For noen helger siden var jeg i Oslo, og da kjøpte jeg veldig mange bøker. En av dem var Sapphique, bok nummer to i Incarceron-serien. Jeg likte første boka, Incarceron, godt, og jeg gledet meg til fortsettelsen, som også er siste boka i serien. Sapphique har mange gode sider, men det var også sider jeg ikke likte så godt.

Historien var spennende. Jeg gledet meg til å få vite hva som skjedde videre med Finn, Claudia, Jared, Keiro og Attia. Selv om det av og til var litt lett å gjette hva som kom til å skje, likte jeg historien godt, og det hente at jeg ble overrasket over hva som skjedde. I tillegg var det gøy å se karakterene utvikle seg.

Jeg likte karakterene i boka, men jeg må innrømme at jeg synes Claudia var litt irriterende. Hun var litt sytete og ble fort sur. Spesielt når det gjaldt Finn. Jeg synes ikke hun brukte så mye krefter på å forstå ham. Finn var en helt ok karakter. Det var ikke så mye spesielt med ham. De jeg likte best var Attia, Keiro og Jared. De var interessante og ga historien perspektiv. Jeg syntes de var bedre skrevet enn Claudia og Finn. Derfor likte jeg best delene av boka som handlet om Keiro og Attia.

I Sapphique dukker det opp nye karakterer. En av dem er Rix, en gammel, gal tryllekunstner. Han minnet meg litt om Gollum... Det var noe med måten han oppførte seg på, og hans tiltrekning mot Sapphiques hanske. Han var litt sprø...

En ting jeg likte veldig godt var hvordan man kunne kjenne seg igjen i karakterene. Man har Finn som prøver å finne ut hvem han er. Det er veldig viktig for oss ungdommer som skal finne ut hvem vi er og hva vi vil med livet vårt.

Keiro er også en karakter man kan kjenne seg igjen i. Han liker ikke hva han er. (Ja, jeg mener hva og ikke hvem. Det gir mer mening hvis du har lest boka, men jeg vil ikke avsløre noe). Denne tanken at man ikke liker seg selv er vanlig blant ungdommer, men også voksne. Det er mange som ønsker å være en annen en den de er, og det er ikke bra. Det er altfor mange som har dårlige tanker om seg selv, og jeg synes at Catherine Fisher tok opp dette temaet på en veldig god måte.

Til slutt har vi Incarceron. Fengslet med en personlighet, som ønsker å se det som er på utsiden av fengselet. Alle skjønner at det ikke er mulig. I vårt samfunn er det veldig press på hva vi skal klare, og det er ikke alltid at det går. Noen ganger må vi bare innse at vi ikke kan gjøre alt. Men vi kan også tolke Incarcerons pågangsmot på en annen måte. Fengselet gir ikke opp, og av og til kan ting virke helt umulig, men vi må ikke gi opp. Pågangsmot er en veldig god egenskap, og det er noe man må trene på.

Gjennom hele boka snakker de om denne Sapphique. Selv på slutten av boka er jeg ikke sikker på hvem han var. Det er så mange teorier underveis, og jeg skjønner det ikke. Fikk jeg svar på det i det hele tatt? Jeg vet ikke. Har noen av dere lest boka? Kan noen forklare meg det?

Språket i boka er helt ok. Det ligger litt over greit nok. Det er noen veldig gode formuleringer av og til, men ellers er det helt ordinert. Språket er ikke dårlig, men det er ikke supert heller. Det funker i denne boka, men jeg har en forkjærlighet for vakre formuleringer og levende språk, og det var det ikke her.

Jeg må helt ærlig si at jeg ikke vet hva jeg synes om slutten. Jeg likte den samtidig som jeg ikke gjorde det. Det var noen ting jeg irriterte meg over, som jeg synes boka kunne ha vært foruten. Samtidig var det mange ting jeg likte.

Nå høres det kanskje ut som om jeg ikke likte boka så veldig godt, men det gjorde jeg. Den var veldig underholdende, og jeg kunne sitte veldig lenge av gangen med Sapphique. Det jeg irriterte meg over var småting. I tillegg er coveret helt nydelig!

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.