Bokelskere.no

Det slo meg når jeg leste Djevelanger, at jeg har lest alt for få bøker fra Nord-Norge.
I denne boken gjør flotte skildringer av natur, stemninger og miljø at jeg heretter vil være på utkikk etter bøker fra denne delen av landet vårt. Frode Granhus har igjen skrevet en krimfortelling som ga meg frysebyger. I prologen er det en gammel dame som får gjennomgå, og når selve historien starter er det små barn som må lide. Først tenker jeg, "det er billige knep for å få til en creepy historie", men han holder seg hårfint innenfor grensen, av hva jeg synes er greit. Denne historien inneholder neglisjering og mishandling av barn, men rammene rundt og det at det passer så godt inn i handlingen, gjør at det ikke føles som "for mye".
Rino Carlsen er en gammel ringerev på politihuset i Bodø, mens betjent Guro Hammer er ny for oss lesere. Her ligger en annen fallgruve som kunne blitt fatal. Jeg synes det blir alt for konstruert og uvirkelig, når etterforskere eller deres familie plutselig blir en del av etterforskningen, sånn er det i alt for mange krimhistorier. Granhus balanserer igjen på grensen av denne leserens preferanser, men etter å ha fått ned denne lille kamelen, var jeg så overveldet av kompleksiteten i handlingen, og ikke minst spenningsnivået som etterhvert var skyhøyt, at alt var tilgitt.
Dette er en bok som holder deg fjetret fra første til siste side, med en intens og kompakt handling. Han skværer ikke ut sine beskrivelser av omgivelser og følelser, men lar oss drive fremover av de forskjellige handlingstrådene, som nøstes elegant sammen mot slutten av historien. Når siste side var lest, sank jeg utmattet og fornøyd tilbake i stolen, glad for en slutt uten løse tråder og alle små mysterier oppklart.

Kjempespennende tredje bok i denne serien!

[Det er ikke fritt for at jeg hadde forventninger til denne boken, og sommerfuglene i magen gjorde mye ut av seg, når jeg bladde opp for første gang. Forfatteren fortalte på lanseringen at han liker å sparke spenningen igang på første side og heldigvis stoppet det ikke med det. Forlagets omtale røper jo de store trekkene av det som blir avdekket i handlingens begynnelse, og siden gjerningsmannen er grundig skjult for oss ligger spenningen i etterforskningen. Ridderkorset er en tradisjonell krim på den måten, at vi først får en ugjerning, så en etterforskning som avslører en gjerningsmann. Ofte liker jeg ikke når de aller nærmeste til krimhelten blir involvert i saken, men avklaringen på dette kom ganske tidlig, så han reddet seg inn på tykkere is igjen.
Historien er veldig rikholdig når det kommer til handling, og selv om det ikke på noen måte er creepy og dirrende spennende, så er boken fengslende så det holder. Det jeg likte best med måten boken er skrevet på, er måten informasjon blir avdekket underveis. Jeg har egentlig ikke lyst å røpe mer av handlingen, for da tar jeg jo fra deg gleden ved å bli forbauset og overrasket mens du leser.

Jørgen Jæger liker å ta opp et aktuelt tema i det han skriver, og det har han også gjort her. Fremmedfrykt og angst for muslimer ble satt på dagsorden for alvor da tvillingtårnene falt, og 22 juli 2011 ble vi igjen minnet om dette. Det er ikke fritt for at detaljer fra Ridderkorset minner om terrorhandlingen.

Ridderkorset er ikke en tretten på dusinet krim. Den er skrevet kronologisk, og det er alltid tydelig for leseren hvem som snakker. Boken er fri for klisjèer og oppbrukte fraser, og det jeg liker aller best er den troverdige beskrivelsen av etterforskningsarbeidet. Her er det ingen krimhelt som opererer alene, her er vi med på et skikkelig teamarbeid, hvor hele politistyrken gjør sitt.
Anbefales hjerteligst, spesielt du som er redd for det groteske bør slå til på denne.]1

Det var fint å være tilbake i Fairyland sammen med September. Catherinne M. Valente skriver veldig flott. Det var fint å lese en av hennes bøker igjen, men det var også litt trist. The Girl Who Soared Over Fairyland and Cut the Moon in Two er siste bok i serien. Uff... Jeg kommer til å savne Fairyland... :(

Catherinne M. Valente skriver utrolig nydelig. Språket er virkelig fantastisk, og hun skildrer vakkert og levende. Det er ikke vanskelig å se historien for seg! Hun skildrer litt annerledes enn andre forfattere, og hun bruker mye metaforer og beskriver én ting ved hjelp av én annen. En av de fineste beskrivelsene er det hun har skrevet om å lyve:

"The trouble with lies is that they love company. Once you tell a single lie, that lie gets terrible exited and calls all its friends to visit. Soon you find yourself making room for them in every corner, turning down beds and lighting lamps to to make them comfortable, feeding them and tidying them and mending them when they start to wear thin."

Dessverre kan språket til tider bli litt komplisert. Valente bruker mange ord jeg ikke har hørt før. Derfor blir det litt tungt, men jeg bryr meg ikke så mye.

Jeg liker godt de bildene i starten av hvert kapittel. De er veldig fine, og er med på å sette stemningen i boka. Tegnestilen er litt spesiell, men det passer godt til boka.

Catherynne M. Valente har gjort en veldig god jobb med å lage Fairyland. Jeg er veldig imponert! Det hele er veldig gjennomtenkt, og det er tydelig at hun har tenkt gjennom forhistorien før hun skrev bøkene. Jeg liker det veldig godt. Det er lettere å forstå verdenen hun har skapt, og det er ikke noen logiske brister. Hele tiden er det noe nytt å lære, og det er gøy! Jeg oppdager stadig vekk noe nytt.

Det er ganske utrolig at hun har greid å skape en så bra verden; hele Fairyland er helt usannsynlig. Forfattere kan lett gå i fellen når de har skapt en så usannsynlig verden. Det kan fort bli for usannsynlig og mange logiske brister. Det er det ikke. Heldigvis! Stakkars September, det hele må være veldig forvirrende for henne...

Jeg anbefaler serien!

Innlegget ble ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Oppdatering 16.02.14

Det kan hende at dette ikke er siste bok i serien likevel. Det går visst rykter om to bøker til. Plutselig ble jeg veldig glad :D

Veldig kjekt å møte Tirsdagsdamene igjen.

Det er sjelden jeg setter bøker tilbake i hyllen halvlest, men det gjorde jeg med denne :) Som du sier, mye klisjèer, og det var jeg nok ikke i humør til på det tidspunktet :)

En fantastisk debut!

[Sjeler av vind er den sjuende boken om Malin Fors og hennes etterforskningsteam i Linkøping. De første fire bøkene hadde navn etter årstidene, og når Den femte årstid kom ut, skulle dette være den siste boken i serien. Heldigvis for oss ga han seg ikke der, og gikk i gang med en fortsettelsesserie med navn etter elementene.
Bøkene er alle sammen skrevet etter samme mønster, med Malin Fors og datteren Tove sin historie som den naturlige røde tråden. For noen bøker siden fikk hun vite at hun har en halvbror, en storebror med store hjerneskader, som har vært stuet bort på institusjon hele hennes liv. I denne boken blir vi enda litt mer kjent med onkelen, som Tove er blitt så glad i. Malin har litt mer distansert til Simon men datteren hjelper mor med å sortere følelsene sine. Malin har en personlighet det ikke har vært så lett å bli glad i, hun har drukket mye og drasser på mye bagasje fra oppveksten, men i denne boken får hun litt mer menneskelige trekk.

Teksten har mange tekniske finesser, som gjør skrivestilen hans helt spesiell. Her er mye tanker og hun snakker ofte til seg selv, som f.eks. i smakebiten:
- Du hjalp ikke morfaren din med noe?
- Nei
- Du vet ikke om noen som kunne ha gjort det? Hjulpet ham?
Ord som forblir usagte. Hvilke sannheter kan de lokke fram? tenker Malin. Hvilke svar finnes i ikke-svarene?
Lytt til etterforskningens stemmer, Malin, lytt til de tause stemmene, som Sven alltid sa til henne i begynnelsen av karrieren hennes.

I sporadiske sidekorte avsnitt hører vi fra en ukjent stemme, en som føler seg sint og usynlig og vil gjøre seg sett. Disse små dryppene av uhygge, gir historien en creepy stemning. Den drepte har også sin stemme. Denne er i kursiv, og jeg har av og til hektet meg litt opp i disse avsnittene, men denne gangen var det overkommelig.
Mens de første bøkene i serien var veldig tykke så er Sjeler av vind den korteste boken hittil, det ble nesten litt bråstopp, syntes jeg. Boken var spennende, men krimhistorien var litt tynn. Likhetene med det som skjedde i Malin og datteren Tove`s liv var litt for stor etter min smak. Malin er et dramatisk menneske, så selv om boken stort sett handler om henne, løser hun også en interessant og spennende krimsak.]1

Jeg leste Store forventninger på grunn av en skoleoppgave. Vi valgte én bok hver vi skulle lese og så skrive om etterpå. Jeg valgte Store forventninger fordi jeg lenge har hatt lyst til å lese den, og jeg fikk endelig sjansen; vi måtte lese på norsk, og jeg leser vanligvis på engelsk. Her kommer det jeg skrev under overskriften "anbefaling":

Jeg synes Store forventninger var en veldig spennende og god bok. Det var mye som skjedde, og det var alltid vanskelig å vite hva som kom til å skje videre. Boka tok stadig nye vendinger, og jeg satt ofte igjen og tenkte på hvor genial Charles Dickens må ha vært. Det er helt utrolig hvordan noen kan skrive en slik intrikat bok og få alt til å gå opp på slutten.

Det var morsomt å lese om de forskjellige personene. Jeg synes de utviklet seg godt, og de var ganske geniale. Jeg liker at de alle er så detaljerte og godt beskrevet. Det er veldig lett å se dem for seg.

Dickens skildrer nydelig, og det var utrolig mange steder jeg satt en liten lapp i boka. Dessverre kunne jeg ikke ta med alle de gode sitatene i denne besvarelsen; da ville den blitt mye lengre. I tillegg til å skrive veldig godt, har Dickens også ganske god humor. Det hendte at jeg satt og lo litt da jeg leste. Han skriver for eksempel om at klokkeren der Pip kommer fra, Mr. Wopsles, grandtante overvant sin uvane med å leve. Det høres så utrolig teit ut. Dette er en typisk engelsk måte å underdrive på. Når engelskmenn vil ha frem et poeng, underdriver de det. Det vil si at Mr. Wopsels grandtante må ha vært ei heks.

Jeg anbefaler andre å lese Store forventninger, men de burde kanskje vente til de er litt eldre enn meg; med mindre de er like glade i å lese som jeg. Til tider er boka litt tung, men det er så utrolig verdt det. Den er så nydelig skrevet, og det er et budskap i boka det virkelig er verdt å få med seg.

Jeg synes ikke det er rart at den har blitt en klassiker. Det er noe tidløst over historien; det er litt vanskelig å forklare det, men det er noe som gjør at jeg tror denne boka kommer til å bli lest i mange år fremover. Det fortjener den også.

Det eneste som er litt dumt, er at den var litt tung. Boka var ikke skrevet for ungdommer, og det merkes til tider. Noen deler av boka var litt tunge å komme seg gjennom, men det gikk greit nok for min del, andre ville kanskje ha gitt opp. Det at boka var litt tung gjorde, for meg, at det lille ekstra, som får meg til å snu side etter side uten å tenke på tiden, manglet. Dessverre.

Store forventninger er egentlig en litt utypisk Dickens-roman. Det er ingen av personene som er veldig slemme; det mangler en typisk skurk. I følge mamma og pappa er karakterene mye mer nyanserte enn de pleier å være i Dickens’ verk. Det er kanskje derfor boka er en av hans mest kjente.

Jeg vil gi boka terningkast fem. Den er utrolig godt skrevet, og er en fantastisk bok, men den manglet det lille ekstra som gjør at jeg kan sitte i time etter time uten å merke at tiden har gått, og den var til tider litt tung.

Hvis du av en eller annen grunn har lyst til å lese hele besvarelsen min, kan du ta kontakt med meg, og vi skal få ordnet det på en eller annen måte.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

En veldig morsom bok, gleder meg til teaterstykket som settes opp på DnS til vinteren igjen!

Fin avslutning av serien. Liker godt beskrivelsen av konflikten i Tam, mellom hva han har lyst til og hva han mener er forpliktelsen hans.

Boken beskriver konflikter mellom adelen som mener de eier dragene, kongen som mener han eier dragene og dragene som mener de eier seg selv. Vi får også vite hvem den nye dragen er.

Dette er første gang jeg leser om en med Asperger Syndrom. Jeg kjenner en som har Asperger, men det var likevel ganske ukjent for meg. Derfor var The Curious Incident of the Dog in the Night-Time en veldig sterk opplevelse og har gjort veldig inntrykk på meg.

Christopher hadde en helt annen måte å tenke på en det som er vanlig for 15-åringer. Det var veldig interessant å lese om, men det var også litt trist. Det er trist å se hvor lite han vet om mennesket og menneskets tanker og følelser. Det er så utrolig ukjent for meg. Han sier at han legger merke til alt, men likevel ser han så utrolig lite.

Hvert kapittel er et primtall. Vanligvis heter de 1, 2, 3... Men siden Christopher er så opptatt av tall, og han er veldig glad i primtall, heter kapitlene 2, 3, 5, 7, 11, 13, 17... Det er ganske smart gjort, og det setter litt av stemningen i boka. I tillegg tenker Christopher mye på matte. Jeg må innrømme, jeg forstod svært lite av det han tenkte på, matten var altfor komplisert for min del. Det er også mange små tegninger og diagrammer i boka. Av en eller annen grunn liker jeg små tegninger og diagrammer i bøker. Det bryter opp i teksten, og gjør den mer "spennende", hvis du skjønner hva jeg mener...

Jeg liker godt hvordan Christopher forteller historien. Boka er skrevet som om det er Christopher som skriver ned det som skjer. Det gjør at jeg som leser blir bedre kjent med Christopher, og jeg kom tettere på ham. Å forstå hvordan han tenkte og følte, ble også lettere.

Jeg elsker tittelen! Det er noe ved den som tiltaler meg. Jeg oppdaget denne boka da jeg var i London. Den er blitt dramatisert, og jeg så reklame på teaterstykket. Det var noe med tittelen som bare sa til meg: "Du vil like meg!" Så jeg ønsket meg den til jul, og jeg har nå lest den og likte den veldig godt! Det er noe med bøker med lange titler... Det er utrolig irriterende å skrive, da...

Slutten på The Curious Incident of the Dog in the Night-Time var veldig vakker og rørende. Den var så skjønn. Jeg synes den passet perfekt! Det kunne ikke ende på noen annen måte. Jeg anbefaler virkelig The Curious Incident of the Dog in the Night-Time, spesielt hvis du vil lese en litt annerledes detektivhistorie.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg opplever språket som alt for omstendig, fordomsfullt og blomstrende. Jeg reagerer på det jeg oppfatter som personlige holdninger - det er i alle fall en del i boken som jeg aldri har sett skrevet i annen litteratur i samme sjanger. Feks dette (som omhandler det at kvinner blir yrkesaktive): "Å være hjemme savnet plutselig betydning og verdi. Kvinnen ble alene med barna og ble ikke lengre sett på som viktig. De begynte kvinnen og kjenne på et savn. Hun orket ikke å være hjemme uten sin livskamerat, hun ville også ha en verdi. Altså fulgte hun etter mannen. Hun måtte fortrenge sin motvilje mot å bli mann, men var likevel klar til å gjøre det fordi ensomheten var verre." og slik går det videre. Barnhager omtales som barnereservater(!). Hele teksten er så langt fra min virkelighetsoppfatning at jeg har problemer med å relaterte meg til den.

Boken er nydelig skrevet og får meg til å tenke mitt eget forhold til min far. Romanen observerer og stilen minner meg om Hemingway eller Knausgård, det er lite følelser som beskrives og til en slik roman trenger man heller ikke å få de beskrevet. Jeg trenger ikke å få side opp og ned om hvordan det føles for barnet å komme før barnehagen åpner, eller om splittelsen da faren er trygdemottaker og moren er sjef i institusjonen, eller skammen og lettelsen da faren ikke inviteres til disputas. En sterk og ærlig historie - som også rettes mot forfatteren selv. Ingen unnskyldninger for at hun ikke spurte faren om hvordan det var da han fikk sparken, ingen unnskyldninger for å ha dyttet tanten i arveopprøret.

Bare nakent, ærlig, vondt og godt på samme tid.

Gleden var stor da jeg begynte å lese og fant ut at handlingen er lagt til Themsens bredder, en kort båttur fra sentrum av London. Jeg elsker bøker fra London, for jeg er temmelig lommekjent, og har gått turer i områdene som beskrives i denne boken. Da jeg startet landet jeg temmelig pladask, for jeg syntes første kapittel var utrolig usannsynlig. Her satt jeg og okket og stønnet høyt, og måtte slenge fra meg boken. Heldigvis startet jeg på nytt med friskt mot, og fra kapittel to og utover bar teksten ikke samme preg av usannsynlighet.
Selvfølgelig hender det ting som er helt ufattelige, det er jo tross alt en psykologisk thriller, så litt må en tåle, også er jo hovedpersonen gal i hodet.
Sonja holder altså Jez fanget i huset sitt, mens familien hans og politiet leter etter ham. Hun er snill med ham, han lider ingen nød, og stort sett er han samarbeidsvillig. Derfor blir ikke dette en av de mange ekle psykologiske thrillerne hvor den som er fanget blir plaget og har det utrolig vont. Vi følger den skyldige tett, men det er jo synd på dama, hun er jo syk, så jeg leste meg gjennom boken med et ønske om at de på fredelig vis skulle hjelpe henne ut av knipen hun hadde satt seg selv i.
De som skal prøve å finne Jez hører vi ikke så mye om. Politiet blir etterhvert blandet inn, men etterforskningen er ikke en del av historien. Det er Jez sin tante og kjæreste som er de som etterhvert leter litt etter ham.
Deler av historien er parallellene som dras til Sonjas historie med Seb i barndommen, og det er en rød tråd gjennom hele boken.
Det er mange som liker "kosekrim", og de liker sikkert også "kosepsykologiskethrillere"

[Jeg har ofte lange leseøkter, men det er sjelden lesingen går utover nattesøvnen. Denne boken var umulig å legge fra seg, og selv om spenningen startet på topp, så gikk det bare oppover. Med fare for å bli tatt for å være uhyre useriøs, må jeg si at det skal bli vanskelig å toppe dette! Har jeg virkelig lest årets beste krim, så tidlig på året?
Hele historien henger sammen, den er så troverdig at de få gangene sannsynlighetstrollet begynte å mumle litt, så var det ikke vanskelig å overhøre ham. Her er ingen dvelende handling og beskrivelser av dype følelser og vakker natur, vi stormer videre fra topp til topp, og mister nesten pusten.
Jeg digger at hun ikke slår over på engelsk, selv om personene snakker engelsk. Vi får kun veldig moderat henvisning til saken i forrige bok (applaus). Boken er dagsaktuell, med ombyggingen i BA hvor malingen knapt har tørket, som en del av bakbildet. Forfatteren er ikke nådig i sin beskrivelse av sin tidligere arbeidsgiver (BA).
Selv om mye av handlingen er lagt til sørsiden av Bergen, er vi til og med en tur på badeplassen Vollane i Åsane, (vidunderlig). Vi er til og med innom min favoritt bokkafè.
Å lese fra sitt eget hjemsted gir en egen snert til historien, det er lett å se for seg avstander og bygninger og en trenger ikke mange ordene med forklaring før et krystallklart bilde viser seg på netthinnen. Løsningen ligger ikke oppi dagen i denne historien, men den vaker så langt oppe at det var til tider irriterende (på en gøy måte) at jeg ikke så den. Da vi mot slutten fikk det i rene ord, kunne jeg ikke si "jeg viste det" til meg selv. Alice er med gjennom hele boken, men det er ikke hun som er den gravende journalisten denne gangen. Jeg håper selvfølgelig at hun kommer sterkt tilbake.

Som du sikkert har skjønt etterhvert er denne leseren meget begeistret for hva Monika Yndestad har fått til med i andre krim.]1

[Germain er en "gutt" det går fort å bli glad i. Han er ikke helt med, og har fått hard medfart av sin mor og lærerne på skolen i oppveksten. Kameratene hans gjør seg også morsomme på hans bekostning, og hadde han vært en mer hårsår type hadde han ikke vært lett å ha med å gjøre. Men, Germain er snill, og fra det øyeblikket han får kontakt med Margueritte i parken opplever han at noen interesserer seg for ham på en positiv måte.

Han har en skjønn, litt fatalistisk tankegang, som hjelper Germain gjennom livet.
Jeg leste boken på noen rolige søndagstimer, og det angrer jeg ikke på.
]1

Det skjer egentlig mye mindre i S.G. Myre, enn i Sjur Gabriel og To venner. Hverdagslivet med bymann og stril, fattig og rik er beskrevet på en fargerik og morsom måte, og en får et flott bilde av hvordan det helt sikkert var i Bergen på denne tiden.
Eilif Armand som leser boken gjør en fantastisk jobb. Han har så mange stemmeleier, han er troverdig som tjuagutt og fornem frue, uten at det blir teit å høre på.
Jeg er spent på hvordan denne delen av Hellemyrsfolket skal formidles i DnS musikalen som settes opp til høsten.
Nå er jeg spent på siste del av Hellemyrsfolket som heter Afkom.( Handlingsresymè på bloggen)