Bokelskere.no

Husker de godt, enda jeg leste dem mens jeg enda bodde hjemme. Det må jo bli 25 år siden ... Så de har festet seg :)

Jeg trodde dette var en bok om ledelse, men den er nok mest av alt en "mental trening" bok. Greit og lettlest bok, for meg ble den selvfølgelig bom, i og med jeg hadde forventet meg noe annet. Mange gode poenger, men mye er nok det man kjenner til. Problemet er ikke å vite hva man skal gjøre rent intelektuelt, problemet er å eksekvere.

Flott bok for barn i alderen 9-13, lest og likt av dame i sin andre ungdom.

Da var det tilbake til å lese YA-bøker. Yay! For dere som ikke vet det betyr YA young adult :) Jeg har hatt Daughter of Smoke & Bone stående i hylla mi ganske lenge. Over ett år... Endelig bestemte jeg meg for å begynne på den. Jeg har hørt veldig mye bra om boka, og den er til og med oversatt til norsk, Mørk engel. Grei nok oversettelse. "Datter av røyk og bein" høres litt teit ut, så jeg er glad de ikke oversatte tittelen til det...

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente av boka da jeg begynte på den. Jeg hadde egentlig bare hørt at den var bra, og at Karou, hovedpersonen, hadde blått hår. Jeg trodde at det var en helt vanlig fantasybok med typisk kamp mellom det gode og onde. Jeg hadde både rett og galt. For det første er det ingen av sidene som er typisk gode eller onde. Du får historien fra begge sider, og det gjør at du forstår at begge sider kan ha rett. Det virket veldig sannsynlig, og det var lett å se at konflikter kan bli presentert på forskjellige måter etter som hvem som forteller om konflikten. Det gjorde spesielt inntrykk på meg siden jeg nå har jobbet med samfunnsfagpresentasjon om den kalde krigen til eksamen. Jeg kunne se likhetstegn, på en måte...

En ting som kom som et sjokk på meg var hvor mye fokus det var på kjærlighet. Jeg hadde ikke sett for meg at det var en kjærlighetsroman og var ikke forberedt på det. Vanligvis synes jeg at det kan fungere som et fint tillegg til historien, men her synes jeg det ble litt for mye fokus på det. Jeg ville heller høre mer om verdenen og historien rundt konflikten Karou havnet midt oppi.

Ellers likte jeg boka veldig godt. Historien var spennende og det at Karou ikke visste hvem hun var i begynnelsen, likte jeg godt. Det var interessant å lese om at hun fant ut mer om seg selv og om verdenen hun kom fra. Engler, demoner og chimaeraer... Jeg synes det var en ny tvist på fantasysjangeren. Det er ikke mange bøker jeg har lest som handler om engler og demoner. Jeg synes det er spennende med nye vinklinger innenfor fantasy. Det er en sjanger man kan gjøre omtrent hva man vil i...

Språket i boka er veldig godt. Laini Taylor skriver veldig vakkert, og beskrivelsene hennes er nydelige. Spesielt måten hun beskriver Praha. Jeg fikk veldig lyst til å dra til Praha selv. Det hørtes ut som en veldig vakker by. Det er en av grunnene til at jeg likte begynnelsen bedre enn slutten. Det var mer om Praha i begynnelsen :) I tillegg likte jeg delene om Karou bedre enn dem om Madrigal...

Jeg likte Daughter of Smoke & Bone veldig godt og anbefaler den! Jeg har allerede startet på bok nummer to, Days of Blood & Starlight, og jeg gleder meg til å lese bok nummer tre, den siste, Dreams of Gods & Monsters.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Cloud Atlas er en bok jeg har hatt liggende veldig lenge, men aldri kommet til å lese før nå. Jeg synes ideen rundt boka var veldig spennende, og den hørtes bra ut selv om det virket litt rart. Veldig spesiell. Og det var boka... Veldig spesiell... Jeg vet helt seriøst ikke hva jeg synes om den. Boka er delt inn i seks forskjellige små historier som veves sammen. Det er veldig rart...

På 1800-tallet reiser en amerikansk saksfører ombord en seilbåt på Stillehavet. På 1930-tallet har en ung mann kuttet kontakten med familien sin og går i lære hos en berømt komponist i Belgia. På 70-tallet, Buenas Yerbas, prøver en journalist å finne sannheten rundt atomsatsingen i området. Rundt år 2000 blir en gammel forlegger lurt til å skrive seg inn på et gamlehjem i England. I framtidens Korea gjør en ung jente oppgjør mot sine fabrikkerte gener. I en post-apokalyptisk framtid på Hawaii gjør en ung mann alt han kan for å overleve.

Disse seks delene er satt sammen på en utrolig, men spesiell måte. Først får man halve The Pacific Journal of Adam Ewing, Letters from Zedelghem, Half-Lives - The First Luisa Rey Mystery, The Gastly Ordeal of Timothy Cavendish, An Orison of Sonmi-451. Så kommer hele Sloosha's Crossin' an' Ev'rytin' After. Så kommer de andre delene i motsatt rekkefølge slik at man slutter der man startet; med The Pacific Journal of Adam Ewing. Det er rart å lese en bok på denne måten, og jeg må innrømme at jeg ble forvirret og ikke alltid husket hva som hadde skjedd tidligere. Det hente at jeg satt og tenkte: "Hvem var det, igjen?"

De forskjellige fortellerne forteller historiene sine forskjellig. Adam Ewing skriver dagbok ombord på seilskipet. Robert Frobisher sender brev fra Belgia til sin gode venn, Rufus Sixsmith. Luisa Reys historie er skrevet som en vanlig bok. Timothy Cavendish skriver sin egen selvbiografi. Sonmi-451, i Korea, blir intervjuet. Og Zachry, på Hawaii, forteller historien sin til barna sine. Jeg tror i hvert fall at det er barna... Han snakker om: dere små. Jeg synes det er ganske stilig at David Mitchell har gjort det på denne måten. Det gjorde det lett å skille mellom de forskjellige historiene.

I tillegg varierer språket mellom de forskjellige historiene. Det gjorde det vanskelig å sette seg inn i noen av historiene. Adam Ewings var litt treg i begynnelsen siden språket var gammeldags. Og Zachrys framtid var også ikke helt lett å lese om, pga. veldig muntlig, rart språk. Ellers var språket veldig bra, og boka har mange gode sitater. Spesielt de siste sidene var veldig minneverdige.

Jeg synes David Mitchell skriver godt om tid, med tanke på at tid er en veldig viktig del av historien...

"Time is what stops history happening at once; time is the speed at which the past disappears."

Jeg greide ikke helt å sette meg inn i Adam Ewings Stillehavsreise, men Robert Frobishers og Luisa Reys historier fanget meg. De var spennende og intense. I tillegg var karakterene lette å like, selv om Robert Frobisher var utrolig dum til tider... Det var da jeg kom til de historiene at jeg virkelig ble interessert i boka. De andre historiene var også bra. Timothy Cavendish føltes litt som bokas comic relief. Sonmi-451s skjebne var bare tragisk. Og selv om Zachrys historie var litt vanskelig å lese, var den spennende.

Cloud Atlas er en veldig spesiell bok, og jeg sliter med å finne ut hva jeg egentlig synes om den... Den har noen deler som er helt fantastiske og andre som er nesten kjedelige. Det var en bok jeg likte, men jeg tror ikke alle vil like den.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

PS! Jeg vet ikke om den finnes på norsk. Sorry! Men den er filmatisert. Jeg har tenkt til å se filmen :)

Denne må du lese, utrolig morsom bok om Bukkene Bruse - en oppfølger til Bukkene Bruse i badeland

Jeg kjøpte boka fordi jeg var på et foredrag av Pellegrino Riccardi, og det var utrolig morsomt, innsiktsfullt og ga mange gode Aha opplevelser. Foredraget hadde kulturforskjeller som utgangspunkt. Jeg trodde derfor at boken skulle handle om kulturforskjeller, men etter min mening er det en oppvekstroman, på samme måte som Wassmo, Knausgård, Linderborg med flere. Den boken jeg lettes kan relatere til er: Frank McCourt sin "Engelen på 7 trinn", selv om fokuset på denne boken ligger i hvordan forfatteren opplever seg selv sammen med sønnen og hans oppveksthistorie belyser disse tingene heller enn å være hovedhistorien. Anbefales!

http://tinesundal.blogspot.no/2014/05/du-elsket-alltid-havet-av-lucy-clarke.html

Jeg har så lite erfaring med diktlesing, at jeg knapt føler meg berettiget til en mening, men litt om leseopplevelsen min kan jeg formidle. At hun har skrevet barnebøker som jeg digger gjorde at det var med glede og forventning jeg startet lesingen. Jeg merket fort at dette ikke var den diktsamlingen jeg forventet meg, men et handlingsforløp som strakte seg gjennom hele boken. Her fikk vi en historie som det gikk an å følge, og som ga mening fra begynnelse til slutt. Det er mye følelse i livene hun skildrer, både opprivende hendelser og glede. Det er langt fra trist å lese, men innsiktsfullt og til tider morsomt.

Ikke helt min gate dette her :)

Dette er en vakker bok, og filosoferingene rundt livets store spørsmål stopper ikke opp handlingen, eller bremser på spenningen, siden boken ikke kan kalles spennende i den forstand. Den er medrivende og lettlest, og jeg ville hele tiden vite hva som skjedde rundt neste sving. Dette er en beretning sett fra offerets side, fortellerstemmen har vært blant sine medmennesker, opplevd det samme som dem og delt deres sorger. Jeg likte veldig godt måten boken er skrevet på og jeg anbefaler gjerne boken videre. (Gå gjerne innom bloggen hvis du vil sa alt jeg skrev om denne boken)

[Hovedpersonen er riktignok død, men hun er med oss hele tiden, i og med at Sara bor i hennes hus, leser hennes bøker og omgås hennes venner. Amy er selv med i form av brev hun tidligere har skrevet til Sara, og sånn blir vi sakte men sikkert kjent med henne også.
Den lille byen Broken Wheel blir beskrevet på en måte som fikk meg til å le. Jeg kunne levende se det for meg, kjolebutikk som ikke har tatt inn kjoler siden 60-tallet, jernvarehandel som aldri selger noe, reklameplakater fra 1987, og dineren selvfølgelig, den som er likedan i alle bøker og filmer. Det er ikke vanskelig å skjønne at dette er en by hvor hjulene går saktere og saktere rundt.
Menneskene i byen får fort personlighet. Sara kjenner dem jo på et vis fra før, fra brevene til Amy, men hun prøver å skjule at Amy har skrevet om dem. De er flink å ta seg av den forvirrede turisten, så hun får fort sin egen personlige kjennskap til dem.

I løpet av handlingen får vi forklart navnet Broken Wheel, vi ser hvor tittelen på boken kommer fra og vi lærer hvorfor Allen Lane startet opp Penguin forlag. En av de episodene som sjarmerte meg mest er når beboerne i byen driver den type "langsomunderholdning" som har blitt så populær i Norge, nemlig å stå å se på Sara gjennom butikkvinduet når hun leser. Jeg skal ikke røpe hvor lenge hun satt med nesen i boken før hun oppdaget folkemassen utenfor, men det var utrolig skjønt å lese om.
]1

The Ocean at the End of the Lane er en veldig spesiell bok. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal skrive denne anmeldelsen, for å være helt ærlig. Det er utrolig vanskelig å fange denne boka med ord, og jeg vet ikke om jeg helt sikkert vet hvilke tanker jeg har rundt boka. Jeg likte boka godt! Det gjorde jeg. Jeg får prøve å skrive noe...

Det er ikke min første Neil Gaiman-bok. Jeg har lest Coraline og Kirkegårdsboken, som er to av barnebøkene han har skrevet. De er begge fantastisk skrevet og virkelig verdt å lese. Det er noe helt spesielt med Neil Gaimans måte å fortelle historier på. De fortelles så levende og livlig - kan jeg si det? Han har en veldig spesiell skrivestil. Jeg liker den veldig godt.

Neil Gaiman er den største, nålevende fantasyforfatteren, har jeg hørt. Han er helt utrolig flink, og de aller fleste bøkene hans er oversatt til norsk. The Ocean at the End of the Lane også. På norsk heter den Havet i enden av veien. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om oversettelsen... Jeg liker ikke helt at de har oversatt 'lane' til 'vei'... 'Vei' er mer 'road', om du skjønner hva jeg mener? Men jeg har ikke noe bedre forslag selv, så...

Boka er litt treg i begynnelsen, men for meg gjorde det ikke noe. Det bare tilførte nye aspekter til det merkelige med denne boka. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men denne boka er veldig merkelig. Ikke på en dum måte. På en veldig god måte! Mye av det spesielle har med fantasyelementet i boka å gjøre. I starten virker det ikke som om dette er en fantasybok, men sakte, men sikkert snek det seg inn små bemerkninger her og der som jeg stusset over. De var veldig rare, og ingen ville bemerket noe slikt i en bok som ikke var fantasy. Det kommer flere fantasyelementer etter hvert, men det er ikke klassiske fantasyelementer. Det er annerledes og nytt, og et friskt pust i fantasysjangeren.

Språket er veldig godt. Neil Gaiman har valgt å skrive i jeg-forteller, og man får aldri vite navnet på hovedpersonen. Noe jeg synes er litt rart, men det passet veldig godt. Jeg er ikke så veldig glad i at forfattere skriver: Han sa, "..." Hun sa, "..." Det irriterer meg litt. Det ble brukt en del i The Ocean at the End of the Lane. Dessverre, vil jeg si, men jeg må innrømme at jeg ble vant til det etter hvert. Ellers så er språket perfekt. Med en anelse merkelig.

Jeg likte karakterene godt. Spesielt hovedpersonen og Lettie, vennina hans. Jeg likte godt hvordan hovedpersonen vendte seg mot bøker for trygghet. På mange måter kunne hovedpersonen vært meg selv; jeg kjente meg igjen i tankene og følelsene hans, ikke det som skjedde ham. Jeg tror veldig mange kan kjenne seg igjen i hovedpersonen. Lettie var den typen person man snur seg til når man trenger hjelp. Hun var veldig snill, og hjalp hovedpersonen veldig mye. Jeg likte henne veldig godt og vil gjerne vite hva som skjedde med henne på slutten av boka.

"Some books you read. Some books you enjoy. But some books just swallow you up, heart and soul."
- Joanne Harris om The Ocean at the End of the Lane

The Ocean at the End of the Lane er helt klart den mest spesielle boka jeg har lest i år. Dette er en bok jeg kommer til å tenke på lenge. Det er en rar, spennende, litt trist og til tider litt skummel bok. Jeg anbefaler den virkelig, men man burde være min alder, 16 år, eller eldre for å forstå boka.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.