Bokelskere.no

Nå er det lenge siden jeg har lest noe av Unni Lindell. Tror sist gang jeg leste noe av henne var i 2014 med Brudekisten. Ikke fordi jeg ikke liker bøkene hennes, men av og til trenger man pause fra de man leser mye av.

Det hadde også noe med Marian Dahle å gjøre, som fikk mer plass i bøkene hennes. Ble ikke helt fan av henne, og for min del så er forandring noe man ikke liker i det hele tatt, eller det tar tid før man liker en forandring. Så følte det litt med Nabovarsel også, nå som Cato Isaksen er borte, at det var et stort savn. Det blir ikke helt det samme.

Fin tråd i bakgrunnshistoriene
Selv om det er en god stund siden jeg har lest noe av Lindell, gjør det ikke noe at man har hoppet over noen bøker siden sist, for man får med seg en del bakgrunnshistorie, og denne gang møter vi en ny karakter. Så man føler seg ikke helt lost, selv om man har tatt seg en pause fra Lindells sine bøker.

Snø er Lindells nye karakter som dukker opp i Nabovarsel. Hun heter Lydia Winther, er bare 23 år, og nyutdannet politi. Kollegene hennes tar henne ikke spesielt seriøst, og hun gjør for det meste papirarbeid, og jobber med noen forsvinningssaker. Hun er den eneste som tar en jente seriøst, da hun ringer dem for å fortelle at hun tror hun så noen inne i nabohuset. Hun har ansvaret for hagen deres mens de er i Australia, og er nesten sikker på at de ikke er kommet tilbake. Hun har ikke nøkkel til huset, og de drar for å undersøke. Snøs makker tar ikke oppdraget spesielt alvorlig, men Snø er sikker på at jenta snakker sant, men det er ikke mye mer de kan gjøre med det. Men forsvinningssaker begynner plutselig å øke. Snø er god til å se en sammenheng i ting. Vil hun finne noen sammenheng i forsvinningssakene som dukker opp?

En god stemningsskaper
Stemningen er veldig intens og noe uhyggelig, i hvert fall begynnelsen, som blir fortalt i korte avsnitt. Det fungerer, for man leser fortere og blir lettere dratt inn i handlingen. Marian Dahle er fremdeles med i Nabovarsel, men er mer i bakgrunnen, og lar kollegene vise hvordan de jobber, og vise sine sterke og svake sider. Det er ikke sikkert hennes hensikt, men det virker i hvert fall sånn. Snø er ivrig etter å vise sin plass, og hun får god erfaring av å jobbe med forskjellige mennesker, men vil hun bli sett på som en av dem til slutt?

Det var godt å lese noe av Lindell igjen etter noen års pause. Hun er like god på å skape stemning, samme om det er dystert, følelsesmessig og menneskebånd. Kan ikke si at jeg fikk særlig sansen for Snø, for hun kan til tider virke noe selvgod og respektløs. Men likte godt å lese om bakgrunnen hennes, som er svært trist og mørk. Så kunne godt tenke meg at den delen fikk litt større plass.

Nabovarsel er ikke Lindells beste, men det er en lettlest, underholdende og byr på en uhyggelig sak.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hehe uten kvinner - ingen historie.

Fugler kan også bety kvinner. På Vestlander bruker vi dette begrepet noen ganger. Her er ett eks. "Det'kje greit å vere foggel i dag", morsom intro av Frode Rønli og Magne Høyland /
Stavangerensemblet. I engelsk litteratur brukes også birds som et begrep om kvinner.

Liten korreksjon:
Det er nok en viss forskjell på virkelighetslitteratur og nøkkelromaner. I førstnevnte kategori skriver forfatteren mer direkte om levende personer (Knausgård navngir dem også). I nøkkelromanene bruker forfatteren modeller (levende eller avdøde) for å skape fiktive karakterer. I sistnevnte kategori bør nevnes Lasso rundt fru Luna og Sangen om den røde rubin av Agnar Mykle.

Utgivelsen av 'Rubinen' ble anmeldt (gikk vel til Høyesterett), og de fleste oppfatter at boka ble anmeldt pga. pornografisk innhold. Jeg har forstått det slik at andre grunner for anmeldelsen var at enkelte lesere (kvinner) kjente seg igjen og følte seg krenket. Om jeg husker riktig ble både forfatteren og forlaget (Gyldendal, Harald Grieg) frikjent. Korriger meg om jeg tar feil.

Nå fortsetter jeg lesingen av Der det finst fuglar.
Etter det jeg har lest i innleggene her, kan boken oppfattes som en nøkkelroman. Tror jeg.

Denne boken klarte jeg ikke å legge fra meg! Boken inneholder mange temaer. Det gjennomgående temaet fremstår likevel som flukten fra seg selv og omgivelsene. Andre temaer er psykiatri, mennesker som faller utenfor, naturen og klimaet på Færøyene, referanser til 80- og 90-tallet. Godt språk og god flyt.

Ibsen benyttet seg av slike historier fra virkeligheten også. Nora
"Mitt navn er ikke Nora : historien om Laura Kieler, modellen til Nora i Et dukkehjem"

Oppdatering fra Dr. John Campbell:
Update and COVID verses Influenza
Covid and pregnancy
COVID risk factors and implications

Jeg foretrekker å være informert og ikke uvitende, det regner jeg med flere også ønsker.

Det kan også være kvinner det er snakk om

Det er sånn litteraturen har vært i noen år og fortsatt er, bare tenk på f.eks. Karl Ove Knausgård og Vigdis Hjorth (og søsteren hennes). Ulike grader i sjangeren virkelighetslitteratur.

Jeg har forresten lest første del av boka: "Johan". God bok, så langt.

Nye sprell fra familien Vanderbeeker. Denne gangen lager de en hemmelig hage for å glede andre.

Nytt prosjekt på gang
Familien på syv og tre kjæledyr er tilbake. Foreldrene, de fem barna, hunden, katten og kaninen bor i en bygård med få andre i Harlem, New York. Familien Vanderbeeker bor i den nederste delen, Herr Jeet og frøken Joise, i den midterste delen, og i øverste del bor det en gammel mann. Da Herr Jeet blir alvorlig syk og må tilbringe en tid på sykehuset, planlegger de å gjøre noe fint for ham og frøken Josie, til de kommer tilbake igjen. Barnas superhemmelige plan er å forandre et gjengrodd sted i nabolaget deres, og gjøre det om til en vakker hage. En hage som de og andre kan slappe av i.

Underveis i prosjektet støter de på mange utfordringer. Hvordan skal de utføre prosjektet uten at noen legger merke til det? Hvordan skal de få tak i ustyr, og har de penger nok til å skape den hemmelige hagen? Har de lov til å gjøre noe på den tomten i det hele tatt?

En veldig stødig og bedre oppfølger
Dette er bok to i Familien Vanderbeeker serien som er for barn, men som også fint kan leses av ungdom og kanskje som høytlesning for hele familien. Til sammen er det i skrivende stund fire bøker i denne serien. Den fjerde heter Lost and Found, og er ikke utgitt på norsk ennå. Bok nummer en heter: Den fantastiske familien Vanderbeeker, og bok nummer tre kom ut tidligere i år og heter: Kjæledyrmysteriet, som jeg skal lese om en liten stund. Jeg hadde bok en lenge ulest, men synes av og til det er greit å vente med å lese en serie til de fleste bøkene i en serie er utgitt, slik at ventetiden ikke blir for lang. Man kan jo risikere å miste interessen for neste bok, hvis gapet til neste utgivelse blir stor. Så ventet med å lese denne serien til tredje bok kom ut i år. Selv om dette er en serie, kan jeg påpeke at bøkene kan fint leses frittstående, for man blir godt kjent med karakterene, og det er med mye bakgrunnshistorie.

Jeg likte bok en overraskende godt, selv om jeg ikke er i målgruppa. Jeg liker å lese fra forskjellige målgrupper, for å se hva som blir utgitt og holde meg oppdatert. Jeg er ikke så nøye med målgrupper når jeg leser. Det er også godt å se at Karina Yan Glaser sin fortellerstemme har vokst siden sist, og at hun har blitt bedre til å konstruere handling, og gi mer liv i karakterene sine. I denne boka får de litt mer dybde og personlighet. De kommer tydeligere frem. Jeg liker også måten hun setter opp historien på, med fine og enkle illustrasjoner. Man blir litt sjarmert.

Det som er litt morsomt med denne serien, før jeg begynte å lese bok en, var jeg nesten sikker på at denne serien ville bli vel barnslig for meg, men istedet føles det ut som man blir en del av serien. Synes også at bok nummer to er hakket bedre enn forrige bok, for konseptet i seg selv var mer interessant å lese om. Det minner om da man var barn selv og var sosial, og alltid hadde noe prosjekt på gang. Så sånn sett opplevdes denne boka som mer troverdig enn bok nummer en.

Den veldig hemmelige hagen er en herlig, vond og god frittstående oppfølger, som minner oss om å ta vare på hverandre, og prøve å være kreativ i enhver situasjon.

Fra min blogg: I Bokhylla

Var usikker på om jeg ville like denne siste boka om Sejer, for de første hundre sidene var en kamp å komme seg gjennom ...

Interessant forfatterskap
Karin Fossum er et forfatterskap jeg har hatt et nært forhold til, helt fra videregående. Bortsett fra mye horror, leste jeg også da litt krim ved siden av. Jeg liker måten hun bygger opp en krimsak på og gjør det hele på en hverdagslig måte. For ondskapsfulle ting kan jo skje når man minst venter det. Det er det som jeg liker best med Fossums sine bøker. Alt er svært så hverdagslig.

Sejer står i stampe i sin siste opptreden. En jente som de fleste kjenner til på grunn av hennes skjønnhet, blir funnet død ved en tursti av noen barn. Mange mistenkte dukker opp underveis mens Sejer og hans gode makker Skarre prøver å finne den skyldige, noe som er alt annet enn enkelt. Utviklingen i saken går tregt, og de begynner å bli opprådd. Samtidig følger vi hverdagen til en mann som mistrives i sin egen kropp, for han føler seg for stor og tung. Han føler det er vanskelig å passe inn i sine omgivelser. Vil han finne en måte å akseptere seg selv på, og vil Sejer klare å nøste opp det grusomme drapet?

Ingenting varer
Dette er bok nummer femten og den aller siste om Konrad Sejer. Jeg har ikke lest alle bøkene i serien, men de fleste. De jeg ikke har lest, men som jeg skal lese fra nesten år og utover er; Se deg ikke tilbake!, Drapet på Harriet Krohn, Carmen Zita og døden, og Helvetesilden. Så har ikke så mange igjen. Sejer er en av mine favoritt etterforskere i den norske bokverdenen. Han er menneskelig og han ser andre på som mennesker uansett hva de har gjort. Han prøver å være rettferdig i enhver situasjon, og er streng når det trengs. Liker også båndet mellom ham og Skarre. Skarre som alltid kommer med kvikke kommentarer, som ofte gjør Sejer oppgitt. Bare synd at Skarre fikk en svært liten rolle denne gang i forhold til de andre bøkene.

Var sikker på at dette ikke ville bli en hit for min del denne gang, for de første seksti sidene var innmari trege og tok lang tid å komme seg gjennom, og frem til side hundre var det fremdeles noe seigt over det hele, men så forandret det seg veldig fort, og man ble omtrent avhengig av å lese videre. Det ble en rar overgang med tanke på tempo og interesse. I det jeg var i ferd med å miste interessen for boka, var det noe som gjorde at boka levde sitt eget liv.

Liker at boka er veldig mørk og dyster. Stemningen er nesten til å ta og føle på. Det er neste så man går gjennom sørpe og forventer det verste. Mordsaken i seg selv ble noe forutsgibar, men synes ikke det ødela resten av handlingen. Synes også at Sejer fikk en ærverdig slutt på hans rolle i krimverdenen. Så hverken han eller boka blir glemt med det første, og er lettet over at jeg presset meg gjennom de første hundre sidene. Noen ganger tar det tid før man går overens med en bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg vet ikke om "den store afrikanske romanen" er en merkelapp som slenges rundt like ofte som "den store amerikanske romanen", men denne boka av Ben Okri er en god kandidat.

Den foregår i et ikke-definert afrikansk land, i forholdsvis moderne tid (folk får biler og elektrisitet i løpet av fortellingen). Boka handler om fattigdom, korrupsjon, familiesamhold og kampen for tilværelsen i et fattigkvarter, hvor de dårlige leveforholdene gjennomtrenger alle relasjoner.

Men det er ikke en elendighetsbeskrivelse. Det er håp i Ben Okris prosa, og noen ganger, særlig mot slutten av boka, vipper hovedpersonenes diagnose på Afrikas ulykke nesten over i leserbrev-stil og en stemme som jeg mistenker for å være tett på forfatterens egen. Før det er Okri mer smuglende i måten han framfører budskapet på, ikke minst gjennom et par gjennomgående metaforer: Hva er veien, og hva menes med at den er sulten? Og hva symboliserer rottene som det er så mange av i begynnelsen, men færre etter hvert?

Dette er ei perfekt bok å bruke i engelsk-klasser på videregående, her er både historie, kultur og språklige bilder i massevis. Og summen av dette er ikke pretensiøst, men frodig.

Ja, jeg ble ganske lei av hele Vernon.

Vitamin D3 oppdatering av Dr John Campbell. Håper flest mulig ser hans videoer vedr. vitamin D3. Han forholder seg til fakta. Hvilken styrke på vit-D3 kommer an på blodverdiene hos den enkelte som bør ligge i øvre sjikt av normalverdiene i disse corona-tidene. Jeg kan bare formidle informasjon og det er opptil enhver å ta dette på alvor.

Mandag 2. november:
Starter lesingen av Der det finst fuglar

Lillevi spør hva vi mener tittelen betyr/symboliserer.
Får tenke litt på det under lesingen.
Tror i alle fall det må være utrivelig der det ikke fins fugler.

Lykke

Hva lykke er?
Gå på en gressgrodd setervei
i tynne, tynne sommerklær,
klø sine ferske myggstikk
med doven ettertenksomhet
og være ung og meget rik
på uopplevet kjærlighet.
Å få et florlett spindelvev
som kjærtegn over munn og kinn
og tenke litt på vær og vind.
Be prestekravene om råd
og kanskje ja – og kanskje nei –
han elsker – elsker ikke meg.

Men ennå ikke kjenne deg.

Forfatter: Inger Hagerup
Diktsamling: Videre, 1945

Bøker av henne og om henne. Inger Hagerup er en person man blir glad i ved å lese hennes dikt. Fikk tidlig møte med henne via ABC boka vår på barneskolen.

Som løfter

Der fins en evighet av fred
bak alle stjernene et sted

Vi skulle kanskje vraket først
vår lille tid av sult og tørst,

vår lille tid av sult og savn
mot ting vi aldri kan gi navn.

Som løfter i en gjerrigs munn
er denne korte, korte stund.

Forfatter Inger Hagerup
Diktsamling: Videre fra 1945

Vi holder livet

Vi holder livet i en knyttet hånd
Vårt hjerte må bestandig ha det sånn.

Det tåler gjerne spott og overlast
når bare det får holde noe fast.

En mann, et barn, en drøm skal være vår
og evigheten måles ut i år.

For i vår gåtefulle, blinde angst
blir alle ting erobring eller fangst.

Vi bærer skrekken med oss natt og dag,
den bleke skrekk for hjertets nederlag.

Forfatter: Inger Hagerup
Fra diktsamlingen; Den syvende natt fra 1947