Bokelskere.no

I Gravrøvergåten som var bok nummer 4, ble mysteriet som hadde strukket seg over fire bøker avslørt, og et nytt fire bøker langt mysterie blir introdusert.
I denne femte boken er det høstferie og masse gjester på pensjonatet. Jørn Lier Horst skuffer ikke, spenningen og driven er den samme som i de andre bøkene, og når boken er slutt, må jeg bare lese første kapittel av neste bok, som står som en skikkelig "teaser" bakerst i boken. Det var lett å kjenne igjen de filosofiske betraktningene til John Stuart Mill, lurer på om Torbjørn Egner har lånt inspirasjon til Kardemommeloven fra ham?
Sondre (12) mente denne var den mest spennende av dem alle, den ble spennende med en gang og fengslet gjennom hele. Siden de andre bøkene har fått terningkast 5, er Libertygåten nødt å få en 6`er :)

Jeg tror ikke det. Jeg fikk lyst å lese den på nytt, og trodde jeg hadde den i hyllen min. Siden jeg ikke fant den prøvde jeg å bestille den på biblioteket, men det var ikke lov. De har den, men den kan ikke bestilles. Husker at boken gjorde voldsomt inntrykk, så jeg vil gjerne lese den igjen. Sitter å leser den nye boken om Berlin, av Torgrim Eggen, og her er denne boken nevnt.

[Hun skriver drivende bra den godeste Karin Fossum. Skildringene av de to alenemødrene og deres utfordringer i hverdagen er gjort med følelse og respekt. Det går tydelig frem at hun har forståelse for de gleder og sorger det fører med seg å ha eneansvar for barn. Hun beskriver tilstanden til Eddie på en sånn måte at en ser for seg mannen og vet hvordan han er uten at jeg kan si noe konkret om tilstanden hans. Det samme med det lille engstelige barnet Simon, som ikke liker når mor forlater ham i barnehagen.

Sammenhengen i saken som Konrad Sejer skal løse ga seg ganske tidlig, så dette ble mer en bok om hvorfor enn hvem for min del. Nerven ligger i de to intense hverdagsskildringene, mens etterforskeren og hans arbeid får mindre oppmerksomhet.
Karin Fossum har sin helt egne stil, og jeg liker den veldig godt. Det er befriende med en krim uten at etterforsker og sak får hele fokus.

Jeg likte Carmen Zita og døden veldig godt, men Helvetesilden scorer hakket høyere. Hvordan er det med deg, hiver du deg over Karin Fossum sine bøker etterhvert som de kommer ut?
]1

Det har tatt med litt for lang tid å lese The Diviners. Dessverre! Jeg hadde den med meg på hyttetur, men fikk ikke lest noe særlig de fem dagene vi var borte. Ellers har jeg hatt mye å gjøre med skole, trafikalt grunnkurs og så har jeg muligens sett en del på en tv-serie... Men ingenting av dette har noe med boka å gjøre. Jeg elsket den! Den er ufattelig god og til tider litt creepy.

Historien er satt i New York på 1920-tallet, men er ispedd paranormale trekk. Begge deler blir gjort på en mesterlig måte. Libba Bray har vevd sammen 1920-tallets New York med spøkelser og og det okkulte på en veldig troverdig måte. I tillegg liker jeg begge deler veldig godt! Jeg synes 1920-tallet er en av de mest interessante tidsperiodene og liker veldig godt å høre mer om tiden. Jeg liker alt fra måten de oppførte seg på til klesstilen og hårfrisyrene. (Dette kan muligens ha noe med Downton Abbey å gjøre...) Det er også en av grunnene til at jeg likte The Great Gatsby av F. Scott Fitzgerald så godt.

Jeg liker også veldig godt det paranormale ved historien. Måten gamle myter og historier blir trukket inn. Referanser til kulter og spesielle deler i Bibelen. Jeg er veldig inne i paranormale historier akkurat nå på grunn av en tv-serie jeg ser på, Supernatural. Jeg kunne se mange likhetstrekk mellom The Diviners og Supernatural. Begge refererer til Johannes åpenbaringer i Bibelen og delen som omhandler apokalypsen. Om en "anti-kristus" og "de fire hestemenn". Det er en del av historien jeg aldri har hørt før, og plutselig dukket den opp to steder på en gang. Ellers så er historiene ganske forskjellige...

Måten boka er skrevet på er helt utrolig. Libba Bray skriver så godt! Hun skildrer helt fantastisk, og jeg kjedet med ikke én eneste gang. Jeg var fanget fra første til siste side. Hun fanger stemningen på en måte jeg sjeldent har opplevd, og jeg satt lenket fast til sofaen i flere timer i dag for å få lest boka ferdig. Fantastisk!

Libba Bray har skapt et fantastisk og komplisert persongalleri. Alle har de sine historier og sine hemmeligheter, men det er ikke mulig å ikke bli glad i dem alle sammen. De viktigste karakterene i boka vil jeg si er Evie, Sam, Jericho og Memphis, men Theta, Henri, Isaiah, Mabel og Will er alle viktige for historien. Jeg liker dem alle veldig godt og likte godt måten historien skiftet mellom dem. Det ga forskjellige syn på historien og fungerte veldig bra! Selv om jeg likte alle karakterene veldig godt, var det Memphis jeg likte best. Hans historie var en av de mest spennende å finne ut av, og han var litt mystisk. Veldig kul var han i hvert fall.

Jeg likte overhodet ikke John Hobbes, eller Naughty John, som han likte å kalle seg. Han var fæl og til tider direkte creepy. At noen kan bli sånn? Ugh, er det mulig? Og disse forskjellige kultene... Det er direkte ekkelt å tenke på. Hva mennesker får seg til å gjøre. Jeg kan ikke fatte det.

Jeg likte godt det at man fikk vite litt og litt om de forskjellige karakterene etter hvert. Det at det tok litt tid, gjorde det hele mer spennende for meg, og det er fortsatt mer jeg gjerne vil vite. Jeg vil vite mer om disse evnene noen av dem har, og jeg vil rett og slett vite mer om dem som personer. Det er så irriterende at jeg må vente til august før jeg kan få vite mer. Hvorfor så lenge? :(

The Diviners er utrolig god. Det hele er veldig komplekst og utrolig godt laget. Jeg kan trygt si at dette er en av mine absolutte favoritter noen sinne. Jeg anbefaler på det aller sterkeste. Kom igjen! Du burde virkelig lese denne.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Homan, Lynnie, Kate og Martha har sine egne kapitler og vekslingen mellom fortellerstemmene gjør at lesingen går fort. Det er ingen dødpunkter, og for meg ble dette en skikkelig "slukebok". Vi følger dem helt frem til nåtiden, når det hele får en fin avrunding. Da jeg leste de siste 70 sidene lå jeg i sofaen, og kjente varme tårer renne rolig ned i ørene, mens underleppen krøllet seg ut for å bremse små avslørende hikst.
Jeg opplevde denne boken som veldig troverdig, og det var ingen "tilfeldigheter" eller omstendigheter som ikke hang sammen. Dette gir i mine øyne høy scoring på terningen, og med tanke på antall tårer og at omverdenen liksom forsvant mens jeg leste, så kan jeg ikke annet enn å gi boken en sekser :)

[Det er sikkert første gangen en gutt med Aspergers syndrom blir helt i en krim bok.
Det kunne blitt småteit, men Patrick blir fremstilt på en utrolig bra måte. De som har personlig erfaring med syndromet vil nok bli litt skremt i begynnelsen. Det går kaldt nedover ryggen på meg ved flere anledninger, småting som blir skikkelig creepy, når Patrick svarer og tenker sånn som han gjør.

Leger og medisinstudenter vil fryde seg over første del av boken når vi er med på å dissekrere nummer 19, tenk de brukte 6 måneder på å plukke et menneske fra hverandre.

Den tredje tingen som jeg syntes var utrolig bra er beskrivelsene fra sykehuset hvor komapasientene ligger. Vi følger Sam, fra lenge før han begynner å våkne, og det er fascinerende å se hvordan underbevisstheten hans kvikner til live. Skulle nesten tro at hun hadde opplevd det selv.

Med Nysgjerrigper gir Belinda Bauer oss mye bok for pengene. Jeg begynte fredag morgen kl. 06:15 og skulle egentlig høre lydbok når alle var ute av huset, men etter 30 sider var jeg så fengslet av historien at jeg holdt meg til denne hele dagen. Marathonlesingen min ble avsluttet ved midnatt, da en meget fornøyd leser gikk og la seg.
Boken er alvorlig, melankolsk og fri for klisjèer, men helt på slutten spruter det faktisk frem et par tårer. Jeg vil ikke røpe hva som skjer, for det kan ødelegge mye. Pass altså på at du ikke leser noen omtaler før du leser boken, i tilfelle noen røper for mye.
]1

[Gjennom hele boken veksles det mellom nåtid hvor Dorrie og Isabelle er på biltur og fortid med historien som Isabelle avdekker når de kjører. Denne historien tar oss med tilbake til den lille byen Sharleville, hvor mørkhudede ikke har lov å ferdes ute etter solen har gått ned. Isabelle er hvit og vokser opp i en privilegert familie, med nok penger men så alt for lite kjærlighet. Moren hennes vil hun skal være en liten pyntedukke mens hennes to storebrødre får herje fritt.

Jeg vil ikke røpe mer av handlingen for overraskelsene underveis gjør dette til en veldig fin bok. Hun skriver lekende lett, med et flott og jordnært språk, noe som gjør boken lett å lese. Jeg har lest en del bøker med raseskille som tema tidligere, og følte i begynnelsen at jeg hadde "lest boken før". Denne følelsen slapp fort taket, og mot slutten formelig sprutet tårene. Sånt kan jeg like, så jeg anbefaler boken gjerne.
Julie Kibler ble inspirert til å skrive Kom hjem etter å ha fått høre sin bestemors livshistorie.]1

[I Jenta uten hjerte begynner det rett på med spenning fra første stund. Fordelen med å lese andre bok i en serie, er at en slipper å bruke energi på å bli kjent med karakterene. En kjenner måten forfatteren skriver på, og området handlingen er lagt til. Alt dette gjør det lettere å fokusere på historien. (Sikkert både for leser og forfatter)

Jeg har hatt et problem i det siste, at jeg ikke har syntes at krimbøker har tatt helt av, når det gjelder spenning, men denne her innfridde til de grader. Under har jeg noen innvendinger, men når boken havner på en 5`er, sier det litt om hvor mye den allikevel fenget meg.

En ting jeg ikke er så glad i, er når bok nummer to har stadige henvisninger til handlingen i første bok, dette er det dessverre litt av her. Noe er greit, spesielt hvis det er bakt umerkelig inn i handlingen, men når det blir gjort et poeng av å forklare noe med henvisning til forrige bok, så trekker jeg pusten. Vel, vel, vi har alle vårt som vi henger oss opp i.

En annen ting jeg som leser reagerer på, er når etterforskerne blir personlig involvert i det kriminelle de skal etterforske. Sånn var det i Stolpesnø, og sånn er det til de grader her. Ikke bare blir likbilen som Verners sønn ligger i stjålet, men det er Bitte Røed sin kjæreste som melder fra om likfunnet i skogen, og både hans og hennes datter er tilstede på festen hvor den drepte også var. Forhold rundt datteren Julie dukker også opp mot slutten, når nettet snører seg kraftig rundt Bitte Røed. To stykker blir truet til å gi falskt alibi, og sannelig dukker ikke den ene av dem opp som pleier på hjemmet til moren til Verner.
Jeg gleder meg til neste bok og håper for all del at hun toner ned de gryende følelsene mellom Verner og Bitte, så ikke det personlige tar helt overhånd.

Marit Reiersgård har skrevet en forrykende spennende krimfortelling, men hun har også et budskap som går rett i hjertet på meg. Mobbing blant jenter i ungdomsskolen er nok mer vanlig enn vi voksne tror, og foregår på helt andre måter enn da vi var unge. Det var sårt å lese hvor ekkel jenter kan være med hverandre, og hvor skjult det kan gjøres.
]1

Jeg begynner å få grep om det å lese noveller, denne her var kjempefin :)

Dette er en typisk "her og nå" bok, en som du leser mens du nyter et glass Amarone og har forberedt mat som gir liflige dufter fra kjøkkenet. Utroskap er kanskje et litt vanskelig tema å skrive om, for ingen liker jo den som er utro. Boken belyser følelsene og tankene til den som er utro, noe som hun får til på en troverdig måte. (Mer om handlingen på bloggen)

Det hele begynner ganske rolig og forsiktig, med introdusering av de to fortellingene, som går parallelt. Runa leser historien fra 1974 hvor vi er på guttehjemmet, og Aldis på 22 år er fortelleren. Jan Martin leser "nåtid" hvor Odinn er fortellerstemmen. Han får raskt mye å henge fingrene i, når han skal avklare forholdene på det gamle behandlingshjemmet, samtidig som han begynner å grave i forholdene rundt ekskonas død. Han har også ansvar for datteren Run på 11 år, noe han er lite komfortabel med. Hun sliter med ettervirkninger etter morens død, og må få hjelp av psykolog. Det meste av handlingen i nåtid, handler om Odinn og Run, og mindre om behandlingshjemmet han etterforsker.
Historiene står ganske langt fra hverandre i handling, bare det at Odinn skal skive en rapport om hjemmet, knytter dem sammen, men etterhvert som handlingen skrider frem nærmer de seg hverandre på et vis.
I begge historiene oppstår det episoder, med lyder og lukter i huset, som de ikke finner en forklaring på. Dette er skrevet godt inn i handlingen, og gir en litt spooky stemning. Det blir etterhvert ganske fengslende å høre på, selv om jeg ikke kan bruke ordet kjempe-spennende. Bare to episoder får meg til å sperre øynene opp, når Aldis i 1974 sitter nede i kjellerboden og finner alle brevene som styrerne har holdt skjult for barna, og så helt på slutten, jeg så den komme, men den ga meg allikevel frysninger.

Jeg var ikke forberedt på at en tynn liten (nynorsk!) bok skulle inneholde så mye. Vi er i et lite bygdesamfunn på vestlandet i 1969. Unge mennesker føler seg fanget, og graviditet i ung alder gir kanskje en mulighet for forandring. Bygdefolket fordømmer lett, både innflyttere, byfolk og de som våger å gjøre noe annet enn det som forventes av dem. Samfunnet på den lille øyen blir fargerikt beskrevet, og naboer, venner og bekjente har alle sitt å stri med.
Det er ikke lett for Anne-Lise, som har levd livet i London i to år, å komme hjem uten mann, men med en liten baby, som attpåtil er mørkhudet. Hun skulle bare på besøk hjemme, men livet på gården hos mamma og pappa, med de nesten like dagene, føles etterhvert behagelig.
Selv om det er vår og sommer, lyse dager og blomster på markene, så sniker det seg inn en uhygge når Anne-Lise begynner å følelsen av å bli overvåket. En skygge, en rygg som forsvinner bak et hjørne, en tegning i posten med en baby med avkuttet hode, saueskit i barnevognen. Nerven i boken er til å ta og føle på, og jeg ble ikke overrasket da Samuel en dag ikke er å finne i vognen sin.
Det er skildringene av "bygdedyret" og myren av håpløshet mange av de unge sitter fast i, som er gjennomgangstema i denne boken, men at hun i tillegg har fått til en virkelig spennende historie det er helt sikkert. Anbefales med letthet!

[På fredag koste jeg meg med novellesamlingen hennes Holde fast. Novellene handler om barn og voksnes forhold til barn, mest det siste kanskje. Allerede ved første historie var jeg fengslet, og måtte presse meg selv til å holde meg til planen om å lage middag, før jeg tok fatt på neste. Historien heter En dagligdags hendelse og beskriver en situasjon mange småbarnsforeldre har vært oppi. Innledningen beskriver to stressede foreldre, med tre små barn som møtes på senteret for å handle før barna skal videre i besøk. Yngstemann forsvinner, og marerittet er i gang.

Hun skriver veldig troverdig, og følelsene som dukker opp hos de to voksne kan jeg godt kjenne meg igjen i. Jeg hadde hjertebank da jeg laget til middagen, og gledet meg til å slenge meg ned i lesestolen igjen.
Den andre novellen heter Mange verdener borte, og handler om Kate 43 år. Hun har et forhold til sjefen sin, som er en gift småbarnsfar, og en dag finner hun ut at hun er gravid. Dette høres platt og klisjèaktig ut, men det er det absolutt ikke.
]1

Dessverre ikke imponert.

Unnskyld for en altfor sen anmeldelse. Jeg har vært på hyttetur, og derfor har jeg ikke fått skrevet noen anmeldelse før nå. Sorry...

Da det er sagt, vet jeg ikke helt hvordan jeg skal skrive denne anmeldelsen. Jeg har ikke ord for hvor mye jeg elsker denne boka. Den er så fantastisk!

Jeg elsker alt med denne boka! Karakterene er fantastiske, historien er så søt og Rainbow Rowells skrivestil passer helt perfekt! Er det mulig å elske en bok så mye? Jeg har lest svært få bøker som har gjort så stort inntrykk på meg. Jeg begynte å lese den på ettermiddagen for noen dager siden og sluttet ikke å lese før jeg måtte legge meg. Dagen etter avsluttet jeg boka. Jeg greide ikke å legge fra meg boka. Det er få bøker som er slik. Den eneste boka jeg kan trygt si at jeg liker bedre er Ringenes herre.

Egentlig så tenkte jeg at Eleanor & Park kom til å bli en lett, hyggelig bok jeg kunne slappe av med etter The Perks of Being a Wallflower, som var ganske trist. Det visste seg at det ikke ble helt slik. Jeg leser sjeldent romantiske bøker; det er egentlig litt utenfor min komfortsone. Derfor overrasket det meg at jeg elsket denne boka så høyt. Den er trist, rørende, søt og helt fantastisk. Det ble ikke den lette, hyggelige boka jeg hadde sett for meg. Jeg ble mer følelsesmessig involvert i Eleanor & Park enn jeg ble i The Perks. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si...

Handlingen i boka er satt over ett skoleår og begynner på høsten i 1986. Det er gøy å lese om den tiden, men det er noe tidløst over historien, og den kunne fint ha vært satt i nåtiden. Det er noen småting som forteller at handlingen ikke er satt i nåtid. Eleanor og Park har ikke mobiltelefoner og de lager kassetter med favorittartistene sine på. Det er ikke noen som gjør det lenger. Nå lager vi heller en spilleliste på Spotify.

Karakterene Eleanor og Park er utrolig godt skrevet. Begge virket virkelige, og det er helt sannsynlig at de kunne ha levd. Jeg liker dem begge veldig godt. De har sine sterke og svake sider. Eleanor og Park kommer fra to helt forskjellige familier. Eleanor kommer fra en familie som har ganske lite penger. Hun bor sammen med moren, de fire yngre søsknene og stefaren, Riche (Richie er den støste idioten noen sinne!!! Åh, jeg hater ham...). De bor veldig trangt og har nesten ikke råd til mat. Eleanor går kledd i gamle klær etter faren hennes, som hun har lappet og fikset på selv. Park, derimot, kommer fra en ganske rik familie. Moren er fra Korea, og faren er veteran fra Koreakrigen. Han har en mindre bror, Joshua. Hos Park er alt på stell. Denne store forskjellen mellom Eleanor og Park skaper litt trøbbel...

Når jeg tenker på denne boka, begynner jeg å tenke på en ting Amy Pond i Doctor Who sa om kjæresten sin, Rory Williams. Det passer helt perfekt til Park og hvordan han ser på Eleanor. Det er bare helt perfekt!

"You know when sometimes you meet someone so beautiful — and then you actually talk to them and five minutes later they're as dull as a
brick; but then there's other people. And you meet them and you think,
"Not bad, they're okay," and when you get to know them ... their face
just, sort of, becomes them, like their personality's written all over
it, and they just — they turn into something so beautiful. Rory's the
most beautiful man I've ever met."

Bare bytt ut Rory med Eleanor og man med girl...

Dessverre er slutten trist. Ikke altfor trist, men trist likevel. Jeg tenkte gjennom store deler av boka at det kom til å skje noe. Det kom til å skje noe som ødela for Eleanor og Park. Dessverre hadde jeg rett :'( Jeg hadde så lyst til å ikke ha rett...

Jeg anbefaler virkelig Eleanor & Park! Jeg elsker den så høyt! Boka passer kanskje best for jenter, men det betyr ikke at gutter ikke kan lese den. Det bør de.

Og ja, forfatteren heter Rainbow til fornavn... Det er litt snodig. Regnbue. Jeg vet ikke om det er et pseudonym, da, men jeg tror ikke det er det.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

[Elizabeth Gilbert er forfatteren bak "Spis, elsk, lev", ja du leste vel den? Jeg digget den boken, og gledet meg storveis til å lese hennes nyeste bok. Denne her så ikke ut som en koloss, men rommet 540 innholdsrike sider. Boken er delt inn i 4 deler, og etter å ha lest noen sider av første del, pustet jeg lettet ut, jeg kjente igjen Gilberts skrivestil. Del to og tre er de lengste delene og her følte jeg at der måtte ha vært en ghostwriter inne i bildet, for flyten og følelsen var helt annerledes. Ikke før del 4 kjente jeg igjen Gilberts penn, og de siste 180 sidene frydet jeg meg gjennom.

Dette er en bok om å være annerledes, om å leve et liv ærlig mot seg selv, og gjøre det en må gjøre for å leve opp til sine egne forventninger til seg selv.]1

[Denne vakre historien starter i USA hvor vi blir kjent med Julia og hennes mor. Moren er en bisk og bitter kvinne, som påstår at faren til Julia forlot henne lenge før den dagen han forsvant. Julia reiser altså til fjellandsbyen Kalaw 1300 moh, for å finne faren sin, og her møter hun U Ba på et tehus, hvor han begynner å fortelle historien om Julias far.
Denne historien begynner med foreldrene til Tin Win. Gutten ble født på en lørdag i desember, noe astrologene sier er veldig "bad news". Moren vil ikke vite av gutten, og når naboens høns dør, og melken forsvinner erkjenner hun at det hviler en forbannelse over barnet. De oppsøker astrologen igjen, og han bekrefter at gutten vil volde dem store sorger - medisinske sorger som har med øynene å gjøre.
Når faren deretter dør, stikker moren av, og en nabo tar seg av den ulykkelige Tin Win. 10 år gammel forsvinner synet hans i løpet av kort tid, og etter en stund utvikles hørselen hans i en sånn grad at han faktisk kan høre edderkopper spinne, fugleunger hakke seg ut av egget sitt langt unna, og han hører hjerteslagene til de rundt seg.

Det er nå han møter den unge funksjonshemmede Mi Mi. Hun har forkrøplede ben, så hvis hun skal slippe å krype, må hun bli båret. Disse to hjelper og utfyller hverandre, Tin Win tar MiMi på skuldrene, han bærer og hun ser.

Mesteparten av boken går med til fortellingen om disse to barna, og historien om Julia som innledet boken er bare en liten del. Vi vet jo fra forlagets omtale at Tin Win får synet igjen, og havner i USA, men før vi kommer så langt går vi dypt, dypt ned i følelser som savn, lengsel, tillit, og vi lærer verdien av å tørre å vise svakhet. Det er på ingen måte en dramatisk bok, men en lavmælt fortelling om kjærlighet satt i et vakkert landskap i Burma.

Etter det lange mellomspillet med Mi Mi ot Tin Win som barn, ble slutten litt brå. Det var ikke så lett å få med seg hvem U Ba egentlig er og hvordan han kunne vite så mye om faren hennes. Historien er gjennomført vakker, så la ikke den brå og litt uavklarte slutten skremme deg fra å lese eller høre den.

Jeg likte boken veldig godt, det fungerte godt med to innlesere selv om det ikke var nødvendig for å markere når de to forskjellige stemmene ledet an.
]1

Jeg har syntes at bøkene i denne serien har vært utrolig spennende, og ofte i overkant dramatiske. Denne gangen derimot, steg ikke pulsen nevneverdig. Jeg hadde lest ferdig hele boken uten å sikre meg en smakebit, for jeg venter alltid på et litt spennende avsnitt... For all del det er mye som skjer i denne boken, og den er aldri i nærheten av å være kjedelig. (Utdrag fra en lengre omtale på bloggen)

For en liten stund siden så jeg filmen The Perks of Being a Wallflower. Jeg likte filmen utrolig godt, og begynte å lese boka kort tid etterpå. Dere har sikkert hørt det før, men boka er mye bedre. Filmen er en veldig god versjon og er virkelig verdt å se, men boka er best! Den er utrolig god <3 (Jeg leste den på to dager, det sier litt...)

Jeg liker veldig godt måten Charlie forteller historien på. Han forteller den gjennom brev han skriver. Han nevner aldri hvem det er han skriver til, og han skriver at personen han skriver til ikke kjenner han, men at han føler for å skrive til noen. Han skriver at personen han skriver til virker som en grei person fordi han eller hun ikke lå med en person på en fest bare fordi han eller hun kunne. Ganske interessant logikk, og Charlie tenker slik. Fordi det og det skjedde, må han eller hun være sånn eller sånn. Hva slags person Charlie er, kommer det mye tydeligere fram i boka enn i filmen.

Charlies beste venner er Patrick og Sam, to eldre elever. Jeg liker begge to kjempegodt. De er nyanserte karakterer, og det er lett å like dem. Både Sam og Patrick har triste historier, men jeg synes Patricks historie er den tristeste. (Jeg kommer ikke til å fortelle hva det gjelder fordi det er en viktig del av plottet i boka...) Stakkars Patrick :(

Det er rørende og trist til tider å følge Charlies historie. Den strekker seg over et helt skoleår, og man får innblikk i Charlies liv og tanker gjennom året. Charlie er en person det er veldig lett å bli glad i. Derfor ble jeg glad på hans vegne når alt gikk bra, og når det ikke gikk så bra, ble jeg veldig trist. Som jeg kanskje har nevnt tidligere i mine anmeldelser, er de beste bøkene de som får meg til å føle noe. The Perks kommer garantert inn i den kategorien.

The Perks er en vakker historie. Den er trist og rørende, men det som er det beste er at den kunne ha vært om hvilken som helst familie. Man kan kjenne seg igjen. Alle har sine problemer, og det kommer frem i boka. Men selv om du har det vanskelig, vil det ordne seg etter hvert. Jeg tror at det er budskapet i boka, og det er et veldig viktig budskap. Mange har det vanskelig i tenårene. Derfor er det viktig å få høre det at det vil bli bedre.

Jeg synes alle burde lese The Perks. Jeg tror at folk i forskjellige aldere vil tolke boka forskjellig, men alle kan få noe ut av den. Kanskje bortsett fra små barn... Ungdomsskolen og oppover er nok den beste alderen. Hvis man ikke er så glad i å lese, burde man se filmen. Jeg synes egentlig at man burde både lese boka og se filmen. De gir litt forskjellig syn på historien, men er fortsatt veldig like. Den største forskjellen er nok at i filmen er noen av scenen i boka slått sammen, men det gjør ikke så mye.

Etter at jeg var ferdig med boka, var jeg ganske trist. Boka ender trist, og jeg har funnet ut at jeg begynner veldig lett å gråte og lever meg lett inn i andres situasjoner. Derfor var følelsene mine litt i ulage. Jeg tenkte som så: for å gjøre det bedre, kunne jeg se noen episoder med Supernatural, en tv-serie jeg ser på. Det var ikke noen god idé. Jeg hadde kommet til sesongfinalen av sesong 5, og sesongfinalene er alltid veldig triste eller følelsesladede for meg. Så jeg satt og gråt og gråt og fant fort ut at det ikke var noe sjakktrekk å se på Supernatural akkurat da...

Nå tror jeg at jeg må lese noe lett. Jeg håper Eleanor & Park av Rainbow Rowell er den riktige boka. Det er i hvert fall den jeg har tenkt til å starte på.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Har du lest de andre tre bøkene i Ølandskvartetten, er jeg sikker på at du venter med lengsel på denne siste og avsluttende boken fra Johan Theorin. Jeg fikk hagemøbler brakt på plass, og tilbrakte noen vårlige timer på balkongen i går, for å nyte årets første glimt av vår og selvfølgelig denne absolutt velskrevne boken. Når jeg poster dette er det snakk om sekunder siden boken ble lest ferdig, og jeg trenger ikke tenke meg om når jeg uttaler at Gravrøys gir en verdig avslutning på serien.(Mer på bloggen)