskelig for å glemme løytnant Glahn, og innleder diverse forhold med andre menn på Sirilund. Edvarda er en av de mest interessante kvinnelige karakterer Hamsun har skapt. En uutgrunnelig litterær skikkelse. Og munken Vendt (jfr. Hamsuns skuespill i bunden form) er også med i "Rosa".
Jeg leser nå "Benoni" og "Rosa" på nytt. Først og fremst pga. romanenes litterære verdi og humoristiske personskildringer, men også fordi vi har fått et nasjonalt jektefartsmuseum i Bodø (med nordlandsjenta "Anna Karoline" som hovedattraksjon), og da er det spennende å lese skjønnlitteratur om jektefart og fisketransport i gamle dager. Utpå høsten kommer det visstnok en fagbok (sakprosa?) om jekta. Tror tittelen blir "Nordlandsjekta - eventyrets farkost". Må ha.
PS.
TV-serien "Benoni og Rosa" finnes i NRKs arkiv.
Joyce Carol Oates ga ut denne boka i 1992, og den er like aktuell i dag.
Den ble utgitt på ny i år for første gang på norsk, og dette er er min første bok av henne. Jeg likte stemningen, mørkheten og tankespinnet til hovedpersonen, men falt ikke helt for skrivestilen som var veldig stykkevis og delt.
Handlingen er like dyster som vannet
Svart vann er om en ung jente i tjueårene, som faller for den mystiske senatoren på femtifem år. (!). Han er gammel nok til å være hennes far. Hun er bare glad og smigret over å være hans utvalgte. Hun er glad for å være sett. Selv har hun vært gjennom en tung kjærlighetssorg, og hun klarer bare å si forbokstaven til eksen hennes når hun tenker på ham. Det er 4. juli feiring, og denne senatoren ankommer festen. De møtes gjennom felles venner, og de finner fort tonen. Hun føler en skrekkblandet fryd over å møte ham, siden hun tidligere har skrevet skoleoppgave om ham. Sammen sitter de til slutt i bilen, og han kjører veldig brått mens han drikker(!) Hun er redd de har kjørt feil, men han insisterer på at de kjører riktig. Men noe fatalt skjer. Han kjører som nevnt for fort, mister kontrollen over bilen, og sammen havner de i vannet. Mens bilen synker i det mørke og grumsete vannet, får vi et innblikk i tankene til denne unge kvinnen som har et sterkt ønske om å overleve.
Joyce Carol Oates er et veldig kjent navn, men har aldri lest noe av henne før. Svart vann ble jeg fort interessert i, for det virket som en spesiell historie, og det er det også. Det er dessverre skrivestilen som ødela litt for meg, for den er veldig stykkevis og delt. På grunn av det blir historien litt blass og diffus. Teksten blir på en måte for poetisk istedet for utfyllende.
Usikkerhet og et ønske om tilhørighet
Boka beksriver godt ønsket om å bli både sett og hørt av andre. Det å leve med usikkerhet. Kelly, eller Elizabeth Anne Kelleher, som hun egentlig heter, er et godt eksempel på det å være usikker. Hun prøver å være tøff på utsiden, men på innsiden nøler hun med det ene og det andre. Det er som om hun prøver å overbevise seg selv og andre at hun er bra nok. Hun vil på en måte mer enn det å passe inn. Hun vil være en del av noe stort. Endelig møter hun noen som ser henne. Hvor fantastisk er ikke det? Dessverre, siden Kelly er veldig sårbar, er ikke dømmekraften hennes særlig god. Man får et inntrykk av at hun er en smule naiv.
Som baksideteksten beskriver, var det mange som forbandt denne boka med Kennedysaken som skjedde i 1969 da den kom ut i 1992. Edward Kennedy, også kalt Ted Kennedy, var i lignende situasjon. Med en ung kvinne ved siden av seg i bilen, havner de også i vannet, og han forlater den stakkars jenta.
Boka er veldig kort. Den er på bare 149 sider. Selv om den er kort og teksten er veldig oppdelt, var den likevel ikke lettlest. Jeg liker måten historien går frem og tilbake, og gjentar seg selv på en måte. I enkelte partier føles det ut som om man er innesperret i bilen sammen med Kelly, og føler på det langsomme marerittet sammen med henne. Tankespinnet hennes oppleves som både privat og betroende mellom hovedperson og leser. Det er nesten kvelende å lese boka, selv om man ikke lider av klaustrofobi selv.
Svart vann er en svært mørk roman om usikkerhet, ønske om å være elsket og sett, og filosofering generelt. Nesten hele boka er om dystre tanker og hendelser. Synd at selve historien i seg selv er noe blass, men avslutningen er sterk. Derfor er jeg ikke skuffet over boka, fordi både slutten og enkelte partier er veldig sterkt skrevet.
Les den gjerne hvis du vil ha mørk og urovekkende lesestoff.
Fra min blogg: I Bokhylla
Er mye ute i det fine været her på Vestlandet, men litt lesing blir det likevel. Har funnet frem Tarjei Vesaas sin novellesamling "Vindane". Er blitt anbefalt den av flere. Likte godt den forrige Vesaas boken jeg leste ("Fuglane"), og har god tro på helgens bok også. Vesaas skriver godt.
God helg til alle :)
Hvordan kan en romanforfatter oppnå syndsforlatelse når hun, med sin uinnskrenkede makt til å bestemme utfallet, også er Gud? Det finnes intet vesen eller høyerestående skapning som hun kan appellere til, eller forsones med, eller som kan tilgi henne. Det finnes ingenting utenfor henne. Hun har selv satt grensene og vilkårene for sin egen fantasi. Det finnes ingen forsoning for Gud, eller romanforfattere, om de så er ateister. Det har alltid vært en umulig streben, og det var nettopp poenget. Forsøket var alt.
... noe av det mest forlokkende med en dagdrøm var illusjonen om dens uimotståelige logikk: Den skarpe, internasjonale konkurransen hadde tvunget henne til å tevle på høyeste nivå blant verdens beste og tåle presset det medførte å være en ener i sin gren - nedsamling av brennesler - drevet henne til å overgå seg selv for å tilfredsstille de brølende tilskuerne, være den beste, og fremfor alt opprettholde sin status som unik. Men alt dette hadde jo vært hennes eget verk - av henne og om henne, og nå befant hun seg i verden igjen, ikke en verden hun kunne skape, men den som hadde skapt henne, og hun merket hvordan hun krympet under senettermiddagshimmelen.
Briony [fikk] sin første svake forutanelse om at det for hennes del ikke lenger kunne dreie seg om eventyrslott og prinsesser, men om hverdagens mysterier, det som foregikk mennesker imellom, de vanlige menneskene hun kjente, og hvilken makt et av dem kunne ha over et annet, og hvor lett det var å misforstå alt sammen, misforstå fullstendig.
Jeg liker hvordan McEwan i denne boken beskriver hvordan en hendelse kan oppfattes forskjellig og hva som kan skje dersom intuisjon og synsing ikke blir utfordret. Jeg synes også at slutten er god - forholdet mellom fantasi og virkelighet - hva er det egentlig vi husker, og hva er igjen når vi er borte?
Mye sinne og plotvendinger jeg ikke hang med på.
Stillhet betydde medisiner. Og stillhet utenom det vanlige betydde doser utenom det vanlige.
Kanskje den eneste som hadde noe på 23- salen å gjøre var Ivar Bremers tøygiraff. Den som verken følte aggresjon, glede eller smerte.
Sykehuset "ser" og "legger merke til". "Merker seg". Oldfruen ordla seg som om sykehuset var et levende, selvstendig vesen. Andreas var glad tøyhaugen skjulte smilet hans. Men da han gikk ut fra tøysentralen etterpå, overlesset med egen bagasje og sykehusets hvite tøy, begynte oldfruens ord å plage ham. Hvem var dette "sykehuset med de velutviklede sansene? Sykehuset "så og la merke til", men han selv - som pleier og ansatt - var tydeligvis ikke en av dem som så, snarere en av dem som ble lagt merke til. Hvem var det som satt der med argusøyne og merket seg alt som foregikk? Oversykepleierne? Overlegen? Eller kanskje fru Moe? Han måtte smile igjen. . Det kan umulig være noen av dem som er "seende", tenkte han. Fru Moe har øyne av glass, og overlegen sitter sikkert på kontoret sitt.
Kanskje er sykehuset et levende vesen?
.. Og selv en guttunge med hodet fullt av undring kan ane de grensene som ikke må forseres.