Kjersti siterer Girlchild av Tupelo Hassman (side 31)
22:53, 10. juli 2014 Ingen har det som favoritt.
The shit we create doesn't ever disappear, especially when we leave it for someone else to clean up.
Uvanlig bok til meg å være. Dette er "iskalde grøss", men med god kvalitet. Dette er en serie som er satt sammen i et hardcover, så det er ingen avsluttet historie.
Kjersti siterer Dødtid av Karpe Diem (musikkgruppe) (side 68)
15:54, 7. juli 2014 Ingen har det som favoritt.
De ser på folk, de tror på det.
De ser på det, de tror på folk.
De tror de ser det folk tror på.
Folk tror på det de tror de ser.
Kjersti siterer Dødtid av Karpe Diem (musikkgruppe) (side 203)
15:50, 7. juli 2014 2 har det som favoritt.
Og da er vi i huset ditt, bitch.
him om Hvordan fremme sosial og emosjonell kompetanse hos barn av Carolyn Webster-Stratton:
07:30, 7. juli 2014
Boken er skrevet fra læreren sitt ståsted slik at "vinkelen" blir feil for andre, men det er alikevel en interessant bok. Boken er også rettet mot barn som har adferdsproblemer som ADHD og aggresiv adferd. Jeg hoppet over kapittel 8 da det omtalte de tingene man måtte straffe og det ble veldig lite relevante, i og med at det var rettet mot den barnegruppen.
Hovedtrekkene er her behavourisktiske og kongnetiv opplæring. Jeg liker godt Carolyn Wbster-Stratton og det er mulig at jeg kjøper en av barnebøkene hennes - jeg er nysgjerrig på formidlingen i de i forhold til bøkene for voksne. I motsetning til Jesper Juul - som er et oppkok av egne tanker og ideer, og som er en dyktig formidler med en slett fagmann - er det egene program basert på Carolyn Webster-Stratton klinisk psykolog og professer ved Universitetet i Washington.
Her var det mye hummer og kanari! Jeg kjøpte denne som et supplement til Grete Rode kokebøkene mine - veldig greit å ha noen retter man vet kaloriinnholdet på. Grete Rode bøkene er så enkle at man på enkelte ting knappes kan kalle det oppskrifter, mens dette derimot! Her er det mye ... fremmedartet. Veldig usikker på om jeg blir å nye mine "sprø sviske- og bananboller". Jeg kjenner også jeg er skeptisk til oversetteren: Hva er feks Risvermicelli, puylinser, oksetungesopp og okra? Kanskje det er sjæbnen som har lest anmeldelsen min av Grete Rode bøkene og sett seg lei av klagingen på enkelheten? Får håpe jeg finner ei bok som er litt mer midt i laget på vanskelighetsgrad.
Veldig bra bok. Jeg har lest flere av bøkene i denne serien, og dette er selvhjelpsbøker som er bygget på reell kompetanske (kognitiv adferdsterapi) i motsetning til mange andre bøker i denne sjangeren. Boken er på mange måter mer en oppskriftsbok, og burde heller kategoriseres sammen med strikkeoppskrifter og matoppskrifter i og med at det fordrer handling heller enn lesing.
Mest om Dorne og Jernøyene. Veldig bra!
Av og til leser jeg bøker som berører meg dypt - dette er en slik bok. Jeg blir å sette den i bokhyllen sammen med andre populærvitenskapelige bøker som de av Stephen Hawking og Oliver Sacks. Det er ingen andre plasser enn i litteraturen man kan omgåes genier, og en viktig grunn til å lese sett fra min side. Gjennom bøkene kan jeg treffe levende og døde. Frihetsforkjempere, mennsker som har gjennomlevd krig, mennesker med stor politisk innsikt, mennesker med stor kompetanske. (Og en og annen tulling - men da kan jeg lukke boken, og starte en ny)
Grunnen til jeg blir berørt er flere. En av de er en nydelig og presis skrivestil - helt uten alt skrytet og "fluffet" som mange andre bøker er fulle av. Det andre er selvfølgelig at verden her beskrives i detalj og ikke som så mange andre bøker beskriver resultater, konklusjoner og symptomer.
I nesten hele mitt voksne liv har jeg vært overbevist om at jeg var steintøff, og grunnen til jeg trodde det var at jeg holdt ut ting som ga meg store blåmerker uten å klage. For tre år siden ble jeg oppringt av sykehuslegen min som innsisterte veldig alvorlig på at jeg måtte ta en ny blodprøve om fire uker for å sjekke blodplateverdien min. Rett hjem til min elskede google oppdaget jeg fort at lave blodplateverdier kunne være et tegn på leukemi, så det ble en måned i spenning. Senere ble det konstantert at jeg bare hadde et veldig lavt (litt under nedre normalgrense) antall blodplater generelt. Så mye for tøffheten! Det var med andre ord ikke mitt mot og tapperhet som gjorde at jeg "holdt ut" smertene - det var bare det at jeg lettere enn andre fikk blåmerker.
Denne boka ga meg samme nyttige - men kanskje ikke så flatterende - innsikt. Jeg har alltid hatt mye lettere enn andre for å vurdere både meg selv og andre realistisk. Jeg har da trodd at jeg kanskje var spesielt smart, men ved å lese denne boken oppdaget jeg at dette skyldes helt andre faktorer. Den ene er at jeg er mer på vakt enn andre, og derfor lettere aktiverer det systemet som gjør at jeg blir mer realistisk. Det andre er mest sannsynlig at jeg i mange sammenhenger ikke handler intuitivt, fordi jeg ikke er "trent opp" i en spesiell tankegang.
I tillegg styrket boken troen min på at liberalisme ikke fungerer. Jeg er veldig fasinert og tiltrukket av de liberale partiene, og det virker forlokkende å tro at folk vil handle på en rasjonell måte. Grunnen til at jeg har null praktisk tiltro til liberalismen er at jeg har sett hundrevis av eksempler på at folk ofte velger det som gir de en kortsiktig, lav gevinst fremfor å velge det som gir en mye høyere gevinst (men med lang tidshoriont og stor spredning). Denne boken forteller hvorfor - og det er jo lite som varmer så kraftig som det at man har rett, i tillegg forslår han en ny politisk retning: "liberalistisk paternalisme" som jeg øyeblikkelig falt for.
En bok som omhandler organisering med et psykologisk aspekt. En slags mannlig versjon av "Fly lady". Jeg liker ideen og grunnen til jeg avbrøt skyldes to ting: a) jeg kjenner prinsippene b) jeg liker ikke skrivestilen. Den er veldig amerikansk selvhjelpsbok stil. Med uante mengder skryt etc (eneste fordelen jeg har av den skrytende stilen er at jeg bruker den selv i presentasjoner. Personlig synes jeg det blir mye "fluff" og lite fakta, men det er jaggu meg mange som liker den)
Da har jeg lest siste bok i serien om Septimus Heap. Det er litt trist. Jeg kommer til å savne verdenen og karakterene. I løpet av syv bøker har Angie Sage fortalt historien om magikeren Septimus Heap. Det har vært en fantastisk reise, og jeg kommer helt klart til å lese mer av Angie. Heldigvis skriver hun en ny serie fra Septimus' verden: TodHunter Moon skal trilogien hete. Jeg gleder meg veldig!
Jeg har virkelig savnet Angies karakterer. Det var gøy å lese om dem igjen. Se hvordan det gikk med Septimus, Bille, Jenna, Simon og Lisa, osv... Det var hyggelig å se at Simon var blitt tatt inn i varmen igjen. Det har jeg ventet lenge på. Siden jeg liker karakterene så godt, likte jeg godt at Angie har en Dette skjedde med dem-del på slutten. Det har hun hatt i alle bøkene, og jeg har alltid likt det. Jeg synes det gir meg mer innsikt i hva som skjer videre med karakterene. Det er alltid gøy.
I Ild fikk jeg mange svar på spørsmål jeg hadde lurt på. For eksempel om ringen med dobbeltansikt. Endelig fikk jeg forklaring på hvordan den ble laget. Det var interessant å lese.
I boka er det mange "magiord". Jeg liker godt at de er uthevet. Det gir en forklaring på hva som er magisk og hva som ikke er det. Det gjør boka lettere å lese, og så får jeg en bedre innsikt i historien. Det er i hvert fall slik jeg føler det. Det er et virkemiddel jeg har likt helt fra jeg begynte på første boka.
Hvert kapittel blir innledet med en tegning av Mark Zug. De er utrolig vakre! Jeg har alltid likt dem kjempegodt, og de har hjulpet meg med å skape et bilde av karakterene. Det har hendt at jeg har sittet og bladd gjennom boka for å se på bildene.
Historien i Ild var spennende, og jeg ble drevet fremover. Jeg snudde side etter side; kunne ikke stoppe. Jeg ville så gjerne vite hvordan det endte. Jeg synes det var en fin slutt til en av mine favorittserier. Det var litt trist da det ikke var flere sider igjen. Jeg satt igjen med en tom følelese inni meg. Det var slutt. Ikke mer Septimus Heap. Uff... Men jeg gleder meg til Angie Sages neste trilogi, TodHunter Moon.
Jeg anbefaler virkelig Septimus Heap-serien til folk som liker fantasy og magi.
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Da har jeg lest hele Divergent-serien. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg synes om den. Selv om jeg synes historien var veldig spennende, greide jeg ikke å heie på hovedpersonene... Så selv om jeg likte Allegiant på mange måter, likte jeg den også på en måte ikke. Gir det noen mening? Vel, samme det... Det er i hvert fall slik jeg føler det.
I motsetning til de to første er det ikke bare Tris som forteller lenger. Nå har Tris og Tobias hver sine kapitler. Det var interessant å se hvordan Tobias reagerte på det som skjedde. Det som foregikk inne i hodet hans var annerledes fra hvordan jeg hadde sett det for meg. Han var ikke så tøff og hard som han ville at det skulle se ut som. Dessverre ble de to fortellerstemmene til tider litt for like, og det hendte at jeg ikke husket hvem det var som fortalte, og ble veldig forvirret. Ellers funket det veldig bra, og det passet godt til historien.
Jeg likte Tris bedre i Allegiant enn i Insurgent, men ikke så godt som jeg likte henne i Divergent. Hun begynte å ta bedre valg, og hun tok bedre vare på livet sitt i denne boka. Det likte jeg. Jeg likte ikke at hun var så uforsiktig og dumdristig i den forrige boka. Det var også lettere å forstå Tobias i denne boka. Både fordi han hadde sine kapitler han fortalte, men også fordi han åpnet seg mer opp for Tris. Jeg synes begge vokste som karakterer, men likevel var de litt dumme til tider. Noe av det dummeste de gjorde var å ikke høre på hverandre. Jeg synes de kunne ha hørt litt mer på hverandre. Da ville nok mye gått annerledes, (og bedre).
Jeg synes det var spennende å lese om hvordan Tris' verden oppstod. Man får svar på mange spørsmål i Allegiant. Alle de man har spurt seg selv tidligere og noen flere man ikke visste at man lurte på. Jeg lurte veldig på hvordan verden var utenfor gjerdet, og svarene overrasket og gledet meg. Det hele ga mening og tettet hull i historien. Veronica Roth har laget en godt gjennomført, dystopisk verden. Jeg hadde ikke problemer med å tro på den.
Historien var bra, spennende og ikke veldig forutsigbar. Den tok stadig nye vendinger. Det kom aldri som et sjokk på meg, men jeg hadde ikke sett for meg at det kom til skje heller. Annet enn slutten. Slutten var litt for forutsigbar, men jeg synes den passet. Jeg kan se hvorfor mange ikke har likt slutten på serien, men jeg synes at det passet. Selv om det ikke var en koselig slutt...
Så alt i alt likte jeg historien, men jeg hadde noen problemer med hovedpersonene. Jeg anbefaler serien hvis du liker dystopi, men hvis jeg skulle anbefalt deg én dystopi-serie du må lese, er det ikke Divergent jeg ville ha sagt.
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
People, I have discovered, are layers and layers of secrets. You believe you know them, that you understand them, but their motives are always hidden from you, buried in their own hearts. You will never know them, but sometimes you decide to trust them.
I think we cry to release the animal parts of us without losing our humanity.
Da er jeg ferdig med bok to i Veronica Roths Divergent-serie. Jeg likte Divergent veldig godt, og hadde høye forventninger til Insurgent. Dessverre levde den ikke helt opp til forventningene mine; det var ting jeg irriterte meg over, som gjorde at jeg ikke likte boka like godt. Ellers var den spennende, og jeg kommer helt sikkert til å lese siste boka i serien, Allegiant.
I Insurgent får vi vite mer om de som er Divergent. Det er spennende å få vite hva det går ut på, og hvordan andre reagerer på det. Jeg likte godt å lese om folks forskjellige reaksjoner; noen synes det var spennende, andre ble redde, noen begynte å slenge dritt, osv... Det kom tydelig fram at vi mennesker er redde for det vi ikke skjønner. Det ukjente har alltid skremt oss, og for dem som ikke var Divergent, var dette nytt og skremmende.
Insurgent var spennende. Historien var bra, og jeg ville hele tiden vite hvordan det kom til å ende. Til tider var det trist, som på slutten for eksempel. Ellers gjorde boka meg veldig frustrert. Det gikk ikke slik jeg håpet, og jeg likte ikke Jeanine Matthews. Ugh... Evelyn var jeg ikke sikker på hva jeg synes om, men hun gjorde ikke noe godt inntrykk på meg. Jeg får se hvordan hun utvikler seg i Allegiant.
Tris irriterte meg. I første boka likte jeg henne godt, men nå begynte hun å bli irriterende. Hun gjorde mange dumme valg, og jeg håpet hele tiden at hun ville ombestemme seg. I tillegg drev hun hele tiden og snakket om barrièrer mellom henne og Tobias. Jeg tror hun skapte dem selv ved å hele tiden tro at de var der. Det er ikke sikkert at det hadde vært barrièrer mellom dem hvis hun hadde latt være å tro det... Vel, det var ikke bare Tris som irriterte meg. Jeg synes Tobias virket mer fornuftig enn Tris, men han tok også valg jeg ikke synes var gode. Det at han ikke hørte på Tris synes jeg var veldig dumt. Jeg tror de hadde sluppet lettere unna hvis han hadde gjort det.
Selv om jeg likte den første boka bedre, kommer jeg til å lese siste boka. Insurgent var spennende og skapte mersmak selv om jeg synes Tris var irriterende.
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Sist sett
