En kanskje ukjent histories fra 2.verdenskrig. Littlest, handlingen til tider naiv. Anbefales likevel.
Interessant bok. Det er vanskelig å finne bøker om medavhengige (eller jeg synes i alle fall det). At det ble en om medavhengige på arbeidsplassen var mer eller mindre tilfeldig. Boken har et arbeidsgiverperspektiv og definerer også medavhengige som personer som har en relasjon til noen med et alkoholproblem. Relativt snever vinkling, praktisk rettet.
Litt opp og ned. Dette er en thriller med miljø som bakteppe. Jeg elsket bakteppet, men liker ikke thriller i bokform. Mange av angrepene var skildret som om jeg leste en dreiebok, sant og si hadde det meste av handlingen passet best i en film. Men verden som det handles i er godt og spennende beskrevet.
Jeg liker han. Han er belest, han er intelektuell, han tror på hardt arbeid, han er utholdende og han skriver godt - whats not to like? Ikke alt jeg er 100% enig med, men hvem er det nå man er det med? Jeg er ikke en gang bestandig 100% enig med meg selv. Ambivalens skaper spenning.
Når jeg leser det hun skriver opplever jeg sorgen, fortvilelsen, smerten og sinnet. Inne i meg selv, men også utenifra. Poetisk, sant, opprivende.
Spennende og tankevekkende.
Det som sitter aller best igjen etter å ha lest boken er tanken om at vi kanskje ikke skal dø. Det at det kanskje er mulig å finne noe som gjør at vi lever evig. Det er en svimlende tanke, og den skaper et voldsomt perspektiv. Samtidig tenker jeg på historiene i avisene om sykehjemmene, hvor de nå i dag er plaget med at de som er blitt mentalt syke på grunn av alderdom (alzheimer etc), fremdeles er relativt friske og raske i kroppen. Det er også interessant å tenke på Moserene (som vant nobelsprisen) sier at deres mål er å hindre alzheimer.
Boken har et fantastisk språk som passer veldig bra til tiden handlingen foregår i. Jeg synes også at karakterene i boken er preget av tiden. Det virker autentisk. Den viser også fint tilbake til tidligere hendelser. Selve historien, tja, jeg er ingen krimelsker så det er hovedproblemet. Krimbøker må nødvendigvis ha noe av samme malen, selv sitter jeg ikke å leser og "leter etter spor", og dermed blir det litt bortkastet på meg.
Ah, her har man 1000 bøker hjemme og så er man på bokkafe og man treffer en ungdomskjærste som man tar med seg hjem. Wilbur Smith er en mine absolutt høydepunkt fra ungdommen, og jeg skjønner hvorfor. Historien er fantastisk! (som voksen griper jeg meg i å bli interessert, ønske å finne ut hva som er sant eller ikke fra historien. Jeg vet ikke har aldri sjekket ut bøkene hans på den måten). Prøvde å dra på den egyptiske utstillingen i British museum på grunn av boken. Masse sex (dette er skikkelig husmorporno!). Karakterene er flate, preget av man enten er helt eller skurk. Jeg elsker også at han drar inn seg selv og sin egen bok "Hapi" - det tuller med båndet mellom fiksjonen og fantasien.
[Med et åpent sinn for originale innspill er denne boken å anbefale
Sist sett
