Ved direkte overtalelse, er de som har skiftet mening, hele tiden veldig klar over dette, at de er blitt overtalt av noen andre. Mens hvis de blir ledet til å overtale seg selv, opplever de at motivasjonen for endre oppfatning kommer innenfra.
Psykologen Elliot Aronson gjennomførte et klassisk eksperiment hvor studenter fikk lytte tl ett av fire lydopptak med kandidater som var på audition for å komme med på et quiz-lag. Halvparten av opptakene var av en ekspertkandidat som svarte riktig på 92 prosent av spørsmålene, den andre halvparten var opptak av en helt gjennomsnittlig kandidat som ga omentrent 30 prosent riktige svar. Som ventet foretrakk publikum eksperten. De likte ham best. Men det skjedde en interessant vridning når opptaket samtidig uttrykte klumsete oppførsel fra kandidaten. Studentene fikk høre lyden av klirrende glass, og kandidtaten sa: "Oi da - der sølte jeg kaffe over hele dressen min! Ny var den også". Når den gjennomsnittlige kandidaten var klumsete, likte testpersonen ham enda mindre enn før. Men når eksperten oppførte seg klumsete, likte de ham bare bedre.
Men den klart mest avgjørende faktoren er trusselen mot eget ego: Hvis jeg avslutter dette nå, kommer jeg til å fremstå som en komplett idiot. Folk responderer på trusselen mot ego med å ivestere mer i håp om å kunne snu prosjektet til en suksess slik at de kan bevise overfor andre - og dem selv - at de hadde rett hele veien.
Eugene Kim og Therese Glomb ved University of Minnesota, har vist at svært talentfulle mennesker ofte gjør andre sjalu. De risikerer derfor å bli mislikt, avvist, frosset ut og forbigått. Men talentene som også er givere, unngår dette,
Taere har et eget talent for å komme opp med kreative ideer og forsvare dem mot motstand. Fordi de er så overbevist om egne oppfatninger, er de langt mindre bundet av det behovet for sosial anerkjennelse som begrenser forestillingsevnen til mange andre.
En innertier av en bok for meg. Jeg elsker jo populærvitenskap, så da kan jo ikke denne bli feil. Boken handler mye om samspillet mellom mennesker og er spekket med underbyggende fakta. Og mye er nytt og spennende. Jeg greier ikke å trekke paraleller til "Rausetens tid" som jeg ikke en gang greide å fullføre fordi den var så full av selvsaktheter og drøvtyggende sitater.
Noe har man hørt før, jeg kjente feks godt igjen "Jeg tror på styrken i svake bånd". For meg vekker dette opensource minner fra 80 og 90 tallet, GNU, Linux etc Husker enda et foredrag av en av de som skrev php som fortalte hvor overrasket han ble da han skulle holde foredrag om php og folk var interessert i hvordan de organiserte seg! Jeg ser det enda; hvordan folk som fokuserer på funksjon og resultater jobber helt indredrevet, og i likhet med giverne som blir beskrevet i boken "Gi og ta" enten havner på bunn eller på topp.
Jeg kjenner også igjen fenomener, hvor folk intenst overvurderer sin egen innsats, samtidig som de nedvurderer alle andre sin. Og dette med å skape psykologisk trygghet - det å være åpen for feil. Han argumenterer også tydelig og overbevisende om at motivasjon er viktigere enn talent - jeg er selvfølgelig enig: Hardt arbeid er det som teller, men motivasjon er det som får det harde arbeidet til å skje.
Jeg har også fått et navn på det fenomenet som får meg til å skjære tenner så det gnisser, nemlig det faktum at jo lengre folk har drevet på med teite ting, jo mer har de lyst til å fortsette! Jeg tenker jo at ett x antall ganger (eller år!) så oppdager vi av seg selv at dette ikke funker? Men, neida! Og takket være denne boken vet jeg at det heter: "eskalering av forpliktelser" Her er det forskning som veviser at "mennesker som har investert betydelige mengder tid, energi og ressurser i noe, er tilbøyelig til å øke investeringen når det begynner å gå dårlig" :D Burde kanskej smile litt mindre, når jeg kommer i håg at jeg faktisk har gjort det selv ... Men greit å ha forskning som forteller at jeg ikke er alene i det minste.
For noen helger siden var jeg i Oslo, og da kjøpte jeg veldig mange bøker. En av dem var Sapphique, bok nummer to i Incarceron-serien. Jeg likte første boka, Incarceron, godt, og jeg gledet meg til fortsettelsen, som også er siste boka i serien. Sapphique har mange gode sider, men det var også sider jeg ikke likte så godt.
Historien var spennende. Jeg gledet meg til å få vite hva som skjedde videre med Finn, Claudia, Jared, Keiro og Attia. Selv om det av og til var litt lett å gjette hva som kom til å skje, likte jeg historien godt, og det hente at jeg ble overrasket over hva som skjedde. I tillegg var det gøy å se karakterene utvikle seg.
Jeg likte karakterene i boka, men jeg må innrømme at jeg synes Claudia var litt irriterende. Hun var litt sytete og ble fort sur. Spesielt når det gjaldt Finn. Jeg synes ikke hun brukte så mye krefter på å forstå ham. Finn var en helt ok karakter. Det var ikke så mye spesielt med ham. De jeg likte best var Attia, Keiro og Jared. De var interessante og ga historien perspektiv. Jeg syntes de var bedre skrevet enn Claudia og Finn. Derfor likte jeg best delene av boka som handlet om Keiro og Attia.
I Sapphique dukker det opp nye karakterer. En av dem er Rix, en gammel, gal tryllekunstner. Han minnet meg litt om Gollum... Det var noe med måten han oppførte seg på, og hans tiltrekning mot Sapphiques hanske. Han var litt sprø...
En ting jeg likte veldig godt var hvordan man kunne kjenne seg igjen i karakterene. Man har Finn som prøver å finne ut hvem han er. Det er veldig viktig for oss ungdommer som skal finne ut hvem vi er og hva vi vil med livet vårt.
Keiro er også en karakter man kan kjenne seg igjen i. Han liker ikke hva han er. (Ja, jeg mener hva og ikke hvem. Det gir mer mening hvis du har lest boka, men jeg vil ikke avsløre noe). Denne tanken at man ikke liker seg selv er vanlig blant ungdommer, men også voksne. Det er mange som ønsker å være en annen en den de er, og det er ikke bra. Det er altfor mange som har dårlige tanker om seg selv, og jeg synes at Catherine Fisher tok opp dette temaet på en veldig god måte.
Til slutt har vi Incarceron. Fengslet med en personlighet, som ønsker å se det som er på utsiden av fengselet. Alle skjønner at det ikke er mulig. I vårt samfunn er det veldig press på hva vi skal klare, og det er ikke alltid at det går. Noen ganger må vi bare innse at vi ikke kan gjøre alt. Men vi kan også tolke Incarcerons pågangsmot på en annen måte. Fengselet gir ikke opp, og av og til kan ting virke helt umulig, men vi må ikke gi opp. Pågangsmot er en veldig god egenskap, og det er noe man må trene på.
Gjennom hele boka snakker de om denne Sapphique. Selv på slutten av boka er jeg ikke sikker på hvem han var. Det er så mange teorier underveis, og jeg skjønner det ikke. Fikk jeg svar på det i det hele tatt? Jeg vet ikke. Har noen av dere lest boka? Kan noen forklare meg det?
Språket i boka er helt ok. Det ligger litt over greit nok. Det er noen veldig gode formuleringer av og til, men ellers er det helt ordinert. Språket er ikke dårlig, men det er ikke supert heller. Det funker i denne boka, men jeg har en forkjærlighet for vakre formuleringer og levende språk, og det var det ikke her.
Jeg må helt ærlig si at jeg ikke vet hva jeg synes om slutten. Jeg likte den samtidig som jeg ikke gjorde det. Det var noen ting jeg irriterte meg over, som jeg synes boka kunne ha vært foruten. Samtidig var det mange ting jeg likte.
Nå høres det kanskje ut som om jeg ikke likte boka så veldig godt, men det gjorde jeg. Den var veldig underholdende, og jeg kunne sitte veldig lenge av gangen med Sapphique. Det jeg irriterte meg over var småting. I tillegg er coveret helt nydelig!
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Tusen takk til link. Selv kom jeg aldri så langt i boken at jeg faktisk leste om det hun mener om overvåkning.
Pjatt oppgulp. Suppe kokt på en spiker. Det lille jeg har lest har bra referanser, men dårlig språk og tilføyer ingenting nytt.
All these names: Metis and Thetis and Themis and Feta Cheese - I get a headache trying to keep them straight.
Jeg har lenge synes at myter er spennende, og jeg liker de greske best. Historiene om gudene har fascinert meg lenge, og da jeg så at Rick Riordan, forfatteren av Percy Jackson and the Olympians, Heroes of Olympus og The Kane Chronicles, hadde skrevet en bok om de viktigste gudene i den greske mytologien, måtte jeg ha den! Boka er skrevet som om det er Percy Jackson som forteller, og det gjør den bare enda bedre.
Boka er nydelig! Det er sjeldent bøker har så fine omslag, og John Rocco, som har illustrert boka, er helt utrolig flink! I tillegg inneholder boka mange illustrasjoner av John Rocco. Disse illustrasjonene var grunnen til at jeg bestilte den amerikanske versjonen av boka. Den britiske har ikke illustrasjonene. Vanligvis ville jeg ha bestilt boka fra Storbritannia. Det er billigere, og shippingen er kjappere, men ikke denne gangen. De ekstra kronene jeg betalte for å få den illustrerte versjonen var så verdt det. Det er vanskelig å se på et bilde hvor flott denne boka er.
Jeg har virkelig savnet Percys måte å fortelle på. Han er så sassy og morsom, og det er en fryd å lese. Det var veldig gøy å se hva han hadde å si om de forskjellige gudene, og jeg lo ofte. Percy er veldig sarkastisk, og Rick Riordan har klart å få dette frem på en veldig god måte. Percys måte å beskrive ting på er veldig god, og av og til trekker han inn moderne ting, som virker helt merkelig, men likevel funker veldig bra. Han referer også til serier som Doctor Who og Star Trek i tillegg til mye annet. Det er veldig gøy å lese, og jeg innså fort hvor mye jeg har savnet Percys stemme.
"All these names: Metis and Thetis and Themis and Feta Cheese - I get a headache trying to keep them straight."
Det var morsomt å lese om gudene. De virket litt schizofrene... Noen ganger var de snille og glade, og andre ganger var de helt crazy. Den eneste som ikke har hatt et slags anfall og forvandlet mennesker til dyr eller drept noen må være Hestia. Alle de andre har en eller annen gang skullet straffe noen, og jeg synes ofte at de går litt for langt... Noen av mytene er rett og slett grusomme.
Jeg kunne allerede noen av mytene, men det var mye jeg ikke visste. Det var spennende å lese om de forskjellige gudene. Jeg kunne deler av historiene om Athene, Artemis, Apollo, Hermes og mange av de andre gudene, men det var deler av historiene jeg ikke kunne. Jeg visste for eksempel ikke hvordan Demeter fikk Persephone, og jeg kunne så godt som ikke noe om Hestia. Derfor likte jeg denne boka godt. Jeg kunne lære mer om myter jeg kunne, og jeg lærte myter jeg ikke hadde hørt i det hele tatt. Det er virkelig verdt det!
Percy Jackson's Greek Gods er fantastisk! Jeg har lært mye nytt om oldtidens grekere og deres mytologi. Samtidig har jeg blitt underholdt. Er du en fan av Percy Jackson eller bare synes mytologi er interessant, er Percy Jackson's Greek Gods noe for deg. Jeg anbefaler boka på det sterkeste.
Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Dystopi for ungdom. Dessverre ingen høydare. Boken er spennende, har et orginalt plot, mange forskjellige karakterer, god moral og noe romantikk. Alikevel når den ikke opp til virkelig gode ungdomsbøker. Den boken det er nærmest å sammenligne den med er "Hunger games", siden de er i samme sjanger, men "Hunger games" er virkelig ett nivå opp.
Jeg leser helst bøker på bokmål - dette er fordi jeg leser såpass bra at mediet på mange måter blir transparent for meg. Jeg verget meg lenge for kindle, nettopp fordi jeg av mental latskap ikke ønsket meg noen utfordringer, alt jeg ønsket var å oppleve bøkene. Leser dog bøker på nynorsk og dansk, men denne hadde et gammelmodig språk som for meg kom i veien for historien. Rart, for jeg elsker Mark Twain. Har også lest denne boken som barn og da var jeg veldig glad i den, men nå som jeg leste denne tenkte jeg mest på den andre boken som Mark Twain har skrevet om forbyttete barn: "Den tvilsomme tvilling". Tror jeg skal prøve meg på Mark Twain på engelsk heretter.
But what I mean is, lots of time you don't know what interests you most till you start talking about something that doesn't interest you most.
It's not too bad when the sun's out, but the sun only comes out when it feels like coming out.
Certain things they should stay the way they are. You ought to be able to stick them in one of those big glass cases and just leave them alone.
Jeg er veldig glad i Neil Gaimans bøker; har lest tre, og jeg har visst en stund at det var tegneserien The Sandman som gjorde ham populær. Da jeg var i Oslo for en liten stund siden, bestemte jeg meg for å kjøpe det første volumet i Sandman-serien, Preludes & Nocturnes.
The Sandman er en tegneserie, eller grafisk roman, som man også kan kalle den. Jeg har ikke lest mye tegneserier før. Jeg har for det meste lest gamle belgiske og franske tegneserier som Asterix, Viggo, Sprint, Lucky Luke og Tintin, og jeg har lest bittelitt anime. Ellers har jeg lest Maus av Art Spiegelman og en tegneserie basert på tv-serien Firefly. Men det er det. Jeg var aldri så veldig glad i Donald Duck for eksempel, men siden det er Neil Gaiman som har skrevet The Sandman, bestemte jeg meg for å prøve. Jeg har lenge tenkt at jeg burde lese flere grafiske romaner, så The Sandman var grei å starte med.
Preludes & Nocturnes introduserer karakteren the Sandman, en karakter med mange navn; han er også kjent som Morpheus, the King of Dreams og Dream. I dette første volumet av serien får man vite hvem Morpheus er, hva han driver med, og det fungerer rett og slett som en introduksjon. Det hele starter med at han blir fanget av en gal vitenskapsmann, Roderick Burgess (oppkalt etter Anthony Burgess, forfatteren av A Clockwork Orange?), og historien som følger forteller hva som skjer etter det. Karakteren Morpheus fascinerer meg. Hvem er han? Og hvem er brødrene og søstrene hans, the Endless? Jeg vil veldig gjerne lære mer om Morpheus, men liker ham veldig godt allerede.
Jeg likte historien veldig godt. Den er mørk, dyster, til tider litt forstyrrende, men også drømmende. Dette er en veldig spesiell historie om en veldig spesiell mann. Neil Gaiman fortsetter å imponere meg! Tegningene i Preludes & Nocturnes er ganske mørke og dystre til tider, men de inneholder også sterke farger. Hvis man ser fort gjennom tegneserien uten å lese tekstene, virker serien ganske grusom. Og den er forsåvidt det, men på en helt annen måte enn man skulle trodd. Mye av det som skjer i Preludes & Nocturnes er nemlig drømmer, så det er ikke så ille som det ser ut.
En ting jeg synes var litt rart var at Batman og Robin dukket opp. Andre DC karakterer skal også ha gjort det, men jeg kjenner ikke til dem. Neil Gaiman lagde The Sandman for DC Comics, så det er nok derfor, men han sier selv at det ikke passet helt. De forsvinner visst fra serien underveis, og det er kanskje like bra.
Preludes & Nocturnes er den første historien i Neil Gaimans The Sandman, og jeg likte den kjempegodt! Jeg kommer garantert til å lese flere Sandman-historier.
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.