Bokelskere.no

Tredje boka om John Smith og de andre Garde-medlemmene. Denne gangen forteller Six sin del av historien. Det er gøy å lese hennes syn på det som skjer. Endelig fikk jeg vite hva hun tenker og føler om det hele. Jeg har lenge håpet på å få se historien gjennom hennes øyne. Hun er en av dem jeg liker best!

I tillegg til Six, forteller også John og Marina, Four og Seven, sin del av historien. Som i den forrige likte jeg Marinas kapitler mye bedre enn Johns. Han er fortsatt ganske irriterende. Heldigvis tenker han ikke så mye på Sarah lenger, men han er blitt litt arrogant til tider. Det irriterer meg at han ikke kan høre på det Nine har å si.

Nine irriterer meg forsåvidt også. Han prøver hele tiden å vis hvor tøff og sterk han er, og han er litt for mye machomann til at jeg greier å like ham... Han og John burde virkelig prøve å samarbeide. I stedet krangler og slåss de. Er det mulig å bli barnsligere?

Det er litt trist at man ikke får høre noe om Sam i det hele tatt i denne boka. Jeg likte Sam... Stakkars fyr; tatt til fange av the Mogadorians. Jeg savnet han i denne boka. Han var en av få John hørt på. Jeg håper de får reddet han i The Fall of Five. Jeg tror jeg hadde blitt utrolig sinna hvis de fant Sam, og han var død. Det hadde vært så typisk... Forfattere greier nesten alltid å ta livet av de karakterene jeg liker best. Jeg får bare krysse fingrene og håpe at det ikke skjer.

I denne boka møter man også Nummer Åtte, Eight. Han virket litt rar i begynnelsen, men etter hvert likte jeg han bedre å bedre. Nå er han en av mine favoritter. Han, Marina og Ella. Han har noen av de kuleste evnene, Legacies, blant alle Garde-medlemmene. Hvor kult er det ikke å kunne teleportere? I tillegg virker han veldig snill og hyggelig å være sammen. Det er ikke rart at Marina liker ham..!

The Rise of Nine var mye mer spennende enn de to første. Det var mye mer som skjedde, og konflikten begynner å tilspisse seg. Nå begynner jeg virkelig å få sansen for serien. Dessverre har jeg ikke den fjerde boka, så jeg får lese noe annet i mellomtiden... Men så fort jeg får tak i den, kommer jeg til å lese den. Jeg håper det går bra til slutt... Det pleier som regel å gjøre det i ungdomslitteratur, men man kan aldri være for sikker på det. Det er The Fault in Our Stars og The Book Thief eksempler på, som forøvrig er bøker alle burde lese!

Alle medlemmene i the Garde har spesielle evner, kalt Legacies, derav navnet på serien, Lorien Legacies. Jeg lurer på hvor mange slike Legacies hver av dem får. Hvis jeg har telt riktig, har John fem og får fortsatt flere... Noen som vet hvor mange hver av dem får? Det har jeg lurt lenge på. Det virker litt unaturlig at de skal få utrolig mange. Det blir litt for superheltaktig for min del...

Alle de ti Garde skal ta plassen til de ti Elders; de som bestemte på Lorien. Man får vite at en av dem skal ta plassen til Pittacus Lore, sjefen over alle sjefer (det er dessverre ikke Asgeir...). John tror det er han. Jeg håper egentlig ikke det er han. Han er litt for arrogant, og jeg liker han ikke så godt. Han irriterer meg ikke så mye som i de to første bøkene, men jeg ønsker likevel at den som skal ta plassen til Pittacus Lore ikke er John. Håper det blir Eight. Eller en av de andre. Kanskje ikke Nine; han er litt arrogant han óg.

Når det er sagt, må jeg si at jeg gleder meg til den neste boka. Jeg håper jeg finner den i bokhandelen snart.

Jeg anbefaler serien for dem som liker lett spenning, men hvis du vil ha komplekse, karakterdrevne bøker, er ikke dette serien for deg.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Historien handler om Harry Quebert, både før under og etter saken mot ham. Men, den handler like mye om Marcus Goldman, Harrys elev og venn. Marcus er en forfatter som strever med å komme igang med den vanskelige andreboken, og når presset fra forlaget blir større og større, tar han en modig avgjørelse og reiser til hjemstedet til Harry for å støtte ham under fengsling og rettssak. Handlingen som omfatter boken Marcus skal skrive gir et artig innsyn i hvordan det kan være for en forfatter å ha "solgt seg" til et forlag, etter en tidligere braksuksess.
Handlingen hopper tilbake i begge herrenes liv, til highschool for Marcus sin del, og vi får et godt innblikk i personligheten hans når vi lærer hvordan han fikk tilnavnet Den makeløse. Vi får også høre hvordan Harry og Marcus traff hverandre på universitetet.
Dette er en lang og detaljert bok, med to forfattere, to bøker som har sine egne historier, i tillegg har alle de involverte karakterene også sine egne historier. Det kan til tider bli mye repetering, da de forskjellige hendelsene blir spekulert i, gjenfortalt, og fortalt av flere forskjellige karakterer. Ting er selvfølgelig ikke sånn det først lå an til å være, og en ny karakter forklarer på nytt hvordan det egentlig hang sammen. I mine øyne (og ører) ble det i overkant mye, og jeg tenker at boken godt kunne vært kortet ned med noen hundre sider. (Mer på bloggen)

skriv lenkebeskrivelse her

Da Gud var en kanin begynner som en skjønn oppvekstroman fra England. I del to er hovedpersonen Elly voksen, og vi følger henne videre i livet. Dette er ikke en historie om en dysfunksjonell familie eller om mishandling, det er en flott historie om en litt spesiell jente, som har sine utfordringer. Hun har kjærlige foreldre og en storebror som er glad i henne men før hun møter Jenny Penny har hun ingen venner.
Det er i siste del at hjertet begynner å dunke merkbart, og klumpen i halsen begynner å knyte seg. Etter å ha mistet kontakten med den eneste venninnen sin for mange år siden, får plutselig Elly et brev fra Jenny. Brevene fra Jenny gir en nerve i handlingen som gir en berg-og-dalbane følelse til denne leseren. En genial måte å tilføre spenning uten å "forstyrre" det ideelle bildet av familien som vi følger.

Da har jeg fått vite hvem det er som er bak pseudonymet Pittacus Lore. En vennlig sjel var så grei å skrive det i kommentarene på min anmeldelse av I am Number Four. Bak pseudonymet er forfatterduoen James Frey og Jobie Hughes. Jeg er veldig takknemlig ovenfor den som fortalte dette :)

The Power of Six. Check. Ferdig med bok nummer to. Det var gøy å vende tilbake til John Smiths virkelighet. Denne gangen er det ikke bare John som forteller, men også Nummer Syv, Marina. Jeg likte henne veldig godt; bedre enn John.

Marina oppholder seg i Spania. Hun og hennes Cêpan, Adelina, holder til i en liten landsby. Der bor de i et barnehjem fot jenter, som er drevet av nonner. Marina vet ikke hva hun skal gjøre. Adelina, har konvertert til kristendommen og har helt glemt deres egentlige oppdrag. De har vært for lenge på ett sted. Det er stor sannsynlighet for at the Mogadorians vet hvor de er. Det eneste Marina har å støtte seg på, er at de ikke kan drepe henne før de har tatt Nummer Fire, Fem og Seks.

Jeg liker Marina godt. Hennes kapitler var dem jeg gledet meg mest til. Det hendte jeg ble litt irritert når det var John sin tur til å fortelle igjen. Jeg ville mye heller lese om Marina. Hun virket smartere om mer omtenksom enn John, og hun hadde ikke et irriterende kjærlighetsliv å mase om nesten hele tiden. Det irriterte meg med John...

Marina har én venn på barnehjemmet. Den mye yngre Ella. Ella er så utrolig søt. Flere ganger hadde jeg veldig lyst til å ta tak i henne og gi henne en god, lang klem. I tillegg liker jeg navnet Ella veldig godt. I Rick Riordans Heroes of Olympus er det også en Ella, men hun er en harpy. Hun er veldig skjønn hun også, da. Og mamma har ei tante som heter Ella. Vel, det hadde ikke så mye med saken å gjøre...

Jeg liker godt hvordan Sam forandrer seg. Han er fortsatt lille, nerdete Sam, men han blir mye tøffere etter hvert. Han rømmer jo vekk fra alt han kjenner med John og Six. Det er utrolig tøft. Han vet at det kommer til å bli farlig og at det ikke er sikkert de overlever. Likevel blir han med. Det er mer enn mange andre ville ha gjort!

En ting jeg har lurt på lenge: Hvis alle de ni Garde kommer fra Lorien, hvor de snakker det samme språket, hvordan kan de da de forskjellige språkene på Jorda? Marina dro gjennom flere land da hun var liten, men det ble aldri nevnt at hun hadde språkproblemer. Hva er greia..? Kan de alle språk på Jorda? Er det en del av arven deres? Noen som vet det?

Til tider irriterte John meg veldig. Han tar noen utrolig dårlige avgjørelser, og hadde jeg vært Six, hadde jeg sikkert slått til ham for lenge siden. Hun må han ei utrolig lang lunte. I tillegg irriterte det meg at John hele tiden snakket om kjærlighetslivet sitt. HALLO! Du er midt i en KRIG! Det er ikke tid til kjærlighetslivet ditt nå!!! Jeg håper det blir bedre i de neste bøkene.

Språket i boka er veldig enkelt. Det er ikke mange skildringer, men det gjør ikke noe. Det er ikke det viktigste i historien. Det er handlingen som skal frem, og det er ikke noen vits i å drukne den i skildringer. Det er på samme måte som med Alex Rider-bøkene, hvis du har lest dem. Handling. Action. Det er det viktige. Til tider var det kanskje litt for enkelt, da... Noen ekstra skildringer hadde ikke gjort noe.

Jeg likte The Power of Six, og jeg anbefaler den til folk som vil ha en lettlest bok med mye action. I tillegg finnes den på norsk, men jeg er ikke helt sikker på hva den heter på norsk. Den første heter i hvert fall Jeg er Nummer Fire.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

[Første gang jeg tok opp boken, skulle jeg bare ta en titt i noen minutter. Den gang ei, mens oppmerksomheten min krøp godt inni boken, gikk kroppen og hentet en tekstmarker, og jeg var igang. Vi nordmenn kan nok oppfattes som å være både arrogant og kjepphøy, og vi har nok en kollektiv god samvittighet for at vi er så snill og god som vi tror vi er. Gro lærte oss jo at det er typisk norsk å være god, og dette må da være noe av det dummeste hun har sagt? Er vi virkelig så himla mye bedre enn alle andre?
Det er sagt mye om Janteloven, men nå som "alle" går rundt og tror de er bedre enn alle andre, kunne jeg godt tenke meg å ta "bygdedyret" tilbake. Litt ydmykhet i forhold til vår egen fortreffelighet har aldri skadet noen.

Skammens historie overrasket meg med sin folkelige tilnærming til temaet Norsk offentlig skam 1814-2014. Her får vi en oversikt over ting og forhold som vi nordmenn faktisk bør være flau over. Det hele er fremstilt på en interessant og spennende måte, og det skjedde flere ganger at jeg var så overveldet, at jeg måtte lese høyt for familien.
Selvfølgelig hadde jeg hørt om dårlige forhold i fengsler, på psykiatriske sykehus og på barnehjem, men det som forbauset meg var utstrekningen av omsorgssvikten, og at det var satt i system med loven i hånd. (mer på bloggen)]1

Strevde litt med den kollektive stilen og alle oppramsingene, men en fin historie bak alle teknikalitetene. Se gjerne bloggen :)

Dette er en bok med et maskulint snitt, hvis en kan si det sånn. Det er ikke en krigsbok og det er ikke en krim, men en spenningsbok om vennskap som tar opp spørsmålet om det går an å "fake" gal i lengre tid, uten å bli gal. Full omtale på bloggen

Der formulerte du det godt, "krimhistorien blir borte i personenes private historier", den må jeg huske. Enig med deg, det irriterer. Jeg kan tåle mange trykkfeil, men når dette skjer biter jeg tennene sammen. Jeg er også glad for at Kallentoft bare har beholdt littegrann av de dødes stemmer, tror dette var noe mange ergret seg over. Takk for flott kommentar, nå sitter jeg og smiler :)

Et overflødighetshorn av en bok!

Wow! Denne boka er fantastisk, og jeg er så utrolig glad for at jeg leste den. Den minte meg om Hunger Games, og av en eller annen grunn The Host. Likte du en av disse bøkene? Kjør på, og jeg lover deg at du ikke vil angre! Jeg slukte boka, og kan ikke vente med å lese neste bok. Har seriøse #bookfeels her ❤️

Jeg har hatt I am Number Four i hylla ganske lenge. Egentlig hadde jeg tenkt til å vente med den, men jeg fikk en forespørsel fra en som gjerne ville lese anmeldelsen min av boka, og derfor har jeg nettopp lest den. Hvis det er andre som vil at jeg skal anmelde en bok eller en film, er det bare å spørre :)

Jeg har lenge synes at ideen bak I am Number Four er ganske kul. Tanken på at det er en rase romvesner, Loric, som gjemmer seg på jorda. De gjemmer seg fordi en annen gruppe romvesner, Mogadorian, prøver å drepe dem. John er en av ni Loric som ble sendt til jorda. Han er en del av samfunnet som kalles Garde. De har spesielle evner, Legacies. Disse ni Garde, kan bare drepes i rekkefølgen på tallene deres. John er nummer fire. Nummer én, to og tre er allerede døde. Nå er det Johns tur...

Jeg liker at han kaller seg John Smith. Dere som kjenner meg godt, vet at jeg er veldig inne i en tv-serie som heter Doctor Who. Hovedpersonen i serien, the Doctor, kaller seg John Smith når han skal late som om han er et menneske (han er en Time Lord). Jeg synes det er litt morsomt at de begge kaller seg John Smith, begge er aliens (forskjellige typer, da) og begge kjemper mot andre typer romvesner.

Det tok litt tid for meg å komme inn i boka. Jeg brukte tid på å venne meg til Johns måte å fortelle historien. Det er litt trist, det kan ødelegge inntrykket mitt av en bok. Heldigvis ble det bedre, og etter hvert ble jeg veldig glad i John. Han utviklet seg og ble mer moden i løpet av boka. Det eneste som var litt irriterende med ham, var at han var litt for opptatt av Sarah... Hadde likt å lese en YA uten romanse.

Sarah var helt OK. Hun var smart, pen og egentlig helt perfekt. Det er ikke rart John faller for henne. Veldig interessant var hun derimot ikke, og jeg ble litt lei av at John pratet om henne i ett sett. I begynnelsen av den store kampen på slutten, følte jeg at hun ble litt klengete, men hun ble bedre etterhvert.

Sam likte jeg mye bedre. Han er så skjønn! Sam er veldig nerdete og opptatt av konspirasjonsteorier. Han elsker alt som har med romvesner å gjøre. Jeg synes han vokser og blir en sterkere person i løpet av boka. Han er også den av dem som virker mest levende. Ga det mening?

Jeg liker godt hvordan forfatteren får fram bakgrunnshistorien. Historien om hvorfor John er på jorda, hvorfor han rømmer fra the Mogadorians og hva som skjedde med hjemplaneten hans, Lorien. Jeg synes det kommer fram på en interessant måte, som passer godt inn i historien.

Språket er ganske enkelt. Har du ikke lest engelsk før, er dette ei grei bok å starte med. Språket var en av grunnene til at det tok litt tid for meg å komme inn i historien. Den forrige boka jeg leste, The Girl Who Soared Over Fairyland and Cut the Moon in Two, hadde et mye rikere språk med mange flere beskrivelser. Derfor ble det litt rart å begynne å lese I am Number Four. Jeg var så vant til den forrige boka. Men måten boka er skrevet på passer fint. Det er handlingen som er det viktigste, ikke hvordan himmelen ser ut i I am Number Four.

Dessverre ble slutten litt klisjé-aktig. Dessverre... Jeg var ikke så fornøyd med den, men den store kampen litt tidligere var kjempespennende. Den likte jeg veldig godt, og jeg var usikker på hvordan det kom til å gå.

Misforstå meg rett. Jeg håper ikke det virker som om jeg ikke likte boka. Det gjorde jeg! Jeg hadde bare noen småting som irriterte meg. Det kan ofte virke som om det er flere dårlige enn gode ting i anmeldelser. Det er fordi det er mye lettere å få fram det man ikke liker, enn det man liker. Skjønner du hva jeg mener?

Coveret liker jeg veldig godt. Det er helt enkelt og fint. Jeg liker det når coveret er sparsommelig. For min det trenger det ikke å være veldig mye som skjer på coveret.

Før jeg glemmer det, Pittacus Lore er et pseudonym. Hvem det egentlig er som har skrevet boka, vet jeg ikke. I boka er Pittacus Lore sjefen blandt de "gamle"; de som bestemte på Lorien. Jeg vet ikke helt hvorfor forfatteren har valgt å gjøre det slik. Vet du hvem det er som er bake pseudonymet?

Jeg likte boka, men jeg det var noen ting som irriterte meg litt. Hvis du liker lett action, er dette boka for deg.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

PS! Jeg har hørt at det finnes en film av I am Number Four, men jeg kommer ikke til å se den. Alle sier at den er veldig dårlig. (I hvert fall de som også har lest boka.)

Skal det komme flere? Jeg har hørt at det er siste, men det kan godt hende jeg tar feil... Det hadde vært gøy med flere :)

Fin og oversiktelig bok om dvergkaniner. Veldig usikker på hvorfor tittelen er "Dvergkaniner"? Alt som står her er like relevant for "vanlige" kaniner?

Skrivestilen minner meg om 1001 natt, og det å lese boken er som å sitte i et rom med hundrevis av detaljer i tekstiler, mønstre og mosaikk. Rikt, mettet av farger, tilsløret. I motsetning til 1001 natt hvor historiene er nøstet inn i hverandre, er dette samme historien sett fra mange forskjellige vinkler. Det er som å titte ned i et kaleidoskop. Mye av teksten er veldig visuell, jeg likte for eksempel godt denne passasjon om det å krangle: "Jeg husker at når mine foreldre kranglet, sluttet de ikke før en av dem hadde vunnet. Å avslutte feiden med en konklusjon, å hindre at den gled over i neste dag, var deres måte å bli ferdige med ubehagelighetene på. Men ikke slik i familien Wahdati. Uenigheten ble ikke avsluttet, men oppløste seg mer som en blekkdråpe i et fat med vann der misfargingen blir værende."

Jeg liker ikke krim som sjanger, og denne boken er et prakteksempel på hvorfor. Det er ingen ekte gåte i litteraturen. Alt man leser er nennsomt plukket ut av forfatteren slik at det leder til løsningen - leseren har selvfølgelig ingen mulighet til å finne ut noe som helst uten hintingen. Ellers er boken full av produktplassering - hvor relevant er det egentlig at Leo tar bilder iPhone i stedet for en annen telefon?

Tam leter etter den nye dragen i dragenes by.

En blanding mellom realisme og eventyr som jeg ikke likte. Her tenker revene, greit nok, da har vi en eventyrsetting, men samtidig oppfører revene seg veldig realistisk (med tanke på hønsejakten).

Siden boken begynner med slutten, så aner en jo hele veien hvordan historien vil ende, men det er en skjønn bok, selv om den har litt for mange klisjèer etter min smak. Når der var 100 sider igjen ble jeg faktisk irritert over å bli forstyrret i lesingen, så boken må ha fengslet meg mer enn jeg trodde.
Lucinda Riley skriver bra, her er flotte beskrivelser av både folk og omgivelser, og hun har leseren i sitt grep, selv om det i mine øyne er litt for forutsigbart. Det er greit at forskjellige historier flettes sammen etterhvert, men at Rebecca skulle spille inn film på dette godset som tilfeldigvis hadde noe med hennes familiehistorie å gjøre, er et litt for stort sammenfall.